untitled

Broder

 Bravenet.com
  

  theBergenPost1LIGHT 

Norway flag

airpooh.gif (17048 bytes)airpooh.gif (17048 bytes)

Aftenposten Nettutgaven   

                 

  theBergenPost1
  Festival
  Angels
  Amalie
  Philante
  8. Mars
  Kompasset
  Nathalie Nordnes
  
Helsesak
  Politiplukk
  UiB
  Edvard Grieg
  Expo
  
Subbesi
  Presten
  
Frimurer
  Blog
  BHG
  HANSA
  Rekord
  MarkedsPlassen
  Gal(l)eriet 
  
Meteor
  
 Utvandring
  
 
AKTUELL
 Fyrstikksamler
 BRANN
 
 Stortinget
 Botanik6
 Jakt
 Havelle
 Haggis
 Trommis
 Hei(s
)
 Listen
 GultKult
 Ohldieck
 Skriften
 PIZZA
 Fattigdom
 Reality
 Skype
 
Nattergalen
 Broder
 Skarr-Ring
 Stamps
 Torget
 
Torgethellig
 Torgethuffda
 Torgethygiene
 Torgetsvenner
 Torgetquevadis
 
 
Oppsop  

 
Bergen 4All
 Bergen
 WW2
 Politiet
 Ord
 Kuriosa
 Helse
 Bekkalokket
 Universitas
 Huset
 EgoJournalen  

 Skur 8     
 Skolten     
 Dikkedokken  
 Torget    
 Almenningen  
 Pariserhjulet 
 Ingolf    

 Index     
 Enniken   
 Fenniken   
 Finken    
 Foken     
 Finnemann  
 Hannemann 
 Jonnemann  
 Svigermor 

 Marinen
 Mariminehollet
 Olinemor
 Søthollet
 Tehollet
 Pillehytten
 På Leven
 Kor Tidi' 
 Ittemetitt
 Kutenner

 NOR/GE/WAY/WEGEN
 
Privateeye *
 
Greenland
 
Logistics
 
V
iet nam
 
Vikings
 
Bergen
 
Masons *
 
uvc 

Katarina av Siena. Etter en freske av Andrea Vanni i Cappella della Volte i basilikaen San Domenico i Siena, ca 1375.

null

Logo

   

 

© bt.no

 

© bt.no

 Jens Bjørneboe in English
H
Photo of Jensow do you pronounce his name?
ANSWER (approx): Yens BYURNaboo
INTRODUCING one of Norway's most cosmopolitan and controversial writers: the novelist, poet, playwright, and essayist Jens Bjørneboe (1920-1976). His works have been translated into many languages, but he is only now gaining recognition in the major world language—English. 
Familiefaren Jens: I en av de mange bokhyllene i leiligheten står dette bildet av Tone og Jens Bjørneboe - og døtrene deres.
 
foto: agnete brun

 Komiker Kristopher Schau kan noteres  med  følgende: «Innsikt i egne og andres problemer fører bare til dyp depresjon, og er ikke å anbefale. Det er en grunn til at Jens Bjørneboe er død, og at Pål T. Jørgensen lever i beste velgående».

Barna hovedtema i kongens nyttårstale

Barna var hovedtema da kong Harald holdt sin årlige nyttårstale lørdag. Ikke så merkelig kanskje, kongen selv er blitt bestefar til fire barnebarn i løpet av de siste årene. 

Publisert: 31. des. 2005

null

Foto: Joakim S. Enger, ANB Ole Christian Kvarme døper prins Sverre Magnus. Dronning Sonja og storebror Marius følger med.

Sykdom og etterfølgende rekonvalesens har også preget 2005 for kong Harald personlig.

– Når man ligger der i sykesengen, ser man livet i et annet lys, og det som virkelig betyr noe blir enda viktigere. Ikke minst skjønner man hvor viktig familie og venner er. For meg har det vært en stor rikdom å være bestefar og se nye barnebarn bli født inn i familien, sa kongen blant annet i sin tale.

– På denne nyttårsaften er det den oppvoksende generasjon som ligger meg på hjertet. Et lite barn bærer fremtiden i seg. Derfor er det så viktig at det får utvikle seg i trygge omgivelser. Barn trenger å bli sett og få utvikle troen på seg selv.

Sigrid Undset som ung - eller kanskje Kristin?

 Som Sigrid Undset uttrykker det: «Sjelden lærer man som voksen en følelse å kjenne, som ikke allerede i barndommen har beveget ens sinn».

Barnekonvensjonen

Kongen kom også inn på FNs barnekonvensjon, der barns rettigheter er utførlig beskrevet.

– Dette burde være selvsagte rettigheter for alle som vokser opp. Likevel viser virkeligheten noe annet. Endatil her i Norge har vi den siste tiden blitt minnet om at mange barnehjemsbarn fikk barndommen ødelagt på grunn av overgrep og manglende omsorg.

Han kom også inn på en av de største utfordringene i verden i dag: Handel med barn.

– Barn er dessverre enkle å handle med fordi de er hjelpeløse, tillitsfulle og søker beskyttelse. Dette er en del av vår tids slavehandel og en trussel mot alle gode verdier i vårt internasjonale samfunn, sa kongen.

Flodbølge og 100-årsmarkering

Naturlig nok kom kong Harald også inn på flodbølgekatastrofen som satte et sterkt preg på inngangen til 2005.

– Naturkatastrofen i Sørøst-Asia gjorde et uutslettelig inntrykk på oss alle, og lidelsene og sorgen vi var vitne til, kom til å prege månedene som fulgte.

Gjennom året har vi sett nye katastrofer som har tatt menneskeliv og ødelagt livsgrunnlaget for mange. Senest har vi opplevd det i høst med jordskjelvet som særlig rammet Pakistan. Som så ofte før, er det de fattigste som rammes hardest, og barna er kanskje dem som påføres de største lidelsene, sa kongen.

Han innledet sin tale med å peke på hvordan sammenhenger i et liv noen ganger blir tydeligere.

– For meg har 2005 vært et slikt år hvor sammenhenger har blitt tydeligere og hvor trådene i livsveven har kommet klarere fram. Hele Norge har markert at det er hundre år siden min familie og landets historie ble knyttet sammen. Vi har synliggjort historiske bånd til flere av landene som står oss nær. Og sammen har vi fornyet bevisstheten om vår identitet og kulturelle arv, sa kong Harald blant annet.

– Raushet og varme

Kong Harald avsluttet sin nyttårstale med å sitere forfatteren Jens Bjørneboe som sier: «Disse som gir, eier mer enn de har».

[Flag for Vestlandet]

 

– Mange har opplevd nettopp det, at man blir rikere av å gi, og at det er en større glede å stille opp for hverandre enn kun å tenke på seg selv.

Det er mitt ønske ved inngangen til et nytt år at rausheten og varmen må prege oss, både som nasjon og som enkeltmennesker. Det vil også være den beste gave vi kan gi til våre etterfølgere, sa kongen før han avsluttet med å ønske det norske folk et godt nytt år.

Bobler til glede: oppskrift på såpebobler
Husker du hvor gøy det var med såpebobler? Hva er det egentlig som er så fascinerende med å blåse bobler? Er det de festlige formene, sårbarheten i den tynne såpekula eller kanskje de vakre fargene? Mest sannsynlig er det en blanding av alle disse.

 Har funnet frem noen fine oppskrifter, og funnet den beste blandingen for å få fine, solide såpebobler.


Solide såpebobler:
- 1 kopp Zalo
- 12 kopper vann
- 1 ss glycerine (Kjøpes på apoteket)


Alt dette blandes og helles i beholderen etter behov. Blandingen bør stå i en til to uker for å bli skikkelig bra.

 

 

 

 

 

 

To brør" av Oddvar Torsheim

Kisten til Jesu bror kan være funnet

24.okt 2002
En 50 cm lang kalksteinskiste skaper oppstandelse i både kristne kretser og arkeologiske fagmiljøer. Boksen har innskriften: ’Jacob, sønn av Josef, bror av Jesus’, og kan være det tidligste håndfaste beviset på Jesu eksistens.

Steinboksen er enkel og tom, og er bare merket med den enkle arameiske påskriften ” Ya 'a kov bar Yosef a khui Yeshua”. Likevel er det mye som tyder på at den kan stammer fra tiden da Jesus og Jacob levde, skriver en fransk forsker i Biblical Archeology Review.

Karakteristisk begravelsesmåte

I århundret rundt år null ble slike kister brukt til typisk jødiske totrinns begravelser. Den avdøde ble først lagt i en hule, og etter et års tid ble knoklene hentet og oppbevart i steinkister.

Skrifttypen og formen på noen av ordene på kalkkisten peker mot at den ble laget i de siste tiårene før år 70, da Jerusalem ble ødelagt av romerne. Dermed stemmer dateringen med tidspunktet da Jacob skal ha dødd.

Jesu bror Jacob blir nevnt flere ganger i Det Nye Testamentet. Han var leder for den første kristne gruppen i Jerusalem etter at Jesus var død, og i følge historien ble han steinet til døde i år 63.

Men Jacob, Jesus og Josef var vanlige navn i Jerusalem på den tiden, så hva er oddsen for at det virkelig er den bibelske familie man har med å gjøre?

Vanlig navn, men uvanlig kombinasjon

- Det er svært sannsynlig at kisten faktisk tilhørte Jacob fra Det Nye Testamentet, mener Dr. André Lemarie, en respektert inskripsjonsspesialist ved Sorbonne-universitetet i Paris.

Etter hans beregninger fant man toppen 20 mennesker, blant de 80 000 innbyggerne i Jerusalem, som het Jacob, var sønn av Josef og hadde en bror ved navn Jesus. Av disse 20 ville bare noen få ha blitt begravd i kister med inskripsjoner.

Hadde man først inskripsjoner på kisten var det normal skikk og bruk at farens navn ble oppgitt, men derimot temmelig uvanlig at brødre ble nevnt. Det tyder på at denne Jesus må ha vært en virkelig betydningsfull person.

Få beviser

Arkeologene er generelt enige om at en mann ved navn Jesus fra Nasaret faktisk vandret rundt på jorden for omtrent 2 000 år siden. Men ser man bort ifra bibelen selv, finnes det få håndfaste funn som bekrefter hendelsene i det nye testamentet.

Den første gangen Jesus nevnes i skrift, er på et stykke av Johannes evangelium fra år 125. En inskripsjon som omtaler Pontius Pilatus, og kisten til Kaifas hører til noen av de få artefaktene man har gravd frem.

Juks?

Men mange er skeptiske til funnet. Troende mennesker verden rundt venter og håper på nye håndfaste beviser på at Jesus fra Nasaret har levd, og dermed blir forfalskninger lukrativ business. Moderne gravplyndrere solgte kisten med inskripsjonene til en samler for 15 år siden, melder Washington Post, og det reiser ytterligere tvil om boksens herkomst. Men funnet er likevel interessant.

Undersøkelser av skriften peker i retning av at kisten faktisk ble laget for 2 000 år siden, og forskerne har ikke klart å finne spor etter moderne verktøy. Steinoverflaten nede i de ut skårne bokstavene ser ut til å være lik resten av steinen, og det tyder på at inskripsjonene ble laget på samme tid som boksen.

Noen hevder at sannsynligheten for at det dreier seg om broren til Jesus fra Nasaret er veldig stor, mens andre mener det er ett skudd i blinde. Trolig vil vi aldri bli sikre.

Vil aldri bli sikre

Siden boksen ikke inneholdt noen bein eller andre organiske rester, kan man ikke bruke C14-metoden til å datere den ordenlig. Dessuten vet man ikke hvor kisten opprinnelig stod, og dermed går forskerne glipp av eventuelle spor i omgivelsene.

Det endelige svaret på om beinkisten virkelig tilhører broren til Jesus fra Nasaret er antageligvis ’kanskje’, men det vil nok ta mange år før diskusjonene rundt den mystiske boksen stilner.

New York Times: Artifact May Be Earliest Relating to Existence of Jesus
Washington Post: Stone Box May Be Oldest Link to Jesus

Molnets broder                      

Mer än leva, fann jag, var att älska,
Mer än älska är att dö som denne.

Högt i skogen låg det ringa torpet,
Djupt i ödemarken, långt från vägen,
Där sen hösten krigets skiften rådde.
Ingen ovän hade funnit stället,
En fientlig fot ej trampat spången,
Som dit ledde; bud om blod och strider
Gav blott korpen, ropande från molnen,
Eller gladan, som satt mätt i granen,
Eller vargen, som med blodigt byte
Sökte hedens skymda klyftor åter.

Men i pörtet, vid det långa bordet,
Satt en lördagsafton sorgsen värden,
Vilande från veckans vedermödor.
Kinden höll han tryggt mot handen lutad,
Armen åter fast mot bordets ände,
Men hans öga såg åt sidan stundom,
Höll sig ej med lugn i samma syfte.
Ingen märkte detta av hans husfolk,
Av de båda, som i pörtet voro,
Ej hans fosterson och ej hans dotter;
Tysta, slutna av varandras armar,
Hand i hand och huvud sänkt mot huvud,
Suto de i sorglös frid vid muren.
Men den gamle bröt omsider tystnan;
För den kloke blev hans mening tydlig,
Fast han sjöng blott som för eget nöje,
Såsom sången föll och orden ville:

"Björnen", sjöng han, "föds till skogens konung,
Furan växer opp att pryda heden;
Mänskobarnet, om till kraft och storhet
Om till flärd och stoft det föds, vet ingen.
Gossen kom en vinterkväll i stugan,
Okänd kom han, lik en otam fågel
Vilsefaren in i mänskors boning;
Hjässan lyste kal ur mössans rämnor,
Tån stack fram emellan snön på foten,


Barmen såg man genom rivna tröjan.
Vems och vadan? - Fråga vems och vadan
Av den rike, som har far och hembygd.
Någon vind lär från mitt hem väl komma,
Skyn i luften törs jag kalla broder,
Men blott snö är jag på nattens fötter,
Som han stampar av, i stugan kommen. -
Snön från nattens fötter smälte icke,

Molnets broder flög ej bort med vinden,
Gossen dröjde kvar och blev en yngling.
Obemärkt han sprang det första året,
På det andra högg han sveder redan;

Men förrän den fjärde sommarn ändats,
Slog han björnen, över hjorden fallen.
Var är nu hans rykte, kärt för mången,
Större än en man i nejden vunnit,
Var är fostrarns hopp? Den gamle sitter
Tung i stugan, längtar, fast förgäves,
Att ett enda ord om kriget höra,
Om hans land är bärgat eller fallet.
Örnens språk förstår han ej att tyda,
Korpens rop han känner ej; en främling
För ej budskap opp till ödemarken,
Och den unge, som hans hjälp bort vara,
Lyss på budskap nu från kvinnohjärtan."

Som när sommarns virvelvind en afton,
Då naturen lik en söndag tiger,
Kommer ensam, osedd, snabb som pilen
Och slår ned i skogssjöns famn, en planta
Rör sig ej, ett barr ej, lugn står tallen,
Lugn står blomman på den branta stranden,
Lugnt är allt, och endast djupet sjuder;
Så, då sången slog den unges sinne,
Satt han stum, orörlig, sluten, bortskymd,
Men vart ord drev bloden ur hans hjärta.
Kvar han satt hos flickan hela kvällen,
Gick till vila, då de andra gingo,
Tycktes somna, förrn de andra somnat,
Men långt förr, än någon av dem vaknat,
Ren vid första glimt av morgonrodnan,
Smög han obemärkt ur stugan ensam.

Dager blev, och solen steg på valvet,
Men blott tvenne väcktes nu i torpet;
Stugan reddes, morgonbrödet frambars,
Men blott tvenne stego fram till bordet;
Middag blev, och ingen tredje syntes.
Utan moln var än den gamles panna,
Utan tårar än hans dotters öga,
Men till vila, fast av sönda'n manad,
Gick vid slutad måltid ingendera.
När en stund förgått, så lång som stunden,
Innan stormskyn, sedd vid himlaranden,
Kommer, brister, haglar och förskingras,
Höjde ordet, som till tröst, den gamle:
"Lång är vägen fram till byn, min dotter,
Branter möta, bäckar hindra, spångar
Finnas ej, och höstregn fyller kärren.
Den, som vandrat dit vid morgonrodnan,
Är väl knappt, då kvällen stundar, hemma."
Så den gamle. Utan akt på talet
Satt hans dotter, sluten lik en blomma,
Som sin kalk vid nattens inbrott sluter;
Vad hon tänkte, var för henne ensam.

Länge satt dock ej den ädla flickan,
Längre ej, än efter solens nedgång
Plantan mattad väntar aftondaggen,
Förrn en tår föll ned på hennes kinder
Och hon sjöng med lutad panna sakta:
"När ett hjärta mött ett annat hjärta,
Ringa blir då, vad förut var mycket,
Jord och himmel, hemland, fader, moder.
Mer än jorden sluts då i ett famntag,
Mer än himlen ses då i ett öga,
Mer än moders råd och faders vilja
Hörs då i en suck, som knappast höres.
Vilken makt kan tjusa så som kärlek,
Vilken boja hålla den som älskar?
Sjöar simmar han som anden över,
Möta fjällar, får han örnens vingar;
Långt för middag är han ren tillbaka,
Där han väntats först till sena kvällen."
Sången hade knappt den gamle fattat,
 

När, av vaknad sorg och oro slagen,
Han gick ut att söka den försvunne.
Tyst ur stugan gick han, tyst på stigen,
Vilsamt tecknad ut i ödemarken;
Solen stod ren skogens toppar nära,
Innan närmsta gård han tröttad nådde.
Tom och ödslig, lik en tall på heden,
Där en skogseld gått med härjning över,
Syntes nu den fordom rika gården;
Men i stugan satt värdinnan ensam,
Mot sitt sövda barn i vaggan lutad.

Som en fågel, då han oförmodat
Hör ett skott och kulans ljud förnimmer,
Fasar, spritter, kastar ut sin vinge;
Så från stolen flög den unga kvinnan,
Då hon hörde dörrens gång, men glädje
Blev dock vid den gamles anblick fasan.
Fram hon sprang och slöt hans hand i sina,
Stora tårar sköljde hennes kinder.
"Hell", hon sade, "hell dig, gamle fader,
Dyr i sorgen till vår boning kommen,
Trefalt hell den ädle, som du fostrat
Till förtrycktas värn och armas bistånd!
Sitt och vila dina trötta lemmar
Och med glädje hör, vad jag förtäljer:

Hårt var kriget ren från höstens början,
Landet tärt av vän och ovän lika,
Dock den vapenlöses liv var fredat;
Men en dag har knappast än förflutit,
Sen en skara män från närmsta socken
Följde hären fienden till mötes.
Slaget hölls, och segern svek de våra,
Få av många kommo undan döden,
Och som löv i stormen spridda desse.
Nu gick vreden strandlös lik en vårflod
Över nejden: värnlös eller väpnad,
Man och kvinna, ingen såg förskoning.
Hit kom strömmen ren vid morgonstunden,
När till gudstjänst ringdes första gången,
Och en våg vek in till oss att härja. 
 

Låt mig ej vid jämrens sagor dröja!
Bunden låg på golvet ren min make,
Blod var gjutet, våldet rådde, nöden
Var som störst och ingen hjälp att vänta.
Själv av åtta armar gripen, slets jag,
Som ett byte mellan rovdjur slites;
Då kom räddarn, då var hjälpen närmast,
Molnets broder bröt som storm i stugan,
Och förtrycket vek, de fräcka föllo.
Här jag sitter nu i skövlad boning,
Mer än sparven under taket fattig,
Mera glad dock än i lyckans dagar
Skall jag se den ädle, se min make,
Om från byn de utan skada komma,
Dit de följde fienden i spåren."

När den gamle hört det sista ordet,
Stod han upp, som om han vilat länge,
I hans blick var mörkt av sorg och oro.
Fåfängt bedd att dröja, tog han vägen
Som till byn, den välbebodda, ledde.

Solen skymdes ren av skogen fjärran,
När han, delad mellan hopp och ängslan,
Hann den gård, där kyrkans herde bodde.
Skövlad syntes nu den stora gården,
Tom och ödslig, lik en avklädd holme,
Sedd från träskets is en vinterafton.
Men i stugan satt vid muren ensam,
Trött av år, den gamle knekten Klinga.

Nu, när denne hörde dörren röras,
Såg sin vän från forna dagar komma,
Sprang han upp, fast lam av sår och mödor.
"Än har dagen ljus för oss", han sade,
"Då de unga trampa våra stigar,
Kraft och mandom ej är glömd i landet.
Sådan gudstjänst har i dag här hållits,
Att ett barn, som hört den nu i vaggan,
Skall förtälja den för sonasöner.
Se, i rovlust lik en skara vargar,
Kom han, landets ovän, segerdrucken,
 

Följd av blod och härjning hit. - Det mindre
Kan förtigas, om ock ej förgätas;
Men när troppen ren i blod sig mättat,
Blott de värsta blivit kvar på stället,
Då steg jämmern över damm och bräddar.
Nu emellan tvenne ystra hästar
Bands den ädle herden, dittills skonad,
Att till fots den vilde ryttarn följa.
Kort var domen, inom några stunder
Skulle handen domna, foten svika
Och hans vita lockar sopa stoftet.
Ensam stod den gamle, upp mot himlen
Såg hans öga, som mot himlen skådas,
Då på jorden allt är natt och mörker.
Pris och ära! Då var hjälpen närmast;
Han, som föddes lik en fläkt på heden,
Molnets broder, se, en ljungeld vorden,
Slog han ned, och krossad låg förtryckarn.
Här jag levat nu med likars bistånd,
Som en rotlös gran mot andra fallen,
Tung för mig, en börda för min nästa;
Livets gåva vill dock än jag skatta,
Om från striden, nära kyrkan hållen,
Än med seger hem den ädle kommer."

När den gamle hört det sista ordet,
Gick han ut, som om från glöd han ilat;
Aftonrodnan var dock bleknad redan,
Innan kyrkobyn han hinna kunde.
Så var byn att se i rök och aska,
Som ett stjärnevalv av skyar härjat,
Så låg kyrkan bortom byn på kullen,
Som en ensam stjärna mellan molnen;
Så låg tystnad över öde nejden,
Som ett månsken över kala hösten.

Mellan fallna kämpar, vän och ovän
Som en skugga över skördad åker
Gick den gamle. Överallt var döden,
Men av liv ej ens en suck att spörjas.
Först vid slutet av den krökta gången,
Mellan ödelagda gårdar banad,
Satt en yngling, snart förblödd, vid vägen.
På hans bleka kinder flög dock rodnad,
Flyktigt som på kvällens silverskyar,
Och hans släckta öga tändes åter,
När han vaknad såg den gamle nalkas.

"Hell", han sade, "nu är lätt att blöda,
En bland många, som det unnats tidigt
Att för fosterlandet dö med seger.
Hell dig, du som fostrat landets räddning,
Trefalt hell den ädle, som oss förde,
Ensam mäktig mer än vi tillsamman!
Se, med bruten styrka stod vår skara,
Skingrad som en hjord, den ingen leder,
Ren till dödens nesa hopplös korad.
Ingen fanns, som ropte folket samman,
Ingen gav ett råd och ingen lyddes,
Förrn han syntes, förrn ur öknens klyftor
Tiggarsonen kom med kungapanna
Och hans röst, som ljöd till strid, förspordes;
Då flög eld igenom varje hjärta,
Tvekan flydde, honom kände alla,
Och med honom gick vår tropp mot svärden,
Som en stormvind in i vassen bryter.
Se mot kyrkan, långt som vägen räcker,
Ligger landets ovän, som på ängen
Strå vid strå, där skördens lie framgått;
Där är banan, som den ädle vandrat,
Som min blick har följt, sen foten svikit,
Som min tanke följer än i döden."
Sagt, och kämpens öga slocknar sakta.

Så i stillhet släcktes dagen även;
Månen, nattens sol, den bleka, ensam
Lyste vandrarns stig till kyrkogården.
När den gamle inom muren trädde,
Stod en mänskoskara mellan korsen,
Hemsk och tyst, som skaran sövd därunder.
Ingen fanns, som gick ett steg till mötes,
Ingen, som ett ord till välkomst sade,
Ingen fanns, som ens med blickar talte.
När den gamle inom ringen trädde,
Låg en yngling för hans fötter slagen,
Lätt, fast översköljd av blod, igenkänd.
Som en fura, mellan tallar fallen,
Än i stoftet störst och utan like,
Låg bland fiender, som stupat, hjälten.

Men med sammanknutna händer, mållös,
Som av åskan drabbad, stod den gamle,
Och hans kind var vit, hans läppar skälvde,
Tills hans sorg fick ord och brast i klagan:
"Nu är åsen i min stuga bruten,
Skörden på min teg av hagel härjad,
Nu är graven värd långt mer än gården.
Ve mig, att jag så skall se dig åter,
Du, min ålders stöd, min levnads ära,
Skänk av himlen, nyss så stor och härlig,
Nu som sanden, där du vilar, ringa."
Så i ängslan knappt den gamle klagat,
När en röst, som var hans dotters, hördes,
Och hon talte, nyss till stället kommen:
"Kär han var mig, mot mitt hjärta sluten,
Dyrbar mer än annat allt i världen,
Dubbelt kär är mig dock nu den ädle,
Kall mot jordens kalla sköte sluten.
Mer än leva, fann jag, var att älska,
Mer än älska är att dö som denne."

Så hon sade utan gråt och jämmer,
Framgick stilla till den fallnes sida,
Böjde knä och tog sin duk och täckte
Tyst och lätt hans genom skjutna panna.
Hemsk och tigande stod kämpaskaran,
Lik en skog, där ej en fläkt sig rörer;
Tysta stodo nejdens kvinnor även,
Komna dit att skåda och att sörja.
Men den ädla flickan sade åter:
"Om dock någon ville hämta vatten,
Att jag kunde två hans anlet blodfritt,
Stryka än en gång hans lock med handen,
Se hans öga, ljuvt ännu i döden;
Visa ville jag med fröjd för alla
Molnets broder, den förlåtne tiggarn,
Som stod upp och blev vårt hemlands räddning."

När den gamle så sin dotter hörde,
Såg den övergivna vid sin sida,
Tog med bruten röst han åter ordet:
"Ve dig, ve dig, du min arma dotter!
Glädjens glädje, sorgens bot och lättnad,
Värn i nöden, fader, broder, make,
Allt med honom är för dig förlorat,
Allt du mistat, intet står dig åter."

Högt i jämmer brast vid talet skaran,
Ingen fanns, som stod med tårlöst öga;
Men den ädla flickans tårar glänste,
Och hon tog den fallnes hand och sade:
"Ej med klagan skall ditt minne firas,
Ej likt dens, som går och snart skall glömmas;
Så skall fosterlandet dig begråta,
Som en afton gråter dagg om sommarn,
Full av glädje, ljus och lugn och sånger
Och med famnen sträckt mot morgonrodnan".

Å, broder nu...

Å, broder, nu ha vi sett det allt,
de som dö, de som ännu leva och de,
som kämpa i mörkret för en timma av liv
för ännu en smärtfylld, bitter minut -
och vi själva? Vi gå här ännu kvar,
fast långt på väg in i skuggornas skogar.
Du hostar så styggt - hur är det med bröstet?
Lika gott - alla bröst skola brinna och brännas.
Men själen, broder, du själv - det är värre!
Du har ingen frid - du har ingen glädje,
och det liv du har kvar är det enda du har,
du värnar det noga - å, jag gör så med,
men - det tjänar till intet, det slocknar ändå -
och vart ska vi ta vägen, vi arma två,
vårt dagsverk är slut och allt vad vi gjort
var själviskhet bara, när det var som bäst,
och vi liksom skämmas för livet, vi levat,
så smutsigt, så vidrigt, så dumt!
En hel hög med lögner och all slags synd,
och det lider mot kväll - ha vi nattkvarter än?

Din gud var det goda, som du skulle göra,
och min var det stora, som jag skulle skapa,
och vi voro lystna på ära och billigt beröm -
Kanske inte - ibland liksom tvivlade vi på oss själva
och kanske på det vi tänkte att göra
men trodde igen, och så blevo vi vackert
bedragna på allt det heliga
och sitta nu tröstlöst och stirra på solen,
som sjunker och sjunker och snart är försvunnen.

- - -

Ge upp dina gudar! Jag kvittar med mina,
nu är det vi ensamma bara som finns,
och allt det vi tänkt och allt det vi gjort
var bara vatten vi togo för vin. -
Ge upp dina gudar - de äro som spöken
och min har förvandlats till bara ett grin!
Ibland till en sköka och alltid ett svin,
blott sällan en blomma...
Nu be vi ej mer, tro ej mer på det gamla,
låt allt du höll heligt multna och ramla,
nu söka vi annat, som håller att ta i,
som inte blir luft fast vi sluta att andas
med slemfyllda lungor...

- - -

Å, broder, kom hit, hit i vrån helt sakta -
vill du inte vi bedja en bön för oss själva?
Varför vilja vi längre så envist bli kvar
i det murkna, som gungar för blödande fötter?
Vad binder oss mer? Var det vänner? Kärlek?
Bah! - De kunna ej följa oss längre - för övrigt
så hava vi inga, ty var och en trodde sig själv
och hade så nog ---
Vår kärlek? Bah! Har du glömt att din ungmö
som blomster blir gammal, skall skrumpna och falna?
Din egendom? Dåre! Det skräpet var bara
små leksaker åt dig! Din heder? Låt vara,
det är gott, att den räckt ända hit, som vi levat!
Här är platsen och tiden att bedja till Herran.
Du tror ej på honom? Välan, bed ändå!
Om han inte finns, så förlorar du intet!

Nu smeker natten med mörker och stillhet,
nu lyfta vi händer med ögonen slutna. -
Du darrar? Var stilla, han hör oss, han hör oss,
jag känner hans frid som en vinge av vithet
i mörkret. - Böj huvudet, tag, när han giver:
För den, som bor högre än stjärnorna blänka
två syndare säga sin synd och sitt liv
och stillheten svara...
Och nu är det över - det kanske var svårt,
du darrar ännu - men det är ej av fruktan,
du dör, men du dör ej förbannad och hopplös.
Å, broder, vi dö framför porten till livet!

For en suppe ...

Få matvarer gir like god kraft som kikerter. Alt du trenger er litt krydder og tomat, så har du en fantastisk grønnsakssuppe.

Hege Hammersland
Publisert: 16. okt. 2005,
Å lage mat med tørkede erter, bønner eller linser ligger ganske fjernt fra den moderne norske matbevissthet. Greit nok, vi har ertestuing til kjøttkaker og lutefisk, og ertesuppe kokt på røykeknoke eller fårekraft - men der er det stopp. Jeg har alltid erfart at for nybegynnere, så kikerter den beste døråpneren til belgfruktenes fløy i det kulinariske palass.

Fetteren til peanøtten

Kikerten er en slektning av en annen populær belgfrukt, peanøtten (eng. peanut betyr ertenøtt), og har en distinkt fet duft og fyldig smak. For at denne smaken skal nå sitt fylle uttrykk, er det viktig med tålmodighet til å vanne kikertene godt ut (minst et døgn) og til å koke dem til de er skikkelig marshmallows-bløte, det vil si godt forbi det punktet der det går an å tygge dem. Dette kan ta fra 45 minutter til halvannen time, alt etter hvor ferske kikertene er, og hvor bløtt vannet er. Veldig gamle kikerter vil aldri bli skikkelig møre, og har du hardt vann (som skummer lite), bør du tilsette 1 ts bakepulver per liter til kokevannet. Av samme grunn bør du vente med å tilsette salt og syrlige ingredienser (f eks sitron og tomat) til halvveis i koketiden.

 Snarveier

Denne kikertesuppen er nært beslektet med de fleste sauser, suppekrafter og for eksempel langtidssteking av kjøtt, i og med at det ligger en god belønning til dem som gjør ting ordentlig. Nå er det dessverre ikke alltid man har tid eller disiplin nok til å få et bra resultat. Heldigvis for alle oss som ikke er supermennesker, finnes det et par snarveier å ta.

Hvis det for eksempel er en ukedag og du har dårlig tid til å lage middag, anbefaler jeg å legge kikertene i bløt morgenen før. Et døgn senere, altså om morgenen, koker du opp ertene under lokk og lar dem putre til du skal ut døren. Da skrur du av platen og lar kikertene stå og trekke på ettervarmen. Når du så kommer hjem, skal det ikke ta mer enn 20 minutter før maten står på bordet.

Asiautvalg

Skal du ha god kraft, må du altså koke kikertene selv. Hermetiserte kikerter duger ikke her. Tørre kikerter fås kjøpt i de fleste asiatiske butikkene. Her får du også kjøpt fennikelfrø, korianderfrø og fersk ingefær, selv om dette etter hvert også er blitt tilgjengelig i større dagligvarehandler. Potetene bør være middels kokefaste, og på boksen med de hermetiserte tomatene bør det stå: tomat, tomatjus og ingenting mer. Er det vann, salt og sitronsyre i tomatene, vil suppen neppe bli optimal.

Til kraftetappen av suppen trenger du (til fire personer):

200 g tørre kikerter

3 fedd hvitløk

2 ss raspet fersk ingefær

2-3 cm kanelstang

4 nellikspikre

1 ts fennikelfrø

                                                                             2 ts korianderfrø  

Kikertene legges i bløt i et døgn, vannet skiftes, og kikertene legges i en kjele med en liter vann.  Ha i hakket hvitløk, raspet fersk ingefær og kanelstang. Resten av krydderne knuses i en morter før de has i. La kjelen koke under lokk i ca. 45 minutter, eller til kikertene begynner å føles bløte når du tygger - da er suppen klar til å ta imot grønnsakene:

6 middels poteter

2-3 gulrøtter

1 boks tomater

100 g sukkererter

salt og pepper

 

Potetene skjæres i 6 til 8 biter og has i med kikertene. Gulrøttene deles på langs, og deretter deles de to halvdelene på langs igjen. Skjær i 4-5 cm lange staver, og ha i suppen. Ha også i hermetiserte tomater og 2 ts grovt havsalt (evt 1 ts fint salt). Hvis mye av væsken har fordampet bort, fyller du på med vann til alle grønnsakene er dekket.

 Klikk for å se neste bildeLa koke i 10-15 minutter, til grønnsakene er møre. Smak til med salt og masse grovt nykvernet pepper, og kutt sukkerertene i to eller tre biter og rør dem inn i suppen. Nå gjenstår det bare å dekke på bordet og sette frem rykende varmt hvitløkbrød, eller min favoritt til denne suppen: Flatbrød med smør fra Tyssen gard på Bolstadøyri (fås kjøpt blant annet i Kjøttbasaren i Bergen).

Observante lesere har sikkert lagt merke til at denne suppen er helt fri for tilsatt fett eller olje av noe slag. En veldig demokratisk suppe med andre ord, ettersom alle kan smøre tjukt med gårdskinnet smør på flatbrødet med god samvittighet, inkludert de med rustne knær, trange blodkar eller andre helsemessige restriksjoner på dietten. 

McUngdom

«DU SKAL IKKE TRO at du kan forbedre noe her på McDonald's,» sa sjefen. «Hver minste detalj i måten vi jobber på er allerede perfekt etter mange års forskning.»

ILLUSTRASJON: CHARLOTTE HELGELAND - som er avbildet til venstre
Publisert: 27. okt. 2005

JEG VAR 16 ÅR og hadde nettopp fått jobb i den amerikanske kjappmat-kjeden. At karrieren min skulle bli kortvarig, hadde jeg ennå ingen anelse om, der jeg spradet rundt i en fin, rød uniform med gule emblemer. Jeg fikk skjemaer med oppskrifter på pommes frites, hamburgere og fornøyde kunder. Alt var veldig ryddig og pedagogisk.

- HVIS KUNDEN SIER han skal ha en brus, skal du spørre om han vil ha en stor brus, sa sjefen min til en gjeng nyansatte tenåringer. - Hvis kunden ber om pommes frites, skal du spørre om det samme, fortsatte han. En gutt så forvirret på meg og hvisket. - Hvorfor skal vi spørre kunden om han vil ha en stor brus når han ber om pommes frites?

SJEFEN VÅR var en lubben mann i 40-årene, og kanskje ikke noen utpreget åndskjempe. Likevel hadde han gått på universitetet, nærmere bestemt Hamburger University, McDonald's eget universitet i USA. At universitetet ikke var i samme klasse som Harvard og Yale, visste sjefen min. For ham var Hamburger University en klasse over. Jeg tror sjefen min drømte om å få Nobelprisen i hamburgervitenskap.ILLUSTRASJON: CHARLOTTE HELGELAND

FULLT SÅ IVRIG var ikke jeg. Dette var tross alt bare en helgejobb. Hver lørdag stilte jeg opp i den røde uniformen min og stekte hamburgere i fire timer. Jeg la hamburgerbrødene utover og sprutet nøyaktig like mengder ketchup og sennep på alle. Av og til sto jeg i kassen og ekspederte kunder. De ble behandlet helt likt, akkurat som brødene, bortsett fra at vi ikke sprutet ketchup og sennep på dem.

PENGENE STRØMMET INN i både kassen og lønnskontoen min. Selv om lønnen ikke var all verden, hadde jeg aldri vært så rik i mitt liv. Snart var jeg den stolte eier av en diger synthesizer til 14.600 kroner. Sånn går det når en er dobbeltarbeidende skoleelev med samme adresse som mamma og pappa. 

EN STOR BONUS var det også at jeg fikk spise så mange gratis hamburgere jeg ville i pausene på jobb. Jeg stappet i meg tre-fire av de største beistene hver eneste helg. Super-size me!

 KANSKJE var mitt enorme forbruk av hamburgere en av grunnene til at jeg fikk sparken etter få måneder? Restauranten hadde ansatt for mange folk, og rundt 20 av oss måtte slutte. Verst gikk det utover oss som hadde korte helgevakter. Jeg fikk høre at bare de som hadde en fremtid i McDonald's, fikk bli. Vi andre fikk valget mellom å si opp og få god attest, eller å få sparken og en dårlig attest. Attesten min ble veldig god.

 NÅR JEG fra tid til annen går forbi en McDonald's-restaurant, hender det jeg tenker på den amputerte karrieren min i hamburgerbransjen. Den ble avbrutt så altfor tidlig. Jeg fikk aldri gå på Hamburger University. McDonald's ville ikke ha meg.

I SLIKE STUNDER går jeg på Burger King og tar meg en Whopper.


 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
HORE ELLER MADONNA: Jenter i bergensskolen dras mellom idealene, der burka og Britney er ytterpunktene. Den franske designeren Pierre Cardin viste frem sin nye kolleksjon bildet  til høyre -  onsdag,  i Mexico City

Porno-frifinnelse i Høyesterett

Høyesterett mener det er greit å vise usladdet pornografi. Retten har frifunnet redaktør av Frie Aktuell Rapport, Stein-Erik Mattsson.

Publisert: 07. des. 2005

Mattsson ble tiltalt for brudd på straffeloven etter at han sommeren 2002 delte ut det usensurerte bladet Frie Aktuell Rapport. Foruten å dele ut magasinet på Karl Johans gate i Oslo, sendte han alle stortingsrepresentanter ett eksemplar. Han ble frifunnet både i tingretten og lagmannsretten, men påtalemyndigheten anket saken helt til Høyesterett.

Mattsson publiserte bladet med usladdet sex i 2002 helt bevisst for å få en rettslig avgjørelse av om bilder av normal sex mellom voksne mennesker skal være ulovlig.

Tenk det Agnar og Jens....

- Jeg bor ikke i en boble
George W. Bush tar bladet fra munnen.
Publisert: 13. des. 2005
USAs president George W. Bush benektet mandag at han lever i en boble og at han ikke vet hva som foregår utenfor Det hvite hus

Du må ikke sove

 Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

-Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
Inatt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!

Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.
- Vår tid er forbi - Europa brenner! 

Arnulf Øverland 1935

Ab imo pectore
Lytt
/Last ned

ElBaradei frykter atomterror
- Vi er i et kappløp med tiden. Verken atombomber eller annet kjernefysisk materiale er sikret på betryggende måte, selv om mye er gjort. Men vi trenger flere ressurser.

Publisert: 10. des. 2005
ATLE M. SKJÆRSTAD

elbaradeiÅrets fredsprisvinner, lederen av Det internasjonale Atomenergibyrået (IAEA) Muhammad ElBaradei, kom med et dystert budskap under sin pressekonferanse før lørdagens prisutdeling. Han frykter at terrorgrupper skal skaffe seg atomvåpen, og faren for det er overhengende, mener ElBaradei. - Det er fullt mulig fordi det fortsatt er mange lagre som ikke er skikkelig sikret, hevder fredsprisvinneren.

IAEA-sjefen fremholdt at man er omtrent halvveis i arbeidet med å sikre lagrene, og at det har vært et tett samarbeid med Russland for å sikre at atomvåpen eller annet kjernefysisk materiale fra det tidligere Sovjetunionen kommer på avveie.

- Til sikringsarbeidet er fullført, kan vi ikke annet enn å krysse fingrene, sa ElBaradei.

Amerikanske atomfysikere hadde under den kalde krigen et ur som viste hvor nær man var en atomkrig. På pressekonferansen i går fikk ElBaradei spørsmål om han har en klokke som viser hvor langt unna verden er et atomangrep fra terrorister.

ElBaradei svarte at noen slik klokke har han ikke.

- Jeg kan ikke si at det dreier seg om ti eller fem minutter, men jeg mener faren er overhengende. Vi har mye som må gjøres for å beskytte oss, sa han.

Utålmodige med Iran

Mye av tiden på fredagens pressekonferanse ble brukt på Irans atomprogram og Irans forhold til IAEA.

ElBaradei fremholdt at de kommende månedene vil bli avgjørende, samtidig som han flere ganger understreket at han er i ferd med å miste tålmodigheten med Iran.

Han opplyste imidlertid at det fortsatt ikke finnes noen «rykende pistol» - at det er kommet frem opplysninger som tyder på at Iran har et atomvåpenprogram i utvikling.

IAEA-sjefen svarte unnvikende på flere spørsmål om tiden ikke er inne til å bringe saken inn for FNs sikkerhetsråd, men han understreket at en slik saksbehandling ikke vil gi ham større autoritet i forhandlingene med Iran.

- Jeg har den autoritet jeg trenger. Og man må huske på at vi til nå ikke er blitt nektet de informasjoner vi har bedt om, sa han.

ElBaradei vil ikke sette noen tidsfrist for å finne frem til en løsning, men han ønsker dialog fremfor bruk av pisk.

- Situasjonen er komplisert, og jeg vil foretrekke en diplomatisk løsning. Jeg håper at de kommende månedene vil gi oss en løsning, sa han.

I praksis betyr dette tiden frem til mars når IAEA har sitt neste styremøte. Da kan resultatet blir at Iran rapporteres til Sikkerhetsrådet, enten med en rapport om at Iran har valgt å samarbeide til IAEAs tilfredsstillelse, eller at de stiller seg negativ til å legge alle kort på bordet.

Dette ble også understreket at IAEAs styreformann, den japanske ambassadøren Yukiya Amano som i dag skal motta IAEAs del av den delte Fredsprisen.

Eksempelets makt
ElBaradei rettet i går en kritisk pekefinger til USA og Israel for utviklingen av nye miniatomvåpen. Han sa at alle forsøk på å utvikle nye atomvåpen er et skritt i gal retning.

- Om atomvåpenmaktene arbeider mot spredningen av atomvåpen, må de gå foran og være gode eksempler. De kan ikke ha atomvåpen selv og kreve at alle andre ikke skaffer seg slike våpen, sa han.

Utenfor Nobelinstituttet demonstrerte en gruppe Greenpeace-medlemmer mot tildelingen av prisen til IAEA og Muhammad ElBaradei. Greenpeace stiller spørsmål om hvordan en organisasjon som både skal kontrollere utviklingen av atomvåpen og samtidig fremme bruken av kjernekraft til fredelige formål, kan være en verdig mottaker av Fredsprisen.

- Dette er en misforståelse. Vi sier ikke noe sted at land må ta atomkraft i bruk, sa ambassadør Amano.

IAEA har tidligere opplyst at organisasjonens halvpart at prispengene skal brukes til utviklingsformål. På pressekonferansen fredag opplyste ElBaradei at han vil gi sine prispenger til bygging av barnehjem i hjemlandet Egypt.

- Fattigdom kan føre til ustabilitet og krig. Det vil jeg yte mitt for å bekjempe, sa han.

ElBaradeis nobelforedrag

Nobelforedrag av Mohamed ElBaradei, Oslo, 10. desember, 2005

Det er med en følelse av ydmykhet, ære, glede og fremfor alt besluttsomhet, at Det internasjonale atomenergibyrået og jeg personlig tar imot denne fremstående æresbevisningen

Les foredraget i sin helhet.
Av Ole Peder Giæver

Min svigerinne arbeider for en gruppe som støtter ulike barnehjem i Kairo. Hun og hennes kolleger tar seg av barn som faller utenfor på grunn av omstendigheter som de ikke selv har kontroll over. De gir barna mat, klær og lærer dem å lese.

I Det internasjonale atomenergibyrået jobber mine kolleger og jeg med å forhindre at kjernefysisk materiale havner i hendene på ekstremistgrupper. Vi inspiserer atomanlegg rundt om i verden for å forsikre oss om at fredelige atomaktiviteter ikke brukes til å dekke over våpenprogrammer.

Selv om vi har valgt ulike veier, jobber både min svigerinne og jeg mot det samme målet: å trygge menneskeslekten.

Men hvorfor har vi så langt ikke greid å oppnå en slik trygghet?

Jeg tror det er fordi vi i våre sikkerhetsstrategier ennå ikke fullt ut har tatt inn over oss hvilke farer vi står overfor. Globaliseringen, som har revet ned alle hindringer for fri flyt av varer, ideer og mennesker, har også revet ned alle de hindringer som gjorde det mulig å avgrense og lokalisere trusler av sikkerhetsmessig art.

Nylig identifiserte et høynivåpanel i FN fem kategorier av trusler som vi står ovenfor:

1.Fattigdom, smittsomme sykdommer og miljøødeleggelser

2.Væpnede konflikter — både innad i og mellom stater

3.Organisert kriminalitet

4.Terrorisme

5.Masseødeleggelsesvåpen

Det dreier seg om ‘trusler uten grenser’ — hvor tradisjonelle begreper som nasjonal sikkerhet ikke lenger er gangbare. Vi kan ikke takle disse truslene ved å reise flere murer, utvikle kraftigere våpen eller sende ut flere tropper. Tvert imot, det ligger jo i disse truslenes natur at de fremfor alt gjør det nødvendig med internasjonalt samarbeid.

Men det som er enda viktigere er at det ikke dreier seg om klart atskilte trusler. Når vi skraper litt i overflaten, ser vi at de er tett knyttet sammen og forbundet med hverandre.

Vi er 1000 mennesker her i dag i denne ærverdige salen. La oss for en liten stund tenke oss at vi representerer hele verdensbefolkningen. De 200 som sitter til venstre for meg er verdens rike befolkning, som forbruker 80 prosent av de tilgjengelige ressursene. De 400 til høyre for meg lever på en inntekt som er lavere enn 2 $ pr. dag.

Den underpriviligerte gruppen av mennesker til høyre for meg er verken mindre intelligent eller mindre verdt enn deres medmennesker på den andre siden av midtgangen. Det var kun skjebnens spill som gjorde at de ble født inn i denne gruppen.

I virkelighetens verden vil en slik skjevhet i levekår uunngåelig føre til ulike muligheter, og i mange tilfeller til at man mister håp. Og enda verre er det at de fattiges kår så altfor ofte forverres av og resulterer i brudd på menneskerettighetene, mangel på god styring og en dyptgripende følelse av urettferdighet. Denne kombinasjonen skaper naturlig nok god grobunn for borgerkrig, organisert kriminalitet og ulike former for ekstremisme.

I regioner hvor konflikter har fått lov til å herje i flere tiår, fortsetter landene å lete etter måter å oppveie for utryggheten eller spre sin ‘makt’ på. I noen tilfeller kan de bli fristet til å utvikle egne masseødeleggelsesvåpen, slik andre har gjort det før dem.

For femten år siden, da Den kalde krigen tok slutt, var det mange av oss som hadde håp om en ny verdensorden. En verdensorden tuftet på menneskelig solidaritet, en verdensorden som skulle være rettferdig, inkluderende og reell.

I dag er vi langt unna dette målet. Vi har kanskje revet ned muren mellom Øst og Vest, men det gjenstår fortsatt å bygge broer mellom Nord og Sør, mellom de rike og de fattige.

La oss se på hva vi har oppnådd når det gjelder utviklingshjelp. I fjor brukte verdens nasjoner over $ 1 billion på våpen. Samtidig brukte vi mindre enn 10 prosent av dette beløpet — knapt $ 80 milliarder — på offisiell bistandshjelp til utviklingslandene, hvor 850 millioner mennesker sulter.

Min venn James Morris leder Verdens matvareprogram, som har som oppgave å skaffe mat til de som sulter. Han sa nylig til meg at “Hvis jeg bare kunne få 1 prosent av de pengene som brukes på våpen globalt, ville ingen i verden trenge å gå til sengs sulten.”

Det bør derfor ikke overraske noen at fattigdom forsetter å nøre opp under konflikter. Av de 13 millioner dødsfall som har vært forårsaket av væpnede konflikter de siste ti årene, var det 9 millioner i Afrika sør for Sahara, hvor de fattigste av de fattige bor.

La oss også se på vår oppfatning av menneskelivet som noe ukrenkelig og verdifullt. I kjølvannet av terrorangrepene i USA i september 2001, var vi alle med rette i dyp sorg og ga uttrykk for vår avsky over denne grufulle forbrytelsen. Samtidig er det mange i dag som ikke er klar over at 3,8 millioner mennesker har mistet livet i borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo siden 1998.

Må vi dermed trekke den konklusjonen at vi prioriterer skjevt og at våre holdninger er partiske?

Med dette ‘store bildet’ i bakhodet er det enklere å forstå det stadig skiftende landskapet innen kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning.

Det er tre hovedtrekk ved dette landskapet i stadig endring: Fremveksten av en utstrakt svartebørshandel med kjernefysisk materiale og utstyr, spredning av atomvåpen og sensitiv atomteknologi og manglende fremdrift i den kjernefysiske nedrustningen. Nå som globaliseringen bringer oss stadig nærmere hverandre vil det å velge å overse den usikkerheten enkelte føler snart kunne utvikle seg til å bli en usikkerhet for oss alle.

Det samme gjelder for spredning av avansert vitenskap og teknologi. Så lenge noen av oss velger å basere oss på atomvåpen, vil vi fortsatt måtte leve med den risikoen at disse våpnene blir mer og mer attraktive for andre.

Jeg er ikke i tvil om at dersom vi ønsker å unngå å ødelegge oss selv, ja da kan ikke atomvåpen ha noen plass i vår kollektive bevissthet og ikke spille noen rolle i vårt sikkerhetsregime.

For å nå dette målet, må vi forsikre oss – fullstendig - om at ingen flere land skaffer seg disse dødelige våpnene. Vi må sørge for at stater som har atomvåpen gjennomfører konkrete tiltak med henblikk på kjernefysisk nedrustning. Og vi må etablere et sikkerhetssystem som ikke baserer seg på kjernefysisk avskrekking.

Er disse målene realistiske og innenfor rekkevidde? Det tror jeg de er, men da må vi raskt iverksette tre tiltak.

For det første må vi forhindre at kjernefysisk og radiologisk materiale havner i hendene på ekstremistgrupper. I 2001 lanserte IAEA og det internasjonale samfunnet en verdensomspennende kampanje for å styrke sikkerheten rundt slikt materiale gjennom å beskytte atomanlegg, å sikre sterke radioaktive kilder, å drive opplæring av personale som skal håndheve de rettslige bestemmelsene og å overvåke kryssingen av landegrenser. På fire år har vi kanskje gjennomført 50 prosent av arbeidet, men fremdriften er ikke rask nok, for dette er et kappløp mot klokka.

For det andre må kontrollen med prosessene for fremstilling av kjernefysisk materiale som kan benyttes i våpen, skjerpes. Under dagens system har ethvert land har rett til å mestre slike prosesser for sivile formål. Men dermed mestrer landene også de vanskeligste prosessene i fremstillingen av en atombombe.

For å overvinne denne hindringen er det mitt håp at disse prosessene kan bli multinasjonale, slik ingen land alene kan skaffe seg kontroll over noen av dem. Min plan er å begynne med å opprette en beredskapsbank for brensel under IAEAs kontroll, slik at alle land kan være sikret nødvendig brensel til lovlig, fredelig, kjernefysisk virksomhet. En slik forsyningssikkerhet vil fjerne motivasjonen for — og rettferdiggjøringen av — at hvert enkelt land skal utvikle sin egen brenselssyklus. Vi burde dermed kunne bli enige om et moratorium på nye nasjonale anlegg og begynne å utarbeide multinasjonale ordninger for anriking, brenselproduksjon, avfallshåndtering og gjenvinning.

Vi må også styrke kontrollsystemet. IAEA-inspeksjoner er alfa og omega i det kjernefysiske ikke-spredningsregimet. Hvis systemet skal fungere, er det en helt klar forutsetning at vi er utrustet med den nødvendige myndighet, informasjon, avansert teknologi og ressurser. Våre inspeksjoner må dessuten være støttet av FNs Sikkerhetsråd, som må kunne kobles inn ved manglende overholdelse av regelverket.

For det tredje må nedrustningsinnsatsen trappes ytterligere opp. Vi har fortsatt åtte eller ni land som har atomvåpen. Det eksisterer fortsatt 27 000 stridshoder. Etter min oppfatning er det 27 000 for mange.

Det ville være en god start dersom de stater som har atomvåpen reduserte den strategiske rollen som de har tillagt disse våpnene. Nå som det er gått over 15 år siden Den kalde krigen tok slutt, er det for mange uforståelig at de store atomvåpenstatene forsatt opererer med våpenarsenaler i høy beredskap som gjør at dersom et eventuelt atomangrep skulle bli innledet, har deres ledere kun 30 minutter på seg til å bestemme om de skal gjengjelde angrepet og dermed risikere å legge hele nasjoner øde i løpet av få minutter.

Dette er tre konkrete tiltak som jeg mener det er enkelt å få gjennomført. Å beskytte materialet og styrke kontrollen. Å kontrolle brenselssyklusen. Å trappe opp nedrustningsarbeidet.

Men dette er ikke nok. Den vanskelige biten er hvordan vi skal få skapt et klima hvor atomvåpen – på lik linje med slaveri og folkemord – oppfattes som fullstendig bannlyst og et historisk unntak.

Uansett om man tror på utviklingsteorien, intelligent design eller guddommelig skapelse, er det én ting som står fast. Helt siden tidenes morgen har menneskene kriget mot hverandre, enten på grunn av religion, ideologi, etnisk tilhørighet eller andre årsaker. Ingen sivilisasjon har noensinne frivillig gått med på å gi avkall på sine sterkeste våpen. I dag synes det å være enighet om at vi kan dele på den moderne teknologien, men vi nekter fortsatt å innse at våre verdier - innerst inne - er verdier som vi alle deler.

Jeg er selv egyptisk muslim, jeg har min utdannelse fra Kairo og New York og nå bor jeg i Wien. Min kone og jeg har bodd halvparten av livet vårt på den nordlige halvkule, halvparten på den sørlige halvkule. Vi har førstehåndserfaring med menneskeslektens unike natur og de felles verdier som vi alle deler.

Shakespeare snakker om hvert enkelt medlem av menneskeslekten i Kjøpmannen i Venedig når han spør: “Hvis dere stikker oss, blør vi da ikke? Hvis dere kiler oss, ler vi da ikke? Hvis dere forgifter oss, dør vi da ikke? Og hvis dere krenker oss, skal vi da ikke ta hevn?”

Og la oss ikke glemme at:

Det er ingen religion som er grunnlagt på intoleranse, og det er ingen religion som ikke verdsetter menneskelivets ukrenkelighet. Jødedommen ber oss om å verdsette skjønnheten og gleden i den menneskelige eksistens.

Kristendommen sier at vi skal gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Islam erklærer at det å drepe en person urettmessig er det samme som å drepe hele menneskeheten.

Hinduismen oppfatter hele universet som en familie.

Buddhismen ber oss om å verne om skaperverkets enhet.

Noen vil hevde at det er for idealistisk å tro på et samfunn basert på toleranse og menneskelivets ukrenkelighet, hvor landegrenser, nasjonaliteter og ideologier har liten eller ingen betydning. Til dem vil jeg si at det ikke handler om idealisme, men om realisme, for historien har lært oss at krig sjelden løser våre uoverensstemmelser. Makt leger ikke gamle sår, den åpner nye.

Jeg har snakket til dere om vår innsats for å bekjempe gal bruk av atomenergi. La meg nå få lov til å fortelle dere hvordan denne samme energien brukes til menneskehetens beste.

I IAEA jobber vi daglig på alle kontinenter for å gjøre kjernefysiske og radiologiske teknikker tilgjengelige for menneskeheten. I Vietnam planter gårdbrukerne ris med høyere ernæringsmessig verdi, utviklet med hjelp fra IAEA. I Latin-Amerika brukes kjernefysisk teknologi til å kartlegge vannførende lag under bakken, slik at vanntilførselen kan forvaltes på en bærekraftig måte. I Ghana gjør en ny røntgenmaskin det mulig å tilby kreftbehandling til tusenvis av pasienter. I det sørlige Stillehav bruker japanske vitenskapsmenn kjernefysisk teknologi for å studere klimaendringer. I India er åtte nye atomanlegg under bygging for å gi en voksende nasjon ren elektrisitet – noe som illustrerer de økende forventninger til et oppsving i bruken av atomkraft på verdensbasis.

Disse prosjektene og tusenvis av andre prosjekter er eksempler på IAEAs overordnede mål: Atomer for Fred. Men når bruken av atomenergi og –teknologi øker, blir det helt avgjørende at den kjernefysiske tryggheten og sikkerheten opprettholdes på høyest mulig nivå.

Helt siden Tsjernobyl-ulykken har vi arbeidet rundt om i verden for å øke tryggheten ved kjernefysiske anlegg. Siden terrorangrepene i september 2001, har vi jobbet stadig mer intensivt med atomsikkerhet. På begge områder har vi bygget opp et internasjonalt nettverk av rettslige normer og standarder for ytelse. Men det mest konkrete inntrykket har vi etterlatt oss ute i felten. Flere hundre delegasjoner har besøkt alle områder rundt om i verden, og internasjonale eksperter har forsikret seg om at atomvirksomheten er trygg og sikker.

Jeg er veldig stolt av de 2300 hardt arbeidende menn og kvinner som utgjør staben i IAEA — de kolleger som jeg deler denne æresbevisningen med. Noen av dem er med meg her i dag. Vi kommer fra over 90 ulike land. Vi har mange ulike perspektiver med oss i det arbeidet vi gjør. Vårt mangfold er vår styrke.

Vi har begrenset myndighet. Vi har et veldig beskjedent budsjett, og vi har ingen hær.

Men vi er rustet med en sterk overbevisning, og vi kommer til å fortsette å fortelle sannheten til makthaverne. Og vi kommer til å forsette å oppfylle vårt mandat på en uavhengig og objektiv måte.

Nobels fredpris er et kraftig signal til oss — om å fortsette innsatsen for å fremme sikkerhet og utvikling. Varig fred er ikke noe som oppnås én gang for alle, det er et klima, en prosess og en forpliktelse.

Det bildet jeg har tegnet for dere i dag har kanskje virket noe dystert. La meg derfor avslutte med å fortelle dere hvorfor jeg mener det er grunn til håp.

Jeg mener det er grunn til håp fordi de positive sidene ved globaliseringen setter nasjoner og mennesker i stand til å bli uavhengige på det politiske, økonomiske og sosiale plan, noe som gjør krig til et mer og mer uakseptabelt alternativ.

Blant de 25 medlemsstatene i EU har graden av økonomisk og sosio-politisk avhengighet blitt så høy at tanken om å ty til makt for å løse en uoverensstemmelse er blitt nærmest absurd. Det samme ser man i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som har 55 medlemsland i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika. Kunne man ikke bygge ut disse modellene til en verdensmodell, gjennom det samme kreative multilaterale engasjementet og internasjonale samarbeidet, hvor de sterke er rettferdige og de svake er trygge?

 Jeg mener det er grunn til håp fordi det sivile samfunn blir stadig bedre informert og mer engasjert. De legger press på sine regjeringer for å få til endringer, for å skape demokratiske samfunn tuftet på mangfold, toleranse og likeverd. De foreslår kreative løsninger. De øker bevisstheten, skaffer til veie midler, arbeider for å forflytte menneskers engasjement på det lokale plan til det globale plan. De arbeider for at menneskeslekten skal komme hverandre nærmere.

Vi har i dag, mer enn noen gang tidligere, en mulighet til å svare ja på et av historiens eldste spørsmål: “Er det jeg som skal passe på min bror?”

Det som kreves er et nytt tankesett og en endret innstilling, som gjør at vi greier å se den personen som befinner seg på den andre siden av havet som vår nabo.

Og til slutt mener jeg det er grunn til håp ut fra det jeg ser hos mine barn og andre av deres generasjon.

Jeg reiste for første gang til utlandet da jeg var 19 år gammel. Mine barn var enda heldigere enn det jeg selv var, for de ble eksponert for en fremmed kultur allerede da de var spebarn, og de vokste opp i et flerkulturelt miljø. Jeg kan trygt si at min sønn og min datter ikke bryr seg om verken farge eller rase eller nasjonalitet. De ser ingen forskjell på sine venner, enten de heter Noriko, Mafupo, Justin, Saulo eller Hussam; for dem er de bare medmennesker og gode venner.

Globalisering, gjennom reiser, media og kommunikasjon, kan også hjelpe oss – slik det har hjulpet mine barn og mange av deres jevnaldrende – til å kun se hverandre som mennesker.

Deres Majesteter, Deres Kongelig Høyhet, Mine damer og herrer.

Forestill dere hva som ville skje dersom verdens nasjoner brukte like mye på utviklingshjelp som på å bygge krigsmaskiner. Forestill dere en verden hvor hvert enkelt menneske lever i frihet og verdighet. Forestill dere en verden hvor vi gråter like mye når et barn dør i Darfur som i Vancouver. Forestill dere en verden hvor vi løser våre uoverensstemmelser med diplomati og dialog og ikke med bomber og kuler. Forestill dere at de eneste atomvåpen som fortsatt finnes er de som er utstilt på museum. Forestill dere hvilken arv vi ville gi til våre barn.

Forestill dere at en slik verden er innen vår rekkevidde.

Iran fortsetter atomprogram
KONTROVERSIELL:
Irans president Mahmoud Ahmadinejad og hans atomprogram.
Foto: Khaled Elfiqi/EPA 

Iranske myndigheter er fast bestemt på å produsere anriket uran, men understreker at det kun skal brukes i atomkraftverk.

Lørdag 10.12.2005

Sjefen for landets atomprogram erklærte lørdag at myndighetene vil anrike uran for å få brensel til atomkraft, til tross for den USA-ledede motstanden internasjonalt.

Uttalelsen kom dagen etter at fredsprisvinner Mohamed ElBaradei krevde klarhet i om Iran bruker atomteknologi til ulovlige formål. Iranerne på sin side holder fast ved at landet lager brenselet kun for fredelige formål.

– For meg er det ingen tvil om at prosessen med å produsere kjernefysisk brensel i Iran vil bli fullført, sier Gholamreza Aghazadeh, leder for Irans atomprogram.

USA la ut oppskrift på atombombe på nettet
USAs regjering har lagt ut irakiske dokumenter på internett som beskriver hvordan man konstruerer en atombombe, skriver The New York Times.

Publisert: 03. nov. 2006

Ifølge avisen har tjenestemenn i Det internasjonale atomenergibyrået IAEA klaget på offentliggjøringen.

Dokumentene dreier seg om Iraks atomforskning fra før 1991, og de inneholder diagrammer, ligninger og andre detaljer som kan brukes i fremstillingen av en atombombe.

Dokumentene er lagt ut på et nettsted som ble opprettet i mars. Målet var å gjøre et stort antall irakiske dokumenter tilgjengelig for folk flest, i håp om at vanlige mennesker ville finne fram til nyttig informasjon som oversettere ikke hadde tid til å lete fram.

18-årig kvinne dømt til døden
En 18 år gammel iransk kvinne er dømt til døden for å ha drept en mann som forsøkte å voldta henne, melder iranske aviser lørdag.

A muslim woman wearing a veil

Publisert: 07. jan. 2006

Kvinnen som bare er identifisert som Nazanin, sa i retten at hun drepte mannen i selvforsvar i mars 2005 da hun var 17 år gammel, ifølge avisen Etemad.

Avisa skriver at hun og hennes niese hadde vært ute med sine kjærester da to menn begynte å trakassere dem og deretter prøvde å voldta dem.

– Jeg begikk drap for å forsvare meg selv og min niese. Det var ikke meningen å drepe ham. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre fordi ingen kom for å hjelpe oss, sa hun i retten ifølge Etemad.

EU og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har forsøkt å presse Iran til å slutte å henrette ungdom som er under 18 år. Iran svarer at mindreårige ikke blir henrettet, og at det også er lagt fram et forslag om å forby henrettelse av dem som begår forbrytelser når de er mindreårige.

Fredag meldte iranske medier om årets første henrettelse. 81 mennesker ble henrettet i Iran i løpet av 2005, ifølge en opptelling som er gjort av nyhetsbyrået AFP.

Forbrytelser som kan føre til dødsstraff i Iran, er blant annet drap, voldtekt, væpnet ran, gudsfornektelse, blasfemi, alvorlig narkotikasmugling, utroskap, prostitusjon, forræderi og spionasje.  

- Israel forbereder angrep på iransk atomanlegg

Israel planlegger et mulig angrep på et hemmelig, iransk anlegg hvor det anrikes uran, skriver The Sunday Times. Anriket uran kan brukes til produksjon av atomvåpen.
Publisert: 11. des. 2005

 Israelske tjenestemenn avviste søndag at det foreligger en slik plan. Rådgiver i forsvarsdepartementet Amos Gilad utelukker ikke et angrep en gang i fremtiden, men sier at man for øyeblikket foretrekker diplomatisk press.

Ifølge israelske militære kilder har statsminister Ariel Sharon gitt ordre om at de væpnede styrkene skal forberede seg på mulig flyangrep i slutten av mars. Ordren skal ha blitt gitt etter at israelsk etterretning varslet regjeringen om at Iran driver med anriking av uran midt i sivile områder.

Bekymring

Israels bekymring for at Iran skal utvikle atomvåpen har økt etter at Irans president Mahmoud Ahmadinejad flere ganger har kommet med sterke antisionistiske uttalelser. Samtidig strever Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) fortsatt med å få Iran til å samarbeide om inspeksjoner.

Ahmadinejad sa i oktober at Israel bør «fjernes fra kartet». Sist torsdag uttrykte han tvil om at jødeutryddelsen under annen verdenskrig virkelig hadde funnet sted, og sa at siden Tyskland og Østerrike tar ansvar for disse overgrepene, bør disse landene avstå områder der jødene kan ha sin egen stat.

Disse uttalelsene har vakt sterk oppsikt både på det internasjonale plan og i Israel. En tjenestemann i Det hvite hus mener ifølge The Sunday Times at spørsmålet om Irans kjernefysiske virksomhet og faren for at landet skal skaffe seg atomvåpen, nå nærmer seg toppen av den verdenspolitiske dagsordenen.

Toppunkt

Krisen vil ifølge den britiske søndagsavisen trolig nå et toppunkt tidlig i mars neste år. Da skal lederen for det internasjonale atomenergibyrået IAEA, Mohamed ElBaradei, legge fram sin neste rapport om Iran – et land som ifølge årets fredsprisvinner er i ferd med å «miste all gjenværende tålmodighet» fra verdenssamfunnets side.

Forsvarsanalytikere i Israel mener utgangen av mars vil være siste frist for å gjøre noe effektivt med saken. Etter den tid vil iranerne ha den tekniske ekspertisen som skal til for å anrike uran i tilstrekkelige mengder til å lage et kjernefysisk stridshode i løpet av to til fire år, het det i The Sunday Times søndag.

I 1981 angrep og ødela Israel Osirak-reaktoren rett sør for Iraks hovedstad Bagdad, der israelerne fryktet at den irakiske diktatoren Saddam Hussein var i ferd med å utvikle atomvåpen. Israelerne viste dermed at de hadde både evne og vilje til slike aksjoner.

 Norge visste om Israels atomplaner

Norske myndigheter solgte 20 tonn tungtvann til Israel i 1959, til tross for at regjeringen visste at det skulle brukes til atomvåpen.

Norske myndigheter har tidligere nektet for at de kjente til atomplanene før salget. Men 50 år gamle dokumenter fra Utenriksdepartementet som ikke har vært offentliggjort før viser det motsatte, melder NRK.

Dokumentene viser at Norge ble informert om at Israel planla å produsere atomvåpen, før de inngikk avtalen om å levere tungtvann.

Foruten Norge var det bare USA som kunne levere tungtvann i så store mengder i 1959. USA ville ikke selge til Israel.

Norge solgte til sammen 20 tonn tungtvann, som er en viktig bestanddel i produksjonen av plutonium til bruk i atomvåpen, til Israel. Tungtvannet skal ha blitt brukt til å produsere store mengder atomvåpen. (ANB)

null

 

Foto: Reuters Setsuko Hara viser frem hennes sjokoladeversjon av Leonardo da Vincis Mona Lisa. Bildet vises frem i Tokyo.

Irans president kaller holocaust en myte
Irans president Mahmoud Ahmadinejad kom onsdag med et nytt utspill mot Israel og kaller Nazi-Tysklands jødeutryddelse en myte. USA og EU reagerer skarpt.
Publisert: 14. desember 2005

- De har fabrikkert en legende ved navn «Massakren av jødene», og de setter den høyere enn Gud selv, religionen og profetene, sa presidenten i en tale i byen Zahedan, sørøst i Iran.

Den ultrakonservative islamisten gjentok også at den jødiske staten bør flyttes til Europa. Alternativt foreslår han at den kan flyttes til USA, Canada eller Alaska. Talen ble sendt direkte på iransk fjernsyn.

- Uhyrlige uttalelser
USA og EU reagerer kraftig på den iranske presidentens utspill. En talsmann for Det hvite hus, Scott McClellan, sier at president Ahmadinejads uttalelser viser hvor viktig det er å hindre at Iran får atomvåpen.

- Alle ansvarlige ledere i det internasjonale samfunnet erkjenner hvor uhyrlige slike kommentarer er, sa McClellan.

EU mener uttalelsene er fullstendig uakseptable og understreker at de ikke hører hjemme i politisk debatt.

- Iran ødelegger sine egne interesser med slike kommentarer, sa EU-kommisjonens talskvinne Emma Udwin.

Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier sier at Ahmadinejads utspill kan komme til å påvirke forhandlingene om Irans atomprogram, som Tyskland, Storbritannia og Frankrike forsøker å få i gang.

- Forkvaklet
Israels utenriksdepartement sier at Ahmadinejads uttalelser viser «en forkvaklet forståelse».

- Kombinasjonen av ekstremistisk ideologi, en forkvaklet forståelse av virkeligheten og atomvåpen er en kombinasjon som ingen i verdenssamfunnet kan akseptere, sier talsmann Mark Regev.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre er også meget kritisk.

- Jeg fordømmer den iranske president Ahmadinejads nylige uttalelser om at Holocaust er en myte. og at staten Israel bør flyttes til Europa, sier Støre.

- Uttalelsene viser en skremmende mangel på respekt både for det israelske folk og den internasjonale politiske debatt. Slike uttalelser bidrar kun til å isolere Iran ytterligere i det internasjonale samfunn, sier Støre.

© bt.no

Irans president Mahmoud Ahmadinejad har vakt oppsikt med å benekte jødeutryddelsene under 2.verdenskrig.Med sin uttalelse onsdag, som er den tredje i rekken der han truer Israel med utryddelse eller sier at jødeutryddelsen ikke er skjedd, plasserer den iranske presidenten seg ideologisk på linje med vestlige nazister og historiske revisjonister.

Lønningsliste
I talen onsdag, som ble direktesendt på iransk TV, hevdet presidenten at land som protesterer mot hans uttalelser og fordømmer jødeutryddelsen, er på Israels lønningsliste.

- Hvis noen i landet deres betviler Gud, sier ingen noe. Men hvis noen benekter myten om jødemassakren, begynner sionistenes høyttalere og regjeringene på sionistenes lønningsliste å skrike, sa Ahmadinejad.

- Vårt forslag er dette: Gi et stykke av deres eget land i Europa, USA, Canada eller Alaska, sånn at de kan skape sin egen stat.

Ahmadinejad sa også at Iran ikke kommer til å vike det minste grann når det gjelder sitt atomprogram.

- Vi har opplevd deres holdning, og vi vil ikke lenger bli ført bak lyset av deres løgnaktige propaganda, sa han, bare en uke før det skal holdes samtaler med EU-landene.

Tredje gang
Det er tredje gang på kort tid at Irans president kommer med uttalelser som plasserer ham i førersetet når det gjelder historisk revisjonisme og trusler mot Israel.

I forrige uke sa Ahmadinejad at han ikke «trodde på» jødeutryddelsen, men at Israel burde flyttes til Tyskland eller Østerrike siden disse landene mente de hadde utryddet millioner av jøder.

Den 26. oktober sa han i en tale til 4.000 studenter at Israel skal utslettes.

- Som Imamen sa:
Israel må slettes fra kartet, sa han med referanse til ayatolla Khomeini, den første imamen etter den islamske maktovertakelsen i 1979.

Benektelse av jødeutryddelsen er en forbrytelse i flere europeiske land. Politisk er det først og fremst nazister som er opptatt av å skjule hva som skjedde under annen verdenskrig. Den britiske, revisjonistiske historikeren David Irving sitter for tiden varetektsfengslet i Østerrike, tiltalt for å ha benektet jødeutryddelsen. Det ble onsdag bestemt at rettssaken mot ham begynner 20. februar.

«I get the shuffle and
then I shuffle the shuffle»
REUTERSForsamlingen så ut som måpende spørsmålstegn da George W. Bush prøvde å fortelle pressekorpset hvordan Ipoden hans funket.

Foto: REUTERS
Publisert: 16. des. 2005,
I et angivelig forsøk på å demonstrere omverdenen hvor kul han egentlig er, trakk president George W. Bush opp Ipoden sin foran pressekorpset på det ovale kontor, rapporterer Daily Mirror. Men da mister Bush skulle forklare hvordan han brukte mp3-spilleren sin, var det mange som himlet med øynene. «I get the shuffle and then I shuffle the shuffle», skal han ha fortalt til forvirrede reportere, ifølge Ananova.com. En setning så meningsløs at bt.no rett og slett har problemer med å oversette den. Stort bedre gikk det ikke da verdens mektigste mann skulle briefe med spillelisten sin. - The Beatles, the Beach Boys, Angels, Archies, Aretha Franklin, triumferte mister Bush.

© bt.no

Så:
- Dan McLean, noen som husker han?
Mer forundring blant reporterne.
– Eh, Dan?
– Nei, jeg mener Don. Don McLean. «American Pie». For en fantastisk sang.

Bush' nyttårsforsett: Fred og velstand

Nyttårsforsettene til president George W. Bush er fred i utlandet, velstand i USA og å se finalen i amerikansk collegefotball.

Publisert: 01. jan. 2006    

For onsdag spiller nemlig Texas Longhorns mot University of Southern California, og det vil ikke den hardt arbeidende presidenten fra Texas gå glipp av. For året som helhet har imidlertid Bush mer ambisiøse planer.

– Nyttårsforsettene til presidenten er å arbeide hardt for fred i utlandet og velstand hjemme, sier visetalsmann for Det hvite hus, Trent Duffy.

Bush tilbringer nyttårsaften på sin ranch i Crawford i Texas sammen med kona Laura og svigermoren Jenna Welch og det står biff på menyen.

Utelukker ikke krig mot Iran
Flere senatorer, både demokrater og republikanere, vil ikke utelukke at USA bruker militærmakt mot Iran.
Publisert: 16. jan. 2006

– Det er siste utvei. Alt annet må prøves først. Men å si at vi aldri skal ty til militærmakt, ville være galskap, sa den republikanske senatoren John McCain på TV-kanalen CBS søndag.

McCain sier at Irans atomprogram er den alvorligste trusselen USA har stått overfor siden slutten av den kalde krigen, med unntak for selve krigen mot terror.

Han innrømmer at USA i stor grad er bundet opp militært i Irak i dag, men mener likevel at situasjonen er så alvorlig at bruk av militærmakt ikke må utelukkes, selv om alle fredelige midler, også gjennom FN, må prøves først.

Heller ikke den demokratiske senatoren Evan Bayh, som er leder for Senatets etterretningskomité, vil utelukke bruk av militærmakt for å hindre at Iran utvikler atomvåpen.

– Men det bør ikke være et alternativ på det nåværende tidspunkt. Vi må bruke alle mulige andre midler før vi kommer så langt, sa han til CNN.

Striden mellom Iran og de vestlige land toppet seg i forrige uke da Iran gjenopptok atomforskning etter et to år langt moratorium. De fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Tyskland møtes mandag for å drøfte krisen.

«Verdens største terrorist»
President Bush er «verdens største terrorist», mener den amerikanske sangeren og aktivisten Harry Belafonte.
Publisert: 09. jan. 2006,
Belafonte sa dette under et besøk i Venezuela søndag, der han hyllet president Hugo Chavez og anklaget amerikanske medier for å tegne et feilaktig bilde av ham som «diktator».

– Det er det samme hva verdens største tyrann, verdens største terrorist George W. Bush sier. Det skal dere vite; ikke hun