Fyrstikksamler.htm.

theBergenPost1LIGHT                                    Tilbakelevering av lighter Man finner en lighter på et bord ombord i en ferge. Men hei - det står et telefonnummer på den!

theBergenPost1   Festival   Angels   Amalie   Philante   8. Mars   Kompasset   Nathalie Nordnes   Helsesak   Politiplukk   UiB   Edvard Grieg   Expo   Subbesi   Presten   Frimurer   Blog   BHG   HANSA   Rekord   MarkedsPlassen   Gal(l)eriet    Meteor     Utvandring     AKTUELL  Fyrstikksamler  BRANN   Stortinget  Botanik6  Jakt  Havelle  Haggis  Trommis  Hei(s)  Listen  GultKult  Ohldieck  Skriften  PIZZA  Fattigdom  Reality  Skype  Nattergalen  Broder  Skarr-Ring  Stamps  Torget  Torgethellig  Torgethuffda  Torgethygiene  Torgetsvenner  Torgetquevadis   Oppsop    Bergen 4All  Bergen  WW2  Politiet  Ord  Kuriosa  Helse  Bekkalokket  Universitas  Huset  EgoJournalen    Skur 8       Skolten       Dikkedokken    Torget      Almenningen    Pariserhjulet   Ingolf      Index       Enniken     Fenniken     Finken      Foken       Finnemann    Hannemann   Jonnemann    Svigermor   Marinen  Mariminehollet  Olinemor  Søthollet  Tehollet  Pillehytten  På Leven  Kor Tidi'   Ittemetitt  Kutenner  NOR/GE/WAY/WEGEN  Privateeye *  Greenland  Logistics  Viet nam  Vikings  Bergen  Masons *  uvc

Hvor ble regnet av? Turistbrosjyrene for Bergen og Fjord Norge er fulle av solfylte bilder, og nettsidene for Bergen har ingen informasjon om værforholdene i byen.    Publisert: 09. okt. 2005 Av Irene Nygårdsvik, doktorgradsstipendiat kommunikasjon og marketing, NHH, og en av damene i Spekulatoriet på Verftet. Som bergenser og marketingforsker vil jeg kalle det villedende reklame. Det verste er imidlertid ikke villedningen, men at vi ikke evner å se det store markedspotensialet som ligger i regnbyen Bergen. Egentlig har Bergen laget reklame ut ifra egen lengsel etter sol og varme, ikke ut fra det eksotiske vi har å tilby våre turister. Nærsynthet hindrer oss i å se utover vår egen verdensforståelse.  Slik jeg det, er faren for Bergen at Bryggen, Torget og Fløyen kan som oljen for Norge, føre til passivitet og lite nytenkning. Vi kan kanskje leve lenge og godt på Bergen som en flott kulisse, vi har mye historie og natur å lene oss til. Den fremtidige tragedien som ligger i en slik kulissetankegang er fremtidig mangel på innhold i de flotte rammene våre. Fisketorget er blitt mer en historisk kulisse, og ikke en sydende markedsplass hvor det særegne bergenske får leve videre og ikke minst utvikle seg. Bodene likner mer og mer på bodene vi treffer på i andre byer som har flotte kulisser å by på. Antall boder som skor seg på turismestrømmen øker, og det blir færre og færre boder som representerer en reell markedsplass for bergenserne. Den opprinnelige ekthet i attraksjonen er i ferd med å ebbe ut. Ved å se på regnet med nye øyne, og utforske det uutnyttede potensialet som ligger i det, har vi mulighet til å gi liv og utvikle Bergen som noe mer enn en historisk kulisse. En amerikansk professor som gikk fra NHH ned til Merino, fortalte overveldet at han hadde opplevd alle fire årstidene i løpet av fem minutter; regn, hagl, sol og vind, og alt det på den korte stunden. Hvis du tenker på dine egne ferieopplevelser er det ikke det som er annerledes enn det du opplever hjemme som fester seg i minnet, og som vi forteller til om til vår familie, våre venner og våre kollegaer? De mest ekstreme og krevende ferieopplevelsene blir ofte de beste historiene. De feriene som går på skinner i forhold til forventningene glir inn i mengden av ok ferier. Ingen markedsføring kan gjøre et regnfullt sted mer solfylt, og hvis det var solen som var viktig, ville de ikke da reist andre steder? Og tror man at regnet i Bergen unngår omtale fordi man ikke skriver om det i brosjyrene? Jeg har møtt mange turister som har vært i Bergen som forteller om sine væropplevelser; gjennomvåte klær, dagevis med regn etc. etc. Tenk om turistnæringen i Bergen kunne spilt på lag med disse opplevelsene? Ta med turister på tur i regntøy. Ut på tur for å kjenne været på kroppen, med klær som gjør at en kan oppleve regnet på en annerledes måte enn å trippe forsiktig rundt i småsko, med altfor tynne klær og lånt paraply. Været er ofte det første det snakkes om ved forretningsbesøk og offisielle besøk fra inn- og utland.  Mange bergensere er i disse sammenhenger flinke til å være stolt over været, spiller på det særegne i det, og legger ut om hvordan man kan leve med regnet til tilhørernes store forskrekkelse - og begeistring. Der fikk de noe å fortelle de hjemme om. Andre har en mer unnskyldende og bortforklarende holdning; «Ja er det kaldt og guffent, vi hadde jo noen fine dager i mai....». Det er synd for Bergen at turistsjefen, slik jeg har forstått det, tilhører sistnevnte kategori, tar jeg feil?   Hvorfor skal vi skamme oss over å ha overflod av vann når det er mangelvare i store deler av verden? Vann er fremtidens store begrensende ressurs. Mange mennesker i verden hadde gitt mye for å ha slik tilgang på vann som vi har, og attpåtil er vi så heldig at alt vannet sjelden skaper virkelig store problemer for oss.. En idé er kanskje at Bergen kan bli fadderby for steder hvor vann er kritisk for at folk skal kunne overleve? Ahmet Ozturklent/Turkey Ikke bare er vi bortskjemt på vann, regnet gjør også noe helt spesielt med Bergen. Ingen by er så grønn som Bergen. De fleste byer blir tørre, grå og støvete når solen har gjort sitt for lenge, men her holder regnet byen vakkert grønn og luften frisk. Og for ikke å glemme rododendroene, de elsker jo å bo i Bergen. Jeg vet at bergenserne har en fantastisk rododendron-fotoutstilling i vente i januar. Værskiftene bringer også fantastiske lysspill som mange fotografer og mennesker med et fremmed eller et sensitivt og oppmerksomt blikk får med seg. Kanskje vi bør få fotografer fra andre verdensdeler til å fotografere det vi ikke er flink nok til å se selv. Festspillene kunne for eksempel være en arena for at fotografer fra fem verdensdeler kunne få komme og «se» byen med nye øyne. På denne måten kunne vi revitalisere vårt blikk på byen. Bilder av regnet, det grønne, rhododendronene kunne vært inspirasjon for all verdens interiør og designprodukter. Regnværsfotoene kunne vi hengt opp på veggene i en kafé i et regnværssenter hvor folk kunne sitte å se ut på regndråpene som treffer vannoverflaten. I regnværssenteret kunne det være paraplymuseum som fortalte paraplyens historie, steder hvor kunne barna og voksne kunne leke, sutle og eksperimentere med vann, få ting er så gøy som det. Ideen om et værmuseum i Bergen, den moderne meteorologiens fødested har vært lansert tidligere i BT, og vi har forskningskompetanse i verdensklasse på dette feltet. Se kronikk i BT. Og er det forresten ikke naturlig at Bergen kan bli en motemetropol for regntøy og støvler?  Videre hadde det vært utrolig interessant med et forskningsprosjekt som hadde forsket på bergensernes holdninger og tilpasninger til regnværet, og solen for den slags skyld. Her tror jeg vi kunne fått om mange historier om hva regnværet betyr for bergensernes identitet. Historier som er morsomme, særegne og ekte, og som med sin ekthet bærer i seg en stor salgbarhet. Noen eksempler er de to venninnene som studerte i Oslo som hadde forspill i dusjen med regntøy og sydvest på for å kompensere for hjemlengselen og hedre byen de kom fra. Jeg for min del forteller utlendinger om det stresset som jeg som bergenser kjenner på når det er fint vær søndag etter søndag, man må jo ut og «bruke» finværet, kan ikke sitte inne og kose seg med avisen da. En tysk venninne synes begrepet «stressful sunny Sundays» er like morsomt hver gang vi snakker om det. Og hvilken fellesskapsfølelse kan du ikke føle med et menneske som også prøver å runde et gatehjørne, og hvor paraplyen svikter deg i det avgjørende øyeblikk. Selv en altfor regnfull sommer kan forvandles til en historie som skaper fellesskap mellom mennesker. Bergenserne snakker mye om været, i andre byer der været er stabilt er været et ikke-tema. Disse bergenske erfaringene er verdt et forskningsprosjekt, de fortjener en stemme, og fortellerpotensialet er stort. En slik bevisstgjøring og omdefinering av regnet vil også kunne endre måten vi snakker om været til turister og andre besøkende til byen, og gjøre oss til ambassadører for Bergen. Innlæringen om at regnet er noe negativt for oss selv og andre begrenser oss, det stenger for en annen historie, en forvandling av hva regnet kan gi oss. Samme type forvandlingstankegang som nå gjør at Apartheid erfaringene i Sør-Afrika blir til levegrunnlag for folk i Soweto.  Spørsmålet er om vi har for stor suksess med å lene oss til det våre forfedre har skapt, så vi blir for late til å skape noe nytt som tilhører vår tid? Vi har tro på at nytt skapes i friksjonspunktet mellom ulike miljøer og folk som vil noe. Det handler lite om innovasjonsseminarer mer om viljer som møtes. Håper på at noen viljer innen kultur, næring og vitenskap kan finne hverandre, tenke og handle sammen, og utvikle noe nytt og særegent som tilhører vår tid, ikke bare lene oss til det våre forfedre har skapt som trekker folk hit. REGNDRÅPER, regn, paraplylik, bergensere som kjemper seg rundt gatehjørnene er flotte motiver, og forteller mer livfulle historier enn solfylte bilder av pene mennesker med byens kulisser i bakgrunnen. Brennende fyrstikk-kjærlighet Det er utrolig hvor mange kategorier fyrstikker egentlig kan deles inn i. Casino, hotellkjeder, flyselskap, banker, brylluper og skolegjenforeninger. Eller forsvarsdepartement.  Trude Haug   STIKKER: Cecilia Haskins omgitt av sine svovelholdige, lettantennelige og fargerike samleobjekter.         Publisert:  2005BT - Jeg er redd jeg kommer til å bli en av de 93 år gamle damene som dør og så er hele huset stappfullt av ting som ingen vet hvor de skal gjøre av. Cecilia Haskins, oppvokst i Philadelphia i USA, ser et øyeblikk litt bekymret ut. På bordet i stuen ligger fyrstikkhefter og fyrstikkesker fint dandert i hauger etter kategorier. Over en stolrygg henger en pose med dubletter, og borte på veggen buler det i plastlommer. Med tomme mager på rekke og rad står de store glasskrukkene som fyrstikkene vanligvis befinner seg i. Fyrstikkbøker Da vi avtalte med Cecilia, fortalte hun at hun samlet på fyrstikkbøker - matchbooks - og vi ble litt i tvil om hva damen egentlig samlet på. Matchbooks viste seg å være fyrstikkhefter som du får utlevert når du kjøper sigaretter på restaurant. Og som dukker opp i en haug av andre sammenhenger når flyselskap, en bank, en hotellkjede, en tobakksfakbrikant eller et kasino vil profilere seg. I USA, altså. Og litt i Norge også. Men mesteparten av it-konsulent Cecilias samling forteller om et liv som er levd i USA, med mange reiser og restaurantbesøk. Eller venners reiser og restaurantbesøk. Alle vet at Cecilia samler, og at ingen gave er mer kjærkommen enn en fyrstikkeske. Billig på gavefronten, er hun, fyrstikkelskeren. Irrgrønt, rosa og gull - De ser like ut utenpå, men inni er de helt forskjellig, sier hun. Og det har hun rett i. Noen er rødtopper, noen irrgrønne og freaky, andre søtt rosa, skinnende gule eller konservativt blå. Eller ekstra elegant luksuriøse, som heftet med svarte stikker og gullglinsende topp, eller tipp, som Cecilia kaller svovelhodet. Hun var ti år da fyrtikkinteressen ble tent. Familien hadde et søndagsritual hvor de først gikk i kirken og så på restaurant. Og det var på restauranten at fyrstikkene dukket opp. Nå, fire tiår etterpå, har hun nettopp talt gjennom og kommet til et tall som ender like oppunder syv hundre. - Det gir meg enormt mye glede å samle. Det er kreativt, men du må holde det på et sunt plan. Hvis jeg er på restaurant og ser at den siste fyrstikkesken er i ferd med å tilfalle noen andre, så ville jeg ikke angripe, ler hun. Liten norsk avdeling - Her har jeg et sett fra Las Vegas. Cecilia peker på en av de mange haugene på bordet. - De er freaky! Hun ruller med øynene og forteller at der borte laget de nye fyrstikkesker for hvert show de lanserte. La Cage, Crazy Circle, Comedy Club kan en regne med har moret flere enn Cecilia. - Og de, de kan bli verdifulle, sier hun og peker på en liten haug med norske. Fyrstikker fra Bergen og Oslo ... Dickens' 3 kokker, Kippers Cactus. Røykeloven har tatt kvelertak på røykerne og med den også de reklamefinansierte greie små fyrstikksuvenirene kanskje. Så den avdelingen har trange kår. - Og så har vi de som ikke reklamerer, men som bare sier at de er en fyrstikk. Selv om samleren har noen sjeldne som er helt reklamefrie og bare lyser rosarødt og silkegrønt i blanke fargeflater, hadde det ikke blitt noen erindringssti gjennom livet dersom ikke reklamen sto på. Hvordan skulle hun da kunne huske hvor han har vært til enhver tid? For Cecilia er fyrstikkene viktige personlige gjenstander, de forteller alle en historie om årene som er gått. Røykende bestemor Datakonsulenten røyker ikke, men det gjorde hennes bestemor. Og da hun døde i 1974, fant de en skuff full av fyrstikkhefter. De er fra 40- og 50-tallet, tror Cecilia, og hun synes det er en utrolig variasjon i motiver og farger på dem. Selv om papiret er billig og grovt, så er de mye mer oppfinnsomme enn de som finnes i dag. Mye mindre standardiserte. Påskriften «Penetro nose drops for head colds» gir Cecilia nostalgiske rykninger, eller Wrigley's Spearmint og reklamen for Peter Styvesant sigaretter. Det var ingen i familien som utfordret Cecilias rett til bestemors fyrstikker. Hun er familiens desiderte samler. Blant dem finner en også de som tenner seg selv når en trekker dem opp. De sitter på rekke og rad som i et batteri, og det mangler en. Den måtte hun demonstrere for sin far, men ellers er alle Cecilias fyrstikker helt ubrukte. Mye svovel Derfor oppsto det også på visse problemer da hun skulle flytte til Norge for syv år siden og skulle lagre tingene midlertidig. Firmaet ville ikke ta ansvaret for alt svovelet, og postverket ville heller ikke sende dem for henne. Så Cecilias far tok dem i forvaring og da hun skulle fly til Norge, pakket hun dem bare i bagasjen. - Det var før 11. september dette, slår hun fast. Vi spør hva som er det mest sjeldne eksemplaret i samlingen, og Cecilia tar opp en eske med et ørnesymbol på. - Det er denne fra det tyske forsvarsdepartementet, sier hun. Den aller siste er en eske fra Israel. Og den som har størst affeksjonsverdi, er den hvor hun og mannen Terje selv pryder fyrstikkpakken. Den er fra Atlantic City i New Jersey og er helt unik. Ingen andre i verden har en som er likner denne, stråler fyrstikksamlersken Lars (13) har 977 fyrstikkesker Lars Skorpen Dahl har 977 fyrstikkesker fra alle verdensdeler. Han var ni år da interessen fattet. STORT MANGFOLD: - Det hender at mamma og pappa tar fyrstikker hos meg, uten å spørre om lov. Egentlig skal ikke stikkene brukes, sier Lars. Med 977 esker blir det en del pinner å holde styr på. SPESIELLE: Noen av eskene er mer spesielle enn andre. Lars tror han etter hvert har de fleste eskene som lages i Etiopia, siden faren ofte er der i jobbsammenheng. Publisert: 10. mai. 2005 Hilde Kristin Strand - Da jeg var på ferie i Afrika fikk jeg en Lucky Strike-eske. Da bestemte jeg meg for å begynne å samle, forteller Lars. I begynnelsen gikk det litt trådt, og broren tvilte på om Lars kom til å få mer enn 20 esker. Fire år senere må han innse at han tok feil. I kjellerstuen hjemme ligger nemlig alle eskene for anledningen sirlig plassert på to bord. På det ene bordet ligger de eksklusive 644 eskene som Lars bare har ett eksemplar av. På det andre bordet ligger 333 det finnes flere av i samlingen. Jomfru Maria og elefanter Noen av eskene er gamle, andre spesielle, mens atter andre er ganske vanlige. Jomfru Maria fra Brasil ligger side om side med en gammel Nitedals-eske fra annen verdenskrig, og bortenfor den igjen ligger det en sølveske med sølvstikker i, noen fra Etiopia med eksotiske dyr på lokket og et par fra norske hotellkjeder. En av eskene inneholder fyrstikker som kan tenne dersom man skraper dem mot stein. - Både familie og venner samler for meg. Pappa reiser en del i jobben, og tar med nye esker hjem. Alle som kommer fra Etiopia har jeg fått fra han. Jeg har også fått noen av pappas venner. Til konfirmasjonen skal jeg få en hundre år gamle eske av bestemor, forteller den ivrige samleren. 92 av eskene kjøpte han på loppemarked for den nette sum 20 kroner. Et par har han kjøpt på antikvariat, andre har han kjøpt i Brasil og noen sylinderformete esker med julemotiv stammer faktisk fra Rema 1000. Litt glad for røykeloven Lars har hørt om et museum i Sverige der det er 10.000 ulike fyrstikkesker, så han er langt fra ferdigsamlet ennå. - Det er en annen i klassen min som også samler. Han har arvet en stor samling, og vi bytter en del. Men jeg bytter bare bort de eskene jeg har flere av, sier 13-åringen. Mange av eskene stammer fra kafeer og restauranter. Men etter at røykeloven trådte i kraft, blir det færre av dem. - Du er altså ikke så glad for den nye loven? - Egentlig ikke. Men de eskene jeg har, blir jo mer verdifulle, så den er jo litt bra for meg likevel, sier Lars. 19-åring omkom etter sniffing En 19 år gammel mann døde onsdag kveld etter å ha sniffet lightergass i en leilighet i Stryn i Sogn og Fjordane. Publisert: 14. apr. 2005   19-åringens kamerater ringte etter ambulanse da mannen ble bevisstløs ved 17-tiden onsdag.  Ifølge lensmann Webjørn Moa i Stryn hadde 19-åringen sniffet lightergass før han mistet bevisstheten.  Lensmannen advarer nå kraftig mot slik sniffing. - Lightergass er livsfarlig.  Gassen inneholder butan som legger seg som et teppe i lungene som gjør at man blir kvalt, sier han til Sunnmørsposten.  Luftambulansen kom for å hente mannen og jobbet sammen med lokalt helsepersonell i nesten to timer for å redde livet til 19-åringen, men klokken 18.30 fikk politiet melding om at han var død.  Politiet vil etterforske dødsfallet, og mannen vil bli sendt til obduksjon ved Gades Institutt i Bergen for å få fastslått dødsårsaken med sikkerhet, får NTB opplyst ved Sogn og Fjordane politidistrikt.  Den omkomne er fra Hamar, men var bosatt i Stryn.  Gutter satte fyr på kamerat (14) En 14 år gammel gutt fra Hundvåg i Stavanger ligger på Haukeland Sykehus i Bergen med alvorlige brannskader etter lek med tennvæske. Publisert: 18. apr. 2005 Fire kamerater hadde med seg tennvæske, flammesikker kjeledress og videokamera da de lekte ved rensestasjonen på Kvitodden i helgen, skriver Stavanger Aftenblad. 14-åringen - iført det som skulle være en flammesikker kjeledress - ble dynket med tennvæske og tent på. Leken kom imidlertid brått ut av kontroll, og kjeledressen brant raskt opp. Guttene skal ha filmet leken. De som kom til, fant 14-åringen naken og sterkt forbrent fra topp til tå. Gutten ble straks sendt til Stavanger universitetssykehus (SUS). På grunn av smertene måtte 14-åringen legges i narkose en tid lørdag kveld. Han var imidlertid våken da han søndag formiddag ble sendt med ambulanse til brannskadeavdelingen ved Haukeland Sykehus i Bergen. Etter det Aftenbladet erfarer, skal det dreie seg om annen og tredje grads forbrenning. Fakta om Bergen Noen av tingene du ikke visste du trengte å vite om Bergen: I Vågen er det 2.724.000.000 liter vann. I 1876 kostet hele Sandviken kroner 200.000, noe som tilsvarer ca. 9.000.000 kroner i dag. Johan Mohr eide Sandviken, og solgte bydelen til kommunen for denne prisen dette året. I fjor kom det 3055 mm nedbør i Bergen. Det er litt over tre meter! Gullars måler 70 cm rundt livet, og veier tre kilo uten dukkefører. Beste yrkesvalg dersom du har lyst å få en gate oppkalt etter deg: Kjøpmann. I Bergen er det nemlig 13 gater oppkalt etter kjøpmenn, ti flere gater enn noen annen yrkesgruppe. Kilde: «Trivialis Bergensis» Kunst ved veien Ikke alle er klar over at det lille huset med de schizofrene utstillingsvinduene i Lars Hilles gate faktisk er et galleri. Publisert: 16. okt. 2006 PETTER LØNNINGEN - Vi gir rom til alternative uttrykk. Det er vår versjon av det berømte «Speaker's Corner» i London, bare på kunstens premisser, forteller Anette Kierulf. I 1999 startet Kierulf galleriet «By The Way» sammen med Ingrid Berven. De to billedhoggerne driver galleriet på idealistisk basis, men galleriet i Lars Hilles gate 1 er uten tvil byens best besøkte. Passerende besøk Daglig passerer tusenvis av fotgjengere, syklister og bilister det lille galleriets fem utstillingsvinduer. Stadig oppdager folk at de har et kunstgalleri på veien til enten jobb eller skole. - Vi hadde aldri trodd at vi skulle holde på så lenge da vi startet for syv år siden, innrømmer Kierulf. Kunstnere som får stille ut i «By The Way» får fem utstillingsvinduer å boltre seg i, og må lage en utstilling som fungerer på egen hånd i denne settingen. - Da debatten rundt Moskenes bønnerop pågikk, kunne vi være aktuelle gjennom en utstilling hvor kunstneren spilte av ekte bønnerop. Det skapte mange reaksjoner, men overraskende mange var positive til prosjektet. Lot det råtne Da Bergen var Kulturby i 2000, pågikk det en debatt om hvorvidt det var legitimt med sponsing av kunst. Kunstner Rita Marhaug lot en organisk prosess utgjøre store deler av kunstverket. Med kjøttmat fra Gilde som viktig bestanddel, lot hun forråtningen gå sin gang i vinduene på det lille galleriet. - Debatten omhandlet hvordan pengene ble fordelt. Det var flere som reagerte på det motbydelige ved utstillingen, men samtidig fikk både galleriet og utstillingen mye oppmerksomhet, påpeker Kierulf. Galleriet våger å provosere. For å overleve i kampen om byrommet må også kunsten ha et par triks i ermet. I sin tilgjengelighet og potensielle aktualitet er galleriet unikt her i byen. Ruinhaug i løpet av en natt Nordvesten hylte rundt hushjørnene denne lørdags ettermiddagen i januar. Et stearinlys blaffet opp i en sjøbod ved Muren. I løpet av natten skulle Bergen sentrum bli en ruinhaug. Lotte Schønfelder Publisert: 14. jan. 2006  Bergen har vært hjemsøkt av mange branner i århundrenes løp, men det er den for 90 år siden, fra 15. til 16. januar 1916, som har fått «æren» av å bli døpt Bergensbrannen. Den var en katastrofe. Og den begynte med et stearinlys. Rett nok var der elektrisk lys inne i J. Berstads sjøbod i Søndre Murgaard nr. 5 - men ikke ute i svalgangen. Der måtte lagerarbeideren holde et stearinlys for gesellen og en leiemann, og der kom lyset for nær noen baller tjæredrev. BERGENSBRANNEN: Søndag 16. januar for 90 år siden så Bergen sentrum ut som en bombet by. Ca. 70 mål var utbrent, og de nøkterne oversikter forteller at brannen ødela 380 bygninger. Her fra Veiten. FOTO: FRA BOKEN «BERGENSBRANDEN Hva som hadde skjedd om dørene var holdt lukket kan ingen svare på. Men gesellen åpnet døren mot Vågen for å lempe ut ballene - og det var så vidt han og de to andre fikk reddet seg da nordvesten grep tak i ilden og i løpet av et par minutter gjorde sjøboden til et fresende bål. Ildstafett For å si det litt brutalt: Forholdene lå til rette for en storbrann. De gamle sjøbodene, med sine lagre av til dels lett brennbare varer, lå som en frynse mot Vågen med tett trehusbebyggelse hele veien mot teateret. Her var god føde for den røde hane som denne lørdagen fikk hjelp av nordvesten der den pustet seg opp med storm i kastene. Vinden var tidvis så sterk at den blåste selv brannfolk over ende. Og den fikk ilden til å hoppe fra gård til gård, som en rasende, raserende stafett. OLAV KYRRES GATE: «Man gjorde i Olav Kyrres gate fortvilede forsøk paa at holde stand, men luerne og vindens styrke trodset alle anstrengelser», står det i brannrapporten Den sinket også slukningsarbeidet. Brannvesenet brukte i 1916 fortsatt hestekjøretøyer, men var kjapt på pletten etter brannen var meldt kl. 17.15 fra et signalapparat i Strandgaten 50. Verre var det med sjødampsprøytene som det var tre av. Den ene lå i Puddefjorden og kom ikke rundt Nordnespynten på grunn av været, den i Sandviken ble forsinket av samme grunn. Den største lå i Vågen og hadde, på grunn av vinden, problemer med å komme seg ut av skuret. Den ble slept til Murebryggen, men andre fartøyer lå på kryss og tvers, og sjøsprøyten fikk fortøyningsliner i propellen. Først etter nesten en time var den klar til bruk, men da gjorde den også god nytte for seg. «Det er verre enn krig» OLAV KYRRES GATE: «Man gjorde i Olav Kyrres gate fortvilede forsøk paa at holde stand, men luerne og vindens styrke trodset alle anstrengelser», står det i brannrapportenDet hjalp bare så lite. Ilden åt seg innover mot Torget og oppover mot Strandgaten, brannfolkene måtte stadig ta nye oppstillinger i stadig håp om at de skulle kunne klare å stanse flammehavet som slo mot dem. Sjødampsprøyten fra Sandviken fikk i oppgave å holde Børsen og banken «under vann» for å hindre ilden i å bre seg videre sørover derfra. Og i Børsen satt en rikstelefondame og bønnfalt kollegene i Trondheim om å snakke med henne, for ellers holdt hun det ikke ut. RUINER: Store Markevei, fra torvet til Klosteret. - Det er verre enn krig - det er grufullt, forferdelig, sa hun til Adresseavisen i Trondheim Hun satt med Bergens eneste forbindelseslinje til utenverdenen, for både den gamle og den nye telefonstasjonen sto i flammer. Stoppet ved brannstasjonen Alle regnet med at Torgallmenningen skulle stoppe brannen. Men stormen var på sitt sterkeste da de høye forretningsgårdene på nordsiden av allmenningen sto i flammer. Gnistregnet føk som tett snøfokk, brennende trestykker for gjennom luften, flammetunger slikket tvers over Torget, Hotel Norge ble antent, det spøkte stygt for Permanenten - sentrum var et inferno. - Man gjorde i Olav Kyrres gate fortvilede forsøk paa at holde stand, men luerne og vindens styrke trodset alle anstrengelser, står det i brannrapporten. Hotel Metropol ved siden av brannstasjonen brant, men stasjonen, Hagerupsgården og Det gamle rådhus slapp unna flammene. Her ble sørgrensen for brannen, og utpå morgensiden hadde brannvesenet omsider overtaket. To omkom Søndag 16. januar så Bergen sentrum ut som en bombet by. Ca. 70 mål var utbrent, og de nøkterne oversikter forteller at brannen ødela 380 bygninger med ca. 1300 lokaler utnyttet i forretningsøyemed, derav 388 butikker og 319 kontorer, og 612 leiligheter med til sammen 2280 værelser. To mennesker omkom - en fra hjelpemannskapene som kom under en frontvegg som raste ned i Olav Kyrres gate, og en eldre mann som ble sett på vei inn i huset sitt mens brannen raste. Brannvesenet og hjelpemannskapene - til sammen ca. 700 mann - fikk ros og den største anerkjennelse for innsatsen under ledelse av den legendariske brannsjef Bernt Rolland. Han tapte aldri strategien av syne og disponerte ressursene på en beundringsverdig måte. Formannskapet bevilget da også gratialer til brannfolkene og til sivile og militære hjelpemannskaper. Mange private sendte i tillegg gaver til politi og brannvesen. Kongelig ruinvandring Kong Haakon med blant andre statsminister Johan Ludwig Mowinckel kom over fjellet til Bergen og gikk gjennom ruinene både mandag og tirsdag. Bergensbrannen var oppslag i mange europeiske aviser, fra Oslo kom togvognlass med klær og ulltepper og andre fornødenheter - og likningssjefen meldte at brannlidte etter søknad ville få den nødvendige utsettelse med selvangivelsen. Da var det å ta fatt på opprydningen. Den er nesten en historie for seg, men det tok forbausende kort tid før byen igjen fungerte. Bergenserne har generasjoners erfaring med gjenoppbygging, dessuten fikk de rette offentlige instanser praktisk talt uinnskrenket myndighet. Og der var det ikke «rum for synderlig hensynsfuldhet i nogen retning.» Men så ble også arbeidet drevet gjennom på vesentlig kortere tid enn forutsatt. Og Bergensbrannen ble til en rød revne i byens historie. «Det ble en merkelig 17. mai» Jeg var seks år gammel  og husker fremdeles denne ettermiddagen og kvelden som om det var i går.  Da Nøstet brant UBB-KK-N-333_037 16.05.1930 - 16.05.1930 Brann på Nøstet 16. mai 1930 Publisert: 13. mai. 2005 Vi bodde noen hundre meter fra selve brannstedet, like ved M. O. Bjørges boder i Verftsgaten. Jeg forsto nok ikke helt alvoret i situasjonen, og mine foreldre regnet vel med at brannen ville bli stoppet før den rakk så langt nordover. Men jeg forberedte meg i all stillhet. Jeg var i besittelse av en god del tomme fyrstikkesker som jeg brukte som «kasser» i et lekeheisehus med tilhørende trelastebil i mitt eget høyst private transportfirma. For sikkerhets skyld pakket jeg fyrstikkeskene i en passende pappeske og satte tau rundt, klar for eventuell evakuering. Det ble heldigvis ikke nødvendig. Men utover ettermiddagen og kvelden kom det stadig folk innom. Vi kjente noen av reservemannskapene, og de fikk noe å varme seg på i korte pauser under slokkingen. Vi fikk også besøk av en brannmann i full mundur. Han hadde hørt at vi var en av de få som hadde privattelefon i strøket, og ba om å få låne den. Selvsagt fikk han det. Men det var stadig opptatt på nummeret han ringte. Til slutt spurte min far hvem han skulle ha tak i. Jo, han måtte snakke med kullformannen hos Victor Müller, for sjøbrannsprøytene trengte mer kull snarest mulig. Kullformannen var nettopp min far! Og mer kull ble det råd med. Det ble en merkelig 17. mai dagen etter. De brannlidte hadde selvsagt ganske andre ting å tenke på enn å feire Grunnlovsdagen.  Folk i nærheten av branntomten hadde nok å gjøre med å lufte og rydde, og å få på plass det de hadde båret ut og plassert andre steder. Dessverre forekom det en del tyverier. Men Grunnlovsdagen ble selvsagt feiret, og været var utmerket. På Festplassen var det to minutters stillhet til minne om Fridtjof Nansen, som var død bare noen dager tidligere, 13. mai.  For min ringe del hadde jeg en formue på kr. 2,50 til å gjøre hva jeg ville med 17. mai, uten godkjenning av mine foreldre. Men det var som om jeg ikke hadde lyst på alle godsakene jeg hadde planlagt å kjøpe. I brannlukten tenkte jeg med vemod på alle dem som hadde mistet sine hjem. Og synet av den store, rykende branntomten ga heller ikke den rette stemningen. ROLF TOFTE Bryggen-mesteren forteller I 1970 fikk han St. Olavs Orden for sin innsats for Bryggen. I 2002 ble det reist en byste av ham i Bryggeparken. Nå har han skrevet bok om sitt lange liv med Bryggen. Det har ikke bare vært en dans på middelalderfunn for Asbjørn E. Herteig (85). Truls Synnestvedt Publisert: 21. sep. 2005   Selv om Bryggen i Bergen med årene er blitt en internasjonal suksesshistorie, så avslører den pensjonerte førstekonservatoren at livet bak bryggefasaden til tider også bar preg av bitter intern strid, intriger og det han kaller «grums». «Interne problemer» Kapittel-overskrifter som «Interne problemer», «Kjepper i hjulene», «Byråkratiske forviklinger» og «Det tapte vennskap» forteller om noe av den dramatikk Bryggen er brolagt med. - Bryggen har vært en kampsone og det var verre enn det jeg beskriver i boken, sier Herteig til Bergens Tidende. I går presenterte han ettermælet sitt - på hjemmebane, selvfølgelig. «Bryggen - fra saneringsobjekt til kulturminne» heter boken og blant dem som «får høre det» er for eksempel Historisk Museum, Riksantikvaren og gårdeier Olav Thon. Og Bergen kommune. Ikke minst Bergen kommune. - Alle reguleringsplaner i min tid ble ødelagt av dispensasjoner og punktløsninger. Ja, det  hendte at dispensasjonene var forberedt før reguleringsplanen var underskrer, sukket Herteig. vet. Restauranter og suvenirbutikker fikk etablere seg i strid med reguleringsplane GRAVDE FREM HISTORIEN: Asbjørn Herteig ble engasjert for å grave i Bryggens historie. Til slutt hadde han reddet det hele for fremtiden. Foto: Arne Nilsen   Sukker i massevis gjør han i boken også. For han møtte mye motstand, hevder han. - Ja, det var jævla mye spetakkel, smilte han i går, med favnen full av gaver og blomster, for eksempel fra forlaget Vigmostad Bjørke. - Dette er en begivenhet, sa Kim Lingjærde i styret for Stiftelsen Bryggen. Og blant de mange som applauderte for forfatteren under bokstunden i Pütterstuen var byantikvar Siri Myrvoll og Erik Næsgaard fra Det Nyttige Selskab. RUIN: Mer enn halvparten av Bryggen lå i ruiner etter brannen i juli 1955. På 1990-tallet ble Bryggen Norges første verdensarvsted. Foto: Birkhaug og Omdal Får høre det I boken refser Herteig Historisk Museum for «formalistiske iver» i forholdet til Bryggens Museum, mens Riksantikvaren blant annet får høre det for sin «omsorg» for de private gårdeierne på Bryggen - og gårdeier Olav Thon for å ha skapt «problemer og mistrivsel». Mens andre, som tidligere ordfører Harry Hansen, direktør Ingeborg Lyche i Norsk kulturråd og banksjefer i tidligere Bergens Privatbank og Vestlandsbanken står frem som gode bryggefeer. - Harry Hansen var en meget god mann for Bryggen, minnes Herteig. Historiene forteller han i boken. Også den om den bergenske Bermuda-skipsreder Erling Dekke Næss som med sin rause pengegave gjorde Bryggens Museum mulig. Den langvarige og dramatiske kampen for å få reist dette museet er viet stor plass i boken og er lesning spennende som en krimbok. - Herregud, jeg er arkeolog, men hvorfor ikke prøve seg som historiker for en stakket stund, alt kan jo dokumenteres, skråsmiler Herteig, mens han går i gang med å signere bøker. «Bryggen brenner!» Men selvfølgelig er det sitt livslange forhold til Bryggen og utgravningene han vier mest oppmerksomhet. Det som begynte i 1955. - Jeg satt i en feltbarakke på Borgund på Sunnmøre da jeg hørte Jakob Skarsteins stemme i radioen, «Bryggen brenner», forteller han i boken I Bergen trakk mange samtidig et lettelsens sukk over at «Tyskebryggen» og «det gamle ruklet» nå kunne rives etter brannen. Men heldigvis ikke alle. - Jeg ble engasjert av Riksantikvaren for å arbeide på branntomten et halvt år, forteller Herteig. Femti år senere kan han oppsummere at det ble mer enn tretten år bare med feltarbeid. Og i kjølvannet av utgravningene fulgte etablering av Stiftelsen Bryggen, så Bryggens Museum og arbeidet som førte til at Bryggen av UNESCO ble erklært for verdenskulturminne, World Heritage Site. Mange vil si først og fremst takket være Asbjørn E. Herteig. - Politikerne ville i hvert fall ikke fått det til, sier han selv. «En høvdingskikkelse» - Men boken er ikke historien om Bryggen, men om mitt arbeid med Bryggen, presiserte han i går. Blant personene han mener vi skal takke for at Bryggen fremdeles står, er først og fremst Thorolf Rafto, generalmajor Ragnvald Roscher Nilsen, museumsdirektørene Bernt Lorentzen og Kristian Bjerknes, professor Robert Kloster, Gustav Brosing og bryggekjøpmennene Olaf Runshaug og Johs Skulstad. Alle nevnt, ingen glemt. Og for både leg og lærd i Bergen bør denne boken nok være selvpålagt lesning. Selv forteller Herteig at den er skrevet på gjentatte oppfordringer fra medarbeidere og andre - og at fremstillingen naturligvis er farget av hans personlige oppfatning av personer og prosjekter. Og det vil sikkert mange mene er både sant og visst.  Skal bli røykfri Flere branntilløp den siste tiden har fått eierne av Bryggen til å innføre røykeforbud utendørs I en pressemelding skriver Christer Hjelmeland i Stiftelsen Bryggen: «I den senere tid har det vært flere branntilløp som følge av sigaretter som kastes i papirkurver og på plankedekket. Stiftelsen Bryggen og Bryggen private gårdeierforening har bestemt seg for å innføre røykeforbud på utearealene på Bryggen». Stiftelsen skal , sammen med representanter fra Bergen brannvesen, Byantikvaren og If Skadeforsikring, orienterer pressen om tiltakene som skal gjøres for å gjøre Bryggen mer brannsikker. «Selv om det i Norge er innført røykeforbud på offentlige steder innendørs, har det vært fritt fram for røyking på offentlige steder utendørs. Det betyr at ett av de mest brannfarlige og verneverdige stedene i Norge - Bryggen - ikke har vært omfattet av røykeforbudet», skriver Christer Hjelmeland. Det blir det altså en slutt på nå.  Fra rukkel til verdensarv «Bare la det brenne! Sprøyt olje på, ikkje vatten.» De fleste bergensere som så Bryggen brenne 4. juli 1955 håpet at «hele rukkelet» ville ryke til.   1955-BRANNEN: Etter brannen på Bryggen 4. juli 1955 våknet bergenserne opp til dette synet. ARKIVFOTO: BIRKHAUG OG OMDAL. Fakta om Bryggen Bryggen ble fredet i 1929. Ved brannen i juli 1955 ble halvparten av Bryggen lagt i aske. Etter brannen ble Asbjørn Herteig engasjert av riksantikvaren for å lede utgravningene på branntomten. I dag eier Stiftelsen Bryggen halvparten av Bryggens ca. 60 bygninger, de øvrige er i privat eie.  BRYGGEBRANN: Brannmannskapene fikk ros for heltmodig innsats under slukking av brannen på Bryggen 4. juli 1955. ARKIVFOTO: BIRKHAUG OG OMDAL I 1979 ble Bryggen erklært som en del av verdens kulturarv Asbjørn Herteig ble i august i år utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sitt livsverk for Bryggen. Asbjørn Herteig døde søndag 1. oktober. Relaterte artikler Får Bryggen som bakteppe - Råtner på rot Trusestunt på Bryggen Bryggen har fått pipemaker BRYGGEBRANN: Røyken lå tykk over Bryggen om kvelden 4. juli 1955. ARKIVFOTO: BIRKHAUG OG OMDAL Truls Synnestvedt Publisert: 12. okt. 2006 Samme dag satt arkeologen Asbjørn Herteig i en feltbarakke på Sunnmøre og lyttet på radionyhetene. Plutselig hørte han Jakob Skarsteins reporterstemme: «Bryggen brenner!». I BT kunne man dagen derpå lese: «Den store brannen som herjet Bryggen i går kveld, la i løpet av et par timer i alt fire av de gamle gårdene i aske... Heten fra ilden var til tider så sterk at folk måtte trekke seg langt unna, men likevel hev brannfolkene seg utrettelig fram mot flammehavet.» Mens brannfolkene fremdeles kjempet mot ilden, var en annen kamp allerede i gang. Kampen om Bryggens fremtid. «Det som står igjen må restaureres», sa byantikvar Bernt Lorentzen til BT mens det ennå steg røyk fra ruinene. Noenlunde samtidig fikk Asbjørn Herteig en telefon fra riksantikvaren. BEFARING: Tidlig på 1960-tallet har Asbjørn Herteig og hans meningsfeller vunnet kampen om Bryggens bevaring. Her har Herteig formannskapet på befaring på utgravingstomten. På bildet gjenkjenner vi blant andre politiske profiler som Ragnar Juell Morken, Arne Næss og Arne Ekeland. Bakerst med blokk: Morgenavisens legendariske Carl O. Gram Gjesdal. ARKIVFOTO: BIRKHAUG OG OMDAL Kunne Herteig tenke seg å ta turen fra Sunnmøre til Bergen for å lede utgravningene på branntomten på Bryggen?     Lite visste riksantikvaren da at det var den telefonen som egentlig skulle avgjøre Bryggens skjebne. Forslag om å rive Og like lite visste Herteig noe om de mange spøkelser han skulle komme til å kjempe mot i årene som kom - fra tyskerhat til arkitekter med moderne drømmer. En ny bryggebrann i 1958 gjorde ikke saken stort bedre. Da kom dette signalet fra byplanrådet: UTGRAVING: Dette arkivbildet, sannsynligvis fra 1960-tallet, gir et inntrykk av hvordan man gravde frem lag etter lag av dokumentasjon på Bryggen. Asbjørn Herteig til venstre i forgrunnen. ARKIVFOTO: BIRKHAUG OG OMDAL «Og vi kan ikke stole på at en gunstig vindretning og en overmenneskelig innsats fra brannvesenet alltid kan hindre en eventuell brann fra å spre seg til trehusene oppover fjellsiden mot Skansen og Stølen, med den katastrofe det ville innebære.» Mange ville ha den gamle bryggebebyggelsen fjernet. Tre av fire bergensere mente at «skrammelet» måtte rives, ifølge en BT-gallup. Allerede under krigen var Bryggen blitt omtalt som «Et motbydelig monstrum». Samtidig la rådmannen i juli 1958 frem fire forslag for Bryggen. Et av alternativene gikk ut på at den gjenstående delen skulle rives. Men under et møte i Arkitektforeningen i Oslo i januar 1959 sa riksantikvaren plent nei til riving. En gruppe bergensere som var til stede, blant andre Arild Haaland, svarte spontant med å reise seg og stemme i Bergenssangen. «Kvelende» høyhus Men flere slag måtte vinnes. Som slaget om bruken av branntomten etter utgravningene. Det så mørkt ut da det ved begynnelsen av 1960-tallet dukket opp et arkitektforslag som innebar et bygningskompleks med tre høyhus i ca. 15 etasjers høyde og i tillegg en koloss av et «realfagbygg». Asbjørn Herteig svarte med et forslag om et «femfoldig» bygg i gavlhøyde som skulle ha hovedaktiviteter som handel, trafikk, brukskunst, turisme og kulturhistorie. Høyhus ville «virke kvelende på kulturminnesmerkene omkring», mente han. På dette tidspunkt, i oktober 1961, var stemningen i byen begynt å snu i retning av bevaring. Stiftelsen Bryggen og Bryggens Venner jobbet i medvind. Og lokomotivet Herteig var stadig i avisspaltene som entusiastisk debattant. - Sterk og klar og med autoritativ utstråling, som det ble sagt om ham. Folkekravet om å «rive dette skjenselsblad av vår historie», forstummet. Slik kunne Bryggen sett ut i dag, dersom bergensere flest hadde fått viljen sin i 1950-årene. Grundig reddet I 1962 hadde Herteig fått den støtten han trengte. Samfunnstoppene sto i kø for å skrive under et opprop for Bryggens bevarelse. Stortingspresident Nils Langhelle, fylkesmann Mons Lid, biskop Per Juvkam og ordfører August D. Michelsen. Også ordførerne i Fana, Laksevåg og Åsane. Ja, til og med ordføreren på Askøy skrev under. «La Bryggen bli et verdig og levende symbol på århundregamle tradisjoner i vår by», sto det i oppropet de signerte for 44 år siden. Kunne Bryggen bli grundigere reddet? Resten er stort sett historie. Den historien heter Asbjørn Herteig til fornavn og verdensarv til etternavn. Malte for å redde Bryggen En naken kvinne dandert med påfugler. Bildet ble malt på scenen på Grand i 1959, av 17 bergenske kunstnere. De ville redde den nedbrente Bryggen. Truls Synnestvedt Publisert: 16. nov. 2006 - Vi har faktisk Asbjørn Herteigs ord for at det var vårt engasjement den gang som gjorde det mulig å redde Bryggen, forteller bildekunstneren Rolf Kästel (74). Og med «vårt engasjement» mener han tegneklubben Det Glade Bergen. En bergensk oppfinnelse, den gang i 1959 med medlemmer sentralt plassert i bedrifter som Toro, Kløverhuset, Sundt, Berstad og IFA. - I Bergen ville mange rive Bryggen etter brannene i 1955 og 1958, andre ville flytte den. Det Glade Bergen derimot krevde bevaring og gjennoppbygging, forteller Kästel. Og blant stuntene man gjorde for å skaffe penger til kampsaken, var happeningen på Grand. Sytten mann grep penselen for åpen scene, samtidig. MALERI-GODBIT: Rolf Kästel studerer maleriet han var med på å male for 48 år siden.I dag henger bildet i Det Glade Bergens lokaler i Gågaten. For nesten 50 år siden ble det malt av 16 mann i fellesskap, for å redde Bryggen fra å bli revet. Hetland malte påfugl - Det skjedde under et møte i Salgs- og Reklameforeningen, forteller Kästel. Han var selv en av de 17 malekyndige som etter tur hoppet opp på scenen og malte en del av bildet. En annen var Audun Hetland. - Jeg tror Audun bidro med den ene påfuglen, stilen likner hans, sier Kästel. Mye av damens nesten nakne kropp ble malt av Perle og Bruse-skaperen Carl Johan Skauge, minnes han. Selv malte han en del av damens ansikt. Salen var full av publikum under seansen, og etter at malingen var tørket ble bildet auksjonert bort - til inntekt for Bryggens bevarelse. Han som fikk tilslaget var Finn Caspar Olsen, men Kästel kan i dag ikke huske hva det ble betalt for bildet. For ti år siden donerte Olsen bildet tilbake til Det Glade Bergen, og det har siden hengt på en meget synlig plass i klubbens lokaler i Den Krohnske Vinkælder i Gågaten. Hipp, hipp... Bryggens redningsmann fremfor noen, Asbjørn Herteig, skal i ettertid flere ganger ha sagt at det var Det Glade Bergens engasjement som reddet Bryggen. Blant annet tok klubben initiativ til souvenirbutikk på Bryggen og salg av brostein med navnetrekk. De 17 som bidro til det historiske maleriet den gang i 1959 var: Audun Hetland, Rolf Kästel, Georg Mattsson, Tor Evjenth, Peder Bøe, Svein Skauge, Carl Johan Skauge, Alfred Skauge, Wermund Hjelland, Magne Paulsen, Ingolf Raknes, Truls Næss, Erling Sætersdal, Gustav Schwartz, Bjarne Løkeland, Carl Nejedly og Alf Moss. Bra med regn på bålet Tønnebålet på Laksevåg brenner i kveld uansett hvor mye det regner. Våte tønner er bare en fordel.       Foto: Eirik Hagesæter Publisert: 23. jun. 2005  Rune Stølås - Hvis det ikke hadde regnet måtte vi spylt bålet med masse vann for at det skal brenne jevnt fra øverst til nederst, sier medarrangør Helge Farestveit. Farestveit har to sønner i buekorpset Laksevågs Bueskyttere. Gutter fra buekorpset har bygget bålet, og har holdt vakt for at ingen skal tenne på før tiden. 400 tønner danner de ytre ringene i kransekakeliknende bålet. 10-15 liter parafin i toppen av bålet skal sørge for god fyr i de våte tønnene. Fredrik Rasmussen (16) og Ruben Fohrn (17) har vært med på bålbyggingen. - Jeg har ikke særlig høydeskrekk, men jeg kan bli litt skjelven når jeg har vært oppe i høyden en stund, røper Fredrik. Klokken 21.15 tennes bålet. Underholdning finner stedt både før og etter. Programmet begynner klokken 18.00.     Bokbål I fjor haust, då nokre skular i Oslo fekk høve til å gjera sidemålet, det vil seia nynorsk, frivillig, då braut jubelen laus. Publisert: 20. aug. 2005 Det må elles vera heilt legitimt å arbeida for valfritt sidemål, så det er sagt. Dei som gjer det, veit at ikkje noko vil skada nynorsk meir enn dette, det er sjølvsagt difor dei gjer det. Men så, i yr gledesrus, vart det ordna med bokbål der nynorskbøker, særleg ordlister, vart kasta i flammane. Det viste seg at desse ungdommane ikkje var kjende med at bokbål er nær knytt til totalitære regime si undertrykking av alt dei ikkje likar og alt som kan vera farleg for makta. Nazistane brende bøker, det var deira måte å visa forakt for alt dei mislikte og ikkje minst, alt dei ikkje forstod. Å brenna bøker er ei sterk symbolhandling som gjev opplyste menneske uhyggelege assosiasjonar. Hordaland Høgre sin ungdomskandidat, Harald Victor Hove, bryr seg ikkje om slikt. I ein reklamefilm kastar han nynorskordlista på bålet. Det vert altså gjort med overlegg, ikkje som eit spontant kjensleutbrot. Denne dumskapen hadde kanskje ikkje vore noko å bry seg med om det ikkje var slik at Hove skal bli stortingsrepresentant. Han skal, om valet vil, vera med å styra landet. At humoren i Unge Høgre er plump og primitiv («spynorsk mordliste»), gjer ikkje så mykje. Slikt veks dei av seg. Langt verre er det at ungdomskandidaten ikkje skjønar at han krenkar norsk bygdekultur og at bokbrenninga hans fører vidare mørke og uhyggelege tradisjonar. Språket er nær knytt til identitet og integritet, det er sjela vår, litt høgtidsamt uttrykt. Det opplyste Høgre veit og erkjenner dette, det uopplyste gjer det ikkje. Andre kulturnasjonar rundt oss vert stendig meir opptekne av å verna og hegna om minoritetsspråka sine. Slik skal gamle overgrep og undertrykking gjerast opp for. Men ikkje slik hos oss, ikkje slik når Hove kjem til makt og posisjon. Språket er bygdekulturen sitt sentrale symbol. Men vi har fleire, så kva vert det neste du skal brenna, Hove? Bunaden? Hardingfela? Eller fleire bøker? Eit par drama av Jon Fosse, kanskje? Garborg eller Vesaas? Du har mykje å velja mellom, skal du vita. Og det høver godt, etter som valfridom er det store og største ved valet i år. Slik finn eg det rett at du får velja vidare, Hove. Valet ditt no står mellom å erkjenna at du har dumma deg ut og gjort noko du ikkje skjøna rekkjevidda av, eller å stå fast i dumskapen. Vel du det siste, må du ikkje undrast over at det vert særs viktig for alle oss som er glade i nynorsk å velja deg bort frå Stortinget. Sverre Bungum, Klokkarvik Sjimpanse skal stumpe røyken Sjimpansen Charlie i dyrehagen i Bloemfontein i Sør-Afrika har begynt å røyke, etter å ha sett tusenvis av besøkende tenne seg en blås. Nå skal Charlie få hjelp til å slutte. Publisert: 14. apr. 2005 Charlie, som er en voksen sjimpansehann, er rask til å plukke opp sigarettene som vennligsinnede, men ikke særlig fornuftige mennesker kaster til ham. Men han forstår tydeligvis at det ikke er særlig smart å røyke. - Han oppfører seg som en frekk skolegutt. Han gjemmer sigaretten så snart vi kommer i nærheten av ham, fortalte Daryl Barnes i Bloemfonteins dyrehage til det sørafrikanske nyhetsbyrået SAPA torsdag. Barnes tilføyde at ledelsen for dyrehagen på det innstendigste ber besøkende om ikke å kaste ting inn til dyrene. Dette gjelder både mat, sigaretter og andre gjenstander som kan skade dyrenes helse, sa han. Sjimpanser er viljesterke dyr, som kan oppføre seg temmelig egenrådig. I Valencia i Spania måtte dyrevoktere denne uken skyte og drepe en aggressiv sjimpanse som hadde rømt og som ble betraktet som direkte farlig for byens innbyggere. Pennenes president Trond Edvardsen (48) begynte å samle på reklamepenner for 11 år siden. Da hadde han en håndfull. Nå har han 27.000 av dem. Truls Synnestvedt Publisert: 29. sep. 2006 Hjemme i Oteråsen på Knarvik har supersamleren reklamepenner i hyller, skap, kartonger, mapper, vesker, montre, kofferter, etuier og esker. Som stifter av foreningen Reklamepennens Venner kan han også titulere seg president. Pennenes president - Se på denne, sier han og holder frem en tannkost. Som altså er en penn. Og deretter en kaviartube. Som også viser seg å være en penn. Trond Edvardsen (48) begynte å samle på reklamepenner for 11 år siden. Da hadde han en håndfull. Nå har han 27.000 av dem. Men ikke bare tannkoster og tuber. Også penner designet som lightere og linjaler. Som blålys og blinklys, som fløyter og nøkler. Som raketter. - Legemiddelindustrien er bransjen som har flest reklamepenner, mener supersamleren og holder fire Viagra-varianter i været. Men både møbelbransjen og transportbransjen sender ut reklamepenner i fleng. Norsk Tipping og Posten er også blant de flittigste. - Jeg har 239 av Postens reklamepenner, forteller Trond. Vi tror ham. 12.000 på data I hyllene på hobbyrommet står mappene sirlig i hyller, på geledd. Blå, grønne og røde mapper. Og på gulvet store kartonger med det han kaller «usorterte» penner. Noen tusen, tipper vi. Her er reklamepenner fra all verdens firmaer. Fra Toyota, Smålandsposten, Kvasir, Imsdal, Strilen, Jotun, Fjordland, Colgate, Klækken Hotell, Se og Hør, Gateshead Council og Giveskud Zoo. Fra hele Nordhordland og halve verden. På pc-en har han lagt inn 12.-13.000 av pennene. En for en. - Se på denne, sier han og viser oss en liten rakett av en penn. Laget i 1959 i forbindelse med en rakettoppskyting i Sovjetunionen. Han kjøpte den på internett, prisen er hemmelig. I en hylle står utenlandske reklamepenner. Mapper med penner fra Kina, USA, Frankrike, England, Tyskland, «Diverse land» og Sverige 1, 2 og 3. Her er orden på sakene. De fleste pennene får han fra venner og bekjente. De må være mange. Kom ut av etuiet Det var i 1995 at Trond Edvardsen begynte å sanke penner. - Jeg skulle lære meg data. Jeg grep til noen reklamepenner jeg hadde liggende og systematiserte dem i en database. Dermed var han solgt. To år senere var Trond klar for å komme ut av penneholderen. Han stiftet like godt landsforeningen Reklamepennens Venner, der han er president. Foreningen har 198 medlemmer, gir ut medlemsblad og holder årsmøte. - På årsmøtet har vi generalforsamling, festmiddag - og vi bytter selvfølgelig penner, forteller han. Som om vi ikke skjønte det. Da Trond hadde 25-årsjubileum som driftstekniker ved Kunsthøgskolen i Bergen fikk han en vakker trepenn i gave. En annen penn han setter stor pris på er Chivas Regal-pennen han til slutt klarte å fravriste ekspeditøren i taxfree-butikken på englandsbåten. - Jeg brukte hele turen på å overtale ham til å gi meg pennen, flirer Trond. Flirer gjør han også når han forteller at han nylig ble stoppet i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Han hadde jo så mange skarpe ting i bagasjen. Det viste seg å være noen hundre reklamepenner. Tusen på utstilling I dag har Trond Edvardsen like stor glede av å vise frem sine penner, som å samle på dem. Derfor synes han at det er flott å få være med på utstillingen «Dette samler jeg på», som åpner i Bryggens Museum i dag. Der henger tusen av pennene hans på utstilling. De 26.000 andre står på utstilling hjemme på Knarvik. Samlerparade på Bryggens Museum Sonja Henies autograf er her, Gerd Wicklund-Hansens minnebøker også. Truls Synnestvedt Publisert: 29. sep. 2006 Dessuten Thomas Breiviks tollekniver, 11 år gamle Odin Ulvestads modellbiler og mange av Bjørn Dahls 3000 singelplater. Blant annet. I Bryggens Museum er samlerparaden «Dette samler jeg på» klar for publikum. – Formålet med utstillingen er å vise litt av bredden i samlervirksomheten, sier prosjektleder Gunn Nordal. I forkant av utstillingen spurte hun ni av utstillerne om hvorfor de ble samlere. Her er litt fra svarene hun fikk: Martin Bakke om sine Sonja Henie-effekter: – Jeg tror det var rundt 1985, NRK Fjernsynet sendte filmen «Sun Valley Serenade». Etter å ha sett den ville jeg sluke eller samle på alt etter henne. Gerd Wicklund-Hansen om minnebøkene: – Jeg var egentlig ingen samler. Overhodet ikke. Det var først i mitt arbeid som barnehagekonsulent at jeg begynte å interessere meg for gamle dager. Johan Fredrik Kroepelien om europeisk grafikk: – Da jeg var 16 år og hadde influensa begynte jeg å bla i en kunstbok vi hadde hjemme. Det var da jeg ble oppmerksom på Charles Meryon og eldre grafikk.   Gunnar Mikkelsen om påhengsmotorer: – Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg begynteå samle, jeg ble bare bitt av basillen. Audun Nygaard om retrointeriør: – Da jeg leide, gadd jeg ikke å engasjere meg så veldig i hvordan jeg bodde. Men det endret seg da jeg kjøpte leilighet for første gang for ti år siden. Odin Ulvestad om modellbiler: – Jeg har alltid likt biler – de har alltid fascinert meg. Så lenge jeg kan huske har jeg vært litt bilgal. Bjørn Dahl om singelplater: – Det å samle er en legning – noe en har i seg. Jeg fikk min første platespiller i 1961. Da begynte jeg å kjøpe plater. I dag har jeg rundt tre tusen singelplater. Nina Gading Kristiansen om papirdukker: – Den første papirdukken fikk jeg alt som femåring av min morfar. Jeg ble veldig fascinert. Nå består samlingen min av omtrent ti tusen forskjellige papirdukker. Thomas Breiviks samling av tollekniver vises også. I «Den store knivboken» skrev Breivik i 1988: – Det begynte i Telemark i midten av 60-årene. I Smørklepp opplevde jeg tollekniven som en selvsagt del av mannens påkledning.   Greven snart fri Bergen (ANB): Varg Vikernes vil slå seg ned på et lite gårdsbruk når han slipper ut av fengsel neste år. – Jeg vil leve et fredelig liv og nyte naturen, sier bergenseren. Varg Vikernes, best kjent som Greven. Av: OLAV SUNDVOR Draps- og kirkebranndømte 32-åringen som også er kjent under navnet Greven blir løslatt på prøve trolig i august neste år. Han har da sonet ferdig straffen på 21 års fengsel for drapet på Øystein Aarseth i 1993, tre kirkebranner samt en bilkapring han sto bak mens han var ute på permisjon i 2003. Vikernes har skydd pressen de siste årene og har sagt nei til intervjuer. Han hevder at mediene ikke er opptatt av sannheten, men bare ute etter å drive propaganda, skriver Bergensavisen. På nettet På internettsiden til tungrockgruppen «Burzum» uttaler imidlertid musikeren seg villig vekk til fansen, på engelsk. Den samfunnsengasjerte fangen har svar på spørsmål om alt fra musikk til norsk fengselspolitikk, kjønnsrollemønsteret og bruk av rusmidler. 32-åringen gir uttrykk for at han vil vekk fra rampelyset når han blir løslatt. I fengselet studerer han dataprogrammering. Bortsett fra interessen for data og oversettelse av bøker, planlegger han å kjøpe et lite gårdsbruk, et eller annet sted i Norge. – Jeg vil ha et sted hvor jeg kan skrive bøker, lage musikk – hvis jeg vil – og nyte naturen i rolige omgivelser. Jeg elsker også å jobbe med hendene, avslører Greven overfor en tilhenger fra Ungarn. Han utelukker heller ikke at han vil skrive en bok om årene bak murene og hvordan han ser på fremtiden. Varg Vikernes forteller at han har det bra i fengselet og at han ikke føler seg truet av noen. – Fengselsvesenet i Norge er veldig sivilisert sammenlignet med mange andre land. Jeg kommer godt overens med både medfanger og voktere, sier 32-åringen. Han holder formen ved like ved å ta løpeturer i luftegården, løfte vekter (flasker fylt med vann) samt gjøre push-ups på cellen. Hater narkotika En musikkmedarbeider fra nettstedet The Metal Crypt er en av få journalister som har fått snakket med Greven de siste årene. 10. mai i år spurte han 32-åringen hvilket syn han har på narkotika og rusmidler. – Jeg har aldri eksperimentert med narkotika. Jeg tar i