|
|
|
|
Fattigdom.htm.
|
theBergenPost1LIGHT  | |||
|
theBergenPost1 Index Mariminehollet Olinemor Søthollet Tehollet Pillehytten På Leven Kor Tidi' Ittemetitt Kutenner NOR/GE/WAY/WEGEN Privateeye * Greenland Logistics Viet nam Vikings Bergen Masons * uvc
|
«Kristin» er på veg Ei velstandspumpe av dimensjonar er langfredag ettermiddag på veg gjennom Langenuen og Selbjørnsfjorden
TUNGE TAK: «Maersk Asserter» er ein av fire slepebåtar som langfredag ettermiddag bukserer «Kristin»-plattforma gjennom Langenuen og Selbjørnsfjorden og til havs, der ho skal gjera Petroleums-Noreg endå feitare. Ove OlderkjærPublisert:  2005,Klokka 12 langfredag starta slepet av «Kristin»-plattforma frå Aker Stord. Eit vestlandsk spesialprodukt det kan gå mange år før vi ser maken til innaskjers. Med hjelp av fire kraftige slepebåtar frå Danmark stemner den 33.000 tonn tunge og 8,3 milliardar kroner dyre dama i sakte fart opp Langenuen og ut Selbjørnsfjorden i løpet av langfredag ettermiddag. Etter ein 80 timer lang tur mot nordvest blir «Kristin» ankra opp på Haltenbanken i Norskehavet. Frå oktober er ho klar til å ta imot gass og kondensat frå djuptliggjande reservoar under havet. Verdiar som summerer seg til fleire titals millionar kroner om dagen. I to og eit halvt år har Aker Stord hatt jobb med å laga dekksmodular og samanstilla den halvt nedsenkbare produksjonsplattforma «Kristin» semi, oppkalla etter Sigrid Undsets romanfigur Kristin Lavransdatter. - Eg er både letta og litt vemodig, seier Torleif Bjelland, Aker Stords fabrikasjonsansvarlege idet «Kristin» forlet Stord. Onsdag før skjertotrsdag kasta plattforma loss frå Aker Stord-kaien og la seg til ute i fjorden for uttesting og klargjering til slepet. Dermed var oppdraget fullført for verftet. «Kristin» er levert heilt ferdiggjort, på dato. REGNESTYKKET Med kostnader opp mot 18 dollar fatet, og ved at staten tar inn rundt 75 prosent av inntektene gjennom skatt, sitter staten igjen med over 614 millioner kroner. 25-10-2006 Kanadaskogen og Bergen for ever! NAVN: Arild Helle STONES-FAN OG IHUGA BERGENSPATRIOT: Hvis en «Satisfaction»-nynnende mann med høyt hårfeste og et stort smil jogger forbi deg i Kanadaskogen på høylys dag, er sjansen stor for at det kan være plattformsjef Arild Helle. Bergen om 50 år?  Det er store muligheter for å gjøre forretninger i Norge ifølge amerikansk offentlig informasjon. ( NA24 ) Amerikanerne mener Norge er et marked med store uutnyttede resurser Amerikanerne synes vi er så rike at myndighetene har laget en egen oppskrift for hvordan man skal etablere seg i Norge. Lite, men rikt Videre melder de om at flere norske industrisektorer er langt større enn man skulle forvente av et lite land som Norge. Blant annet trekkes sektorene Olje og gass, telecom, informasjonsteknologi, medisinsk utstyr samt reise og turisme frem som potensielle markeder for amerikanske selskaper. Store konsumenter Og ikke nok med det. De nordiske forbrukerne kjøper nettopp det amerikanerne er sterke på, nemlig høyteknologi. Ikke bare har Norden den beste internettforbindelsen i verden, innbyggerne har også et forbløffende forbruk av medisinsk teknologi, medisiner, luksusvarer samt reiser. Og appellen fra det offentlige? «Come see how your company can benefit from these rich and dynamic markets». Den vakre kloden vår Publisert: 15.11.2006 SÅ SEIER MANGE, ikkje minst dei som har sett han høgt der oppe frå: Han er umåteleg vakker, denne kloden vår. Så òg med dei som har han på nært hald - dei med synest det er vakkert det dei ser. Ein gong for lenge sidan var eg så godt som samd med dei, både dei nærsynte og dei langsynte. Det var i min grøne ungdom, den gongen Ola Nordmann var fattig og hadde det vondt; den tida då jorda var rik og hadde det godt. Far min var ein av dei mange som i dei dagar fekk to strå til å veksa, der det før berre voks eitt, noko som stundom hjelpte han til ikkje å ha det fullt så vondt.
HØYREST IKKJE DETTE bra ut? Vakrare enn vakkert, ikkje sant? Paradisisk. Ja. Men så hende det ein eller annan gong eit eller anna som ikkje skulle henda. Det hadde så smått byrja alt i min grøne ungdom, som eg sa. Arne Garborg, som døydde to år etter eg var fødd, hadde alt observert «slangen». Akta dykk, sa han. Pengane! Akta dykk for pengane! Men ingen akta på han Ådne. Så vart det snart slik at det vakre kunne menneska få berre om dei hadde pengar - og om dei hadde nok pengar. Alt som eg ynskte meg av godt og vakkert måtte først gå vegen om pengane, gullbingen. Fokus var retta dit. Men dermed påførde mennesket seg eit augnevirus som førde til synkverving, ein smittsam sjukdom som ramma dei fleste i det 20. og det 21. hundreåret, denne tidbolken som vart menneska sin gullalder, bokstaveleg tala. Ingen ting var så skinande, så blankt og så vakkert som gullet. Til og med himmelporten - ja, heile gudeslottet der oppe måtte gjerast av gull skulle det duga. Slik laut det vera om det skulle kunna lokka menneska dit opp og venda auga deira bort frå den jordiske jammerdalen. Alt var så mykje vakrare der enn her. SYNKVERVINGA GJORDE at menneska ikkje lenger såg skilnaden på symbol og verkelegheit. Gullet og pengane fekk verd i seg sjølv og vart ei salsvare, eit spekulasjonsobjekt, der ein kunne skaffa seg profitt, renter og rentes renter i det uendelege - trudde ein. Og kapitalberget voks og voks - og kunne veksa i det uendelege - trudde ein. Ingen måte på kva ein kunne få ut av moder jord berre ein hadde pengar til å setja i gang produksjon for, trudde ein... Malmen i berget. Fisken i havet. Olja under havbotnen. Jorda, skogen, vatnet, lufta - alt, alt kunne pengane gjera om i meir pengar så lenge kloden var gåvmild. Og kapitalberget voks og voks. Mange tykte det var eit vakkert berg, dette byggverket av blod og tårer. Så står det der og fortel meg at kloden er ikkje så vakker lenger. Men kva gjer det vel om sonen ikkje er far sin lik? Kva gjer det vel om jorda er blitt fattig og har det vondt, når berre Ola Nordmann er blitt rik og har det godt? Nordmenn rikest i Norden
Norge har nå passert Island i prosentvis vekst i folketallet og vokser raskest i Norden. Det går frem av Nordisk Statistisk Årbok 2006 som kommer ut 25. oktober. Norges befolkning er nå - målt etter BNP pr. innbygger - 25 prosent rikere enn danskene, 30 prosent rikere enn svenskene, 35 prosent rikere enn finlenderne og 45 prosent rikere enn gjennomsnittet i Vest-Europa. Norge har det største fødselsoverskuddet i Norden og ser også til å få den største befolkningsveksten i de kommende fire årtier. Norge har nå passert Island i prosentvis vekst i folketallet og vokser raskest i Norden. Det går frem av Nordisk Statistisk Årbok 2006 som kommer ut 25. oktober. Svenske trodde Flesland var «verdens største plattform» Pål Engesæter Da han våknet og gikk av helikopteret var han nemlig på Flesland igjen. Svensken stilte seg, etter det folk på Flesland forteller, ved bagasjeutleveringen for å plukke opp bagasjen sin. Da den ikke kom gikk han for å etterlyse den. Slik ble det oppdaget at svensken ikke var på det han trodde var «verdens største plattform», men på landjorden i Bergen. Sovnet - Helikopteret fløy først til Statfjord B og deretter til Statfjord C. Folkene som gikk av på plattformen gikk ned i resepsjonen der de ble talt. Mannskapet på Statfjord C oppdaget raskt etter landing at de hadde en mann for lite. Rutinene her fungerte som de skulle og mannskapet gjorde som de skulle. Piloten ble kontaktet, men han fant ikke for mange folk i helikopteret sitt. Piloten fløy som normalt videre til Flesland, sier informasjonssjef Geir Gjervan i Statoil til bt.no. Først da de kom til Flesland ble det oppdaget at det var en mann for mye med helikopteret. Akkurat hvordan det skjedde er ikke helt klart. - Det var seks personer med helikopteret fra Statfjord C til Flesland. Det var en mann for mye, den sovende svensken. Dette er svikt i nøye og inngående rutiner som vi har og det skal ikke skje. Derfor gjennomgår vi rutiner på nytt, sier Gjervan. Godt sovehjerte Vi var mest imponert over at svensken trodde han var på en plattform, når han landet på Flesland. De har bra tro på norsk plattformstørrelser, svenskene. Insektssverm på plattformer De skriver at enkelte ansatte reagerte med engstelse, andre syntes det var ekkelt. Til Norske Shell sier forsker Frode Ødegård i Norsk institutt for naturforskning (NINA) at det dreier seg om en sverm av såkalt lauvtege. Lauvtege er et harmløst planteetende insekt som normalt lever av plantesaft fra trær. På DRAUGEN: Draugen-plattformen, som ser ut som et kjempestort tuntre der den står, fikk storfint besøk på tirsdag - Arten har vært svært tallrik i år på grunn av den gode sommeren. Insektet kan tilbakelegge store avstander og har et stort spredningspotensial. Jeg har aldri før hørt om at arten besøker plattformer langt til havs, dette er veldig overraskende, sier Ødegård til Norske Shell. Full gass i telandet Langeled * Med sine 1200 km er Langeled verdas lengste gassrøyrleidning til havs * Forsyner i dag England med gass frå Troll-feltet, frå oktober 2007 også frå Ormen Lange * Statlege Gassco opererer denne og alle andre norske gassrøyrleidningar og terminalar på ilandføringsstadene. Britiske Centrica (tidlegare British Gas) er teknisk operatør i Easington, endestasjonen for Langeled I går feira nordmenn og britar i fellesskap at gassrøyrleidningen Langeled er opna for leveranse av norsk gass frå Nordsjøen. Det skjedde i form av eit stort teselskap i ilandføringsbyen Easington på Englands austkyst, i regi av utbyggjar Hydro og gassterminaloperatør Gassco.
Direktør for gass infrastruktur i Hydro, Anne Lycke (midten) feirer åpningen av Langeled-gassrøret sammen med ordføreren i Easington Hilary Wilson og byens Town Crier Michael Wood. Jobber smartere Med ny teknologi, og gjennomtenkt innredning, skal fagfolkene finne frem til de beste løsningene. Inne på samhandlingsrommet er det en hel vegg med blinkende dataskjermer. Når de ansvarlige for driften av Brage-feltet benker seg rundt møtebordet på Sandsli, sitter kollegene ute på plattformen rundt et tilsvarende bord. De kan snakke sammen, studere det samme datamaterialet og gripe fatt i problemene med det samme de oppstår. En uendelighet av detaljer må finsiktes i arbeidet med å få olje opp fra havbunnen. Men hovedutfordringen har de hele tiden klart for seg: Hvordan skal de forskjellige fagfolkene utnytte teknologi, og hverandres kunnskap, til å forlenge produksjonen på Brage? - Det er mange som ønsker å drive haleproduksjon, og utnytte små felt som Brage. Det betyr at vi må bli flinkere, og jobbe smartere. Og det er denne gjengen heltent på å gjøre, forklarer organisasjonsutvikler i Hydro, Ole Berg. 
Kreativt miljø Sammen med prosjektleder for nybygget, Arne Franck-Nielsen, viser han hvordan det nye samhandlingsrommet er plassert midt i det åpne kontorlandskapet, som en del av et kreativt miljø. Her er alle som jobber med driften av Brage lokalisert. Fra arbeidsplassene kan de hele tiden skotte opp på skjermene der oljeproduksjonen kontinuerlig overvåkes. KREATIVT VERKSTED: Her kan de som jobber med Brage-feltet på Hydro på Sandsli legge hodene i bløt, sammen med kollegaene på plattformen. Ved det minste avvik kan ekspertene fra ulike fagfelt diskutere seg imellom - og eventuelt gå inn på samhandlingsrommet, og logge seg direkte opp mot plattformen. - Det er ikke lenge siden det bare var telefonkontakt mellom sjø og land. Og skjermene ute i kontorlandskapet sparer oss for mye tid. Før, når vi kom på jobb om morgenen, måtte vi begynne med å sjekke en og en brønn. Nå kaster vi bare et blikk på tavlen, for å få den første oversikten, forteller Hilde Anfindsen, disiplinleder for produksjonsteknologi på Brage. Skeptiker ble helfrelst - Men i dag hadde jeg ikke likt å bli flyttet tilbake til et vanlig kontor. Denne måten å jobbe på kan bli litt slitsom av og til, men i sum tror jeg det er bedre og mer effektivt, sier Anfindsen. - Det tar tid å lære å bruke åpne landskap, supplerer Arne Franck-Nielsen. - Da vi tok det nye bygget i bruk, var vi slett ikke sikker på at det ville virke etter hensikten. Men det tror jeg vi kan si at det gjør. Undersøkelser blant de ansatte viser at trivsel og motivasjon har økt. Hvordan det virker på effektiviteten, vet vi ikke sikkert, men informasjonsdelingen går i hvert fall mye lettere. Skal innvies av statsråd Et mer komplett liv Kjell Østerbø Bekymret over dårlig integrering
Bortimot ni av ti bergensere er helt eller litt enige i at innvandrerne kommer med et positivt bidrag til det norske samfunnet. Et annet interessant funn i BA-målingen, er at like mange mener nordmenn blir bedre av å omgås personer fra andre kulturer. Samtidig mener bergenserne som er spurt i målingen, at det fremdeles er mye som gjenstår når det gjelder å få innvandrerne skikkelig integrert i det norske samfunnet. Hele 98,5 prosent av de spurte er helt enig eller litt enig i påstanden om at innvandrerne bør bli bedre integrert, slik at de kan fungere bedre sammen med alle andre som bor i landet. Dette spørsmålet henger nært sammen med de to andre og mer negative oppfatningene som bergenserne har av innvandring og dem som kommer til landet. Syv av ti spurte mener det følger for mye kriminalitet med innvandringen. Nesten 37,3 prosent mener det skjer en forskjellsbehandling mellom innvandrere og nordmenn som har behov for hjelp. Bakgrunnstallene i undersøkelsen sier noe om forskjeller i holdning fordelt på kjønn, alder og partivalg. Det er mindre forskjeller i hvilket syn menn og kvinner har på de ulike spørsmålene. Den største andelen av personer som er uenig i at innvandrerne bidrar positivt til samfunnet, finner man blant dem som er 60 år eller eldre. I denne gruppen er det størst andel av dem som er litt uenig eller helt uenig i at nordmenn blir bedre av å ha omgang med personer fra andre kulturer. Når det gjelder spørsmålet om kriminalitet, er det en sterk tendens til at jo eldre bergenserne er, desto sterkere er synet på at det følger for mye kriminalitet med innvandring. Mens 14,4 prosent av de spurte i alderen 18-29 år er helt enig i at det følger med for mye kriminalitet, mener 36,1 prosent av dem over 60 år det samme. Når det gjelder holdninger fordelt på hvilket parti de spurte stemte ved valget i 2005, er det velgerne til Frp som skiller seg sterkest fra de andre. En fjerdedel av Frp-velgerne er uenig i at nordmenn blir bedre av å omgås mennesker fra andre kulturer. Det tilsvarende for alle som er spurt er 7,7 prosent. Frp-velgerne skiller seg også ut på et annet spørsmål. 23,6 prosent av Frp-velgerne er uenig i at innvandrerne bidrar positivt til det norske samfunnet. For alle som er spurt i undersøkelsen er det samme tallet åtte prosent. Vestlandet på eurotoppen i vekst Sør- og Øst-Irland (4,2) Også Trøndelag scorer høyt på veksttoppen. Trønderne ligger på 10. plass, mens Oslo og Akershus kommer dårligst u at de norske regionene. «Den enes død..»  Vi har visst om det lenge, for det tok til å verta tydeleg ei tid etter at Noreg var blitt stor oljenasjon: Kvar gong det small i Midt-Austen, og det skjer jo frå tid til anna, so vaks den norske pengebingen
Olav Kobbeltveit No er det fugleviruset som er problemet. Kylling er populær mat i mange land, og fugleinfluensaen har gjort mange forbrukarar på Kontinentet - men også i Asia - redde. Kva er då meir naturleg enn at lakselandet Noreg tilbyr sine produkt, rett frå Nordsjøen. Større sal, til endå høgare prisar. Slik kan Noreg styrkja sin status som ein «lykkens pamfilius» blant verdas nasjonar. Når det går bra i verda, går det bra også i Noreg. Det er til å forstå. Men når det går dårleg i verda, går det ekstra godt i Noreg. Slå den!
Live 8 og banning Marte Bjørklund er spaltist på BA.no Mannen reiste seg og satte blikket i sin gamle mor. Bygden holdt pusten Over 26 millioner sendte SMSer for å vise sin støtte til kampen mot fattigdom sist lørdag. Det er verdensrekord. Den forrige SMS-rekorden ble satt under American Idol, da 5,8 millioner amerikanere engasjerte seg for å stemme frem en vinner. Hver dag dør 50 000 mennesker av fattigdom i Afrika. 400 mennesker ringte BBC og klaget over at Live 8-artistene bannet. Madonna, Snoop Dogg og flere andre bannet på TV før klokka ni om kvelden. Stakkars BBC viste konserten direkte, og kunne ikke gripe inn og sensurere. BBC beklager hvis noen ble støtt av banningen. Jeg tenker at de 400 klagerne kanskje hadde bannet litt selv hvis de ikke hadde noe å spise. Jeg vet at banning også kan være poesi. Jeg har hørt fiskere banne i opp mot et minutt. Uten å gjenta de samme ordene. Uten å vite hva hip hop er. På yttersiden av Senja samlet en kvinne hele bygden til fest da hun fylte 70 år. Det var mer enn 20 år siden sønnen hennes reiste til Amerika. Og alle visste at han ikke hadde sendt moren så mye som et postkort. Sjokket var derfor stort, da den bortkomne sønnen dukket opp før den store festen. Spenningen dirret da selskapet satt til bords. - Hva i huleste skal han si? For han må vel si noe?? Mannen reiste seg og satte blikket i sin gamle mor. Bygden holdt pusten. - Du mamma... Begynte senjaværingen, før stemmen brast. - Du mamma, du mamma... Du HÆLVETES mamma! Sa sønnen og brast i gråt. Det gjorde den lykkelige moren også. Og flere andre i selskapet hennes. TAGGING: Sakte, men sikkert forfaller Nygårdsparken. Men byråd Henning Warloe synes ikke den ser så ille ut. - Mange har ikke penger til noe ekstra i høytidene. Da kommer de til oss, sier lederen for slumstasjonen. Nær 200.000 kroner pr. bergenser
|
 |
| Annbjørg Lien spiller på nubbesild |
Nubbesild, flatbrød og ruggrøt. Det smakte slett ikke dårlig, og grøten fylte godt opp i magen. Men det må ha vært fryktelig ensformig i lengden. Poteter var ennå ikke blitt vanlig kost i Norge, og grønnsaker var mer eller mindre ukjent. 1700-tallet hadde sikkert noen positive sider, men definitivt ikke fattigkosten.
Det offentlige bidrar
29. august 1755 ble forordningen om «Betleres Affskaffelse og de Fattiges Underholdning i Bergen Bye og Stift» vedtatt. Med denne forordningen fikk Bergen og stiftet for første gang et offentlig fattigvesen med klart definerte aktører og rammer. De fikk et lovverk som slo fast hvem som hadde rett på hjelp, og ansvaret for de fattige ble fordelt mellom private og det offentlige.
Tidligere hadde det offentlige bare i liten grad tatt på seg ansvaret for de fattige.
I Bergen var situasjonen egentlig ikke så ille, siden det var flere institusjoner som tok seg av de ubemidlede, blant annet Stranges stiftelse, som ble etablert allerede i 1609. Den nåværende bygningen ble satt opp ca. 1750, og var i bruk til formålet slik den står nå, like til 1971. Her var plass til 12 eldre kvinner som fikk mat og varme, de hadde hvert sitt knøttlille soverom og et stort fellesrom der de kunne stulle med sine håndarbeid. Her satt vi benket rundt bordet i går og smakte på hverdagsmåltidet deres.
«Uverdige» fattige
I den pågående valgkampen har det vært mye snakk om fattige i Norge, derfor kan det være interessant å se på den historiske utviklingen. Det får vi anledning til i boken «Fattigfolk», som kommer på Selja forlag om en måned. Men i går fikk vi flere smakebiter på innholdet. Forfatterne kommer fra Bergen museum, Universitetet i Bergen og Statsarkivet i Bergen.
Svein Indrelid er arkeolog og bygdebokforfatter, Jørn Øyrehagen Sunde jurist og rettshistoriker, mens Frode Ulvund er historiker. Fire av medarbeiderne i boken jobber ved Statsarkivet: Marianne Herfindal Johannessen, Bente Koperdal, Tom Myrvold og Yngve Nedrebø.
- Fattigdom har bestandig vært et problem i Norge, forteller Jørn Øyrehagen Sunde. - I tidligere tider ble de sett på som to forskjellige grupper, de som var uforskyldt fattige, som gamle og syke, og de «uverdige» fattige, de late, omstreiferne, de småkriminelle.
Den siste gruppen var sterkt medvirkende til loven av 1755.
En samfunnstrussel
Myndighetene så på disse som en trussel, både moralsk og økonomisk.
Også i de eldste kilder ser vi at gruppen «uverdige» var et problem og svært upopulære. Men det var slektens plikt å ordne opp.
Mens kristenretten ga de fattige rett til å ta det de trengte for å overleve, forteller Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov at de «uverdige» kunne denges hvis de gikk inn på annen manns eiendom for å stille sulten.
På 1700-tallet innførte myndighetene tukthuset. Late og småkriminelle skulle disiplineres og læres opp til å bli gode arbeidere. På denne måten kunne de redde både sin sjel og bli gode samfunnsborgere.
I 1845 kom fattigloven som ga politiet rett til å forvare folk i inntil seks måneder uten dom. Dette gikk ut over «filleproletariatet», de laveste av de lave, husløse, alkoholikere, prostituerte og småkriminelle. Politiet brukte loven aktivt som et redskap til å rydde opp i gatene.
På slutten av 1800-tallet ble denne loven erstattet av en ny fattiglov, løsgjengerlov og straffelov. Nå ble kriminalitet også sett på som arvelig, og en del av politikken var å unngå at visse deler av befolkningen fikk avle barn. Dette synet holdt seg til ut i 1950-årene.
Feilplassert cruisehavn
En ny cruisehavn i Sandviken kan bli et subsidiesluk og et miljømessig misfoster.
Publisert: 2005
Bergen og Omland Havnevesen planlegger Bergens tredje cruisehavn på Kristiansholm i Sandviksbukten. Havnevesenet har ikke tatt stilling til om dette er en riktig satsing. Så bærer da også planene preg av en historisk tilfeldighet.
Havneplanene for Kristiansholm stammer fra en forgangen tid, fra den gangen Havnevesenet båndla bortimot alt som fantes av offentlig eide strandareal i sentrale bydeler, uten evne eller vilje til å skille klinten fra hveten. Ulykkeligvis ble muligheten for å anlegge en cruisehavn på Kristiansholm opprettholdt da bystyret vedtok kommunedelplanen for området i 2001.
De foreløpige planene viser en omfattende utfylling i Sandviksbukten. Den store kaiflaten anses som nødvendig for å betjene inntil to cruiseskip om gangen, vel å merke bare i de forventede topperiodene om sommeren, når det ikke finnes ledig kaiplass på Skolten eller i Dokken. En ny kai vil måtte avsperres med schengengjerde, og vil bli liggende ubenyttet det meste av året.
Kostnadene er ikke klarlagt, men de vil nødvendigvis bli høye. Det er vanskelig å se at disse kostnadene vil stå i rimelig forhold til mulige merinntekter for Havnevesenet og næringslivet.
Bergen er likevel forpliktet til å ivareta sitt ry og sin opparbeidete posisjon som cruisehavn. Dersom Havnevesenet finner det forsvarlig å investere i nye havneanlegg, bør det vurderes om tiden er inne for å realisere planene om ytterligere kaiutbygging ved Damsgårdssundet og i Jekteviken. Utvidelse av det eksisterende havneområdet ville være en atskillig mer fleksibel løsning og ville fungere miljømessig mye bedre enn en ny cruisehavn på Kristiansholm.
Muligheten for å leie private kaier for å ta en eventuell ny topptrafikk om sommeren, må naturligvis også utredes. Om Havnevesenet er grunneiere eller ikke, må spille mindre rolle, så lenge et leieforhold er økonomisk fornuftig og ellers er hensiktsmessig.
Kristiansholm representerer en enestående mulighet til å skape et stort, sjøtilknyttet friluftsområde for Sandviken. Som det er nå, har bydelen påfallende dårlig tilgang til sjøen. Bystyret har sviktet offentlighetens interesser gjennom styringen av den omfattende boligbyggingen som har skjedd i strandsonen de siste årene. Ved å regulere og bygge ut Kristiansholm til friluftsformål kan noe av disse forsømmelsene gjenopprettes.
Med riktig tilrettelegging kan Kristiansholm bli en attraksjon for hele byen, reiselivsnæringen ikke unntatt.
Kjøper av lyst
For ti år sidan kjøpte nordmenn ny sofa fordi dei hadde trong for det. Fordi sofaen var utsliten, eller på grunn av flytting. No fornyar mange stova fordi dei har lyst på noko nytt. Eva Røyrane
Publisert: 2005
Å vera lei av det gamle, er blitt gyldig grunn for å skifta ut salongen. Ønsket om endring bidreg til auka omløpsfart på sitjemøblane.
Når Markeds- og Medieinstituttet nyleg spurde tusen nordmenn om deira møbelhandlevanar, svara nesten halvparten at dei har kjøpt ny sofa, sofagruppe eller lenestol dei siste fem åra. Møbelkjøpelysta er for tida stor når det gjeld sofa og betalingsviljen er aukande. Ein av tre er villig til å betala meir enn 15.000 kroner for ein tresetar.
Dei som handlar seier slitestyrke, sitjekomfort og utsjånad/god design betyr mest når dei skal velja nytt møbel. Så følgjer kravet om gunstig pris. Det er mindre viktig at møblane er produserte i Noreg, mykje mindre viktig enn for ti år sidan då MMI gjennomførte ei liknande gransking for Møbelrådet.
Sjølv om det bognar av interiørmagasin i bladkiosken, sjølv om norske møbelarkitektar er på offensiven både heime og ute, sjølv om interessa for design tilsynelatande har auka her i landet dei siste åra, så har ikkje dette gjort den vanlege norske møbelkjøparen særleg mykje dristigare.
For Ola og Kari kjører rimeleg konvensjonelt når stova skal møblerast. Berre 15 prosent svarar at dei vil oppsøkja ein mindre og spesialisert møbelbutikk når dei skal handla. Alle andre let seg lokka til det store møbelsenteret, til møbelkjedene, til dei store interiørhusa.
Møbelkatalogen som kjem i posten, er blitt ei svært viktig informasjonskjelde for dei som skal handla stovemøblar.
På spørsmål om dei har planar om å skifta ut sofaen eller andre sitjemøblar i løpet av dei neste to åra, svarar vel 30 prosent at det vil dei. Nesten like mange seier at dei ikkje har slike planar.
- Jeg visste ikke hvor heldig jeg er
16 år gamle Sarah Lundevold Norland er nettopp kommet tilbake etter ti dager blant fattige i Nord-India. - Nå skjønner jeg hvor heldig jeg er som har vokst opp i Norge, sier hun.
Publisert: 21. mai. 2005
HILDE KRISTIN STRAND
Etter ti dager blant fattige indere, sitter Sarah og de tre andre norske ungdommene som var med på turen igjen med mange sterke inntrykk.
Reisen var i regi av Plan Norge, og de fire er med i Ungdommens rettighetsorgan (URO), som er Plans ungdomsstyre.
- Det var så mye fattigdom overalt, og så mange små barn som jobbet. Mange av barnearbeiderne gikk i tillegg på kveldsskole. De er kjempeglade for å få undervisning, selv om de har lange, slitsomme dager. Men nesten vegg i vegg med dem som bodde under en presenning i en grøft, fantes det folk som var ufattelig rike, forteller Sarah.
- Jeg ble fulgt etter på gaten av barn som bare sa «Madam, madam! Please, please», men jeg kunne ikke gi dem penger, selv om jeg så gjerne ville. Pengene går til foreldrene, så vi kjøpte heller litt leker og noen kjeks til barna, sier hun engasjert.
Barnearbeid er et stort problem i India, og er noe av det Plan jobber med. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på Sarah, var møtet med barneklubbene. Det er Plan som har stiftet disse i noen av landsbyene de arbeider.
Barneklubbene består av 20-30 barn i alderen 9-17 år. De er fattige selv, men de jobber for at andre barn skal få det bedre. I klubbene er det blant annet en juniorlege som passer på at alle i landsbyen får vaksiner, og en juniorlærer som passer på at alle får gå på skole.
- Hvis de finner ut at et barn for eksempel ikke har blitt vaksinert, går hele barneklubben samlet til den aktuelle familien og forklarer hvorfor det er viktig at dette blir gjort. Selv om de er unge, har de gjennomslagskraft, forteller hun.
- Jeg visste ikke hvor heldig jeg er, og hvor godt jeg har det, før jeg traff disse barna. Jeg trodde jeg var godt forberedt før turen, men jeg tror ikke det hadde vært mulig å forberede seg godt nok, sier 16-åringen ettertenksomt.
Høyt utdannede bryr seg liteDe som bare har grunnskoleutdanning og under 100.000 kroner i inntekt er mest nøye med å gjøre rent hjemme, mens de med stor inntekt og høy utdannelse slurver mest, skriver Dagbladet.
- Kvinner med høy utdanning og inntekt vil signalisere at de ikke er husmødre, men har viktigere ting å være opptatt av.
Husmorskikkelsen blir gjerne sett på som noe kjedelig, begrensende og uinteressant, sier forskningsleder Ingun Grimstad Klepp ved Statens institutt for forbruksforskning til avisen.
I undersøkelsen, som er utført av TNS Gallup på oppdrag fra Jordan, framgår det at 64 prosent av norske husstander ikke har noen fast vaskedag i uka. Videre viser det seg at 90 prosent ser på støvsugeren som sitt viktigste rengjøringsredskap, og nærmere åtte av ti bruker den minst en gang i uken. 8 prosent av norske husholdninger har betalt vaskehjelp, og mellom 30 og 40 prosent oppgir at de sjelden eller aldri vasker vegger og
Bergensklinikkene presenterte nylig sin halvårlige Føre Var-rapport om rustrender i Bergen.
– Vi ser det er en tendens til at stadig flere bruker kokain når de er på byen. Tilgjengeligheten har gått opp og prisen har sunket, sier forsker Jane Mounteney til BA.
Hun har utarbeidet rapporten sammen med Siv-Elin Leirvåg.
RUSER SEG PÅ BYEN– Før var dette et bakroms-dop for de virkelig trendy. Nå ser det ut til at det er på vei ut fra bakrommet til de som vil være trendy, sier Rune Tjøsvold, som er spesialkonsulent i kommunens avdeling for helse og omsorg.
En teori er at det er høye krav til nyutdannede som skaper et økende behov for en rask måte å få ned skuldrene på.
– Det kan være at kokain er mer akseptert som rekreasjonsdop - en rask avreagering i en stresset hverdag, tror undervisningssjef i Bergensklinikkene, Arne Klyve.
MER AKSEPTERT
Tilgjengeligheten for det lignende stoffet amfetamin øker også, men bruken har stått stille.
Ingen vil rope alarm om kokainbruken ennå.
– Vi kan kun si at vi ser en tendens i løpet av det siste året. Men det gjør oss oppmerksom på noe som kan bli et stort problem og mulighet til å iverksette tiltak mot miljøet raskere, sier Tjøsvold.
Bruken kan også ha sammenheng med at kokain forbindes med glamorøse kjendis-miljøer og at denne koblingen ofte figurerer i media.
Økt kokainbruk er også en internasjonal trend. Det øker i EU, og i Storbritannia er det kun cannabis som er mer brukt.
– Det er viktig å være på vakt og hindre at dette sprer seg til svakere brukergrupper. Kokain er også veldig avhengighetsskapende, sier Klyve.
Heroin på billigsalg i Bergen
Både i Bergen og i andre av landets større byer går prisen på heroin ned.
Publisert: 16. jul. 2005
Eirik Meling
Mens bergensmisbrukere for et par år siden måtte ut med nærmere 300 kroner for en brukerdose heroin, er prisen i dag på rundt 150 til 200 kroner.
Det forteller politioverbetjent Jørn Solsvik, leder i narkotikaseksjonen ved Bergen sentrum politikammer.
- Dette er en trend som vi har sett over lengre tid, sier Solsvik.
Rogalands Avis meldte forrige uke at heroinprisen i Stavanger-området var blitt halvert på et år. Prisen skal nå ligge på samme nivå som i Bergen.
Prisen er litt høyere i Oslo, men også der har prisen gått ned. For et år siden kostet en dose rundt 360 kroner, mens dagens pris er rundt 250 kroner.
Mer narkotika i omløp
Solsvik peker særlig på høy heroinproduksjon i Afghanistan som årsak til prisnedgangen.
- Som med andre varer er det tilbud og etterspørsel som styrer heroinprisen. Kommer det mer heroin på markedet går prisen ned, sier han.
*Solsvik mener det er mer narkotika i byen nå.
- Vi har særlig hatt flere beslag av stoff som amfetamin og kokain i det siste, sier politioverbetjenten.
Solsvik har sett prisreduksjon også på andre typer narkotika.
- Det er nesten bare hasj som har en konstant pris, sier han.
Foto: Vidar Ruud, ANB
Flere unge dør av overdose
Oslo (ANB):
Stikk i strid med utviklingen ellers i Europa, dør stadig flere unge under 25 år av overdose i Norge. Flere unge dør som følge av overdose. I resten av Europa synker antallet overdosedødsfall blant unge. I Norge stiger dette antallet, viser en ny rapport fra EUs narkotikabyrå. 
Fører til mer bruk
Else Kristin Utne Berg, leder i Utekontakten i Bergen kommune, forteller at de ikke har merket mye til prisfallet på heroin.
- Vi har ikke sett de store konsekvensene av en lavere heroinpris, det er vanskelig å si om det har noen spesielle følger i det hele tatt, sier hun.
Evelyn Karin Mathisen, leder i Bergen lokallag av Landsforeningen mot stoffmisbruk, mener derimot at det er en sammenheng mellom pris og bruk av heroin.
- Det er klart at lavere pris gjør at en misbruker kan kjøpe og bruke mer. Det er et økonomisk spørsmål for brukerne, sier Mathisen
*Du vet nå etterhvert at narko brukes som et effektivt våpen fra de fundamentalistiske islamittiske konstellasjoner Al Qaida reirene i Afghanistan/ Pakistan osv inklusive terrorcellene spredt rundt om i verden for å vinne den samme verden og renske ut alle de vantro!
Derfor er den Judas som bruker, transporterer og selger narko samfunnsbelaster, samfunns ødelegger, forræder og terroristenes forlengede arm!
Forventer 50 mill. i minus
Byrådet har kuttet, effektivisert og strammet inn. Likevel går eldreomsorgen mot et nytt underskudd på over 50 millioner kroner
Med stegjern på parketten
Først lager vi fine bygulv, deretter ødelegger vi dem, skriver journalist Georg Øvsthus.
DEN RØDE PLASS: Den tålte langdistanseraketter. Det bestemte Partiet, enten det var sant eller ikke.
Publisert: 29. jul. 2005
Refuseniks var jødene som ville forlate Sovjetunionen og dra til Israel, men ikke fikk lov. I det øyeblikk de søkte om utreise var de utenfor og fikk ikke vende tilbake til sovjetsamfunnet. Men de kunne heller ikke forlate det. De sto i ingenmannsland.
En telefon
Jeg møtte en av dem i Moskva, i en grå boligblokk som godt kunne forestille ingenmannsland. Den delen av statsmakten som hadde med slike folk å gjøre hadde gitt beskjed om at vår refusenik mistet retten til å ha telefon. Men han var også krigsveteran, og departementet som stelte med veteranene hadde gitt ham telefon som takk for innsatsen for fedrelandet.
Som refusenik var han fratatt telefonen. Som krigsveteran hadde han den likevel. De to departementene ivaretok hver sin virkelighet, og den ene hadde ikke noe med den andre å gjøre.
Fenomenet oppleves i Bergen på Torgallmenningen og Ole Bulls plass med midtfeltet som er blitt kongeplass. Først lages flotte bygulv til å gå og sitte på. Så kjører busser og lastebiler og andre biler hellene i stykker. Provisorier dekker ødeleggelsene til de utbedres. Så knuses de nye hellene.
Siden trafikken er et fast innslag, er også skaden det, og gir området en permanent sjusket karakter. Det var finere på Den røde plass i Moskva i sovjettiden. Den røde plass tålte langdistanseraketter. Militærparadene. Det hadde Partiet bestemt enten det var sant eller ikke, og da måtte noen sørge for at det ble sant. Plassene i Bergen tåler ikke en buss. Hvorfor tok man ikke langdistanseraketter trukket av svære kjøretøy som mal dersom det var meningen at Torgallmenningen og tilstøtende rom også skulle være for dem?
Alternativet var totalforbud. Men hotell og butikker vil ha transport. Problemet var forutsigbart. Her var to hensikter, fine plasser og fortsatt næringsvirksomhet. Plassene utformes etter den første hensikten og brukes etter den andre.
Grenser er sikkert satt, og hotell og butikker mener sikkert at de er urealistiske. Det sterkeste presset på lokalpolitikken er argumentet om at byen må leve. Så oppstår levemåten at de næringsdrivende og de som vil ta en snarvei trør på de pene gulvene og kommunen reparerer dem. Bergen skryter av plassene, som er én ting i propagandaen, uten busser og lastebiler, men en annen i virkeligheten. Det likner altså politikk.
Breen midlertidig sikker
Med eller uten dispensasjon skjer kjøringen etter samme prinsipp som man følger i fjellheimen når breen må krysses uten tau. Man erklærer breen midlertidig sikker og går. Kommunale dispensasjoner erklærer at hellene mellom oppgitte klokkeslett er midlertidig tykke nok til tunge biler. Og kan kommunen erklære, kan den enkelte sjåfør.
Dette sier åpenbart noe generelt om politikk og styring, om at mål og resultat er ulike ting, hvorpå noen gjerne blir overrasket og sier at dette var da ikke meningen. Det man vil, motsies av det som bestemmes eller tillates eller gjøres i en annen sammenheng, og det blir ikke sammenheng. Slik er skattepolitikk blitt såkalt skattepolitikk. Det var ikke meningen å ødelegge Torgallmenningen. Det bare ble slik.
Jeg satt en gang på med en amerikansk stridsvogn i Berlin. Den raste av gårde og bråsnudde på en D-mark. Brostein ble veltet rundt, og det så ille ut. Det skjedde med amerikansk okkupasjonsmyndighet, mens tyskerne hadde myndighet til å legge brosteinene på plass igjen. I Bergen møtes okkupasjonsmakten med hageheller.
Til nød feite duer
På Nygårdshøyden, ved Fysikkbygget, kan alle hensikters pulverisering, skattepolitikkens dynamikk, studeres som bruddstykker. De støpte hellene der er så skjøre at de opprinnelig må ha vært reservert duene. Noen av dem er riktignok ganske feite. Men her kjører Universitetets ansatte og studenter til og fra og parkerer. De har slikt å gjøre siden det står et universitetsbygg der.
Liknende heller kan ses i private hager, hvor man triller barnevogner over dem. De ved Fysikkbygget må være gode på et innkjøpsbudsjett for heller. De ser rimelige ut. Så kommer universitetsfolket bilende, og det er et annet bord, eller gulv. Den som ikke vet bedre om hvordan verden blir til spør igjen hvorfor ikke noen først bestemte hva dette skulle være og brukes til og så laget det som det skulle være og brukes til. Kollisjonen er etablert som gjeldende ordning.
Duene kan fly over de gapende hullene der hellene er brutt i stykker. Det gjelder de fleste der bilene kjører. Fotgjengere må huske at de nå er i Jotunheimen og se seg for. Nye heller legges også her ned for å ødelegges. Men noen må ha mistet hellebudsjettet eller tålmodigheten. De ferskeste hullene er fylt med sement, eller betong. Plassen har fått stygge amalgamfyllinger. Tyskerne ble mestre i å gjenoppbygge sine krigsrammede kirker og slott så det til og med ble pent med de flekkede fasadene i en blanding 
av originale og nye steiner. Bergen mestrer ikke et fredelig gulv på Torgallmenningen fordi byen har bestemt seg og likevel ikke bestemt seg.
Det er verre enn i sovjetbyråkratiet, for alle ser. At refuseniken beholdt telefonen, var skjult for maktens refusenik-ansvarlige, kjent bare for den veteranansvarlige. I Bergen driver de helle-ansvarlige med sitt og resten med sitt. Det ene har ikke noe med det andre å gjøre. En fjellklatrer tramper inn på parketten med påsatte stegjern dag etter dag, og noen reparerer parketten så godt det lar seg gjøre, dag etter dag.
"Fra kjødet til ånden
På slutten av 1800-tallet oppsto en ny akse fra Kjøttbasaren ved Bryggen via Fisketorget og Torvalmenningen til Johanneskirken, bygget i flammende rød mursten der St. Hans-bålene brente tidligere. En akse som bokstavelig talt gikk "fra kjødet til ånden". Trappen du ser her i all sin prakt er tett ved "ånden"..."
Bedre bymiljø?
Mens kommunen graver for bedre bymiljø, har noen sett sitt snitt til å dumpe dritten sin utenfor et nytt boligbygg.
BYSLAURER: Til den som føler seg truffet: Poenget med bosspann er ikke at man skal gjemme bosset sitt bak dem. Og et fortau er offentlig eiendom, ikke privat avfallsplass. Slik har det sett ut i Vestre Torggate siden mandag.
Publisert: 15. sep. 2005
Pål Andreas Mæland
"Bedre bymiljø i Håkonsgaten" står det på fargerike plakater i krysset 
Håkonsgaten/Vestre Torggate, midt i sentrum. Kommunens folk legger skiferfortau og brostein til glede for byens innbyggere.
Men man kan spørre seg om innbyggerne i det hele tatt fortjener innsatsen og millionene. I hvert fall har dette vært synet utenfor et splitter nytt leilighetsbygg i kvartalet helt siden mandag: Poser med illeluktende matavfall, papir som har gått i oppløsning i regnet og annet boss. Dumpet rett ved siden av to bosspann som forøvrig sperrer store deler av fortauet.
Det nye boligbygget har et moderne bossug-system, så vi skal ikke anklage noen av beboerne for å stå bak griseriet. Men kanskje noen kunne ta litt ansvar?
Det hadde i så fall vært første skritt på vei mot noe som lignet et bymiljø.
PS
Omsider fikk jeg en forklaring på fenomenet. På hvorfor jeg ofte ser japanske turister bryte sammen i fortvilelse og gråt i trappene på vei opp mot Johanneskirken.
Ja, ikke bare der. Men i store deler av Bergen sentrum der jeg har sett grupper japanere trøste hverandre etter beste evne. Mens de har skaket i gråt. Mest dramatikk er det gjerne i helgene.
Aldri har jeg forstått hvorfor disse sørgelige scenene utspiller seg gang på gang, år etter år.
Ikke før nå. Ikke før jeg på en nettside nylig leste at japanske turister på feriebesøk i Paris ofte får illebefinnende og langvarige depresjoner.
Og hvorfor akkurat Paris? Pour quoi? Jo, ble det fortalt - fordi japanere har store forventninger når de kommer til Paris. De tror de kommer til en vakker og velstelt by, befolket av siviliserte mennesker. Men når de opplever at Paris kan være uvennlig og er full av boss, kollapser de i vantro og fortvilelse.
Vel hjemme i Japan må flere av dem oppsøke psykolog. Og noen blir aldri helt seg selv igjen. Det er helt sant. Dermed er mysteriet fra Johanneskirken oppklart. Boss gjør forståelig nok like opprivende inntrykk på japanere i Bergen som i Paris.
Og snart er bergensbosset like verdensberyktet som det i Paris.
Truls Synnestvedt BT
De hører ikke på deg, Lisbeth!
27. mars i fjor – for ett år siden i dag – erklærte byråd Lisbeth Iversen kommunal krig mot bosset. Den krigen er foreløpig ikke vunnet. Langt derfra, dessverre.
Truls Synnestvedt
Publisert: 27. mar. 2007
For de hører ikke på deg, Lisbeth! Hybelboere og huseiere, plastspisere og uterøykere. De hører rett og slett ikke på deg.
Leserne diskuterer: Bossbyen Bergen
Ja, de driter bokstavelig talt i at du for ett år siden sto på Torgallmenningen i signalgul jakke og proklamerte krig mot bosset.
Endelig skulle det bli slutt på overfylte, skjemmende og illeluktende bosspann. Slutt på hurtigmatbosset i sentrum. Fortau skulle spyles for tyggis og bosspatruljer skulle skrive ut bøter. Bossryddere som jobbet om natten skulle attpåtil få politieskorte.
En holdningskampanje skulle det bli. Du utfordret oss alle, særlig huseiere, næringsdrivende og politikere.
Det var en milepæl i Bergens bosshistorie. Endelig skulle det bli sving på sakene. Endelig skulle synderne knipes og klistres. Og lære av det.
Gir blaffen
Men vi så ingen bossryddere med politieskorte da vi vasset hjem gjennom matbosset i Vestre Torggaten og opp mot Johanneskirken natt til søndag.
Kanskje kom de senere på natten, hvem vet. De som allerede hadde sluppet fyllebosset fra seg, ble uansett ikke knepet på fersk gjerning, Lisbeth.
Bossterrorister gir tydeligvis blaffen i gule jakker, holdningskampanjer og kommunale pekefingre. Dessverre.
Det gjør veldig mange andre også, Lisbeth. De er ikke interessert i å «La Bergen skinne», som fjorårets motto var.
De lar det fremdeles gro hauger på bosspannene som uken lang står på fortauene og skjemmer ut byen.
De forsøpler områdene rundt returpunktene, uten å rødme.
De lar det fremdeles gro til med boss i rennesteiner og langs murkanter.
Mildt sagt: De hører ikke på deg, Lisbeth.
Klassiske verstinger
Noen demonstrerer så tydelig at de ikke hører på deg, at vi ville blitt ganske forbannet, hvis vi hadde vært deg.
Da tenker vi mest på de vanlige verstingene i bossklassen. De med de styggeste rullebladene. For eksempel de som i årevis har strødd rundt seg med boss ved Halvkannebakken øverst på Vestre Murallmenningen. Og de som i like mange år har sperret Lille Øvregate med bosspannene sine.
For ikke å snakke om en helt spesiell huseier på hjørnet av Hans Tanks gate og Fosswinckels gate. En forsøpler som ville fått en sekser på enhver bossterning.
Stort bedre er ikke de ansiktsløse forsøplerne nord i Vestre Torggaten. De som fremdeles slipper å stå til ansvar for løsbosset som flyter midt i fleisen på turister som året rundt valfarter mot Johanneskirken.
Ingen av disse bygrisene hører på deg, Lisbeth.
Vi håper hevnen din blir grusom.
Seremonien
Årets tildeling av Nobels fredspris er også en invitasjon til dialog med den muslimske verden, sa Nobelkomiteens leder Ole Danbolt Mjøs da han talte til årets fredsprisvinnere.
Publisert: 10. des. 2006
Han sa prisen var godt mottatt over hele verden og i Bangladesh utløste den rene gledesdemonstrasjoner. Mange mente det var den viktigste begivenhet i landets historie siden statsdannelsen i 1971. 
«Invitasjon til dialog med muslimer»
Årets tildeling av Nobels fredspris er også en invitasjon til dialog med den muslimske verden, sa Nobelkomiteens leder Ole Danbolt Mjøs da han søndag talte til årets fredsprisvinnere.
Publisert: 10. des. 2006
Fakta/Mohammad Yunus
* Muhammad Yunus er født i 1940 i Chittagong i Bangladesh.
* Yunus kommer selv fra en relativt velstående familie.
* Han er professor i økonomi fra Vanderbilt University i USA og har også utdannelse fra universitetet i Dhaka.
* Er en av pionerene bak prinsippet om mikrofinans – små lån uten sikkerhet til fattige. Driver sin virksomhet i banken Grameen ut fra prinsippet om hjelp til selvhjelp.
* Han har fått en rekke priser for sitt arbeid, blant annet Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelp-pris i 1997. Tildelt Nobels fredspris for 2006 sammen med Grameen Bank.
Fakta om mikrokreditt
* Mikrokreditt ble etablert av Muhammad Yunus i Bangladesh i 1976 som et alternativt finansieringsverktøy for fattige mennesker som faller utenfor det etablerte lånesystemet
* Lån blir gitt til grupper, men tilbakebetalingen skjer på individuell basis
* De aller fleste låntakerne er kvinner, og nesten alle betaler tilbake.
* Fra Bangladesh har systemet med mikrokreditt spredt seg til hele verden.
* Fra Norge ble det i 2005 bevilget over 100 millioner kroner til mikrokredittprosjekter i en rekke land.
* Det finnes trolig flere millioner mikrokredittinstitusjoner. Bare i Indonesia anslår man tallet til 600.000.
* Systemet er kritisert for å hjelpe de «rikeste» av de fattige og at det ikke hjelper dem som trenger det aller mest
Oppdatert: 10. des. 2006
Han sa prisen var godt mottatt over hele verden og i Bangladesh utløste den rene gledesdemonstrasjoner. Mange mente det var den viktigste begivenhet i landets historie siden statsdannelsen i 1971.
Mjøs viste til at det etter 2001 har vært en tendens til å demonisere den muslimske verden. Årets fredspris er ikke bare en støtte til det muslimske landet Bangladesh, det er også en håndsrekning til de mange muslimer som arbeider for dialog og fred i verden.
Mjøs sa at tidligere president Bill Clinton allerede i 1992 sa at Muhammad Yunus og Grameen Bank burde få Nobels fredspris og at han ville fortsette å gi uttrykk for dette inntil han fikk den.
– Nå behøver ikke Clinton bekymre seg lenger, sa Mjøs.
Fredsbegrepet
Mjøs brukte en stor del av sin tale til å utdype sammenhengen mellom fattigdom og fred. Han viste til at prisens innstifter, Alfred Nobel, bare hadde satt opp brorskap, fredskongresser og avskaffelse av armeer som kriterier for å få fredsprisen.
Dermed overlot han til komiteen selv å definere hvilke kriterier som til enhver tid skal legges til grunn. Om dette har det aldri vært noen store diskusjoner blant Nobelkomiteens medlemmer, men ute i samfunnet har man hatt det, sa Mjøs.
Han nevnte at mange stilte et spørsmålstegn ved kombinasjonen mellom menneskerettigheter og fred. Det samme gjaldt da komiteen fastslo at det var en sammenheng mellom demokrati og fred. Også da vi i 2004 trakk inn forholdet mellom miljø og fred var det mange som satte spørsmålstegn ved vår vurdering, sa Mjøs.
Fattigdom og fred
– Nå er det noen som spør: Hva har fattigdom og fred med hverandre å gjøre?.
Nobelkomiteens leder konkluderte selv med at komiteen også denne gang følte seg helt trygg på at politikere og vitenskapsmenn ville komme etter og si seg enige med komiteens vurderinger.
Kong Harald og dronning Sonja ankom Oslo Rådhus sammen med kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit presis klokken 1300.
Selve seremonien startet umiddelbart etterpå. Etter forskjellige musikalske innslag kom så Yunus og bankens representant Mosammat Taslima Begum fram og hentet prisen og diplomene.
Dykkar Majestetar, Høgvyrde Kronprinspar, Prisvinnarar, Eksellensar, Mine damer og herrar.
Publisert: 10. des. 2006, 17:06
«Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2006 skal delast i to like store delar, mellom Muhammad Yunus og Grameen Bank for arbeidet deira for å skape økonomisk og sosial utvikling nedanfrå. Varig fred kan ikkje skapast utan at store folkegrupper finn vegar til å bryte ut av fattigdom. Mikrokreditt er ein slik veg. Utvikling nedanfrå verkar òg til å fremje demokrati og menneskerettar.»
Slik lydde det då Nobels fredspris blei annonsert den 13. oktober i år. I dag er det tid for velfortent hyllest! Muhammad Yunus og Grameen Bank: Gratulerer med Nobels fredspris! Og gratulerer til deg, Mosammat Taslima Begum, som skal ta imot prisen på vegner av Grameen Bank.
Ikkje alle journalistane som møtte fram på Nobelinstituttet ved annonseringa av årets fredspris visste kven Yunus og Grameen Bank var. Nokre trudde Grameen Bank var ein person. Men det fekk vere journalistane sitt problem. Dei mange som kjende til begge, meinte dei burde hatt fredsprisen for lenge sidan. I 2002 sa Bill Clinton det slik: «Dr. Yunus is a man who long ago should have won the Nobel Prize and I'll keep saying that until they finally give it to him.» No treng ikkje Clinton seie ifrå lenger.
Årets pris er blitt godt teken imot, internasjonalt, i Noreg og ikkje minst i Bangladesh. Det er nesten ikkje til å fatte: Her går eg, som leiar av Nobelkomiteen, fram til ein mikrofon på Nobelinstituttet i Oslo og annonserer at årets fredspris går til Yunus og Grameen Bank. Så byrjar politikarar og aviser i store delar av verda å kommentere, og i stor grad å applaudere det valet som Den Norske Nobelkomite har gjort. Og enda meir utruleg: Det bryt ut demonstrasjonar av rein glede i Bangladesh. I fleire dagar blei landet nesten stengt på grunn av glede. Mange sa at dette var det største som hadde skjedd i Bangladesh etter at landet blei sjølvstendig i 1971.
Dei siste vekene har stadig fleire blitt kjende med hovudtrekka i den spennande historia til Yunus. Etter å ha utdanna seg til økonom i USA, kom han i 1972 tilbake til Bangladesh og blei professor i økonomi ved universitetet i Chittagong. I 1974 opplevde han ei personleg krise under hungersnauda i landet. Han blei skaka over å sjå ein slik fattigdom. Og han spurde seg sjølv: «Kva er vitsen med alle desse fine økonomiske teoriane når folk kring meg døyr av svolt?» Allereie i 1976 kom han på ideen om å skipe ein bank for fattige. Då lånte han ut 27 dollar frå eiga lomme til 42 handverkarar i ein liten landsby i Bangladesh, og sa at dei kunne betale tilbake pengane når dei fekk råd til det. I vekene som fylgde, tenkte han mykje på dette og bestemte seg for at det måtte ei institusjonell løysing til.
Resultatet blei Grameen Bank, som i dag finst i dei aller fleste av Bangladesh sine tusenar av landsbyar, og som sidan den formelle oppstarten i 1983 har lånt ut nestan seks milliardar dollar. Banken har i dag nestan sju millionar låntakarar. Grameen Bank låner ut 800 millionar dollar i året. Kvart lån utgjer i gjennomsnitt vel hundre dollar. Banken er sjølvfinansiert og tener pengar. Tilbakebetalingsprosenten er svært høg. Muhammad Yunus seier: «Lån dei fattige pengar i ein storleik som passar dei, lær dei nokre få sunne finansielle prinsipp, og dei klarar seg sjølve.»
Med tildelinga av årets fredspris ønskjer Den Norske Nobelkomite å setje søkjelyset på dialog med den muslimske verda, på kvinneperspektivet og på kampen mot fattigdom.
For det første ber denne fredsprisen bod om ei mogeleg tilnærming til den muslimske delen av verda. Etter 11. september 2001 har vi sett tendensar til ei demonisering av islam. Det er ei viktig oppgåve for Nobelkomiteen å prøve å gjere kløfta mellom Vesten og islam mindre. Fredsprisen til Yunus og Grameen Bank er òg ei støtte til det muslimske landet Bangladesh og til dei muslimske miljøa i verda som arbeider for dialog og samhandling. Altfor ofte taler vi einsidig om kor mykje den muslimske delen av verda har å lære av Vesten. Innanfor mikrokreditt er det motsett: Vesten har lært av Yunus, av Bangladesh og av den muslimske delen av verda.
For det andre står kvinnene sentralt i samband med årets fredspris. Meir enn 95 prosent av låntakarane er kvinner, og deira frigjering er eit viktig perspektiv for Yunus og Grameen Bank. Hovudsatsinga på kvinner har kanskje vore den største suksessfaktoren i arbeidet deira. Til å byrje med var det slett ikkje berre kvinner, men talet på kvinnelege låntakarar auka raskt. Som Yunus har sagt det: «Det har ein klar innverknad på familien at kvinner får låne pengar. Det er ikkje behov for å gjere meir gransking av det i dag. Barn får automatisk fordel av det, med betre mat og klede. Vi ser at situasjonen endrar seg.» Menn bruker ofte pengane på seg sjølve; kvinner bruker dei på familien. Banken sin praksis har ført til ein sosial revolusjon i Bangladesh. Ein av låntakarane, Mazeda Begum, har sagt det slik: «My parents gave me the birth, but Grameen Bank gave me a life.» I dagens terminologi, mikrokreditt er verkeleg «female empowerment.»
Mikrokreditt har vist seg å vere ei frigjerande kraft i samfunn der særleg kvinner må kjempe mot undertrykkjande sosiale og økonomiske vilkår. Det kan ikkje skapast fullverdig økonomisk vekst og politisk demokrati utan at den kvinnelege halvdelen av menneska på jorda medverkar på like fot med den mannlege.
For det tredje, men aller viktigast, er kampen mot fattigdomen og arbeidet for økonomisk og sosial utvikling. Muhammad Yunus har vist seg som ein leiar som har greidd å omsetje visjonar i praktisk handling til beste for millionar av menneske, ikkje berre i Bangladesh, men òg i mange andre land i verda. Det finst no program innanfor mikrokreditt i nesten 100 land, også i Noreg. Lån til fattige, oftast kvinner utan noka økonomisk sikring, syntest å vere ein umogeleg tanke. Frå ein smålåten start for tre tiår sidan har Yunus, først og fremst gjennom Grameen Bank, utvikla mikrokreditt til eit stadig viktigare verkemiddel i kampen mot fattigdom. Grameen Bank har gjeve idear og mønster for dei mange institusjonane innanfor mikrokreditt som har oppstått rundt om i verda.
Tal kan fort bli mange og store. Men bak kvart tal står det enkelte menneske. Kvart einaste individ på jorda har både potensial og rett til eit verdig liv. På tvers av kulturar og sivilisasjonar har Yunus og Grameen Bank vist at dei fattige kan verke til eiga utvikling. Yunus seier det slik: «Mikrokreditt er ein velprøvd og godt fundert metode som kan bringe finansielle tenester til dei fattigaste av dei fattige. Mikrokreditt fremjar entreprenørskap og set kvar enkelt fattig, spesielt kvinner, i førarsetet i eigne liv.» Jamvel tiggarar er blitt låntakarar i banken. Yunus trur fullt og fast at almisser øydelegg initiativ og skaparkraft hjå dei fattige.
Yunus blir stundom omtalt som ein moderne Gandhi der han går omkring i sine bengalske klede. Han kallast dei fattigaste sin bankmann. Og Grameen Bank, som betyr landsbygdbanken, er verdas største bank for fattige. Gjennom sine innskot eig dei fattige 94 prosent av banken. Dei resterande seks prosent eig regjeringa i Bangladesh. Banken byggjer på ein annan filosofi enn dei vanlege bankane. Yunus seier at mikrokreditt handlar meir om menneske enn om pengar. Det handlar om å stole på menneske. Kreditt betyr å stole på, å gje nokon «credit».
Dei fattige organiserer seg i grupper, ofte fem kvinner i lag. Det er gruppa som får lånet og som er ansvarleg for å betale tilbake. Gruppa har regelmessige møte for å bevisstgjere kvarandre på lån, arbeid, tilbakebetaling og sparing. Medlemene forpliktar seg til å arbeide for matproduksjon, reint drikkevatn, hygiene, helse, familieplanlegging, økonomi, disiplin, fellesskap og motivasjon i gruppa og i familiane sine. Gruppene lagar nettverk med andre grupper. Dermed verkar gruppene samfunnsbyggjande på grasrotplanet. I den seinare tid har vaksinasjons- og helseprogram også teke utgangspunkt i grupper av kvinner som tek ansvar.
Kampen mot fattigdomen i verda er ein eksistensiell kamp for å overleve. I dag lever om lag halvdelen av jordas menneske på mindre enn to dollar om dagen, av desse lever vel ein milliard på mindre enn ein dollar om dagen, som er ekstrem fattigdom. Det betyr at dei fattige i verda utgjer to tredjedelar av jordas befolkning. Fleirtalet på jorda er altså fattige. Og majoriteten av desse er kvinner og barn. Dette er kanskje den største utfordringa i verda dei neste tiåra. Her må alle land og nasjonar bidra. Det er uverdig at langt over halvparten av menneska på jorda lever under slike forhold. Kampen mot fattigdomen er fredsarbeid av beste merke.
FN sin generalsekretær, nobelprisvinnaren Kofi Annan, seier det slik: «I dag går ikkje grensene mellom nasjonar, men mellom dei mektige og dei makteslause, dei frie og dei trælbundne, dei privilegerte og dei underdanige.» FNs tusenårsmål nummer ein er å halvere den globale fattigdomen innan 2015. Det trengst ei verdsmobilisering for å nå dette målet. Blir du med, blir landet ditt med, blir statsleiarane med på å ta denne utfordringa? Det er ein lang veg å gå. Men vi må saman gå denne vegen. Målet må vere fred med rettferd i verda. Og rettferd betyr eit liv i verdigheit. Den Norske Nobelkomite understrekar at «varig fred kan ikkje skapast utan at store folkegrupper finn vegar til å bryte ut av fattigdom.» Fred med rettferd må skje nedanfrå slik Muhammad Yunus og Grameen Bank har medverka til.
Ofte får Den Norske Nobelkomite spørsmål om kva for eit fredsomgrep den nyttar. Slik er det i år også. Sjølv om responsen i samband med årets pris til Muhammad Yunus og Grameen Bank har vore overlag positiv, er det nokre som spør kva mikrokreditt har med fred å gjere. Dei fortener eit svar.
Utgangspunktet er alltid Alfred Nobel sitt testamente. Dei tre kriteria for fredsprisen som Nobel nemner, å fremje «brorskap mellom nasjonane», «å avskaffe eller redusere ståande armear» og «å fremje fredskongressar» gjev berre delvis rettleiing. Det er dermed i stor grad opp til Den Norske Nobelkomite sjølv å tolke og konkretisere fredsomgrepet. Heilt frå 1901 har det vore strid om dette, men ikkje så mykje i komiteen som i offentlegheita. Då den aller første prisen blei delt ut til Henri Dunant og Frédéric Passy, aksepterte nesten alle pasifisten Passy. Men nokre hadde problem med Dunant. Var verksemda hans fredsrelevant? Røde Kors gjorde jo eit framifrå arbeid når krigen var broten ut, men kva gjorde organisasjonen for å hindre krigen?
Dei første prisane gjekk ofte til fredsaktivistar, til statsmenn og altså til humanitære organisasjonar og personar. Så byrja komiteen å gje fredsprisen til forkjemparar for menneskerettane. Igjen var motargumenta klare. Kva hadde menneskerettar med fred å gjere? Førte ikkje heller fokuset på slike rettar til ufred? På 1980-talet tok mange statsvitarar til å interessere seg for analysane til Immanuel Kant av forholdet mellom demokrati og fred. Etter kvart konkluderte stadig fleire med at demokrati var fredelege, i det minste overfor andre demokrati. Dette er no blitt eitt av dei mest «robuste» funn i moderne statsvitskap. Det er såleis svært positivt at vitskapen no gjev sin nesten unisone tilslutning til eit syn som Den Norske Nobelkomite har hatt i fleire tiår.
I 2004 uttalte Nobelkomiteen at det var ein samanheng mellom utarma miljø og krig og konflikt. I år er det altså kampen mot fattigdomen. Kva har det med fred å gjere? Dette er ikkje noko som Den Norske Nobelkomite har kome på i år. Det er blitt delt ut mange prisar til personar og organisasjonar som har arbeidt for å redusere fattigdomen i verda. Skiljet mellom det humanitære og kampen mot fattigdom er sjølvsagt uklart. Dei tre prisane til Røde Kors, prisane til Høgkommissæren for flyktningar, Legar utan grenser, Mor Teresa osv. viser det. I tillegg har Nobelkomiteen gjeve fredsprisen til grunnleggjaren av FN sin Food and Agriculture Organization (FAO), John Boyd Orr, og til mannen bak den grøne revolusjon i jordbruket, Norman Borlaug. Årets fredspris representerer såleis ikkje noko prinsipielt nytt, sjølv om mikrokreditt som middel til å utrydde fattigdom er heilt nytt i fredsprissamanheng.
Ein skal aldri kimse av sunn fornuft. Dei fleste vil nok meine at når det stort sett har vore fred i det rike Europa dei siste tiåra, mens det har vore mange konfliktar i det fattige Afrika, må det også ha noko med levekår å gjere. Samanhengane er kompliserte; sjeldan eller aldri kan alt forklarast ved hjelp av berre ein faktor. Men intuitivt er det ikkje vanskeleg å sjå for seg at det må vere ein sterk samanheng mellom fattigdom og konflikt. Og ein treng ikkje berre å stole på intuisjonen. I Human Security Report 2005, i oppsummeringa av forskinga kring dette temaet, heiter det såleis at «Indeed, one of the most striking findings to emerge from conflict research is that most wars take place in poor countries, and that as per capita income increases, the risk of war declines.» Det betyr altså ikkje at fattige folk nødvendigvis har lettare for å ty til vald enn dei meir velståande. Statlege ressursar er også viktige. Jo meir velståande eit land er, desto større ressursar har landet til å gjere noko med dei tilhøva som elles kunne bidra til konflikt.
Det er ikkje berre éin veg ut av fattigdom. Det er mange. Men i år ønskjer Den Norske Nobelkomite å rette merksemda spesielt mot mikrokreditt. Dette verkemidlet har gjeve gode resultat i Bangladesh. Landet har hatt ein monaleg økonomisk vekst dei siste tiåra. Noko av denne veksten skuldast ganske sikkert verksemda til Grameen Bank og andre institusjonar innanfor mikrokreditt. Det er viktig å auke bruken av dette verkemidlet.
I boka Banker to the poor. The story of the Grameen Bank spør Yunus om det verkeleg er mogeleg å tenkje seg ei verd fri for fattigdom. Han gjev sjølv dette svaret: «We have created a slavery-free world, a polio-free world, an apartheid-free world. Creating a poverty-free world would be greater than all these accomplishments while at the same time reinforcing them. This would be a world that we could all be proud to live in.»
Omkring år 750 skreiv den kinesiske diktaren Tu Fu følgjande, omsett til norsk av Georg Johannesen:
Folkerike byer er våpensmier
Smi heller en plog, smi heller en harv
Der det nå er tårer og sand
ble det da silke og korn
Enken ble bondekone bak silkevevstolen
Soldaten ble bonde bak pløyeoksen
Vårt tause folk ble da et tostemmig kor
for en sang om silke og korn.
I dag vil Den Norske Nobelkomite uttrykkje sin beundring for den innsatsen Muhammad Yunus og Grameen Bank har gjort overfor tusental av heilage, alminnelege menneske i Bangladesh og i mange andre land i verda. Vi håper fredsprisen vil gje inspirasjon i det vidare arbeidet for ei verd utan fattigdom. Dette målet vil ikkje bli nådd dei nærmaste tiåra. Men vi er undervegs. I dag gratulerer og feirar vi dykk to, Muhammad Yunus og Grameen Bank. Bangla: Apnader Shobaikay Ushno Obhhinondon. Varmaste gratulasjonar til dykk alle! I morgon skal vi saman skunde oss vidare mot målet om ei verd utan fattigdom.
Arnulf Øverland
En vår skal endog det fattigste hjerte eje.
En stjerne skal våke over de mørkeste veje.
En drøm skal senke sig over det usleste leie.
Der venter os alle bak øde år
en time av nådig smerte.
O, hvad vi hører og ser og forstår
ved cellens ensomme kjerte,
når engelen Sorg over jorden går!
Og engang kommer den hellige natt,
da evighetens sordiner
forvandler den bitreste kval, du har hatt
til hundrede fioliner.
Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, Eksellenser, Mine damer og herrer.
Publisert: 10. des. 2006, 17:02
Jeg er sammen med Grameen Bank svært beæret over å motta denne meget prestisjefylte prisen. Vi er begeistret og overveldet over å ha blitt vist en slik ære. Helt siden det ble kunngjort hvem som hadde vunnet Nobels fredspris, har jeg mottatt hilsninger fra hele verden, men det som har rørt meg aller mest er alle de telefonene jeg nesten daglig har mottatt fra låntakere i Grameen Bank i fjerntliggende landsbyer i Bangladesh som bare ønsker å fortelle meg hvor stolte de er over å ha fått en slik anerkjennelse.
Ni valgte representanter for de 7 millioner låntakerne/eiere i Grameen Bank har reist sammen med meg hele veien til Oslo for å motta denne prisen. Jeg vil takke den norske Nobelkomiteen på deres vegne for årets tildeling av Nobels fredspris til Grameen Bank. Ved å gi deres institusjon denne meget prestisjefylte prisen, har dere vist dem en ære uten sidestykke. Takket være denne prisen, deltar ni stolte kvinner fra ulike landsbyer i Bangladesh som Nobelprisvinnere under denne seremonien, noe som gir en helt ny mening til Nobels fredspris.
Alle låntakerne i Grameen Bank feirer denne dagen som den største dagen i sine liv. De samler seg rundt nærmeste fjernsynsapparat i landsbyer over hele Bangladesh sammen med andre landsbyboere for å se på overføringen av denne seremonien. Årets pris står for den høyeste ære og verdighet for hundre millioner av kvinner rundt om i verden som hver eneste dag kjemper for å tjene til livets opphold og gi håp om et bedre liv til sine barn. Dette er et historisk øyeblikk for dem.
Fattigdom er en trussel mot freden
Mine damer og herrer:
Ved å tildele oss denne prisen, har den norske Nobelkomiteen gitt viktig støtte til ideen om at fred er uløselig knyttet sammen med fattigdom. Fattigdom er en trussel mot freden.
Inntektsfordelingen i verden sier sitt. Nittifire prosent av verdens inntekter går til 40 prosent av befolkningen mens seksti prosent av befolkningen lever på kun 6 prosent av verdens inntekter. Halvparten av verdens befolkning lever på to dollar om dagen. Over en milliard mennesker lever på under én dollar om dagen. Dette er ingen oppskrift for fred.
Det nye tusenåret ble innledet med en stor global drøm. Verdens ledere kom i år 2000 sammen i FN og vedtok blant annet et historisk mål om å halvere fattigdommen innen 2015. Aldri tidligere i menneskehetens historie hadde hele verden stått sammen og i fellesskap vedtatt et så ambisiøst mål, med en klart angitt tidsramme og omfang. Men så inntraff 11. september og Irak-krigen og plutselig mistet verdensopinionen fokus på denne drømmen, og vi så at verdensledernes oppmerksomhet dreide fra bekjempelse av fattigdom til bekjempelse av terrorisme. Så langt har USA alene brukt over 530 milliarder $ på Irak-krigen.
Jeg mener at det ikke er mulig å bekjempe terrorisme med militære virkemidler. Terrorisme må fordømmes i sterke ordelag. Vi må ta klar avstand fra terrorisme og finne virkemidler som gjør det mulig å få slutt på dette fenomenet. Vi må ta for oss de dyptgripende årsakene til terrorismen hvis vi skal å få bukt med den én gang for alle Jeg mener at det å bruke ressurser på å forbedre de fattiges liv er en langt bedre strategi enn å bruke dem på våpen.
Fattigdom betyr frarøvelse av alle menneskerettigheter
Fred må forstås på en human måte på en bred sosial, politisk og økonomisk måte. Freden trues av en urettferdig økonomisk, sosial og politisk orden, fravær av demokrati, miljøødeleggelser og fravær av menneskerettigheter.
Fattigdom er fravær av alle menneskerettigheter. Frustrasjon, fiendtlighet og sinne som skyldes nedverdigende fattigdom kan ikke føre til fred i noe samfunn. Ønsker man å bygge en stabil fred, må man finne ut hvordan man kan gi folk muligheten til å leve et anstendig liv.
Å skape muligheter for flertallet av befolkningen – de fattige – står sentralt i det arbeidet som vi har viet våre liv til over de siste 30 årene.
Grameen Bank
Selv ble jeg ikke engasjert i kampen mot fattigdommen som politiker eller forsker. Jeg engasjerte meg fordi fattigdom var noe som omga meg og som jeg ikke kunne snu ryggen til. I 1974 var det vanskelig for meg å undervise i fine økonomiske teorier på universitetet samtidig som Bangladesh var rammet av en fryktelig sultkatastrofe. Stilt overfor knugende fattigdom og hungersnød, så jeg plutselig hvor hule disse teoriene var. Jeg ville gjøre noe straks for å hjelpe folk rundt meg, om jeg så bare fikk hjulpet ett eneste menneske til å komme seg gjennom nok én dag på en litt bedre måte. Dette gjorde at jeg ble konfrontert med de fattiges kamp for å skrape sammen små beløp som kunne strekke til livets opphold. Jeg ble sjokkert over å oppdage at en kvinne i landsbyen, som hadde lånt mindre enn én dollar hos utlåneren, måtte gi ham eneretten til å kjøpe alt hun produserte til den prisen han selv fastsatte. For meg var dette slavearbeid.
Jeg bestemte meg for å utarbeide en liste over alle ofrene for denne utlåns-«virksomheten» i landsbyen som lå rett ved siden av universitetsområdet. Da listen var ferdig, hadde jeg navnene på 42 ofre som til sammen hadde lånt 27 US $. Jeg tilbød dem 27 US $ fra min egen lomme for å få dem ut av pengeutlånernes klør. Den entusiasme som dette lille bidraget skapte hos folk, var det som fikk meg til å engasjere meg ytterligere. Hvis jeg kunne glede så mange mennesker med et så lite pengebeløp, hvorfor ikke gjøre mer av det samme?
Og det er det jeg har forsøkt å gjøre helt siden den gangen. Det aller første jeg gjorde var å forsøke å overbevise banken på universitetsområdet om å låne ut penger til de fattige. Men dette fungerte ikke. Banken sa at de fattige ikke var kredittverdige. Etter at jeg hadde jobbet iherdig med dette i flere måneder uten hell, tilbød jeg meg å stille som garantist for lån til de fattige. Jeg ble forbløffet over resultatet. De fattige betalte tilbake sine lån innen fristen hver eneste gang! Men jeg støtte fortsatt på problemer da jeg ville utvide ordningen til å omfatte eksisterende banker. Det var da jeg bestemte meg for å opprette en egen bank for fattige og i 1983 lyktes jeg endelig med dette. Jeg ga banken navnet Grameen Bank, eller landsbybanken.
I dag yter Grameen Bank lån til nærmere 7 millioner fattige, hvorav 97 prosent er kvinner, i 73.000 landsbyer i Bangladesh. Grameen Bank gir fattige familier lån uten sikkerhet til inntektsgivende virksomhet, boliger, studier og mikrobedrifter og tilbyr i tillegg en rekke attraktive sparings-, pensjonsfonds- og forsikringsprodukter til sine medlemmer. Siden ordningen med boliglån ble innført i 1984, er den blitt benyttet til å bygge 640.000 hus. Det er kvinnene selv som står som de juridiske eierne av disse husene. Vi har fokusert på kvinner fordi vi har sett at det å gi lån til kvinnene gir flest fordeler for familien.
Til sammen har banken gitt lån som tilsvarer ca. 6,0 milliarder US $. Tilbakebetalingsgraden er på 99%. Grameen Bank går rutinemessig med overskudd. Banken er økonomisk selvfinansierende og har ikke tatt imot midler fra givere siden 1995. Grameen Banks innskudd og egne ressurser tilsvarer i dag 143 prosent av alle utestående lån. Ifølge Grameen Banks interne undersøkelse, har 58 prosent av våre låntakere nå kommet over fattigdomsgrensen.
Grameen Bank startet opp som et bitte lite lokalt forankret prosjekt som ble drevet ved hjelp av flere av mine studenter, som var lokale ungdommer. Tre av disse studentene arbeider fortsatt sammen med meg etter alle disse årene, i toppledelsen i Grameen Bank. De er her i dag for å ta imot denne æresbevisningen som dere nå gir oss.
Denne ideen, som startet opp i Jobra, en liten landsby i Bangladesh, har spredt seg til resten av verden og det finnes nå Grameen-lignende ordninger i nesten alle verdens land.
Andre generasjon
Det er nå 30 år siden vi startet opp. Vi ser på barna til våre låntakere hva slags effekt vårt arbeid har hatt på deres liv. Kvinner som er låntakere hos oss prioriterer nesten alltid barna høyest. Ett av de seksten slagordene som de utarbeidet og levde etter, gikk ut på å sende barna på skole. Grameen Bank oppmuntret dem og ganske snart gikk samtlige barn på skole. Mange av disse barna oppnådde toppresultater i sine klasser. Vi ønsket å feire dette, og derfor opprettet vi en stipendordning for begavede studenter. Grameen Bank deler nå ut 30.000 stipendier hvert år.
Mange av barna har tatt høyere utdanning for å bli leger, ingeniører, lærere eller har tatt en annen fagutdannelse. Vi har innført studielån for å gjøre det lettere for Grameen-studenter å fullføre høyere utdanning. Noen av dem har nå tatt en doktorgrad. Det er 13.000 studenter som får studielån. Over 7.000 nye studenter kommer nå til hvert år.
Vi skaper en helt ny generasjon som vil være godt rustet for å bringe sine familier ut av fattigdommens grep. Vi ønsker å skape et brudd i fattigdommens historiske kontinuitet.
Tiggere kan konvertere til næringsvirksomhet
I Bangladesh har tilbudet om mikrokreditt allerede nådd ut til 80 prosent av de fattige familiene. Vi håper at vi innen 2010 skal ha nådd ut til 100 prosent av de fattige familiene.
For tre år siden startet vi opp et eget program med fokus på tiggere. Ingen av Grameen Banks regler gjelder for dem. Lånene er rentefrie; de kan betale inn det beløpet de selv ønsker, når de måtte ønske det. Vi foreslo at de kunne ta med seg småvarer som snacks, leker eller husholdningsartikler når de gikk fra hus til hus for å tigge. Denne ideen slo an. I dag er det 85.000 tiggere som deltar i programmet. Ca. 5.000 av dem har helt sluttet å tigge. Et typisk lån til en tigger er på 12 $.
Vi oppmuntrer og støtter ethvert forslag som kan hjelpe fattige til å komme seg ut av fattigdommen. Vi fremholder alltid ideen om å bruke mikrokreditt i tillegg til andre tiltak fordi vi mener at mikrokreditt gjør at slike tiltak fungerer bedre.
Informasjonsteknologi for fattige
Informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) forandrer raskt vår verden ved å skape en avstands- og grenseløs verden med øyeblikkelig kommunikasjon. Den er i ferd med å bli stadig billigere og billigere. Jeg øynet en mulighet for at de fattige kunne endre sine liv hvis de fikk tilgang til denne teknologien for å dekke sine behov.
Som et første skritt for å bringe IKT ut til de fattige, opprettet vi et mobiltelefonselskap, Grameen Phone. Vi ga lån fra Grameen Bank til fattige kvinner slik at de kunne kjøpe mobiltelefoner og selge telefontjenester i landsbyene. Vi så synergieffekten mellom mikrokreditt og IKT.
Telefonvirksomheten ble en suksess og en populær virksomhet blant Grameens låntakere. Telefondamene satte seg raskt inn i og fornyet telefonvirksomheten, som har blitt den raskeste måten å komme seg ut av fattigdommen og oppnå samfunnets respekt på. I dag er det nærmere 300.000 telefondamer som tilbyr telefontjenester i landsbyer rundt om i Bangladesh. Grameen Phone har over 10 millioner abonnenter og er landets største mobiltelefonselskap. Selv om telefondamene kun utgjør en liten andel av det samlede antall abonnenter, står de for 19 prosent av selskapets inntekter. 4 av de ni styremedlemmene som deltar på den høytidelige seremonien her i dag, er telefondamer.
Grameen Phone er et joint venture eid av Telenor i Norge og Grameen Telecom i Bangladesh. Telenor eier 62 prosent av selskapets aksjer, mens Grameen Telecom eier 38 prosent. Vår visjon er at vi til slutt skal omdanne dette selskapet til et sosialt forretningsforetak ved at de fattige kvinnene i Grameen Bank skal bli majoritetseiere. Dette er et mål vi jobber for å nå. En dag vil Grameen Phone bli nok et eksempel på et stort foretak eid av fattige.
Fri markedsøkonomi
Kapitalismen fokuserer på det frie markedet. Det hevdes at jo friere markedet er, desto bedre vil kapitalismen gi svar på spørsmålene om hva, hvordan og for hvem. Det hevdes også at individets søken etter personlig vinning vil gi et optimalt kollektivt resultat.
Jeg går inn for å styrke friheten i markedet. Men samtidig er jeg veldig misfornøyd med de begrepsmessige begrensningene som markedsaktørene pålegges. Dette springer ut av ideen om at næringsdrivende er endimensjonale mennesker, som bare har ett formål med sin forretningsvirksomhet, nemlig profittmaksimering. En slik fortolkning av kapitalismen isolerer de næringsdrivende fra de politiske, emosjonelle, sosiale, åndelige og miljømessige dimensjonene i livet. Dette ble kanskje innført som en fornuftig forenkling, men det fjernet det som er selve essensen i menneskenes liv.
Mennesker er fantastiske vesener utrustet med ubegrensede menneskelige egenskaper og evner. Våre teoretiske utlegninger bør gi rom for at disse egenskapene skal få utfolde seg, og ikke ta utgangspunkt i at de ikke finnes.
Mange av verdens problemer skyldes denne begrensningen som er lagt på aktørene i det frie markedet. Verden har ikke løst problemet med den knugende fattigdommen som halvparten av verdens befolkning lever under. Flertallet av verdens befolkning får ikke tilgang på helsetjenester. Det landet som har det rikeste og frieste markedet i verden, er ute av stand til å tilby helsetjenester til en femtedel av sin befolkning.
Vi har vært så imponert over det frie markedets suksess at vi aldri har våget å gi uttrykk for noen tvil når det gjelder det grunnleggende postulatet. For å forverre det hele har vi jobbet ekstra hardt for å forandre oss slik at vi i så stor grad som mulig ligner de endimensjonale menneskene som inngår i teoriens begrepsapparat. Dette har vi gjort for at den frie markedsmekanismen skal fungere så friksjonsfritt som mulig.
Ved å gi begrepet «næringsdrivende» en bredere definisjon, kan vi endre kapitalismens karakter drastisk, og løse mange av de uløste sosiale og økonomiske problemene innenfor rammen av det frie markedet. La oss anta at en næringsdrivende, i stedet for å bare være motivert av én ting (som profittmaksimering), nå er motivert av to ting som er gjensidig utelukkende, men like viktige – a) profittmaksimering og b) gjøre gode gjerninger for menneskeheten og for verden.
Hver motivasjonsfaktor vil føre til en egen form for forretningsvirksomhet.
La oss kalle den første formen for forretningsvirksomhet en profittmaksimerende forretningsvirksomhet og den andre formen for en sosial forretningsvirksomhet.
Sosial forretningsvirksomhet vil være en ny form for virksomhet som lanseres på markedet, hvor formålet er å utgjøre en forskjell i verden. De som investerer i sosial forretningsvirksomhet vil kunne få tilbake sin investering, men vil ikke få utbetalt utbytte fra selskapet. Overskuddet vil bli pløyet tilbake til selskapet slik at det kan nå ut til flere og at kvaliteten på selskapets produkt eller tjeneste kan forbedres. En sosial forretningsvirksomhet vil være et selskap som ikke er tapsbringende, men som heller ikke gir utbytte.
Når slike sosiale forretningsforetak er blitt lovregulert, vil mange eksisterende selskaper satse på å opprette slike sosiale forretningsvirksomheter i tillegg til sin opprinnelige virksomhet. Mange aktivister fra frivillig sektor vil også se på dette som et attraktivt alternativ. Til forskjell fra frivillig sektor, hvor man må samle inn penger fra givere for å holde virksomheten i gang, vil en sosial forretningsvirksomhet være selvfinansierende og skape overskudd som gjør det mulig å ekspandere siden det dreier seg om foretak som ikke er tapsbringende. Sosial forretningsvirksomhet vil gå inn i en ny og egen form for kapitalmarked for å reise kapital.
Ungdommer rundt om i hele verden, spesielt i rike land, vil bli tiltrukket av ideen om sosial forretningsvirksomhet siden de gjennom dette vil bli utfordret til å gjøre noe viktig for vår verden ved å ta i bruk sitt kreative talent. Mange av dagens ungdommer føler frustrasjon over at det i dagens kapitalistiske verden ikke finnes noen verdige utfordringer som kan skape begeistring hos dem. Sosialismen ga dem en drøm å kjempe for. Ungdommer drømmer om å skape sin egen, perfekte verden.
Sosial forretningsvirksomhet tar for seg nesten alle de sosiale og økonomiske problemene i verden. Utfordringen ligger i å utvikle nyskapende forretningsmodeller og bruke dem til å oppnå de ønskede sosiale virkninger på en kostnadseffektiv og velfungerende måte. Helsetjenester til fattige, finanstjenester til fattige, informasjonsteknologi til fattige, utdanning og opplæring til fattige, fornybar energi – alle disse feltene er spennende felter for sosial forretningsvirksomhet.
Sosial forretningsvirksomhet er viktig fordi den tar opp sentrale problemstillinger som menneskeheten er opptatt av. Den kan bidra til å endre livene til de 60 prosent av verdens befolkning som befinner seg helt nederst på rangstigen og løfte dem ut av fattigdommen.
Grameens sosiale forretningsvirksomhet
Selv profittmaksimerende selskaper kan utformes som sosiale forretningsforetak ved at man gir fullt eierskap eller majoritetseierskap til de fattige. Dette er den andre formen for sosial forretningsvirksomhet. Grameen Bank faller inn under denne kategorien.
De fattige kan få aksjer i disse selskapene i gave fra givere, eller de kan kjøpe aksjer for egne penger. Låntakerne kjøper aksjer i Grameen Bank for egne penger og disse aksjene ikke overdras til personer som ikke er låntakere. Et engasjert, profesjonelt team står for den daglige driften av banken.
Bilaterale og multilaterale givere kunne lett opprette en slik form for sosial forretningsvirksomhet. Når en giver gir et lån eller en bevilgning for å få bygget en bru i mottakerlandet, kan det opprettes et «bruselskap» som eies av de fattige på lokalplanet. Et engasjert forvaltningsselskap kan få ansvaret for å drive selskapet. Selskapets overskudd går til de fattige i form av betaling av utbytte, eller til bygging av flere bruer. Mange infrastrukturprosjekter, som veier, motorveier, flyplasser, havner, forsyningssskaper kan utformes på denne måten.
Grameen har opprettet to sosiale forretningsvirksomheter av den første typen. Den ene er en yoghurtfabrikk, som fremstiller yoghurt tilsatt vitaminer o.l. for å gi ernæring til underernærte barn, og dette er et joint venture med Danone. Den vil fortsette å bygge ut sin virksomhet inntil denne yoghurten når ut til samtlige underernærte barn i Bangladesh. Den andre er en øyesykehus-kjede. Hvert sykehus skal foreta 10.000 operasjoner av grå stær årlig til differensierte priser for rike og fattige.
Sosialt børsmarked
For å koble investorene sammen med slike sosiale forretningsforetak, må vi opprette et sosialt børsmarked hvor det kun handles med aksjer i sosiale forretningsforetak. En investor vil henvende seg til en slik børs med et klart ønske om å finne en sosial forretningsvirksomhet som står for det han er opptatt av. De som er ute etter å tjene penger vil henvende seg til det eksisterende aksjemarkedet.
For at et sosialt børsmarked skal kunne fungere godt, må vi opprette ratingselskaper, standardisere terminologien, definisjonene, innføre effektevalueringsverktøy, rapporteringsformater og nye finanspublikasjoner, som for eksempel The Social Wall Street Journal. Bedriftsøkonomiske utdanningsinstitusjoner vil tilby utdanning og utstede vitnemål i sosial forretningsvirksomhet slik at unge ledere lærer hvordan de skal drive sosial forretningsvirksomhet mest mulig effektivt, og fremfor alt, bli inspirert til å starte opp sosiale forretningsforetak selv.
Sosiale forretningsvirksomheters rolle i globaliseringen
Jeg støtter globaliseringen og mener den kan gi de fattige større fordeler enn alternativet. Men det må være den riktige formen for globalisering. For meg er globaliseringen som en hundrefelts motorvei som går på kryss og tvers av kloden. Hvis det er fritt fram for alle på denne motorveien, vil alle feltene bli overtatt av kjempelastebiler fra verdens store økonomier. Rickshawene fra Bangladesh vil bli presset ut av motorveien. For å skape en vinn-vinn-situasjon må vi ha trafikkregler, trafikkpoliti og trafikkmyndigheter for denne globale motorveien. Regelen om «den sterkestes rett» må erstattes av regler som sikrer de fattigste en plass og en del av kaka, uten å bli skjøvet ut over sidelinja av de sterke. Globaliseringen må ikke bli til finansimperialisme.
Slagkraftige multinasjonale sosiale forretningsforetak kan opprettes slik at gevinsten ved globaliseringen beholdes av fattige mennesker og fattige land. Sosiale forretningsvirksomheter vil enten gi fattige mennesker eierskap, eller sørge for at fortjenesten beholdes av de fattige landene, siden de ikke skal ta ut utbytte. Direkte utenlandske investeringer foretatt av utenlandske sosiale forretningsforetak vil bli spennende nyheter for mottakerland. Å bygge opp en sterkere økonomi i fattige land ved å ivareta deres nasjonale interesser overfor selskaper som driver utplyndring vil være en viktig oppgave for sosiale forretningsvirksomheter.
Vi skaper det vi ønsker oss
Vi får det vi vil ha, eller det vi ikke avviser. Vi aksepterer det faktum at vi alltid vil ha fattige rundt oss og at fattigdommen er en del av menneskeskjebnen. Det er nettopp dette som er grunnen til at vi fortsatt har fattige rundt oss. Hvis vi fullt og helt hadde ment at fattigdom er uakseptabelt og ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn, hadde vi bygget opp institusjoner og ført en politikk som hadde vært egnet til å skape en fattigdomsfri verden.
Vi ville reise til månen, så da gjorde vi det. Vi oppnår det vi ønsker å oppnå. Hvis det er noe vi ikke oppnår, så er det fordi vi ikke har gått ordentlig inn for det. Vi skaper det vi ønsker oss.
Hva vi ønsker oss og hvordan vi skal skaffe oss det, vil være avhengig av vår tankesett. Det er uhyre vanskelig å endre vårt tankesett når det først har blitt formet. Vi må finne ut hvordan vi skal kunne endre perspektiv kontinuerlig og rekonfigurere vårt tankesett raskt når ny kunnskap vokser fram. Vi kan rekonfigurere vår verden hvis vi greier å rekonfigurere vårt tankesett.
Vi kan sette fattigdommen på museum
Jeg tror vi kan skape en verden uten fattigdom fordi fattigdommen ikke er skapt av de fattige. Den er skapt og opprettholdes av det økonomiske og sosiale systemet som vi har utformet for oss selv; de institusjoner og begreper som dette systemet består av; den politikken som vi fører.
Fattigdommen oppsto fordi vi bygget vårt teoretiske rammeverk på postulater som undervurderer menneskenes evner, ved at vi utarbeidet for snevre begreper (begreper som for eksempel forretningsvirksomhet, kredittverdighet, entreprenørskap, sysselsetting) eller bygget opp halvferdige institusjoner (som for eksempel finansinstitusjoner, hvor de fattige utestenges). Fattigdom skyldes feil i begrepsapparatet mer enn manglende evner fra menneskenes side.
Jeg tror fullt og fast at vi kan skape en verden uten fattigdom hvis vi alle tror på det. I en verden uten fattigdom skal du bare kunne se fattigdom hvis du går på et fattigdomsmuseum. Når skolebarn besøker fattigdomsmuseet, vil de bli forskrekket over å se hvilke forferdelige og uverdige forhold enkelte mennesker levde under. De vil anklage sine forfedre for å ha tolerert en slik inhuman situasjon, som eksisterte så lenge og rammet så mange.
Et menneske som fødes inn i denne verden, er fullt utrustet ikke bare til å ta vare på seg selv, men også til å bidra til at flere mennesker i verden får det bedre. Noen er så heldige at de til en viss grad får muligheten til å utforske sitt potensial, mens mange andre lever et helt liv uten noensinne å få muligheten til å pakke opp denne fantastiske gaven som de ble født med. De går uutforsket i graven og verden får aldri nyte godt av deres skaperevne og deres bidrag.
Grameen har gitt meg en urokkelig tro på menneskenes skaperevne. Dette har ført til at jeg mener at mennesket ikke er født til å lide under sult og fattigdom.
For meg er fattige mennesker som bonsaitrær. Når du planter det beste frøet fra det høyeste treet i en blomsterpotte, får du en kopi av det høyeste treet, men det blir bare noen tommer høyt. Det er ingenting i veien med det frøet du plantet, det er bare ikke nok jord. Fattige mennesker er bonsaitrær. Det er ingenting i veien med frøene deres. Det er bare det at samfunnet aldri ga dem noe grunnlag å vokse på. Alt som skal til for å bringe fattige mennesker ut av fattigdommen, er at vi skaper et utviklende miljø for dem. Så snart de fattige kan slippe løs sin energi og sin skaperevne, vil fattigdommen raskt forsvinne.
La oss stå sammen om å gi ethvert menneske en rimelig sjanse til å frigjøre sin energi og sin skaperevne.
Mine damer og herrer,
La meg avslutningsvis gi uttrykk for min dypfølte takk til den norske Nobelkomiteen for deres anerkjennelsen av at fattige mennesker, og i særdeleshet fattige kvinner, både har et potensial og en rett til å leve et anstendig liv, og at mikrokreditt bidrar til å frigjøre dette potensialet.
Jeg tror at den æresbevisningen vi er blitt tildelt vil inspirere til mange flere modige initiativer rundt om i verden slik at vi får et historisk gjennombrudd når det gjelder å avskaffe den globale fattigdommen.
Tusen takk.
Spår gigantisk lønnsvekst 
Temperaturen i norsk økonomi er høy, og skal vi tro et utvalg norske makroøkonomer vil det ikke bli mye kaldere til neste år.
Fredsduefri sone
«Nesten som å vinne prisen.» Slik føltest det, då kunstnaren Jarle Rosseland fekk i oppdrag å lage årets Nobeldiplom.
Kjersti Mjør
Publisert: 08. des. 2006
- Ingen fredsduer!
Dette var einaste føring frå Nobelinstituttet til dei tre kunstnarane som konkurrerte om det ærefulle oppdraget å lage årets Nobeldiplom, som søndag blir overrekt fredsprisvinnarane Muhammad Yunus og Grameen Bank.
Jarle Rosseland vann med sine akvarellar av «Livets tre». Eit karrieremessig høgdepunkt, seier den 53 år gamle kunstnaren, som debuterte i 1970.
- Å bli vurdert av Nobelkomiteen er også spesielt, legg Rosseland til, litt underfundig.
NOBELT OPPDRAG: Jarle Rosseland er kunstnaren bak årets Nobeldiplom, som søndag blir utdelte til fredsprisvinnarane Muhammad Yunus og Grameen Bank ¿ saman med kring 4,5 millionar kroner til kvar. Diploma er inspirerte av desse to målarstykka av «Livets tre», som blir vist på ei ny utstilling på Galleri Pingvin i Oslo.
Dronningdraumen
Livets tre er eit motiv som har engasjert kunstnaren i mange år.
- Alle kulturar har eit livets tre, seier Rosseland, som har arbeidd både med samiske, persiske, israelske, indianske og afrikanske utgåver i atelieret på Bygdøy i Oslo.
Men livstreet på dei to Nobeldiploma er norrønt, og inspirert av ei kvinne som drøymde store draumar, ifølgje Snorre: Dronning Ragnhild, Noregs første dronning og mor til Harald Hårfagre.
Ein gong drøymde Ragnhild at ho stod ute i hagen, og tok ein torn ut av serken. Medan ho heldt på tornen, tok han til å vekse. Den eine enden slo straks rot, den andre var brått høgt der oppe i lufta, og Ragnhild kunne mest ikkje sjå toppen.
Den nedste delen var raud som blod, treleggen fager og grøn og oppi greinene var det snøkvitt.
Greinene var mange og så store at ho syntest dei breidde seg ut over Noreg og endå lenger.
- Treet står for meg som eit sterkt symbol på global forståing og felles innsats, seier årets Nobeldiplom-kunstnar.
Harding sidan 600-talet
Rosseland er født i Bergen, men ni år gamal flytta han med familien til kunstnarkolonien Ekely i Oslo. Han er son av målaren og grafikaren Inggard Rosseland (1914-1994) frå Kvam.
Etter at han gjekk ut av gymnaset for 36 år sidan, har han hatt same leveveg som far sin. Rosseland jobbar både innan måleri, grafikk, skulptur og design, og har hatt over 300 separatutstillingar verda rundt.
Heile livet har han hatt sterke band til slektsgarden i Kvam, og i mange år pendla han mellom Drammen og Hardanger. Fjord- og fjellandskap, både vestlandske og nordnorske, er sentrale i hans motivkrins.
- Eg er glad i vestlandsnaturen. Seinast i haust var eg på Rosseland, der slekta har røter tilbake til 600-talet, seier han, og viser til Rosseland-steinen, ein runestein som vart funnen på garden og som i dag tilhøyrer Bergen museum.
Langt frå fredeleg helg
Som årets diplomkunstnar får Rosseland med seg både fredsprisseremoni, fredsprismiddag og fredspriskonsert i løpet av dei nærmaste dagane.
I tillegg opnar han ei ny måleriutstilling i Oslo i morgon, i Galleri Pingvin, Noregs største samtidsgalleri. Der kan publikum sjå dei to målarstykka som Nobeldiploma tek utgangspunkt i.
- Ei travel helg, konkluderer Jarle Rosseland.
Oljegiganten(e)
Hydro og Statoil slår sammen olje-og gassvirksomheten og blir verdens klart største offshore-operatør.
Gamle sulter på sykehjem
Mellom 20 og 50 prosent av gamle på sykehjem er underernærte. Økt dødelighet er en av konsekvensene.
Berit Kvalheim
Publisert: 11. feb. 2007
Helsetilsynet har gjennom flere kilder fått informasjon om at ernæringssvikt hos eldre fortsatt er et problem.
Konsekvensene av for lite mat over lang tid er redusert allmenntilstand, svekket immunforsvar, høyere risiko for infeksjoner og økt dødelighet.
Flere klager
Flere klage- og tilsynssaker tyder dessuten på at helsetjenesten ikke er oppmerksomme nok på problemet, og heller ikke har gode nok rutiner til å fange opp signaler om alvorlig underernæring hos beboerne. Det viser en rapport som er utarbeidet på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet.
Først når situasjonen er blitt prekær, i form av kraftig vekttap og sterkt svekket allmenntilstand, blir det grepet inn. Men da har utviklingen ofte kommet for langt til at den lar seg reversere.
Nå blir kommunene bedt om å skjerpe seg, blant annet ved å innføre nye rutiner som går ut på at pasienten skal veies regelmessig for å holde øye med vektutviklingen.
Pårørende er bekymret
Fylkessykepleier Åshild Gjellestad i Helseavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland sier at man har fått en del henvendelser av denne typen når man har utført tilsyn ved eldreinstitusjonene. Pårørende er bekymret når de ser at deres gamle mor eller far svinner hen fordi de ikke får i seg den maten de trenger.
Slår alarm for sent
- Noe av problemet, ikke bare på sykehjem, men også blant hjemmeboende eldre med kommunale hjelpetjenester er nok at alarmen går altfor sent. Pleierne gjør gjerne sine observasjoner og ser at noe er galt, kanskje de også skriver en rapport, men det stopper gjerne der, sier Gjellestad.
Hun mener det er nødvendig å få utviklet en mer føre var holdning på dette området.
Ferdigmat frister ikke
- Det er ikke nok å observere, man må sette inn tiltak også. På institusjoner er forholdet ofte at man får tilsendt ferdigprodusert og ferdigpakket mat som nok kan være ernæringsmessig riktig sammensatt, men som ikke alltid er anrettet på en slik måte at den vekker appetitten. Det kan også skorte på personalets årvåkenhet når det gjelder å passe på at de eldre får i seg den maten de trenger.
Alvorlige følger
- Hvor alvorlig er underernæring for eldre?
- Konsekvensene kan bli svært alvorlige. For lite eller feil mat, eller en kombinasjon av de to tingene, tapper ikke bare kroppen for krefter, men fører også til at sår heles dårligere og at immunapparatet svekkes. Det blir vanskeligere å komme seg igjen etter sykdom. Sluttresultatet kan bli økt dødelighet, sier Gjellestad.
bravenet.com
