NEW! Upgrade to Pro Hosting and receive Ad-Free Webtools + More!

Haggis.htm.

theBergenPost1LIGHT

theBergenPost1   Festival   Angels   Amalie   Philante   8. Mars   Kompasset   Nathalie Nordnes   Helsesak   Politiplukk   UiB   Edvard Grieg   Expo   Subbesi   Presten   Frimurer   Blog   BHG   HANSA   Rekord   MarkedsPlassen   Gal(l)eriet    Meteor     Utvandring     AKTUELL  Fyrstikksamler  BRANN   Stortinget  Botanik6  Jakt  Havelle  Haggis  Trommis  Hei(s)  Listen  GultKult  Ohldieck  Skriften  PIZZA  Fattigdom  Reality  Skype  Nattergalen  Broder  Skarr-Ring  Stamps  Torget  Torgethellig  Torgethuffda  Torgethygiene  Torgetsvenner  Torgetquevadis   Oppsop    Bergen 4All  Bergen  WW2  Politiet  Ord  Kuriosa  Helse  Bekkalokket  Universitas  Huset  EgoJournalen    Skur 8       Skolten       Dikkedokken    Torget      Almenningen    Pariserhjulet   Ingolf      Index       Enniken     Fenniken     Finken      Foken       Finnemann    Hannemann   Jonnemann    Svigermor   Marinen  Mariminehollet  Olinemor  Søthollet  Tehollet  Pillehytten  På Leven  Kor Tidi'   Ittemetitt  Kutenner  NOR/GE/WAY/WEGEN  Privateeye *  Greenland  Logistics  Viet nam  Vikings  Bergen  Masons *  uvc  Fair fa' your honest, sonsie face, Great chieftain o the puddin'-race! Aboon them a' ye tak your place, Painch, tripe, or thairm: Weel are ye wordy of a grace As lang's my arm. The groaning trencher there ye fill, Your hurdies like a distant hill, Your pin wad help to mend a mill In time o need, While thro your pores the dews distil Like amber bead. His knife see rustic Labour dight, An cut you up wi ready slight, Trenching your gushing entrails bright, Like onie ditch; And then, O what a glorious sight, Warm-reekin, rich! Then, horn for horn, they stretch an strive: Deil tak the hindmost, on they drive, Till a' their weel-swall'd kytes belyve Are bent like drums; The auld Guidman, maist like to rive, 'Bethankit' hums. Is there that owre his French ragout, Or olio that wad staw a sow, Or fricassee wad mak her spew Wi perfect sconner, Looks down wi sneering, scornfu view On sic a dinner? Poor devil! see him owre his trash, As feckless as a wither'd rash, His spindle shank a guid whip-lash, His nieve a nit: Thro bloody flood or field to dash, O how unfit! But mark the Rustic, haggis-fed, The trembling earth resounds his tread, Clap in his walie nieve a blade, He'll make it whissle; An legs an arms, an heads will sned, Like taps o thrissle. Ye Pow'rs, wha mak mankind your care, And dish them out their bill o fare, Auld Scotland wants nae skinking ware That jaups in luggies: But, if ye wish her gratefu prayer, Gie her a Haggis!   Dro frem Quisling   Vidkun Quisling Den skotske avisen Daily Record LES MER : Fotball     Norge ydmyket   Norge - Skottland 1-2: Hareide: Forferdelig Riises verste landskamp Skylder på pressen Lundekvam: Kollektiv svikt Alle kveldens kamper Alt om landslaget LES MER : Fotball 07. sep 2005, 20:53

Innvoller på utflukt i Europa Den eksplosive pakken med sauemager, fullstappet av innvoller, var på avveier i Nord-Europa i drøye to uker.     RAKK IKKE FESTEN: Etter å ha vært innom og frem og tilbake i Skottland, England, Belgia, Tyskland og Norge pluss blitt feillagret som elektrisk artikkel i tollen i Oslo, er det ikke rart MacSween-haggisene er litt grønne av reisesyke .. You are listening to Scotland The Brave.            Relaterte artikler  Kjekt å vite  Slik lager du haggis     Publisert:  2005BT Anne-Grethe Dahl Pakken var innom bilkrasj i Tyskland, snøstorm og tåke i Belgia, ble fortollet som lampe og havnet i hyllene for el-artikler i stedet for på kjølelager. Den var merket «Destination Paradis», men ble etter hvert et sant helvete for fraktselskapet TNT. Historien starter i Bergen ... Da skottene i Bergen forleden feiret sin Burns Night, var det uten nasjonalretten haggis. De 23 spesialbestilte kiloene skotsk favorittspise, for anledningen hjemmelaget av slakter MacSween i Edinburgh, befant seg nemlig i stedet på heisatur Nord-Europa rundt. Bergensskottenes store haggisfest, Burns Night, ble holdt på Danckert Krohn lørdag 29. januar med falsk rullepølse som blek haggiserstatning. Men historien begynner allerede 20. januar, når Patricia Schreuder, Sandra Magnussen, Chris Kahrs og Linda Reinsforth fra The British Ladies Club i Bergen møtes for å beregne hvor mye festhaggis de skal bestille fra slakter MacSween i Edinburgh. Damene velger dør-til-dør-eksportvarianten fra britiske Parcel Force, og bestiller 23 kilo haggis, lovet direkte levert på døren til skotske Sandra Magnussen innen fem dager. Paradis Men ingen haggispakke dukker opp. De ringer derfor tilbake til Parcel Force. - Det viste seg at transportbyrået ikke hadde funnet frem til «Destination Paradis» (Sandra bor på Paradis, red.anm.). Pakken hadde riktignok vært en snartur innom Danmark (?) før den returnerte til UK, men det var alt, forklarer Patricia. De iherdige skotske lassiene bestemmer seg derfor nok en gang for å satse på eksport av MacSweens haggis. - Den bare måtte vi ha! Ikke tale om å feire Burns Night uten den, sier de i kor. Nå velger de fraktselskapet TNT, som lover å sende en ny forsyning med 23 kilo MacSween-haggis, direkte levert til Sandra på Paradis, Bergen, Norway, innen 24 timer. Men heller ikke denne gangen banker det noen haggis på paradisdøren. Panikk Nå er gode råd dyre - og festen bare tre dager unna. - Da onsdagen kom, fikk vi panikk. Vi ringte en bergensslakter, som lovet å hjelpe oss. Men uten de rette ingrediensene kunne han selvsagt ikke lage original haggis. Det ble i stedet en smakfull kjøttpuddingsvariant - noe flere av våre norske gjester faktisk var evig takknemlig for, flirer Sandra. Festen går av stabelen med skotsk pomp og prakt - med kiltkledde sekkepipere, skotsk reeldans og skåling og høytidelige taler til både haggis og velbårene gjester. Og når «fake haggisen» svever på sølvfat gjennom rommet, er det nesten som om Robert Burns' ånd bivåner det hele. Men bare nesten ... Post festum For hvor i all verden ble det av haggisforsendelsen fra TNT? Et par uker etter festen spør vi Patricia Schreuder, nysgjerrige på å få vite nytt om den sist bestilte MacSween-haggisens skjebne. - Folkene hos TNT ga oss en internettadresse, der vi kunne følge tradingen. Og mye nettleting og mange tollstedstelefoner senere skjønte vi at hovedretten vår hadde tatt seg en aldri så liten europatur helt på egen hånd, forteller hun. Det hører med til historien at den famøse haggispakken blant annet var innom et bilkrasj i Tyskland, snøstorm og tåke i Belgia - og at stempelet «Lamb» utenpå haggispakken ble feiltolket som «lampe» i Oslo og at pakken derfor ble plassert på hyllen for elektriske artikler istedenfor på kjølen. HAGGIS reached literary fame in the words of Scotland's famous poet, Robert Burns, in  the 18th century.   It is largely through the celebrations of his birth on 25th  January each year, that the eating of haggis has become a certain ritual.  Burns  wrote The Address to the Haggis, now a world famous poem, recited at every Burns  Supper all over the world.   To an extent, it is because of Burns that haggis has  retained such a Scottish identity THE  EARLIEST references to Haggis date back to ancient Greek texts.  Clarissa  Dickson Wright in her book, The Haggis, a Little History, claims the dish may  well have come to Scotland in a Viking longboat around the time of the Nordic invasions in  the ninth century. GREAT  CARE is taken in the making of this particularly Scottish delicacy and only the  finest ingredients are used, including the best locally milled oatmeal.  Thousands of  people at home and abroad have tasted, enjoyed and returned for more. - Men tolleren i Oslo forsikret oss om at pakken slett ikke luktet, sier Chris. - Og tenk, fraktselskapet heter jo TNT. Kanskje haggisen fra MacSween rett og slett eksploderer snart, humrer Patricia. Og på skotters vis regner damene selvsagt optimistisk med å få slippe regningen for haggisen som de aldri fikk ... Slik lager du haggis Ta en sauemage og vask den skikkelig - flere ganger, både utenpå og inni.   innvoller på utflukt i Europa Publisert: . 2005BT Skyll og skrap og skyll igjen. Legg den så i saltvann, mens du tilbereder innholdet (the pluck): Pluck: 1 sauehjerte, 1 sauelunge og 1 sauelever 500 gram havremel eller fine havregryn 250 gram sauetalg (evnt. oksetalg eller nyrefett) 3 løk 1 ts salt 1/2 ts pepper 1/4 ts cayennepepper (kan sløyfes) 1/2 ts muskat (kan sløyfes) Hjerte, lunge og lever kokes lett sammen, og kvernes deretter sammen med sauetalgen. Skrell, hakk og forvell løkene, og brun/rist havremelet/grynene lett på stekepannen. Bland til slutt alt sammen med krydder og kokesø, og rør godt. Stapp blandingen i magesekken til den er halvfull (innholdet sveller). Press ut overflødig luft og sy deretter det hele godt sammen. Prikk haggisen overalt med en stor nål (så den ikke sprekker under kokingen). Legg haggisen på emaljert plate eller rist i en panne med kokende vann. Kokes forsiktig i 3-4-5 timer. Serveres med poteter og kålrabistappe (tatties and neeps) på fatet og skotsk whisky i glasset. Ribbe til Jul Pinnekjøtt eller saueribbe, fåreribbe eller bare ribbe - kjært barn har mange navn alt etter hvor på Vestlandet man kommer fra. Men pinnekjøttet er ikke lenger en godt bevart skatt for vestlendinger. Nå har det spredd seg over hele landet så det snart ikke er sauer nok i Norge til å dekke behovet.  Hvorfor spiser vi fortsatt fårekjøtt, som er saltet og tørket i uker og måneder, nå som vi har god tilgang på ferskt og frossent kjøtt? Fordi den gamle konserveringsmåten har en meget smakfull bivirkning! Den gjør ikke bare kjøttet holdbart. Den gir kjøttet en modning som utvikler en helt unik smak, aroma og konsistens.  How to make your own Lutefisk To start you first have to decide how big a portion of stockfish you want to soak, or rather how much Lutefisk you want to make. As a rule, 125 grams of stockfish are the equivalent of 1 kg of soaked fish. A lutefisk lover is likely to consume at least a kilo of lutefisk, which means you should allow a minimum of 125 grams of stockfish per person. previous | next  Jakter på kreftstoffer Nationen Røykt pinnekjøtt, skinke og fisk kan være livsfarlig. Mattilsynet setter nå i gang en storstilt undersøkelse av røykt og tørket gårdsmat. PHA-FAKTA Polysykliske aromatiske hydrokarboner (PHA) består av en rekke forbindelser. Flere av disse er giftige og skadelige for arvestoffet eller kreftfremkallende. Ikke-røykere får i seg mest PAH fra mat. De høyeste konsentrasjonene er funnet i mat som er grillet og/eller røykt på tradisjonell måte. WHO og FAOs ekspertgruppe JECFA anbefaler at man unngår tradisjonell røyking av mat. PAH finnes også i korn og kornprodukter som er tørket, og i ulike oljer og matfett. Av: OLA KARLSEN Truer norsk matkultur Et nytt EU-direktiv krever at røykt eller tørket kjøtt og fisk fra alle landets små produsenter av gårdsmat skal kontrolleres. I verste fall vil det bli forbudt å selge maten. - Dette omfatter kjernen av norsk matkultur, og vi vil følge dette opp i forhold til nisjematen, bekrefter Mattilsynets rådgiver Anders Tharaldsen. Stikkprøver først Allerede denne måneden setter Mattilsynet i gang innsamling av forskjellige småskalaprodukter. Tilsynet har fått 300.000-400.000 kroner til å gjennomføre de nødvendige analysene. Det betyr i praksis at 60-70 stikkprøver fra ulike slags røykamat vil bli lagt under laboratoriets lupe. Blant de matvarene som ennå ikke er undersøkt er også røykt pinnekjøtt. En er heller ikke sikker på de lokale røykte godsakene som lammelår, pølse og skinke, og heller ikke varianter av sild, gjedde og makrell. - Vi vet ikke så mye om lokale røykte varer. Men vi tror de kan være røykt hardere enn industrielt framstilte matvarer - selv om vi ikke vet noe sikkert, sier Tharaldsen. I løpet av året må statsetaten ha brakt på det rene om tradisjonelle norske måter å foredle og bevare mat som røyking og tørking ved hjelp av varme, kan føre til for stor konsentrasjon av den kreftfremkallende stoffgruppen PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner). Disse stoffene er svært farlige. I utgangspunktet kan svært små kvanta føre til endringer av arvestoffet og dermed kreft. - Når det gjelder slike gentoksiske stoffer, så er ikke noe egentlig trygt. Det kan skade arvestoffet ved lave konsentrasjoner og er blant de farligste stoffene vi har. Det finnes i teorien ingen trygg nedre grense. Det skal være så lite som mulig av slikt i mat, sier Tharaldsen. De siste årene har Mattilsynet undersøkt en rekke produkter fra storprodusenter i ulike kjøpesentra, og fant bare små konsentrasjoner PAH i disse. Nå vil de undersøke om lokale produksjonsmåter fører til et annet resultat. - Den vanlige røykelaksen er vi ikke bekymret for i forhold til røyking, men matvarer lagd etter tradisjonelle metoder er kanskje ikke like godt styrt, tror Mattilsynets rådgiver. Høyt satt EU-grense Det var i fjor vår at EU konkluderte en lengre prosess med å fastsette egne maksimale grenseverdier for PAH i matvarer. Ulike fagmiljøer mener disse grensene, som også blir gjeldende i Norge fra i år, er satt for høyt. - EU har en grense på fem mikrogram per kilo kjøtt, men det virker noe høyt, sier John Christian Larsen, den danske lederen av Verdens helseorganisajon (WHO) og FNs Matvareorganisasjon (FAO) felles ekspertgruppe, JECFA. Også der vurderes grenseverdiene for røykt, grillet og tørket mat. Deres eventuelle anbefaling vil bli «betydelig lavere» enn EUs, sier Larsen. Hos Mattilsynet kunne en også ha tenkt seg strengere grenser, men der sier en seg fornøyd og håper på nye grenser i forbindelse med en revurdering som skal skje innen 1. april 2007. Den danske matvareeksperten frykter også at de tradisjonelle norske matvarene som lages på ulike gårders kjøkkenbenk kan være farlige. - Det kan man frykte hvis det blir gjort som i gamle dager, sier John Christian Larsen. Han vil likevel ikke komme med en generell advarsel mot slike matvarer. Larsen nøyer seg med å anbefale folk å spise variert. Kannibal-familie spiste nabo  Rostov (ANB-AP):  Etter en heftig krangel kvalte kvinnen og hennes to tenåringssønner mannen. Deretter spiste de innvollene hans.    Det groteske drapet skjedde i byen Krasnij Sulin i Rostov-regionen sør i Russland. Ifølge politiet var det en krangel som førte til at mammaen og hennes to sønner drepte naboen og spiste hans indre organer. De tre var torsdag i avhør og vil senere bli undersøkt av psykiatere. Kvinnen er i slutten av 30-årene, mens sønnene er 19 og 16 år.Ifølge lokalt politi har det ikke vært tilfeller av kannibalisme i Rostov-regionen de siste ti årene.I 1992 ble Russlands verste seriemorder, Andrei Tsjikatilo, dømt for å ha drept og skamfert 52 kvinner og barn i perioden 1978 til 1990. I enkelte tilfeller hadde han partert likene og spist kroppsdeler. Han ble senere henrettet.  Saftig tørrfisk Til tross for navnet, så er god tørrfisk noe av det saftigste og mest smaksrike på fiskefronten. Kjøper du fiksen fisk ferdig utvannet, er den hurtig og enkel å tilberede også. FOTO: THOR BRØDRESKIFT FOTO: THOR BRØDRESKIFT FOTO: THOR BRØDRESKIFT Publisert: 12. jun. 2005 Erik Halvorsen Drar man til Nord-Italia, ser man at god tørrfisk blir omtalt med like mye ærefrykt og vann i munnen som når matinteresserte nordmenn snakker om parmaskinke. Det finnes egne butikker som spesialiserer seg på utvanning av tørrfisk, og en egen mafia som spesialiserer seg på å stjele trailerlaster med norsk tørrfisk og selge varene på det svarte markedet. I den norske matvirkeligheten er det lavere kvalitets tørrfisk som blir benyttet, og da nesten utelukkende til produksjon av lutefisk. Tørrfiskmåltidet har liksom ikke fått den populariteten som klippfisken har fått gjennom bacalaogryten og som lutefisken har i julebordsesongen. Med tanke på at Bergen er vel forsynt med både bypatrioter, historiofile samt tradisjons- og ritualfrelste, er det i grunnen et mirakel at tørrfisken ikke har fått en revival før denne helgens tørrfiskfestival på Bryggen. Noe av grunnen skyldes nok at de fleste moderne hjem er lite egnet til prosjekter som oppbevaring og utvanning av tørrfisk. Bare tanken på en god ukes utvanning i kjøleskap med hyppige vannskift, virker nok som en barriere for folk flest. Foreløpig finnes det tre bedrifter i Norge som produserer ferdigutvannet vakuumpakket tørrfisk i porsjonsstykker - og ingen av disse produktene er så vidt jeg vet å finne i butikker på Vestlandet. Vil du ha ferdig utvannet tørrfisk må du gå til fiskehandleren din, eller nærmeste butikk med fiskedisk, og be dem bestille inn spesielt til deg. Den viktigste grunnen til tørrfiskens stille bortgang, mener jeg likevel er at nordmenn ikke har den minste snøring på hvordan man skal tilberede dette kulturproduktet. Marinere den i kaustisk soda og koke den - greit nok, den kan vi. Hugge i fliser-metoden, og gi til hunden hvis den har vært flink, den kan vi også. Selge til tyskere som er på norgesvisitt og derfor føler seg forpliktet til å prøvesmake hundesnacksen - det er vi også flinke til. Men skal vi finne levende tradisjoner for tilbereding av tørrfisk, da må vi til Italia. Et av mine absolutte favoritt-tilbehør til tørrfisk, er en kraftig tomatsaus krydret med kapers og middelhavsansjos. I motsetning til den norske ansjosen, som er sukkersaltet, krydret brisling og middelhavsansjosen skarpsaltet. Når ansjosen er moden, fileteres den og legges i olje. Har du tilgang på en god delikatessebutikk eller en butikk med middelhavsprofil, selger de ofte gresk eller italiensk middelhavsansjos på små glass eller bokser. Til en middag for fire personer, bruker jeg denne oppskriften: 1 ss olivenolje 4 fedd hvitløk 1-2 ferske røde chilier 4 fileter av middelhavsansjos 2 ss tomatpuré 1 boks hakket tomat 2 ss kapers salt, sukker, chilipulver Finhakk eller press hvitløken, og varm den opp i matoljen sammen med finhakket chili. Når hvitløken er blank og duftende tilsetter du ansjosfileter og tomatpuré, rører godt rundt og skrur opp varmen. Tilsett hakket tomat og la det hele koke uten lokk til sausen er tykk og volumet er redusert til en tredjedel av det opprinnelige. Smak til med salt og eventuelt sukker og chilipulver, og hold varm. Kapers skylles i et dørslag, tørkes og drysses over før servering. Finner du ikke middelhavsansjos, kan du prøve deg frem med halve mengden norsk eller svensk ansjos. Sjekk smaken på den ferdige sausen om den tåler mer sukker (ettersom denne ansjosen er sukkersaltet), og tilsett i så fall noen fileter til. Du trenger mellom 7 og 8 hekto ferdig utvannet tørrfisk. Jeg liker helst å trekke fisken i saltet vann (1 ss grovsalt per liter vann) til stykkene krøller seg og er møre. En annen favoritt er å legge stykkene ca. en time i grovsalt før middagen, og deretter pensle dem med olje og grille dem. Jeg har prøvd med forskjellige tilbehør til denne kombinasjonen av tørrfisk og tomatsaus, og funnet at denne andalusiske kikerteretten passer perfekt. Til fire personer: 8 dl kokte kikerter 6 ss extra virgin olivenolje 1 sitron, saft og skall 2 ts malt spisskummen 1 ts paprikapulver 200 g fersk spinat salt og pepper Kikertene kan du kjøpe ferdigkokt på boks, eller du kan kjøpe dem tørre, bløtlegge natten over og koke dem møre (ca. en time). Vannet slås av, og de kokte kikertene has i en romslig kjele. Skru opp varmen, og hell på olivenolje og sitronsaft. Når kikertene er gjennomvarme, har du på finrevet sitronskall (bruk fin rasp, kun det gule skal med), spisskummen og paprikapulver. Smak til med pepper og salt og hold varm. Det siste som gjøres før servering, er å skylle, rense og grovhakke spinaten og blande den inn i kikertene - da rekker bladene akkurat å bli møre på den tiden det tar deg å sette kjelen på bordet sammen med tørrfisken og tomatsausen. Finner du ikke fersk spinat, kan du bruke en bunt vårløk og en halv bunt persille. Det blir ikke det samme, men det er like godt :-) Bacalao Av: Hanne-Grethe M. Nordby Bacalao er blitt en førjulstradisjon for mange. Kanskje du har lyst til å forandre litt på din favorittbacalao? Her får du oppskrifter på en norsk bacalao, en spansk klippfiskgryte og bacalaoboller. Hva drikker man så til dette? Det finnes bacalaoakevitt (varenr: 39570 Lysholm Bacalao Aquavit, kr 304,90), bacalaorødvin (varenr: 43605, Bacalao Tinto, kr 99,90) og en bacalaokonjakk (varenr: 43036, Bacalao XO Christianssund Cognac, kr 409,90). Så da er det bare å sette i gang! 1 kg ferdig utvannet klippfisk 1 kg poteter i skiver 2 store løk i skiver 1 dl olivenolje 2 bokser herm. tomater (400 g) 1 paprika i skiver 1 liten boks tomatpuré, 50 g ½ frisk, rød chili eller ¼ ts chilipulver Rens fisken for skinn og ben og skjær den i porsjonsstykker. Varm opp oljen. Legg så i klippfisk, poteter, løk, paprika, chili og tomater lagvis. Du kan bruke friske, flådde tomater i stedet for hermetiske, men da må du tilsette ca 4 dl vann. Rør ut tomatpuréen i litt vann og hell den i gryten. La gryten stå og småkoke på svak varme i en drøy time, gjerne lenger. Rist den lett på platen av og til, ikke rør i bacalaoen. Spansk klippfiskgryte Spansk klippfiskgryte fra Baskerland 600 g klippfisk, utvannet og renset 2 hvitløksbåter i tynne skiver 5 ss olivenolje 750 g purre i ringer 500 g melne poteter i ca 1,5 cm tykke skiver 1 laurbærblad Salt Nykvernet pepper ¾ l vann 1 ts paprikapulver Surr hvitløken i olje til den er lys brun. Ta den opp og legg til side. Surr purren i oljen til den er myk. Tilsett potetskivene, salt, pepper og laurbærbladet. Hell på vannet og kok opp. La det hele småkoke på svak varme i 30 minutter. Finhakk den stekte hvitløken og bland den med paprikapulveret. Rør blandingen i gryten. Skjær fisken i 2-3 cm store biter og legg disse i gryten.La trekke i ca 5 minutter til fisken er kokt. Servér med sprøstekt, hvitt brød. Bolinhos de bacalhau, Tøffe tapas 400 g kokt renset klippfisk 200 g kokte poteter 1 finhakket løk 1 egg 3 ss potetmel ½ bunt finhakket persille ½ ts pepper salt 1 dl griljérmel olje til frityrsteking Bolinhos de bacalhau, Tøffe tapas For at bollene skal få riktig konsistens er det viktig at klippfisken rives i lange fibre og at massen blandes forsiktig, slik at fibrene beholdes. Flak den kokte fisken og riv fibrene fra hverandre. Mos de kokte potetene. Bland revet fisk og most potet med finhakket løk, persille, og egget. Bland massen godt. Dryss over potetmel og pepper og bland godt. Form små boller, bolinhos, med to spiseskjeer, vend dem i griljérmel og fritér i rikelig med god varm olje. Legg de ferdig stekte bollene på kjøkkenpapir som trekker fett. Ny mat for gamle ganer Da det internasjonale personalet ved aldershjemmet Margit Tanners Minne stelte i stand til beboerfest forleden, sto spennende mat fra Chile, Vietnam, Bosnia, Moldova, Russland og Etiopia på menyen. Uvant mat for erkebergenske pensjonistganer. Anne-Grethe Dahl Publisert: 22. nov. 2005 Gjennom de store vinduene i Margit Tanners Minne i Kong Oscars gate - aldershjemmet på hjørnet opp fra jernbanestasjonen - lyder trekkspill og allsang. La oss leve for hverandre og ta vare på den tid man har. La oss leve for hverandre, livet selv kan gi det rette svar. Mellom ansatte og mannfolkene fra sjantikoret Cape Horn sitter flesteparten av de 29 beboerne, ikledd finstasen, ved de festpyntede bordene. Tente stearinlys, blomsteroppsatser og papirflagg fra alle verdenshjørner, sanger under fatene og vin i glassene vitner om at her skal det hygges. Styrer Nina Nygaard ønsker velkommen og forklarer at kvelden er viet mat fra personalets mange hjemland. - Vi nordmenn er jo mest vant til brunost, lapskaus og kjøttkaker - og pinnekjøtt til jul. Men nå skal vi få smake på noe helt annet, sier hun. - Ja, det gleder jeg meg til! kommer det høyt og kontant fra et hvitt permanenthode. - Snakk høgere! Eg hører ikkje itt steinsens ord! roper en annen fra bordet i enden av lokalet. Alle ler. Stemningen er lett. Og etter hvert som de ansatte så høyt de bare kan forteller hva det er de har laget, kommer flere imponerte «å du og du»-er og «dette skal bli spennende» fra bordrekkene. Det hender ofte at livet gir små slag og motgang som kanskje svir. Det finn's en mening med alt som skjer, men hårde ord, de bare ødelegger mer. Chilenske Luz Madrid har laget velduftende potetgrateng med kjøtt, oliven, egg og ikke så mye krydder i. Mens Jasminka Alajbegoviæ fra Bosnia har rullet ris, vårløk, mint, persille, krydder og olje i kokte teblader. Nå ligger de små lekkerbiskenene som lubne, mørkegrønne sigarer på serveringsfatene. - Nei takk, jeg spiser ikke blader, sier en av de eldre bestemt. I stedet forsyner hun seg ivrig av vietnamesiske Tran Minh Tuyets lekre vårruller og etiopiske Emebet Urgessas innbakte sambosa-kreasjoner med kjøttdeig, løk, paprika og småkrydder innbakt i flortynn deig. Også Sij Sierafina fra Moldovas velsmakende grønnsakssuppe med rødbeter, tomater, pasta og poteter, russiske Tanjas hjemmelagede kake og chilenske Vivians lekre rundstykker «pan amazado» går unna som - ja, nettopp - varme hvetebrød. Hvem kan forklare og gi et svar på alle spørsmål som vi ofte har? Hvis man kan glemme å være steil, går det an å lære av hverandres feil. Under bordsetet går praten lett. Erling Kongsvik fra sjantikoret spiller muntre trudelutter, mens gjestene får vinroser i kinnene og våger seg utpå «denne nymotens matgaleien», som en av gjestene begeistret utbryter. - Mmm, dette var så godt at jeg like godt spiser for i morgen og, smiler beboer Erna Steen. - Men det hadde vært kjekt om de kom litt oftere, konkluderer hun ettertenksomt med. Vi trekker oss tilbake idet blodrøde granatepleskiver og knalloransje sharon-båter (israelsk appelsinliknende frukt, red.anm.), kaker, kaffe, te og «nokke attåt» kommer på bordet. Smyger oss forbi et lite Kattegat av rullatorer ute i gangen. Og rusler ut i novembermørket til røsten fra glade pensjoniststemmer, som synger La oss leve for hverandre og ta vare på den tid man har. La oss leve for hverandre, livet selv kan gi det rette svar. Skraphandlerne/sakset fra: Studvest.no - Ting du ikke lenger vil ha kan være skatter for andre. Møt mannen som solgte Edvard Griegs pilleeske, en designer med sans for glidelåser, militærsamleren med over 150 uniformer hjemme, og en miljøforkjemper i eksosen under Puddefjordsbroen. Tekst: WALTER N. WEHUS   Forurenset miljø: Sylvi Taylor viser frem Miljøhusets bakside, blant gamle sofaer, søppelbøtter og betongsøylene under Puddefjordsbroen. – Folk ringer meg fra baksiden og spør hvor inngangen er, ler hun. FOTO: MARTE VIKE ARNESEN Miljøverneren På 1700-tallet var Monclair-huset en av de vakreste herregårdene i Bergen. I dag ligger det knuga under Puddefjordsbroen, omringet av betongsøyler. Men etter at det ble døpt Miljøhuset og Norsk Miljøvernforbund innredet en bruktbutikk i de fire etasjene, har det likevel kommet til sin rett. – I begynnelsen, da Miljøhuset startet, fikk vi gå igjennom kommunens containere, forteller daglig leder Sylvi Taylor. For tiden får de mer skrap enn de kan ta imot, men hun understreker at det er kvalitet fremfor kvantitet som teller. «HERREAVDELINGEN» Går du gjennom de fire etasjene snubler du stadig over uventede fargekombinasjoner eller mønstre, takket være Sylvis bakgrunn som eier av en designforretning. – Her har jeg laget en dameavdeling, sier hun og peker inn mot et stort rom fylt med knapper, glass og meter på meter med stoff for dem som liker å sy egne klær. – Og dette kan kanskje sies å være herreavdelingen, smiler hun. Et dusin malingspann danner velkomstkomitéen, før man snubler over et stativ fylt med gamle telefoner, datakabler og en anseelig samling lampeskjermer. Hadde MacGyver fått en time til rådighet her inne, kunne han sikkert løst verdens sultproblemer. ESTETIKK OG PISSOARER Lenger oppe i etasjene finner man flust med små skatter. I andre etasje går vi forbi et helt rom så tettpakket med madrasser at det er uråd å komme inn. På det vindskjeve loftet har man følelsen av at hele huset svaier. Jakkene har ofte skulderputer og korte ermer, men noen ganger finner man noe overraskende bra. Og med priser rundt hundrelappen kan man virkelig ikke kny. Vel nede igjen og ute i bakgården viser Sylvi oss et hundretalls dører, rør, sofaer, kjøleskap og alt mulig som kan tenkes å utgjøre et hus, sirlig stablet i den enorme bakgården. – Og pissoarer? spør vi og peker på en metalldings i industristørrelse. – Pissoar? Jeg trodde det var noe fra en filétfabrikk! Høy i hatten: Øyvind Heitmann (t.v.) er general i Republikken Gulating, og trenger en uniform. Butikkens eier Guttorm Alvsaker observerer og kommenterer hattehøyden. I bakgrunnen ser du militærhatter fra både Russland og annetstedsfra. FOTO: MARTE VIKE ARNESEN Samleren I Skostredet finner vi en helt annen type butikk. Innenfor dørene til Waterloo blir man møtt av militæreffekter, -bøker, -medaljer og -uniformer. Eier Guttorm Alvsaker har samlet på militæreffekter siden 1993, og tre år senere åpnet han butikken. – Jeg har rundt 150 norske uniformer hjemme. Eller, jeg fikk ikke lov til å ha dem hjemme, så nå står de på et eget lager, forteller Guttorm. Han står ved disken og viser oss bilder fra et lite album. En av skattene i samlingen er en Borgerdådsmedalje i gull. – Bare 29 har blitt delt ut, og jeg har en av dem, gliser han. Den er vel å merke kjøpt, ikke tildelt. REPUBLIKKEN GULATING Ved siden av disken står Øyvind Heitmann, som klager over de uortodokse størrelsene på fordums militærmenn. – Den generalmajorjakken der hadde vært perfekt, men offiserene var forbausende slanke, sukker han. Guttorm benytter sjansen til å legge til at ingen ringere enn Helge Jordal prøvde jakken da han skulle spille Pontius Pilatus i Jesus Christ Superstar. Øyvind trenger uniform til sommerfestivalen «Republikken Gulating», der Vestlandet skal realisere den gamle drømmen om å løsrive seg fra resten av Norge: – Vi skal erstatte løven på Riksvåpenet med en hjort. Har du noensinne vært på hjortejakt? Hjorten er synsk, det er helt garantert! NAZISTENES IDRETTSMERKE? Uniformene og medaljene kommer fra hele verden, selv om det er flest fra Norge, Russland og Tyskland. I skapene henger alt fra Barnas Idrettsmerke i gull, sølv og bronse til nazi-dekorasjoner. – Til denna jakken kommer jeg nok bare til å bruke skolemusikkmedaljer. Jeg er jo gammel sivilarbeider, ler Øyvind mens han prøver om en marinehatt ville passe til jakken. Om du føler at livet i uniform er noe for deg, kan du få jakker til en hundrings eller en komplett russisk generalmajoruniform til 8500 kroner. Om ikke teateret eller den nye republikken kommer deg i forkjøpet. Dronningen på haugen: – Jeg har svennebrev som syerske, men "sydame er et forferdelig ord, synes du ikke? I den lille butikken i Skostredet er det Linda Elizabeth Herlofson som er sjefen. FOTO: MARTE VIKE ARNESEN Designeren Rett over gaten for Waterloo ligger Klesskapet, en liten bruktbutikk som er mer eksklusiv enn de fleste. Beatles synger om kjærlighet mens innehaver Linda Elizabeth Herlofson står bak kassen og jobber med en symaskin. – Jeg er veldig selektiv, og tar ikke inn hva som helst. Men om stoffet er kult kan jeg sy det om til noe annet. Siden det er en bruktbutikk er det å reparere og sy om klær en viktig del av arbeidet, men sydame vil hun ikke bli kalt. – Jeg har svennebrev, men jeg vil heller kalles designer, forteller hun mens hun viser frem hjemmelagde hatter, kjoler og skjørt. ET VOKSENDE NABOLAG Linda har drevet butikken i ti år, og før holdt hun til i de gamle lokalene til Café Spesial. Nabolaget i Skostredet liker hun forøvrig bedre og bedre – Det er som en liten familie, alle hjelper hverandre her. Det var T. Michael som foreslo at jeg skulle ta over dette lokalet, og han hadde helt rett. Det er perfekt! Området rundt Skostredet er ifølge Linda i ferd med å bli pusset opp. Huseierne er nøye med hvem de leier ut til, og en planlagt gågate kan gjøre dette til Bergens svar på Grünerløkka. MED ÅPEN SMEKK Den lille butikken er i så fall perfekt, med en tidsriktig retroblanding av brukt og boutique. Selv om 90 prosent av kundene er studenter, får Linda noen ganger spesialoppdrag. – Denne vesken var det min venn Arnfinn som kom på, sier hun og viser frem en sylinderformet veske som utelukkende består av glidelåser i alle regnbuens farger. – Når en spesiell dame kommer inn i butikken, skal jeg presentere den for henne, smiler Linda mens hun viser hvordan vesken kan åpnes og forkortes på alle tenkelige måter. Selve vesken er ikke til salgs (bare glidelåsene kostet over 600 kroner), men resten av plaggene i butikken er det. Litt dyrere enn andre brukthandlere, men det er verdt det. Barokt sammensurium: Ville du kjøpt en utstoppet havskilpadde av denne mannen? Leif Magnussen viser frem en liten brøkdel av det han kan tilby, inkludert skilpadde og krokodille. FOTO: MARTE VIKE ARNESEN   Maksimalisten Magnussens Brukt-Antikt i Øvregaten (bak Bryggen) er et mekka for deg med mye fritid, stor pengebok og enormt nipsbehov. Faktisk ser hele butikken ut som om årene 1910-1970 har eksplodert innendørs. Et blikk opp i taket avslører at hver eneste kubikkmeter er tatt i bruk. En fiskesnor, bilderammer, en håv, kjelke, beinskinne med pålimt joggesko, en tuba, spade, lanterne (grønn), boksehansker, et utstoppet beltedyr, en hockeyhjelm og et gevir henger tilforlatelig rett over hodene på kundene. EDVARD GRIEGS PILLEESKE Eier og antikksamler Leif Magnussen har drevet butikken i over 14 år. Han startet med et billass med ting, men kan nå få flere slike lass om dagen inn i butikken. – Mange prøver å gi bort ting nå som det koster penger å resirkulere, forteller han mens han viser frem fangsten fra den siste uken; en dobbeltløpet pistol, en enorm utstoppet havskilpadde og førsteutgaven av en Ludvig Holberg-bok. – Vi hadde Edvard Griegs pilleeske her også. Muséet var skeptisk, så jeg solgte det til en samler. Leif beveger seg varsomt mellom hylleradene og plukker frem en liten hvit stubbe fra kaoset. – Dette er det eldste i butikken, forsikrer han. – Et to millioner år gammelt forsteinet tre. DYRE SJØMANNSSUVENIRER Det er ikke akkurat en billig butikk, men prislappen «95!» er satt på nesten alt mellom himmel og jord. Så selv om du ikke vil gi det for et par rustne nøkler, kan du få en gassmaske eller en gammel radio for den prisen. Et par mintgrønne og rosa, kinesiske lykter henger i taket til en tusenlapp hver. En typisk ting som sjømenn tok med seg hjem, forteller Leif. Med fem-seks rom er dette en kakafonisk labyrint som selv eieren umulig kan ha oversikten over. Men da vi forlot butikken ble toraderen som fotografen hadde fiklet med sirlig flyttet en meter av Leif. Som tydeligvis vet hvor alt hører hjemme tross alt. Kontaktskapande Kapitän Vidar Grimen må rekna seg god tid når han tek kapteinen på tur. Stadig kjem det folk bortom for å høyra om alder, hestar og kilometerstand. Godord er ikkje akkurat mangelvare. Steinar Hystad OPEL FRAMME OG BAK: Opel Kapitän 1959-modell med Opio 1967–modell på veg mot Opel-treff i Oppdal sist helg. FOTO: STEINAR HYSTAD     Publisert: 28. jun. 2005 - Det er ein kontaktskapande bil, ingen tvil om det, seier Fitjar-mannen, med den absolutt eldste og mest formfulle bilen i ventekøen i Sandvikvåg denne kvelden. Han har ikkje forvel stoppa motoren på sin grøne Opel Kapitän 1959-modell, før eigarar av monaleg meir moderne doningar stiller seg i halvsirkel rundt og studerer den særs velhaldne veteranen. Nostalgiske beundrande blikk vert også sende mot campingvogna kapteinen har på slep. Den er av typen Opio, produsert i Sverige og registrert første gong i 1967. - Då eg kjøpte vogna i broderlandet i fjor, fekk eg opplyst at det ikkje er så mange av slaget som framleis rullar på vegane. Opio'en er romslegare enn ho gjev inntrykk av og eit greitt bualternativ for oss når me skal til Oppdal for å treffa 170 andre oplar, fortel Vidar Grimen. Han reiser på treffet saman med fru Grethe og vesledotter Karen. Kapteinen hadde svenske vegar som underlag frå 1959 til 1997. Då vart opelen innkjøpt av ein mann i Verdal, seinare hadde han adresse i Bergen, før stasbilen frå Tyskland kom til Vik i Fitjar for to år sidan. Der står han «på stall» i lag med ein glinsande Opel Bliz (lastebil av eldre modell med snute) og campingvogna. Gjennom vinteren går det nokre timar til stull og stell av dei gamle køyretya. Ein alle tiders hobby, seier Vidar Grimen - som dagleg pendlar til Austevoll og arbeid med moderne bilar hjå Huftar Auto.  Første norske fisk har fått verdsarv-status Det første norske fiskeproduktet har fått verdsarv-status og er blitt godkjent av den internasjonale Slow Food-rørsla. Det er røykjesilda som Njardar AS lagar. På den store, internasjonale fiskefestivalen i Genova vart 350 kilo røykjesild seld. Italia er ein svært viktig marknad for oss. Vi selde alt vi hadde med oss på dei tre dagane vi var her, seier Jan Nærøy i Njardar AS som var ein av mange i Hordalandsdelegasjonen i Italia. Røykjesild og kvit geitost - Italienarane brukar ikkje så mykje røykjesild til middag. Dei et han helst til lunsj, som pålegg, med oliven og sitron. Marknaden vår i Italia har stagnert, men eg håpar det blir meir blest om oss no som vi er godkjent av Slow Food. Vi er svært godt nøgde med festivalen her, seier Nærø. Røykjesilda til Njardar, saman med den kvite geitosten frå Undredal, r dei to første matprodukta i Noreg som er godkjent av Slow Food og har fått verdsarv-status. I køen for godkjenning står mellom anna tørrfisk og klippfisk. Jan Nærø i Njardar AS og røykjesilda hans fekk mykje blest på den vellukka fiskefestivalen i Genova, og heile produksjonen vart seld. (foto: Bjarte Brask Eriksen) Møte med Handelskammeret Under opphaldet i Italia møtte Jan Nærø representantar for Handelskammeret. - Eg trur at Handelskammeret og den itailensk-norske samarbeidsforeningen kan gjere ein god jobb for oss. Dessutan er vi svært glade for at presidenten og grunnleggaren av Slow Food, Carlo Petrini, kjem på vitjing til oss i mai neste år. Vi jobba i eitt år for å bli godkjent av Slow Food og har høyrt at dét kan ta inntil fem år, seier Jan Nærø. Jomfrueleg sild   Her på berget stappar vi i oss pølse med brød. I Nederland kjøper dei norsk sild i kiosken på hjørnet. Matjes er delikatesse. Publisert: 13. jul. 2005 Terje Ulvedal Per Røys, dagleg leiar ved Domsteins sildeanlegg i Kalvåg, finn seg ei ferdig matjessild. - Dette er berre så utruleg godt. Du kan ete ho utan noko til, seier han og stappar halve fisken ned i gapet. Ved skjerebandet der sjefen henta silda, står seks fiskeindustriarbeidarar. Dei kontrollerer at silda som skal bli snop for hollandske ganar, held kvaliteten og ser ut som ho skal. Nokre bein blir tatt ut, litt blir skore av, ei og anna blir vraka. Leveransen skal til den tyske matvaregiganten Aldis nederlandske avdeling. Kjøparen har sin eigen oppsynsmann på plass. Han følgjer heile tida med på prosessen. - Kunden krev å ha ein person her som kontrollerer at produksjonen går slik han skal. Utan han til stades, måtte vi stoppa, forklarar Røys. Kremen av sild Er du heldig, kan du finne matjessild i enkelte butikkar i dei største norske byane, på kafé i Kalvåg eller ein henda gong på ein gourmetrestaurant ein eller annan stad i landet. For stort sett all matjes som blir produsert i Norge, går nemleg til eksport. Først og fremst Nederland, men også Tyskland. Der er matjes kremen av sild. Fisken som Domstein Kalvåg brukar til matjes er treårig nordsjøsild. Dette er sild som blir fiska rett før ho tek til å utvikle rogn og mjølke. Så tyder då også matjes jomfrueleg på nederlandsk. Silda blir altså tatt opp av havet like før fisken er kjønnsmoden, i mai, juni og juli kvart år. I denne perioden inneheld fisken spesielt mykje feitt, som både er svært sunt og gjev ein uvanleg mild smak. På båtane blir silda oppbevart i sjøvatn som held ein temperatur på rundt ei grad. - Silda bør helst fiskast sør i Nordsjøen. Det som også er heilt nødvendig er å samarbeide godt med fiskebåtane for å få optimalt leveringstidspunkt, fortel Røys. Smake i lake Når silda som skal bli til matjes blir pumpa i land frå fiskebåtane ved kai i Kalvåg, går ho etter litt bearbeiding til frysing. Dette er faktisk eit krav. - Frysinga gjer at vi kan spreie denne produksjonen utover året. Det er viktig for oss, seier Røys. Når silda blir tatt frå fryselageret, blir ho lagt til mogning i saltlake. Tida fisken ligg i laken kan variere frå 12 til 48 timar, alt etter feittinnhald og konsistens. - Det er berre ein måte å kontrollere at ho har lagt lenge nok i salt, det er å smake på ho når ho ligg i laken, fortel Røys. Etter at fisken er reinskoren ved skjerebandet blir silda vakuumpakka, frosen på ny og send til kunden i Nederland. Her blir matjessild mest seld i kioskar, gjerne i eit brød og med litt løk til. På same måte som vi her i landet kjøper hamburgar eller pølse med brød. - Det kan vel neppe vere tvil om kva som er sunnast, meiner Per Røys. Matjessild blir rekna som reine helsekosten, full av fleirumetta feittsyrer godt for hjarte og kropp. Salt er einaste stoffet som er tilsett. Også restaurantar i Nederland og Tyskland tek ein god del av den norske matjesproduksjonen. Der blir silda oftast brukt til forrettar. Voksen treåring Vi skal ikke ta hele forhistorien - men vi regner Bergensakevitten for et av Bergens Tidendes mer vellykkede biprodukter. SILDEKREASJONER: I forbindelse med Bergensakevittens treårsdag hadde Knudsen på Neptun kreert nye silderetter.    Publisert: 03. sep. 2005 Lotte Schønfelder Det begynte jo våren 2001 med en leserhenvendelse til spalten «BT hjelper deg» om hvorfor ikke Bergen hadde sin egen akevitt slik andre norske byer har, og BT var her virkelig til hjelp. Rett nok sammen med bartender Hans Bru som hadde tenkt på det samme, en selvoppnevnt, lokal Direction som gjorde et historisk godt forarbeid, og et ikke mindre godt arbeid fra destillatør, akevittekspert og «alkymist» Halvor Heuch. Men altså, vi regner den for et BT-barn - og nå har barnet fylt tre år. Anledning ble markert i Pütterstuen på Bryggen. Og ikke bare med noe i glassene, men også med noe på fatene. Nærmere bestemt sild. Ifølge Heuch er Bergensakevitten utmerket til sild (og selvfølgelig god også til annet), og i anledning bursdagen hadde Directionen bedt om en ny silderett. Det fikk den. Pizza/butterdeig med sild, løk og urter, carpaccio av sild (marinert i akevitt), og sildebrandade pakket i filodeig. Alt kreert av kjøkkensjef Dag Stian Knudsen på Neptun. I tillegg fikk bursdagsgjestene smake på silden kokkeelev Mothita Larsen fra Sandsli videregående vant konkurransen Årets Sild i Hirtshals med i år. Konkurransen har hatt norsk deltakelse i flere år, men det er første gang vi vinner. Og det med konkurransens yngste deltaker. Directionen kunne for øvrig melde om stor markedsføringsinnsats disse tre årene som er gått fra lanseringen skjedde 1. september 2002 - fra drammevisekonkurranse (også med hjelp av BT) til fremstøt i akevittbyen Trondheim og hansabyen Lübeck med historiske forbindelser til Bergen. Alt takket være entusiaster og sponsorer. Hva gjør man ikke for å fremme et bergensprodukt? Dansk sildejakt i norske farvann For første gang på flere år får danske fiskere i 2006 lov til å fange den fete og særlig ettertraktede atlantoskandiske silda i norske farvann. Denne sildetypen er også kjent som julesild. Publisert: 10. des. 2005, 16:18 Samtidig får norske fartøyer igjen lov til å losse fisken i danske havner. Avtalen mellom EU og Norge ble inngått sent fredag kveld, og den vil spesielt komme danske fiskere og fiskeindustrien på Nord-Jylland til gode. For den danske fiskeflåten alene kan tillatelsen til å fiske atlantoskandisk sild i norske farvann bety 40-50 millioner danske kroner i økte inntekter, ifølge det danske landbruksdepartementet. Også for fiskeindustrien i Danmark vil avtalen kunne gi en betydelig økonomisk gevinst, opplyser kontorsjef Ole Poulsen i departementet. (©NTB)  Tidsmaskinen Fana Folklore Guidebøkene Rough Guide, Lonely Planet og Fodor's forteller alle om Fana Folklore som en attraksjon i Bergen. Så vi dro. VENNSKAPSRING: Kvelden på Rambergstunet avsluttes i forbrødringens ånd. Publisert: 31. jul. 2005 Bodil Garvik «En miks av norsk musikk, mat og dans holdt på en privat eiendom utenfor byen» skriver Rough Guide nøkternt, mens Lonely Planet også legger inn skryt i anbefalingen: «Yes, it's tourist-oriented, but it's well done and a healthy proportion of the spectators is likely to be Norwegian». Ja vel? Ikke kjenner vi noen som har vært på Fana Folklore, selv om tilbudet har eksistert i 48 år. Dermed setter vi oss på den store leddbussen merket Fana Folklore, og som har avgang Festplassen klokken 19.00. Det er stappfullt. En stor gruppe turister fra det Londonbaserte bussreiseselskapet Cosmo har nettopp ankommet Bergen, og nå er hele hurven påmeldt norsk tradisjonsaften i Fana. Fra alskens land Turistgruppen er internasjonal - her er folk fra Australia, New Zealand, Kypros, Malaysia, India, USA (noen med norske røtter), Skottland og England. Noen få nordmenn også, som har tatt feriebesøket sitt med på arrangementet. Fremst i bussen, i bunad, Signy Eikeland. Det er hun som er Fana Folklore. Sammen med sin mann Lars startet hun det hele i 1957, og hver sommer siden har det strømmet turister til hjemmet hennes Rambergstunet oppunder Fanafjellet. I fjor gikk ektemannen bort. Nå driver hun Fana Folklore alene. - Velkommen! hilser Signy blidt inn i mikrofonen, og legger drevent i vei på engelsk for den lydhøre gruppen som ikke aner hva som venter dem, bortsett fra at de skal i Fana kirke først, og deretter skal delta i noe à la norsk tradisjonelt bondebryllup.  Eventyrtun Vi toger inn i den 800 år gamle kirken. Signy i front: forteller om pilegrimer som overnattet her, om Hellig-Olav og svunne tider. Lyset dempes, og fra ingensteds høres sang. Gamle norske salmer, sunget av Ingunn Skage, som vi etter hvert skjønner befinner seg i kirken, men ikke foran ved alteret, dit alle glaner i utgangspunktet. De langveisfra besøkende legger kameraene litt forfjamset ned. Dette er meditasjon - ikke underholdning. Et kvarter senere, ut i bussen igjen, en lynkjapp sveip oppover haugene, der Rambergstunet åpenbarer seg med tømmer og torvtak, nydelig utsikt over Fanafjorden og et sus av eventyr. - Å! Se på det lille huset! roper en australsk dame til venninnen, og flere kameraer får fart ved synet av tunets mange pittoreske småbygninger. - Som en dessert Mer å fotografere: En vakkert bunadspyntet velkomstkomité danner fortropp, og med hardingfelespill blir vi loset og ønsket velkommen inn i Rambergstunets store gjestesal, med flere langbord på det hvitskurte tregolvet. Åkleer på veggene, stor hvit åpen peis på ene kortveggen. Vi får rømmegrøt. Det er temmelig sikkert første gangen de utenlandske ser en bolle rømmegrøt. En lett eksaltert stemning brer seg. En asiatisk kvinne sier det alle tenker: - Hva er dette? utbryter hun på propert engelsk og med bestyrtet mine, før hun tappert og med stor besluttsomhet fører skjeen i munnen, og deretter beroliger selskapet: - Det er som en dessert.  Hun spiser en porsjon - og en til. Sønnen på tolv-tretten spiser også, uten et ord. «Wonderful» Vår engelske sidemann på rundt femti er bare fornøyd. Med grøten, med lefsene til kaffen, med de bunadskledde som svinser effektivt rundt og sørger for påfyll i grøttallerkener og saftglass. - Wonderful, mumler han gjentatte ganger i det grå skjegget, og nyter den påfølgende folkedansoppvisningen med øynene lukket. Han angrer på at han ikke har kommet til Norge før. - Det er så vakkert her, sier engelskmannen, og forteller at han kjenner historien om tungtvannet på Rjukan, han har vært på museet, han berømmer den norske motstandsviljen under 2. verdenskrig, i motsetning til den engelske, for i England var det fullt av overløpere. - Jeg skulle kommet før. Wonderful. - Ta en lefse til, oppfordrer vi sjenerøst, lett overveldet av den nesegruse norgesbeundringen. «Yankee Doodle» Med kveldssolen som trolsk spotlight danser og spiller våre bunadskledde, som er de hardingfelespillende søstrene Johanna og Karina Årdalsbakke Mjeldheim (9), og danserne Marit Andersen (17), Stig Henneman (14) og Monica Wespestad (26). Eldstemann Gunnar Bjånesøy (75) tar seg spesielt av sangen. Signy er allestedsnærværende - småprater med alle og enhver, fôrer forsamlingen i plenum med alt fra hvordan lage rømmegrøt til hardingfelas finurligheter. Stemningen er god. Det begynner å minne om et godt gammeldags vestlandsk familieselskap, der latteren sitter løst og det eneste rusmiddelet er kaffe. Alle som vil får prøve seg i dansen, alle som vil får prøve seg med sanger de kan. Amerikanerne synger «Yankee Doodle», australierne og flere nasjonaliteter følger opp, vikarguiden Luigi fra Italia trør ildfullt til med «Volare»; alle kan og det er ingen grunn til å være flau. Spennende torvtak Et par karer studerer torvtaket utenfor: det må da komme mye makk og insekter gjennom det taket? Og skiferen - går det an å kappe stein så tynt? Så er det over. Men ikke før alle har dannet vennskapsringen, mens Gunnar Bjånesøy synger «Å leva det er å elska». Akkurat da er terrorbomber bare en nifs og uvirkelig idé fra en annen tid. Så hørte vi da også en av damene spøkefullt uttale at «Norge må være det tryggeste stedet i verden - det er jo så dyrt at ingen kommer hit». - Noen hadde kanskje ventet seg en full middag, oppsummerer guiden Luigi i bussen tilbake til hotellet. Og legger til: - Men jeg tror de likte seg. Absolutt. Barberkrus med historisk sus I over 30 år har Erling Gerhard Leo-Holst Roness på Møhlenpris brukt Lord Nelsons barberkrus som tannglass.     ARV: Erling Gerhard Leo-Holst Roness arvet Lord Nelsons barberkrus av en venn i Wales for 37 år siden.   Publisert: 30. jun. 2005, Silje Midttun - Galskap, kommenterte en venn av meg da han fikk vite hvor kruset kom fra. Han tok frem sølvpuss og deretter havnet barberkruset i safen. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med det, forteller Roness. Den britiske sjøhelten Horatio Nelson ruver over Trafalgar Square i London på en 52 meter høy granittsøyle. Han bidro til at England ble den største og mektigste sjønasjonen på 1800-tallet. I sine mange kamper til sjøs mistet Nelson en arm og synet på det ene øyet. Han ga seg likevel ikke og vant flere store sjøslag. I år er det 200 år siden Lord Nelson døde i slaget ved Trafalgar. Ingen britiske skip gikk tapt i slaget og Nelsons seier gjorde at britene holdt stand mot Napoleon. Kjente Nelson-etterkommer Lord Nelsons barberkrus gikk i arv og havnet til slutt hos George Jessenson, en adelsmann i Wales. Da Roness flyttet til London for å studere på 1960-tallet, ble han kjent med Jessensons sekretær, svenske Vera Swane. Swane var bevandret i Londons selskapsliv og de traff hverandre på en fest hos en saudiarabisk prins. Hun inviterte til Wales og der ble Roness god venn med George Jessenson. I flere år tok han turen til Wales nesten hver helg. Adelsmannen var veldig stolt av sine røtter og de to diskuterte ofte historie. - For meg som var ung, var det et eventyr å oppleve denne mannen, forteller Roness. I november 1970 fikk han telefon om at George Jessenson lå for døden. Arvet 1700-talls historie Den eldre mannens eneste arving var en nevø. De to slektningene likte hverandre ikke. Natten Jessenson døde, 84 år gammel og to år før han skulle få sin Lord-tittel, brente nevøen testamentet. Dermed fikk han alt onkelen etterlot seg. Sekretæren sørget likevel for å oppfylle den gamles siste ønske om at Roness skulle få kruset etter Lord Nelson og et teservise etter admiral Ross Donnelly, som hadde vært kaptein på Nelsons skip. Egentlig skulle Roness også arve den originale brevvekslingen mellom Lord Nelson, Ross Donnelly og kong George III. Nevøen stakk av med originalene, men Roness fikk kopier. - Jessenson leste ofte høyt fra korrespondansen, som han hadde hengende innrammet på veggen. For meg betyr brevene mer en kruset. Her får man et innblikk i en hverdag som mannen i gaten ikke visste mye om, sier Roness. Han har lenge håpet på at noen skulle vise interesse for brevene i studiesammenheng. - Det hadde gledet meg, avslutter Erling Gerhard Leo-Holst Roness. Ungene blir tykkere og daffere "Fat People Are Harder To Kidnap" Barn og ungdom får i seg altfor mye sukker, og gidder ikke å bevege seg nok. Kristine Holmelid Publisert: 10. nov. 2005 Det bekymrer norske myndigheter. Sosial- og helsedirektoratet ber lærere, foreldre, matindustri og forbrukerorganisasjoner går sammen for å få de unge til å ta sunne valg. Her er noen fakta om norske barns usunne liv: * Ni av ti barn og unge får i seg mer sukker enn ønskelig. * Norske tenåringer får i seg nesten dobbelt så mye sukker som WHO og norske helsemyndigheter anbefaler som maksimum. * Gutter i tenårene drikker brus gjennomsnittlig nesten seks ganger i uken. De spiser godteri 4,5 ganger per uke. * Undersøkelser viser at også barn helt ned i fireårsalderen har et for høyt sukkerinntak. * Ca. halvparten av dagens barn beveger seg for lite. Ca. 40 prosent er inaktive, lite aktive eller moderat aktive. * Antallet inaktive og lite aktive har økt i løpet av det siste tiåret, særlig blant gutter. Kilde: Sosial- og helsedirektoratet. Gammelosten kan bli fredet Gammelosten fra Vik kan i havne i selskap med verdens mest berømte gourmet-produkter. Den særegne osten kan få rettslig vern på linje med Parma-skinke, parmesan, Roquefort og Fetaost. Publisert: 24. jan. 2006 Hvis søknaden går gjennom, vil ingen kunne kopiere gammelosten fra Sogn. I så fall blir det bare Tines meieri i Vik som får stå for produksjonen. Kravet er at produktet må være produsert eller foredlet i et definert område. Det er Mattilsynet som tar stilling til søknaden, skriver Sogn Avis. Gammelosten er den eldste og mest tradisjonsrike norske osten, og har røtter tilbake til vikingetiden. Hvert år arrangeres det gamalostfestival i Vik. Formannskapet i kommunen går sterkt inn for å verne det heilnorske pålegget. De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete Det var engang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde et stort, fælt troll, med øyne som tinntallerkener, og nese så lang som et riveskaft. Først så kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen. "Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet. "Å, det er den minste Bukken Bruse; jeg skal til seters og gjøre meg fet," sa bukken, den var så fin i målet. "Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet. "Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større." "Ja nok," sa trollet. Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen. "Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet. "Å, det er den mellomste Bukken Bruse, som skal til seters og gjøre seg fet," sa bukken; den var ikke fin i målet, den. "Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet. "Å nei, ta ikke meg, men bi litt, så kommer den store Bukken Bruse, han er mye, mye større." "Ja nok da," sa trollet. Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at broen både knaket og braket under den! "Hvem er det som tramper på mi bru?" skrek trollet. "Det er den store Bukken Bruse," sa bukken, den var så grov i målet. "Nå kommer jeg og tar deg," skrek trollet. "Ja, kom du! Jeg har to spjut, med dem skal jeg stinge dine øyne ut! Jeg har to store kampestene, med dem skal jeg knuse både marg og bene!" sa bukken. Og så røk den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo sund både marg og ben, og stanget ham utfor fossen; og så gikk den til seters. Der ble bukkene så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen, og er ikke fettet gått av dem, så er de det ennå. Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute  Trodde geitost var bombe I ettertid ser Fauske den humoristiske i situasjonen på flyplassen i Brussel.   Oslo (ANB): – Det er en geitost. En norsk geitost, bedyret en fortvilet Tore Fauske overfor belgiske sikkerhetsvakter. Men de var sikre på at den norske delikatessen var livsfarlig sprengstoff. Fauske var på vei hjem til England etter et oppdrag som tolk – lykkelig over å ha fått hendene sine på en ekte norsk geitost. Men da han sto i sikkerhetskontrollen omringet av morske vakter, var opplevelsen en noe annen. Forbauselsen var stor da gjennomlysningsbåndet ble stengt og passasjerene bak Fauske ble dirigert over til det andre kontrollbåndet i avgangshallen, ifølge Stavanger Aftenblad. – Vaktene tok formelig et skritt tilbake da jeg begynte å dra opp glidelåsen, sier Fauske. Da han hadde trukket opp glidelåsen, løftet én av vaktene innholdet i bagen ut, gjenstand etter gjenstand. – Dette gjorde han så varsomt at det var klart at han ventet at det kunne smelle hvert øyeblikk, forteller Fauske. Da vaktene omsider klarte med spor omhu å lokalisere sprengstoffet utbryter Fauske: Its a goats cheese, a Norwegian goats cheese. – Ikke før jeg tok osten, langsomt løftet av plastlokket og tydelig demonstrerte at det dreide seg om noe spiselig, slappet vaktene av, forteller han til avisen. Bergensar lagar Trøndelags beste gardsost Bergensaren Carlos Helguera og kona Karen Lourens sin ost «gammel-erik» vart kåra til Trøndelags beste gardsost under Matfestivalen i Trondheim i sommar. - KAN NESTEN IKKJE TRU DET: Carlos Helgueara er svært nøgd med at osten deira fekk bestepris under TrønderskMatfestival. Her er vinnarosten i produksjon. FOTO: KNUT STRAND     Kongelig: Geitost, laget  i form med monogrammet til kong Haakon VII. Publisert: 19. aug. 2005 Hilde Kristin Strand - Det er nesten absurd, seier Carlos Helguera. Han og kona Karen driv sitt eige ysteri i vesle Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Dei starta tidleg i fjor, men har berre hatt ost for sal i om lag 10 månader. - Og nokre av dei andre som var med, har ysta i 10 år. I tillegg var det ostar frå Tine med i konkurransen, seier Carlos. Det var 4. august, første dag av TrønderskMatfestival, at ostekåringa fann stad. - Eg tenkte at «eg skal no levera inn ein ost». Det var ostar frå mange småskålaprodusentar på bordet, og eg tenkte ikkje meir på det før eg vart pikka på skuldra om kvelden. «Du er nominert» var beskjeden, og eg måtte koma opp i kokketeltet, fortel Carlos. Der fekk han og Karen diplom for Trøndelags beste gardsost i kategorien halvfaste ostar. Av 5 moglege poeng fekk dei 4,5. Osten dei vann med, har fått namnet «gammel-erik», og er lagra minst eit halvt år. - Prisen betyr mykje. Me har jobba mot eit mål, det har me trudd på, og no får me anerkjenning frå fagfolk, smiler Carlos. Han fortel at prisen hadde effekt på salet under matfestivalen. - Då stod diplomet ved sidan av «gammel-erik», og det var den osten som forsvann fortast. No er me eigentleg glade for at festivalsommaren er over. Me har ikkje mykje ost att på lageret, så no må me berre produsera ei stund, seier den glade vinnaren. Helt Konge: Kvinne (93) tok tyver med balletak Den gamle kvinnen hevdet hun har et "jerngrep" etter å ha melket geiter hele livet. En ung skurk måtte på sykehus etter møtet med gamlemors never. Av: Bjørn Thomas Olsen Effekten av geitemelk, som allerede ble brukt av Cleopatra, har blitt gjenoppdaget. Hyppokrates beskrev geitemelk som en helende essens i sine medisinske tidsskrifter. Og allerede i det 6. århundre, ble de første SPA- behandlingene med geitemelksbehandlinger etablert. Forskere fant ut at at de aktive ingrediensene i geitemelk er identiske med de som finnes i det naturlige beskyttelseslaget i huden vår. Det er også en selvfølge for oss og understreke at geitene beiter på biologiske enger og marker.  Geiter er kjente for sitt sterke immunforsvar og utmerkede helse. De kan heller ikke utvikle kreft. Geitemelk beskytter cellene og påvirker cellefornyelsen på en positiv måte. Den inneholder også store mengder vitaminer (A, B1, B2, C, D), mineraler (kalsium, sodium, magnesium) og fuktighetsgivende faktorer som panthenol. Dyrebare oljer beskytter huden mot tidlig aldring og gjør den myk. De siste forskningsresultater på geitemelk understøtter geitemelkens vitkige innholdsstoffer, og har i tillegg vist at den inneholder coenzymet Q10 og mer enn 70 umettede fettsyrer. På grunn av sitt lave smeltepunkt på 37 grader, blir geitemelken lett absorbert av huden, og kan trenge inn i de dypeste hudlagene. Dette har en positiv effekt på absorberingen av de høyeffektive naturlige essensene som finnes i Geitemelkprodukter.  Ifølge Ananova skjedde den dramatiske historien i Litauen, nærmere bestemt i byen Klaipeda. Soja Popova (93) ble skubbet overende av to menn da det ringte på døren hennes. Hun fikk festet hånden i skrittet på den ene banditten og "grep med all kraften jeg hadde". Det var tydelig mer kraft i den gamle kvinnens grep enn de to skurkene klarte. - Han skrek som et dyr og kameraten hans prøvde å hjelpe han løs, men han hang fast i et jerngrep, sier kvinnen ifølge Ananova. Skurken skrek så høyt at naboer ble redd og varslet politiet. Da mannen endelig kom seg løs fra den gamle kvinnens grep, bar det ut igjennom et soveromsvindu. Fort gikk det ikke. - De kom ikke langt, den ene mannen kunne knapt gå, og han virket oppriktig glad for å se politiet, sier en talsmann for politiet. Mannen krevde å bli ført til sykehus på grunn av store smerter. Popova hevder at et langt liv med geitemelking har gitt henne enorm styrke i klypene.  Åsane er mye mer enn en motorvei Historien om Sigurd Slembe.                                            Kongehuset  Kort fortalt er den slik: I Mjølkeråen ligger en fjellhule som bestandig er blitt kalt for «Slembehola». På 1100-tallet var det borgerkrig i Norge, og Sigurd Slembe var en av dem som mente han hadde rett på kongedømmet. I 1136 ble han tatt til fange i Bergen og rodd nordover fjorden. Han var sikker på at han skulle avrettes, og utenfor Mjølkeråen hoppet han over bord i et ubevoktet øyeblikk og svømte i land. Om natten gjemte han seg i en hule mens vaktene lette etter ham. Da de ga opp dagen etter fikk Sigurd Slembe hjelp fra folk på gårdene i Mjølkeråen. I nesten 900 år har historien gått fra generasjon til generasjon. Vinteren 1138-39 var Sigurd Slembe på flukt nordover i Hålogaland sammen med Magnus Blinde. Forfølgerne ville ta livet av ham. Magnus ble igjen på Bjarkøy hos vennene sine, mens Sigurd måtte dra videre. Han dro da gjennom Tjeldsundet, seilte gjennom Svellingen og inn i Øksfjorden. Innerst i fjorden, i Vestpollen, hogde han stavnene av skipene sine og søkte dem der.  Fjorden var ubebodd, men et godt gjemmested for mennesker på flukt. Innerst i fjorden i ei ur fant han en hule mellom store steinblokker. Der overvintret han sammen med 20 mann. Mat fik de tilsendt, og samene hjalp dem gjennom vinteren.  (VG NETT 03.07.05 )  Sånn ja! De fikk klappe villsau, spikke båter, male korn og smake heksebrygg! Og Martine på fem fikk lære seg lefsebakingens kunst. Jo da, det var barnas festdag på Matfestivalen på Bryggen i går. GJØGLER: Medlemmene av Bergen Byspill har satt fest og farge til matfestivalen på Bryggen i helgen. SÅNN JA!:  undervisning  av Lena i  lefsebakingens kunst HEKSEBRYGG: Spennende å smake heksedrikk brygget på urter Publisert: 12. sep. 2005 TRULS SYNNESTVEDT Med foreldrene på slep ble ungene invitert på en smaksreise Vestlandet rundt, fra middelalder til lefsealder. Og allerede ved kirketid lå sneken av stekte godsaker umiskjennelig i Bryggestredet med omliggende smitt og smau. Der humørbonde Geir Styve fra Hjelmås vandret rundt med villsau i bånd - og matmons Erik Halvorsen veiledet køer av barn som ville lære å bake potetlefse. - Bruk begge hendene, og alle fingrene, så kjevle, snu hele tiden, sånn ja! Dyrisk festlig var det også for alle familiene som fulgte skiltet som pekte veien til «Levande dyr» på Bryggens bakhage. Der fant de både minigrisene Smitt og Smule, høna Vera med 19 kyllinger og villsauen Tindy, som tålmodig lot seg melke så det sprutet nesten helt opp i Øvregaten. - Mye bedre enn tran! Men, uhuu, aller mest spennende var kanskje heksebrygget. Servert av heksene Hanne «Huldra» Mellingen (15) og Ida «Tyrill» Kvinge (15), i kitler fra Hordamuseet og med selvsvertete heksetenner. - Mye bedre enn tran, oppsummerte venninnene Flora Midttun Schofano (6), Dina Giæver (6) og Stella Midttun Schofano (8) da de litt skeptiske slurpet i seg hver sin skje av sjefsheks Bente Kronhaugs hostemikstur. Brygget på urter som anis, honning, mynte og noen heksehemmeligheter. - Skikkelig godt, presiserte de tre venninnene. Noe vi kan bekrefte etter selv å ha våget oss på en skjefull heksedrikke, etter forsikringer om at drikken ville gjøre oss til en prins. Det stemte og nå mangler vi bare prinsessen. - Fantastisk! Skikkelig fornøyd i går var også Dirk Kohlmann Tvedt, en av Fylkesmannens og matfestivalens prosjektansvarlige. - Fantastisk, det er det eneste ordet å ty til, jubler han mellom lefsekling fra Hardanger og cider fra Sogn. Med været på sin side nesten til siste time i går klokken 17, har årets «Bønder i byd'n» vært en minst like stor suksess som fjorårets. - Utstillerne har solgt så det holder og publikum har vært strålende fornøyd, konkluderer Kohlmann Tvedt. - Under matfestivalen i fjor ble det talt sytti tusen innenfor Bryggens portaler, i år vil jeg tro at tallet blir noen tusen flere, håper han. Begeistret er han også over oppslutningen rundt gårsdagens familiedag. - Her er stappfullt med barn som får lære mye om mat og mattradisjoner. Og at det blir matfestival på Bryggen neste år også, er han sikker på. - Arrangementet i fjor var bra, og etter oppfølgeren i år er vi sikre på at Bryggen er rette stedet for dette arrangementet, jubler han med festival i stemmen.   Sprøstekt lykke med påfyll Det enkle spisestedet minner mest om en amerikansk småbykafé anno 1950. Med cola-kunst på veggene og sprakende jukebox-stemning i lokalet. Publisert: 21. aug. 2005 TRULS SYNNESTVEDT «Mom's kitchen» står det på et skilt over kjøkkendøren, og neonlysene blinker fargerikt mot oss. Pin up-kloningene også.   Bare James Dean og serveringsdamer på rulleskøyter mangler i denne amerikanske drømmen. Men det er s'gu ikke mye amerikansk over MENYEN på Kafé Stafetten på Østerbro i København. For maten «Mom» serverer er like urdansk som tuborgen i tappekranene. Eller som Kim Larsen og Dirch Passer i én og samme person, for den saks skyld. Danske folkefavoritter som hakkebøff og frikadeller er blant «Moms» bestselgere. Stedets stamgjester er forutsigbare sånn. Blant dem et lite buekorps københavnboende bergensere, som i felles savn av raspeballer og vossakorv ganske ofte møtes på Stafetten, til et etegilde som trygt kan kalles «fett».  Ja, så forutsigbare er vi blitt, at kelneren ikke lenger bryr seg med å bringe oss menyen. Han spør oss heller ikke om hva det skal være. Han vet det. For han ser begjæret i øynene våre og vet hva vi kommer for. Derfor smiler han bare megetsigende når han nikker oss på plass i den røde skinnsofaen ved vindusbordet, før han setter kurs for «Mom's kitchen». Der bonger han inn vår favoritt - «stegt flæsk med persillesovs». Og ikke bare VÅR favoritt. På Stafetten bæres det stekt flesk til de fleste bord. Fat med pyramider av glinsende sprøstekt flesk, servert med dampende poteter og tyktflytende, hvit saus. - Jeg kommer med mer når fatet er tomt, sier vår danske kelner, og setter et bugnende serveringsfat foran buekorpset. På Stafetten serveres nemlig flesket ad libitum, det vil si at gjestene kan bestille så mange påfyll de ønsker, uten at det koster fem øre ekstra. I andektig taushet forsyner vi oss fra fleskefatet med det vi har av hender - deretter litt mer dannet med poteter, og til sist heller vi rikelig med persillesaus over det hele. Så skåler vi for Danmark, danskene og spisestedet Stafetten - og går i gang. I et par minutter knaser vi de stekte fleskebitene i stillhet, bare i stand til å utveksle henførte blikk over bordet, mens fetthungeren stilles. Når vår venn servitøren ser at det begynner å minke på fleskesværet, svinger han innom hos «Mom» i kjøkkenet og henter et nytt fat med like guddommelig sprøstekt nasjonalflesk og plasserer det på vårt bord. En ny runde med poteter og persillesaus følger selvfølgelig med. Når mesteparten av haugen på fat nummer to er fortært og vi nærmer oss hvilepuls, er vi vanligvis godt fornøyd. Enda mer fornøyd blir vi når regningen kommer på bordet. Førtifem danske kroner pro pers koster herremåltidet. For på Stafetten er det ikke bare pin up'ene som er fra 1950-tallet, men også prisene. Danskene sover minst i Norden Danskene sover mindre enn noen av sine europeiske naboer. Både i Norge, Sverige og Storbritannia har folk i gjennomsnitt lengre nattesøvn enn danskene, skriver Politiken. "Søvn, søvn, forferdelige oppfinnelse, forferdelige nødvendighet, du eneste makt jeg frykter."  SØREN KIERKEGAARD Publisert: 12. sep. 2005 Dette er ikke noe Danmarks befolkning trenger å gå rundt og bekymre seg for, het det på den ansette København-avisens nettsider mandag. For ifølge fagfolk lever mennesker som sover 6-7 timer per natt lengst. - Det er overraskende at vi tilsynelatende sover mindre enn folk i de landene vi pleier å sammenlikne oss med, sier søvneksperten Jan Ovesen til Politiken. Han sier likevel at ingen behøver ligge søvnløs av bekymring for å få for lite søvn. Søvnkvaliteten er nemlig langt viktigere for den alminnelige helsetilstanden enn lengden på søvnperiodene. Det som teller, er at man får sove rolig og uforstyrret når man først har sovnet, påpeker Ovesen. Søvnen har betydning for viktige funksjoner i hjernen, som problemløsning og hukommelse. Hvis man sover mindre enn fire timer i snitt per natt, fungerer man dårligere både på jobben og sosialt, sier Jan Ovesen til Politiken. Det vil bli nok søvn i graven.  BENJAMIN FRANKLIN  Flybåren mat for stålmager Lørdag feiret bergensskottene Burns Supper med hakket innmat, whisky, øl og trifle. Mat for kiltkledde barskinger – og en utskremt journalist. Anne-Grethe Dahl Publisert: 26. jan. 2006 Allerede på parkeringsplassen ved Åsane idrettslags klubbhus skjønner vi at dette må være stedet for bergensskottenes årlige feiring av nasjonaldikteren Robert Burns. For like innenfor døren spiller sekkepipeblåserne Kirstine Folmann og Chris Jones «Amazing Grace» og «Auld Lang Syne» så åsabuer i mils omkrets ganske sikkert skvetter midt i Dagsrevyen. STOLT SOM EN SLAKTER: Slakter Joe Findlay fra Portobello utenfor Edinburgh er kommet flybåren med nær 30 kilo egenprodusert haggis. Her bærer han den «nyslaktede» haggisen på sølvfat rundt festbordet, mens Chris Jones fra Isle of Mull sekkepipespiller det han er god for. Ved bordet venter Mary Alexandra Magnussen (fra venstre), datteren Vigdis Magnussen og sønnen Torstein Magnussen tålmodig på årets høydepunkt - haggis, tatties and neeps (haggis, kokte poteter og kålrabistappe). Foto: ØRJAN DEISZ Flybåren haggis Vi er høytidelig invitert, og har stålsatt magen så godt vi kan foran festens kulinariske hovedattraksjon: haggisen. Denne fryktede spise er skottenes nasjonalrett, og består av hakket innmat, talg, løk, havregryn og krydder, elegant innpakket i elastisk sauemage. Til fjorårets Burns Supper måtte Bergen Scottish Society ta til takke med kjøttpudding fra Solheim Kjøtt, fordi haggisen som de hadde bestilt direkte fra Skottland aldri kom frem til Bergen (levende beskrevet i en helsides BT-reportasje 19. februar i fjor, red.anm.). Derfor tok de ingen sjanser i år, og inviterte like godt slakter Joe Findlay flybåren fra Edinburgh til festen. Med seg i kofferten hadde han nær 30 kilo egenprodusert haggis. THE IMMORTAL MEMORY: Helten selv - nasjonaldikteren Robert Burns - er selvfølgelig med på en ekte Burns Supper. Her i egenskap av et lite maleri, dandert av den splitter nye bergenstartan - offisielt godkjent av skotske myndigheter som tartan for Bergen, Norge. Legg merke til det norske flagget i rutemønsteret. Fiffig, ikke sant? Foto: ØRJAN DEISZ Address to the Haggis Vi setter oss ved ett av langbordene, for anledningen dekket med skotskrutete servietter, vakre tistelbuketter – og store, tomme tallerkener ¿   – Hva? Har du ikke spist haggis før! Da har du jammen noe å glede deg til, erter vår sidemann Jon Schreuder oss. Han er gift med styremedlem Patricia, som nikker oppmuntrende mot oss fra andre siden av bordet. Så skrider slakter Findlay, iført nydelig kiltantrekk og til høylytt sekkepipeakkompagnement, inn fra kjøkkenet med en gråblek haggis dandert på et digert sølvfat. SOM EN GIGANTISK RULLEPØLSE: Kokk Marianne Eide har tatt utfordringen med å tilberede 25 kilo haggis til 80 sultne skotter: - En haggis av denne størrelsen trenger cirka halvannen time i varmt vann før den er «piping hot», som skottene så treffende sier det. Og den må passes på hele tiden. Det skulle tatt seg ut om sauemagen sprakk og alle innvollene fløt ut i vannet, flirer hun. Foto: ØRJAN DEISZ Haggisen plasserer han foran seremonimester James Fulton, som med stor innlevelse deklamerer Robert Burns «Address to the Haggis» samtidig som han stikker en lang seremonikniv i det grå beistet. Vi får assosiasjoner til 007-skuespiller Sean Connerys mandige, skotske aksent . Rause porsjoner kålrabistappe kommer på bordet, og vann, øl og skotsk whisky fylles i glassene. Så serveres selve haggisen, nå dandert som en rykende gråsvart masse. Vi får selvsagt en diger kladeis servert på fatet vårt, med gode ønsker om et smakelig måltid. HØYTIDELIG SEREMONI: «His knife see rustic labour dicht. an cut ye up wi' ready slicht. Trenching your gushing entrail bricht, like ony ditch. And then, o what a glorious sicht; warm, reekin, rich!» Når seremonimester James Fulton kommer til tredje verset i Robert Burns «Address to a Haggis», er det på tide å sette kniven i den stakkars gråbleke haggisen som ligger og dirrer på sølvfatet. Foto: ØRJAN DEISZ – Den blir litt bedre om du først dusjer den med litt whisky, trøster Margaret Torbjørnsen oss. Vi forklarer at vi kjører, og forsøker i stedet med litt alkoholfritt øl. – Nei, whisky må til. Den gjør samme nytten som akevitten til pinnekjøtt, den fungerer som Plumbo for systemet, trøster invitert gjest Terje Setsaas seg med. Det er første haggismåltid også for ham.  Kleinete Vi våger oss på en gaffel grå masse. Konsistensen er som melet, tørt hakkekjøtt. Og smaken er uforklarlig; både god og dårlig på samme tid, sterkt krydret med blant annet pepper og nellik. Etter noen munnfuller må vi svelge ned med øl og vann. Haggisen har nemlig en lei tendens til å legge seg som kleinete deig oppe i ganen. Og selv om smaken for så vidt er ok, må vi innrømme at både kålrabistappen og desserten rifle var mye, mye bedre ¿ Men stemningen rundt bordene er på topp. Kiltfaktoren er rimelig høy, og bergensskottene er tydelig fornøyde med den flybårne haggisen. Og etter at all haggis med tilbehør er fortært, og etter at den høytidelige fremføringen av blant annet «The Selkirk Grace», «A Man's a Man For A' That», «Address to the Haggis» og taler for Robert Burns, til the Lassies (damene, red.anm.) og til herrene er vel overstått, ryddes bordene. For nå skal det danses! Skotsk reel Like bra haggisen er kjent for å være proppfull av proteiner. For jammen kan skottene danse så kilten vipper – makan til danseglede er det lenge siden vi har sett! – One, two, three, four. Round and round and up we go! Vi observerer ikke én eneste liten veggpryd. Hele hurven danser ringdans etter ringdans, til humørfylt trekkspillmusikk og muntre tilrop. Og det hele avsluttes flere timer og en velfordøyd haggis senere med «Auld Lang Syne» – med røde kinn og hendene i flette med hverandre. Idet vi går, kan vi ikke dy oss for å spørre en dansesvett Roger Fulton om han kan røpe for oss hva det er han er iført under kilten? – The future of Scotland, of course! Skottlands fremtid! gliser han og blunker lurt til konen Laetitia. Og selv om haggisen mildt sagt var en smaksopplevelse i en klasse for seg, sier vi begeistret som slakter Findlay: – Vi kommer gjerne igjen til neste år!

Web Hosting · Blog · Guestbooks · Message Forums · Mailing Lists
Easiest Website Builder ever! · Build your own toolbar · Free Talking Character · Audio, Fonts, Clipart
powered by bravenet.com