theBergenPost1LIGHT

theBergenPost1   Festival   Angels   Amalie   Philante   8. Mars   Kompasset   Nathalie Nordnes   Helsesak   Politiplukk   UiB   Edvard Grieg   Expo   Subbesi   Presten   Frimurer   Blog   BHG   HANSA   Rekord   MarkedsPlassen   Gal(l)eriet    Meteor     Utvandring     AKTUELL  Fyrstikksamler  BRANN   Stortinget  Botanik6  Jakt  Havelle  Haggis  Trommis  Hei(s)  Listen  GultKult  Ohldieck  Skriften  PIZZA  Fattigdom  Reality  Skype  Nattergalen  Broder  Skarr-Ring  Stamps  Torget  Torgethellig  Torgethuffda  Torgethygiene  Torgetsvenner  Torgetquevadis   Oppsop    Bergen 4All  Bergen  WW2  Politiet  Ord  Kuriosa  Helse  Bekkalokket  Universitas  Huset  EgoJournalen     Skur 8       Skolten       Dikkedokken    Torget      Almenningen    Pariserhjulet   Ingolf      Index       Enniken     Fenniken     Finken      Foken       Finnemann    Hannemann   Jonnemann    Svigermor   Marinen  Mariminehollet  Olinemor  Søthollet  Tehollet  Pillehytten  På Leven  Kor Tidi'   Ittemetitt  Kutenner  NOR/GE/WAY/WEGEN  Privateeye *  Greenland  Logistics  Viet nam  Vikings  Bergen  Masons *  uvc           In English Sámegillii Polska Unia Europejska Sápmi / Laponia  UBB-KK-N-311_024 01.05.1928 - 31.12.1928 Lappeleiren på posthustomten i Bergen sentrum 1928 The Sámi Association of North America contains information about Sámi culture and the emigration of Sámi people to the United States. Lappmarklag is a bygdelag for Sámi descendants in the US. See also the Baiki: the North American Sami Journal which promotes an awareness of indigenous Saami culture through education, communication, research, and the arts.

Motejakt! Gå på jakt i skogen og hent inspirasjon til garderoben din. Vi skjøt blink i Bergens turistløype.     HARRY CHIC: Den norske harryen med trailercaps og T-skjorte med hjort. Capsen finner du i kjelleren eller på din nærmeste bensinstasjon. ELG I SOLNEDGANG:  Hos Berle på Bryggen samler du et knippe elger, som pynter opp både bukselinninger og vesker.                 KITCH: En tur gjennom turistløypen sikrer deg T-skjorter av . Kombiner med klassiske plagg og la den lekende elgen være blikkfanget i antrekket. Den t-skjorten får du hos Berle på Bryggen. NATURALISTISK:  beltespennen med elg finner du hos Hobbykjelleren. Gå for de ekte og naturalistiske elgene.  ELG I SNØ: Gå på jakt i byens broderiforretninger og broder elg på jakken din. Broderi Service.  Publisert:  2005BT Skogens konge har blitt mote. Det samme har Bambi og resten av skogens skapninger med gevir og pels. De store moteskaperne har forsøkt å dra oss med på tur i skogen i flere år. Endelig ser det ut til at vi vil følge med. Den eksentriske nederlandske designerduoen Victor & Rolf var blant de første som hentet frem skogens dyp i sine kolleksjoner. Da de viste sitt bud på denne vinterens mote, slapp de modellene løs på catwalken sminket som Bambi og med gevir stikkende ut av luftig frisyrer - med jegerens truende skudd i bakgrunnen. Victor & Rolf er kjent for å være først ute med det siste på den internasjonale arenaen. Når de legger ut på jakt, er det bare å følge etter. - Vi ville lage et slags moteeventyr, sa Rolf etter visningen. Eksotiske Norge Elg i solnedgang. Elg i strikkemønster. Elg på tyske bobiler. Skogens konge er kanskje det viktigste symbolet verden forbinder med Norge. Nå søker også moteverdenen de norske skogene for ville skapninger. Da Michael Jackson ankom åpningen av rettssaken sin, var det med en pent brodert hjort på jakken. Glem kitsch. Glem gulnede postkort. Norge er trendy. Elg og hjort er trendy. Det er ingen grunn til at vi skal være sist ute med vårt eget. Da motedesigner Åse Helena Hansen fra Bergen ble hyret inn av danske Bitte Kai Rand for å designe den nye jeanskolleksjonen til merket, gikk hun på skattejakt i hjembyens hobbybutikker. Her fant hun blant annet beltespenner og broderier med elg. Inspirasjonen var tydelig da nye Rand Jeans ble vist på Københavns brune Moose Bar i februar. Her kunne dansk presse og motebransje blant annet få med seg en jakke med elgtrykk på ryggen. - Jeg ville gi jeanskolleksjonen en skandinavisk identitet, sa Åse Helena om kolleksjonen, som kommer i butikkene til høsten. Autentisk og salgbart Åse Helena er ikke den eneste som har tatt i bruk skandinaviske symboler i sitt design. Våre nordiske naboer har for lengst oppdaget at vår del av verden er både eksotisk, trendy og salgbar. Det finske søskenparet bak Ivana Helsinki har helt siden de solgte sitt første plagg brukt den finske campingkulturen i både design og markedsføring. Norske Moods of Norway har satset beinhardt på det norske og hentet inspirasjon fra alt fra samiske tradisjoner til gamle vikingdrakter. Det autentiske norske representerer både ærlighet og ekthet i moten. Nå står elgen klar til å gjøre entré på verdens motescene. På jakt i Bergen Hent frem den gamle strikkegenseren med elgmotiv eller let frem elg i solnedgang-broderiet hos din bestemor. Moteverdenens siste påfunn er like utenfor døren din. Her våre beste shoppingtips etter en elgjakt i Bergen sentrum: Byens hobby- og broderiforretninger bugner av elgeffekter. Lag ditt eget belte med elgmotiv på spennen eller broder elgmotiv på jakken din. Ta turen gjennom turistløypen og vi lover deg en bugnende handlepose av nøkkelringer og T-skjorter med skogens konge. Gå for den naturalistiske elgen og spar de moderniserte utgavene til turistene. Det autentiske er alltid det beste! Kombiner elg-T-skjorten med klassiske elementer som dongeribukse og enkel blazer. Kitch og klassisk kler hverandre. TEKST: HEGE HAMMERSLAND Drunken moose alert in southern Norway Experts are not sure how it will affect moose behavior, but if you meet Norway's 'King of the Forest' in the southern part of the country, he could be intoxicated - and potentially dangerous. According to a report from the Newspapers' News Bureau (ANB), the reason behind the warning is this year's early snowfall.  A warm summer has led to an unusual bounty from the region's fruit trees. The sudden and early snowfall has left some fruit under snowy cover, while still more remains on the branch. This fruit is fermenting, and also a readily available and tempting source of food for the region's moose. "This is the first time I have heard that moose are getting drunk. But I assume that they react the same way people do to intoxication - some become harmless while others are the exact opposite," said district veterinarian Paul Stamberg in Kristiansand. Martin Kolberg, head of the local animal committee in Telemark, warns people to beware of drunken moose. "Be careful when you approach moose that have been munching apples for days. Their behavior can alter and they can become frighteningly aggressive. Clap and see how it reacts. If it doesn't retreat but instead comes even closer, by all means stay vigilant. It can be intoxicated and attack," Kolberg told newspaper Faedrelandsvennen. Forbes Life Girl vs. Moose Jessica Maxwell, 06.05.06 Wherein our correspondent ventures to Norway, joins some hunters and scrupulously avoids being impaled, trampled or drowned in quicksand. 900.000 I OPPLAG: Faksimile fra Forbes Magazine When da dog stops barking, da moose is moving." Toward us? Bjorn regarded me with lutefisk eyes. "Yes, maybe. If we have da luck." He nodded, and Ingrid nodded back. Bjorn Johansen was our hunting guide. Ingrid Shumway is the founder of Five Stars of Scandinavia, the U.S. outfitter that books this annual October trip. We were hunting on the opening day of Norway's moose season alongside our hosts, owners of a 10,000-acre private woodlands outside Oslo. The family sold its ancestral home, which is now a hotel, Losby Gods Manor. But they kept the surrounding property--a preferred hunting ground since 1850 for European nobility, including Norway's late King Haakon VII. The hills are alive with the sound of black and hazel grouse. The bottomlands hide pools of quicksand, plus many mighty moose. For the record, elk, or, in Norwegian, elg, is what Europeans call the animal known in North America as moose ("moose" coming from the Algonquin word meaning twig-eater). The Swedish father of taxonomy, Carl Linnaeus, named them in 1758: Alces alces, Latin for "elk elk." What Americans call "elk" are really wapiti--Eurasian red deer. Moose are related to the extinct Irish elk, which were the same size as modern Norwegian elk, weighing between 900 and 1,200 pounds, but had enormous antlers. Irish elk had antlers 13 feet across and died out about 10,000 years ago (no doubt from poor posture). There are an estimated 125,000 moose in Norway--so many that scientists have called for thinning of the population to avoid an agonizing die-off from mass starvation. As it is, hungry moose have shown up in barns looking for food and have sampled Christmas wreaths hung on urban front doors. They have broken into grocery stores, chased joggers, attacked dogsleds. Some, after gorging on fermented apples, have stumbled around drunk and gotten tangled up in hanging laundry. Others have plunged off cliffs, flattening cars. Last year some 85,000 licensed hunters culled 40,000 moose. The meat was used for such traditional Norwegian fare as moose roasts, ribs, supremely lean steaks and kjøttkake, tasty little meat cakes. About a hundred moose roam the Losby estate, more than enough to assure good hunting for the owning family, their friends and up to two dozen paying guests per season. Throw in the comforts of a room at Losby Gods Manor and a meal at its award-winning restaurant and you have a hunting trip fit for Haakon vii. At Losby some hunters walk with the guide and his dog (as Ingrid and I did the first day), while others remain posted at prime shooting spots. Then everyone trades places. Bjorn's dog, Piro ("Fire"), is, of course, a Norwegian elkhound, a breed descended from Viking guard dogs, and as such had immediately run off to find moose (elg) and start barking at them. We chased Piro's bark all morning. Sometimes it floated to the left, sometimes to the right; sometimes it drew thrillingly near, sometimes it narrowed to a small, distant yelp that could have been mistaken for a hawk's cry. We pursued it like the siren-possessed, up granite outcroppings and down hillsides slick with tangerine-colored mushrooms and lichen that looked like golf tees. When Piro ran too far off to be heard, we tracked the signal sent from his collar to Bjorn's insectile, four-antennaed radio. We crossed forest floors aglow with wild cranberries and raspberry-colored blueberry bushes, then Frankenstein-stepped our way across a lagoon of quicksand, in which I became resoundingly mired for ten sinking minutes. When one of my rubber boots got stuck, I walked right out of it, then had to balance ice skater-like with my other leg pointing out behind, until Bjorn and Ingrid rescued me. After I'd recovered my breath and boot, we tramped through stands of birch while Piro barked and barked. We had been walking for three hours when at last he stopped. The sudden loss of the hunt's soundtrack made me nervous. "We stay now," said Bjorn, "let da dog bring da moose to us." He crouched and took aim while Ingrid and I steadied our 7mm Dakota 76 Travelers, "the best gun on the planet right now for the money," according to Ingrid's husband, Bob, an ace shot. We hunkered down into what might at any moment be the path of a galumphing behemoth. It was hard not to recall what had happened two years ago to a hunter in this same situation. Aurdal Arne, 68, had shot a bull moose one autumnal morn. As Arne approached the "dead" bull, it reared up and lunged at him. Not wishing to be impaled, he grabbed hold of the moose's antlers as it flailed with the urgency of the dying. "After a minute of madness," he recalls, the moose expired, "and went on to the eternal forest." Conditions all seemed in our favor. We were downwind. Visibility was flawless. Sound--the ratcheting song of a black grouse--carried plainly. But the straight-up truth is that waiting in a clearing for a rampaging moose feels a lot more like pre-op surgery than sport. There was a thrashing in the bushes as moose sought to get away from Piro. "I can smell them," said Ingrid. Alas, no elg ventured out. Then Piro barked again, and the tension broke like a shoelace. Exhausted, we gave up for the day. Bjorn eventually found the dirt road back to his car, Piro found us, and together we drove to a log shelter called the Resting Place for lunch. Our hosts had already made a campfire. Cowboy coffee was boiling away in a big black kettle suspended from a rebar tripod minded by Johan Foss, an Oslo surgeon and one of the ten surviving family members who inherited Losby Gods in 1960 when the family matriarch died. His cousin, Danckert Krohn, an Oslo anesthesiologist, cut off thick slices of bacon and fried them in a pan with an ingenious 3-foot sapling handle. His daughter, Kristin, who works for the Norwegian Parliament, readied potato pancakes for the best bacon sandwiches this side of London. Their friend and fellow M.D. Fredrik Hancke helped affix the sandwiches to pronged sticks so we could roast them in the fire, and Bjorn poured thick coffee into hand-carved birch cups. After lunch Ingrid, Kristin and I posted on a sunny knoll while the rest either walked with Bjorn or posted elsewhere. Just as I had bedded down in the heather for a nap, I heard Kristin say: "There he is!" And I opened my eyes to find a huge earth-colored bull sauntering through brush below us. Until you have a close encounter with a moose in the wild, you simply cannot fathom how massive they are. Their haunches are hillocks. They stand taller and broader than any horse. This male's huge, many-tiered palmate antlers called to mind the lyric "he's got the whole world in his hands." Ingrid already had her sight on a cow that had climbed the opposite ridge. Before I could say: "Wait, there's a bull!" Ingrid shot. And missed. Both bull and cow bolted into the pines. The next morning I walked with Johan Foss. "Normally we would have an animal down by now," he said as we followed a small, clear creek up a steep hill. "Very unusual." Few know the property better. From May to October Johan and his wife live in a cabin on the family estate. "I hunt here. I golf here. I go skiing here, tracking here, pick mushrooms and berries here, go canoeing and swimming and skating on the lakes here. I see things I never see anywhere else." He pointed to a hoofprint in the new grass. "He has been here today. The moose very often come to this place." That place, called the Lunch Sump, is a traditional dining spot for Losby loggers. A granite rise with natural boulder seating, it offers an excellent long view of a tight valley. An hour later Johan pointed to a dark shape on the hillside and took aim. The wind was up, making white noise in yellow birch leaves. Clouds raced in from the west, then vanished. So did our moose. "Hunting is waiting," said Johan. He and I departed for a new post near a silvery lake above a sloping V-shaped meadow half a football field wide at the middle. At 12:15 a yellow-backed woodpecker landed on the tree in front of us, just as a message in Norwegian came over Johan's walkie-talkie. He held up two fingers: two moose. "Listen for the shooting." At 12:35 we heard Piro barking loudly, closing in on the woods by the lake to our left. The dog fell silent. A ringing shot followed. Then another. Two more. And a fifth. Johan interpreted the radio report: "One moose down. A cow. Ingrid's. Danckert hit a bull, but they haven't found it yet. They'll find it." They did, of course. Later we all met at an outbuilding fixed with winches and pulleys and tables, where Bjorn and the doctors went about the solemn choreography of butchering the first moose of the season. As night fell and the evening birds began their own hunting, the men moved silently in tandem to tease the rich, red meat from narrowest of sheaths of white fat beneath the chocolate hides. You could smell the sweetness of the forest in it--a miracle of wild nutrition. Isn't it good, Norwegian wood? The Christmas kjøttkake would be excellent this year. For trip details, see forbes.com/moose. Sidebar: Your Own Hunt Om fulle elger og norsk mat. LES OGSÅ: reise Rekordbesøk i parkene Monsteret sviktet akershus norge opplevelsesferie HALVOR H. BYFUGLIEN Tirsdag 20.06.2006  (Dagbladet.no): Forbes Magazine er et av verdens største businessmagasiner. Denne sommeren vier det amerikanske magasinet tre sider til Norge, norsk elgjakt og Losby Gods. Med tittelen «Girl vs. Moose» skriver journalisten Jessica Maxwell med humor og forundring om den norske elgjakta. Og om elger som selv jakter: - De har brutt seg inn i matbutikker, jaget joggere og angrepet hundesleder. Noen har, etter å ha spist gjærede epler, snublet rundt fulle og blitt fanget i tørkesnora. Jaktturister I den mer seriøse tonen tar artikkelen for seg den norske elgebestanden, bakgrunnen for at en elg kalles en elg, Losby Gods og norsk mat. Og hensikten med artikkelen? Å lokke pengesterke amerikanere til Losby for å bli med på elgjakt. Turoperatøren Five Stars of Scandinavia arrangerer seks femdagers opplegg i oktober, med tre dager jakt. Det er plass til fire jegere på hver tur. Ifølge Forbes skal Losby ha fått tillatelse til å felle 14 elg. Prisen for moroa: Fra 2895 dollar til 3490 dollar. Det skal inkludere overnatting, mat og jakt med profesjonell guide. - Den amerikanske turoperatøren har jobbet i flere år med å få til dette. Vi er bare en leverandør, men vi håper jo at det skal slå godt an, sier administrerende direktør på Losby Gods, Lars Brambani, til Dagbladet.no. Troféjakt Elgjakta journalist Maxwell fikk være med på skjedde i 2004. Etter mye venting og lite elg, ga jakta uttelling den andre formiddagen. Forbes Magazine gjør oppmerksom på de tilreisende ikke får ta med seg elgkjøttet ut av Norge, men at det derimot er fullt mulig å ta med seg eventuelle jakttrofeer hjem. Du kan lese hele Forbes-artikkelen her. Med et opplag på 900.000 anslår Innovasjon Norge annonseverdien til å være over 1,7 millioner kroner.  TAGS: akershus norge opplevelsesferie Hjorten har inntatt Bergen Jakten hører ikke lenger bare landsbygden til. Hjorten har inntatt Bergen by, og utfordrer jegerne. Publisert: 05. nov. 2005 EGILL J. DANIELSEN  Jaktlaget på Løvstakken er på vei ut i terrenget for n-te gang den høsten. Vi er i siste halvdel av oktober, og på Bergens nest høyeste fjell står hjorten tett. Men dyrene har lurt jegerne gang etter gang. Laget som har kvote på to koller, en kalv og en voksen bukk har så langt i år bare hatt nesten-sjanser. Vi møter jegerne i Krohnegården, på vestsiden av Løvstakken. En grå torsdag ettermiddag, klokken fire. Gutta kommer rett fra kontor og lesesal til jaktøkt. - Hvordan er feelingen? spør jaktleder Steinar. - Godfølelse! Motivasjonen er på topp. Det ligger i luften at noe kan skje, etter så mange nære på-situasjoner. Torgeir Matre og John Espen Gjøen skal sitte på post, noen steinkast fra Bergen Skytterlag sin skytebane ved Melkeplassen. Driverne, med jaktleder Steinar Matre i spissen, skal komme fra sør, og etter beste evne jage hjortene i riktig retning. Skytterne må være raskt på post, skal man få gjort noe i dag. Ettermiddagen er kort. Om et par timer vil mørket sige på. På sporet Stille beveger Torgeir og John Espen seg i retning postene. Allerede tretti meter fra veien er det ferske hjortespor i skogen. - Kolle og kalv, konstaterer Torgeir. - Og der! Helt ferske sprangspor. Her har dyrene nettopp løpt! Det er antakelig vi som har skremt hjortene. Dyrene har løpt inn i området hvor drevet skal foregå. - De har hatt leie tyve-tretti meter fra veien. Helt utrolig. Ligget og glodd på fotgjengere, syklister og bilister på vei hjem fra jobb, konstaterer John Espen. Fokuset øker når jegerne vet at det er dyr i området. Konsentrasjonen stiger ytterligere når det på en avsats høyere oppe oppdages kraftige bukkespor i tråkket. - Her har det vært en storkar. Og det er ikke lenge siden! Ikke et ord nevnes, men det er tydelig at begge jegerne kan tenke seg å postere ved denne hjortestien. Sjefshjorten har vært her, og han kommer kanskje tilbake. Torgeir er raus, og tilbyr John Espen posten. Selv klatrer han noen titalls meter høyere, til neste hjortetråkk som går på tvers av terrenget. Den lureste karen Det spraker i jaktradioen. Driverne er utålmodige. - Er dere snart klar på post? -Hvert øyeblikk, svarer Torgeir mens både han og John Espen flytter seg litt urolig rundt i terrenget for å finne størst mulig åpning mellom trærne. Jaktleder Steinar har før jakten innprentet at sikkerheten kommer først. Ingen skudd skal løsnes med mindre situasjonen er helt trygg for både jegere, dyr og omgivelser. Drevet kan begynne. Det går ikke lang tid før meldingene kommer på sambandet: - Mye ferske spor på hjortestien. Sporene går i retning mot dere. Så skjer det: Kolle med kalv kommer tuslende mot John Espen sin post. Et godt alternativ siden begge er del av kvoten til jaktlaget. Men John Espen vet at området har høy bukkebestand, og venter. Han er klar over at bukkene ofte lar hunndyrene gå først. Denne gangen får jegeren uttelling for å ha is i magen, for like etter kommer en flotte kronhjort. Bukken er skeptisk. Stopper, værer og utstøter et kort brunstbrøl. Men går likevel videre. John Espen har sett seg ut en åpning på halvannen meter mellom to trær i den tette skogen. Bakgrunnen er sikker, og vil gi godt opptak av kulen, om den skulle gå gjennom dyret. Jegeren må få dyret til å stoppe mellom de to trærne, for å kunne avgi sikkert skudd. I det hodet på dyret kommer inn i skytesektoren roper John Espen: - Hey!  Bukken er i bra fart, men bråstanser i løpet av én meter. Dermed er bogen fri, og jegeren avfyrer skuddet. Hjorten viser umiddelbart tydelige tegn på treff i hjerte-lungeregionen, og faller om i løpet av få sekunder. Imens har hjortekollen og kalven tatt veien til naboposten. Kalven felles. Moderne jegeropplæring har lært veidemennene at kalv skal skytes før mordyret. Morløse kalver er dårlig jegeretikk, mener Løvstakk-jegerne. Kollen løper videre og forsvinner inn i et tett einerkratt og er borte. Respekt for dyrene Jegerne samles ved bukken. To dyreliv er over. En følelse av ærefrykt blander seg med ro og lettelse over at det gikk fort, og nøyaktig slik det var planlagt. Geviret på bukken teller ni tagger. Det mangler tre på å være en ekte 12-taggers kronhjort. En staselig kar. - Det er nå jobben begynner, sier jaktleder Steinar. - Bukken er så stor at vi må slakte den i skogen. Det blir for tungt å dra på denne her. Dyrene skal vommes ut, skinnet skal av, lemmene skilles fra hverandre før kjøttet kan bæres ut av skogen. Jegerne har flere timers arbeid foran seg når oktoberkvelden senker seg over Bergens syv fjell. 169 hjorter felt i Bergen Utbyttet av årets hjortejakt i Bergen gikk ned sammenliknet med i fjor. I alt ble det skutt 169 hjort i år - en mindre enn i fjor. Publisert: 09. des. 2005, 06:00 - Fellingsprosenten gikk ned fra 71,4 prosent i fjor til 69,8 i år, sier Hallvard Sandven i viltforvaltningen i Bergen kommune til Bergens Tidende. - Dette skjedde til tross for at kvoten ble økt fra 238 i fjor til 242 i år. Den samme tendensen kan du se i andre kommuner på Vestlandet. Årsaken til nedgangen kan ha sammenheng med det uvanlig dårlige været denne høsten. Jeg tror mange jegere enkelte dager lot være å gå ut da været var på det verste, sier Sandven. Statistikken viser at det i år ble felt flere eldre bukker enn i fjor - 44 i år mot 33 i fjor. Det ble også felt flere eldre koller i år enn i fjor - henholdsvis 51 og 45. Halvannetårige bukker og koller ble det felt færre av, mens tallet på felt kalv er omtrent som i fjor. Flest dyr ble felt i Kaland og Gimmelandsdalen vald (jaktområde). Der ble det felt 22 dyr av en kvote på 25. Det gir en fellingsprosent på 88. Nummer to på listen er Varegga hjortevald. Der falt 20 av en kvote på 35 dyr. Det gir en fellingsprosent på 57, altså langt under gjennomsnittet for kommunen. Dette valdet er det desidert største i Bergen kommune. Mange dyr ble også skutt i Skuggestrand (17 av 19), Totland og Dyngeland (11 av 15) og Flesland/Liland/Birkeland med 9 dyr av 13. I alt 9 vald skjøt full kvote. God hjortejakt i Bergen Det ble felt 196 hjort av en kvote på 248 dyr i løpet av årets hjortejakt i Bergen. Tor Leif Pedersen Publisert: 07. des. 2006 Viltforvalter Hallvard Sandven i Bergen kommune forteller til bt.no at det var skrevet ut fellingsløyve på i alt 248 hjort. De 196 felte dyrene fordelte seg med 47 voksen bukk, 24 halvannetåringer, og 23 bukkekalver, 41 voksne koller, 35 halvannetårige koller og 26 kollekalver. – Fellingsprosenten kom opp i 79 og det er et resultat jeg er godt fornøyd med, sier Sandven. I ti av de 37 jaktvaldene (jaktområdene) oppnådde jegerne 100 prosent uttelling, og flere andre vald var være nære på å oppnå full uttelling. Sandven regner med at det nå er ca. 1000 hjort med smått og stort innenfor bygrensene. Finnmárkkuláhka Dáppe gávnnat bajásčuvgehusa Finnmárkkulága birra. Dan leat Justiisadepartemeanta ja Gielda- ja guovlodepartemeanta ráhkadan, ja dat lea oassi stuorát dieđihanbarggus mii galgá dahkkojuvvot Sámedikki, Finnmárkku fylkkadikki ja departemeanttaid lagas ovttasbarggu bokte. Dát bajásčuvgehus lea maiddái dárogillii Søkte på nettet, fant hemmelige CIA-agenter (VG Nett) Ved å søke på internett skal den amerikanske avisen the Chicago Tribune ha klart å finne identiteten til 2653 CIA-ansatte Avisen opplyser at all informasjon ble lastet ned fra nettsteder som mot betaling er tilgjengelige for offentligheten. På oppfordring fra CIA valgte avisen å ikke trykke navnene på de 2653 CIA-ansatte. Mange av de avslørte antas å være hemmelige agenter. I tillegg har avisen avslørt beliggenheten til mer en tjue hemmelige CIA-bygg, i blant annet Chicago, Florida, Ohio og Pennsylvania. Noen av stedene er vanlige privatboliger. Virker ikke lenger En talskvinne for CIA innrømmer at utbredelsen av internett har gjort noen av metodene til CIA vanskelige. - Det er ting som virket tidligere som ikke virker lenger. CIA- direktøren er opptatt av at vi moderniserer måten vi opererer på for å beskytte agenter som driver med farlig arbeid, sa Jennifer Dyck til Chicago Tribune. - Vi vil jo ikke at «the bad guys» skal vite hva vi driver med, la hun til. I den avslørende artikkelen i den amerikanske avisen beskrives en av agentene som en 52 år gammel kvinne. - Hun er 52 år, gift, vokste opp i utkanten av Kansas og bor nå i Virginia i et hus med tre soverom.  Artikkelen forklarte videre om hvordan kvinnen har jobbet ved en rekke amerikanske ambassader i Europa. CIA har bekreftet overfor avisen at denne kvinnen er en hemmelig agent. Ingen god forklaring Da avisen spurte en CIA-ansatt om hvordan slike personlige opplysninger var kommet ut på nettet svarte han: - For å være helt ærlig har jeg ingen god forklaring. Da samme person ble spurt om faren ved at disse opplysningen lett kan bli funnet av terrorister sa han: - Jeg vet ikke om al-Qaida kunne ha funnet det, men kineserne hadde helt sikkert klart det. Avsløringen kommer i kjølevannet av etterforskningen av den amerikanske kvinnen som Justisdepartementet med vilje avslørte identiteten til, CIA-agent Valerie Plame Får opplæring av FBI Amerikanske FBI sender tre «Jodie Fosters» til Norge for å oppdatere norsk politi. Foto: Reuters Jodie Foster. Av: Christian Lura  I filmen «Nattsvermeren» fra 1991 spiller Jodie Foster FBI-agenten Clarice Starling. Hun er ekspert på å lage psykologiske profiler og får i oppgave å finne en psykopat som dreper kvinner for fote. Nå får norsk politi en anledning til å lære teknikkene direkte fra det virkelige FBI. I 2001 var FBIs daværende toppsjef Louis J. Freeh i Norge. Han møtte blant andre justisminister Hanne Harlem og politidirektør Ingelin Killengreen. Informasjonsutveksling og kursing var blant temaene som ble diskutert. KURS I OSLO Nå følges samarbeidet opp. 30. og 31. mars kommer tre kvinnelige eksperter til Norge for å holde kurs. Politifolkene får treffe eksperter innenfor flere fagfelt: Kimberly L. Power jobber ved FBIs kontor for offerassistanse. Hun er avhørsspesialist og ekspert på å avhøre barn. Jennifer D. Eakin har vært ansatt i FBI siden 1984 og har jobbet som etterforsker i draps-, rans- og kidnappingssaker. Hun bistår etterforskere i å lage atferdsanalyser og studerer atferd blant overgripere som opererer via internett. Mary Ellen O'Toole har jobbet i FBI siden 1981 og er ekspert på å lage psykologiske profiler av ukjente gjerningsmenn. Hun har forsket på og intervjuet seriemordere, voldtektsmenn, kidnappere og pyromaner. I tillegg skal Asbjørn Rachlew kurse norske kolleger i avhørsteknikk. – Det avholdes kurs tre-fire ganger i året. Men det er svært sjelden man får anledning til å bli kurset av FBI, sier informasjonsleder Trygve Hillestad i Hordaland politidistrikt. Fekk 4,50 kroner i bot for smugling Det russiske tollvesenet fann ei patron i bilen som Per Arne Oftedal køyrde. Etter nesten to år med brevveksling med russisk tollvesen fekk han 4,50 kroner i bot. Publisert: 2005BT BJØRNAR SØRHEIM Det var på studietur til Russland hausten 2003 historia starta. I Kirkenes lånte fire studentar ein bil. Oftedal utpeikte seg sjølv som sjåfør. - Det skulle eg aldri ha gjort, seier den utflytta stordabuen. Éi patron På veg heim frå Russland, vart dei stoppa på grensa. - Tollbetjentane endevendte bilen og fann til si store undring ei patron under det eine setet. Me lo som juling. Eg var fullstendig klar over at bileigaren var jeger, det var difor me fekk låna bilen. Han var nemleg på jakt, men kva patrona var til aner eg ikkje, fortel 21-åringen. No starta VM i papirarbeid. Me vart avhøyrt i fire timar. På russisk! Dei kunne jo ikkje engelsk. Men me kom oss vekk til slutt, etter at eg hadde signert på eit nisiders dokument som eg ikkje hadde snøring på kva var for noko. Tolken sa det var greitt, seier Oftedal. 4,50 kroner i bot Men saka var ikkje ute av verda. - Nokre veker etter kom det første brevet. Det kom i ein Telenorkonvolutt, som var stempla i Nord-Trøndelag og skrive på gebrokkent engelsk. Eg fekk beskjed om å møta offiser Pavlov i Murmansk om 48 timar. Eg trudde det var nokon som tulla med meg. Seinare fekk Oftedal eit nytt brev posta i Nord-Trøndelag. Etter diverse brev skjønte eg at eg var skuldig i brot på tollbestemmelsane og var bøtelagt. Eg hadde fått 20 rubel i bot, noko som tilsvarar om lag 4,50 kroner. Paradoksalt nok var brevet frankert med 60 rubel, eller om lag 13,50 kroner.  Trugslar - Etter diverse forsøk på å få betalt bota utan å reisa nordover, fekk eg eit nytt brev. Der stod det: «Dersom du ikkje kjem og betalar, kjem me og hentar pengane». - Etter det har eg alltid 20 rubel på meg, fortel Oftedal. Så tok saka ei ny vending. Etter nyttår 2005 kom eit nytt brev. På det var namnet og adressa skriven på det kyrilliske alfabetet. - Det er eit under at det kom fram, seier Oftedal. Der stod det at bota ikkje var betalt og at russiske styresmakter ville leggje bort saka. Dei trong berre underskrifta mi, så eg skreiv under og sendte brevet nordover. Eg er spent på om eg får julekort frå tollvesenet i år ... Farlig tuberkulose på grensen til Norge Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) slår alarm om tuberkulosesituasjonen i Nordvest-Russland, Norges nærområde.  Ikke noe sted i verden er det dokumentert så stor utbredelse av multiresistent tuberkulose som i Arkhangelsk fylke i Nordvest-Russland. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke mener Norge bør ta et krafttak for å utrydde denne farlige tuberkulosevarianten, melder Aftenposten.no. - I Arkhangelsk fylke lider cirka 400 personer av den multiresistente form for tuberkulose. De blir ikke behandlet på relevant måte. Disse tilfellene er en følge av 1990-tallets vanskelige sosiale forhold i Russland generelt og ikke minst i Nordvest-Russland, sier Torunn Hasler i LHL. - De lokale helsemyndighetene klarer stort sett å behandle de nye tilfellene av tuberkulose i fylket. Men de 400 tilfellene av ikke-behandlet multiresistent tuberkulose klarer man ikke å ta seg av, ganske enkelt fordi det er svært ressurskrevende. - Disse 400 utgjør en betydelig helserisiko for hele det nordlige Europa, Norge inkludert. 200 av de tuberkulose-syke befinner seg i fengslene i regionen. 200 er ute i samfunnet og trenger akutt behandling. Tuberkulosen i Arkhangelsk-området kommer av en spesiell tuberkelbasill som har fått betegnelsen W-Beijing. Den er mer aggressiv og smitter lettere enn normale tuberkelbasiller. Kombinert med fattigdom og dårlige sosiale kår generelt i fylket, gjør det sitt til at tuberkulosen er spesielt vanskelig å utrydde der. 10 MILLIONER Landsforeningen for hjerte- og lungesyke arrangerte forleden en paneldebatt med stortingsrepresentanter fra flere partier for å kaste lys over tuberkuloseproblemet i Nordvest-Russland. Ingen av politikerne kunne love organisasjonen de 10 millioner kroner som den mener må til for å behandle de 200 pasientene med multiresistens i Arkhangelsk fylke. Høyres Inge Lønning pekte på at det her var snakk om en reell helseutfordring. - Å bruke penger på å løse dette problemet ville være mer meningsfylt enn de bevilgningene norske politikere ofte foretar for å løse helt marginale utfordringer her hjemme som etterpå viser seg å ha liten eller ingen virkning på folkehelsen, mente han. Arkhangelsk  Arkhangelsk fylke, er med sine nærmere 600.000 km2 over to ganger større enn Norge. Norge har 196 km lang grense til Arkhangelsk fylke. Grensen patruljeres av norske soldater - også unge menn fra Bergen. Kirkenes - endestoppen for Hurtigruten - er nærmeste norske by. Kirkenes ligger 10 km fra grensen. De tre Grise Moster Lise Tog tre Grise Med til byens Marked; I en Sæk, Som snart blev læk,tre Grise laa og sparked. Sækken sprak Tre Grise – ak – Vips flygted’ud af Sprækken: Der var en, Som brak sit Ben, Og en, som faldt i Bækken. Nummer tre Den løb – o ve – Helt til Verdens Ende. Tænk blot paa, Hva der en saadan Markedsdag kan hænde. Børnevers af Christy Bentzon   Dristig gjest før hjortesesongen Om den visste hvilken dato det var, skal være uvisst. Men hjorten som svinset rundt på Gyldenpris i ettermiddag, bør nok søke litt bedre ly når hjortesesongen starter 10. september. SULTEN GJEST: Den forsynte seg grovt av bringebærbuskene til ekteparet Eriksen på Gyldenpris, hjorten som kom på visitt i hagen i går. Det er første gang på 43 år de har hatt en firbent gjest av denne typen, og de syntes det var litt stas, i grunnen. FOTO: RUNE SÆVIG Publisert: 31. aug. 2005 Elisabeth Langeland Matre Norvald Eriksen og fruen har bodd i Gyldenprisveien i 43 år. Noen hjort har de aldri sett der før, inntil i går. Da dukket dette flotte eksemplaret opp, sannsynligvis på en visitt ned fra Løvstakken. - Jeg har tatt bilder av den i hele dag. Den er ikke spesielt redd av seg, forteller Eriksen engasjert.  - Har den forsynt seg av noe, da? - Ja, det skal jeg si deg. Den koste seg voldsomt med bringebærbuskene våre. Så la den seg ned og tygget drøv et par timer, og så var det på'an igjen, forteller Norvald Eriksen. Heldigvis for den firbente gjesten er ikke hjortejaktsesongen i gang ennå. - Han kom fjorten dager for tidlig, spøker Eriksen. Men innrømmer at når det kommer til stykket, hadde han nok ikke hatt hjerte til å skyte dyret. - Vi får se hvis han kommer igjen. Da har jeg gjerne tygget på det. Skriver lettlestbøker med symbolspråk Heidi Kahrs har i vår gitt ut to barnebøker med symbolspråket Bliss på eget forlag. Hun mener det er et stort behov for litteratur for barn med lesevansker. SKRIVER OG ILLUSTRERER: Heidi Kahrs er i gang med sin tredje lettlestbok om Simen og månen. Denne gangen skal det være en bok om en gutt. Trude Haug   Publisert: 29. apr. 2005 - Jeg har alltid drevet med tegning og hadde Thomas Breivik som lærer da jeg gikk på kunstlinjen Langhaugen gymnas. Det var en veldig inspirasjon, sier Heidi Kahrs. I vår har hun gitt ut to bøker for barn med lesevansker. «Jenny + Blå» og «Julie + Lita», og hun har stått for alt selv, fra illustrasjoner til utgivelse. Historiene i bøkene er fortalt både med vanlig skrift og med symbolspråket Bliss, som er et språk som brukes bl.a. for mennesker med cerebral parese. Heidi er utdannet illustratør fra USA, men var i nitten år ansatt i billettsalget hos Braathens. Der ble hun oppmerksom på hvor viktig kommunikasjon mellom mennesker er. Jobber motstrøms En lettlestbok har større skrift enn normalt, setningene er kortere og det er få personer og en enkel handling. Papiret er også tykkere enn vanlig, slik at det ikke skal gå så lett i stykker for dem som har dårlig motorikk. - De jobber motstrøms de som jobber med dette. Det er ufattelig dårlig stilt med litteratur for denne gruppen. Godt voksne damer som har jobbet med tegnspråket Bliss siden 70-tallet, er veldig glad for bøkene, forteller hun. - Det er særlig barn med cerebral parese som bruker symbolspråket Bliss. Barn med cerebral parese er som regel ikke mindre intelligente enn andre barn. De har ofte et intakt språksenter i hjernen, men på grunn av lammelser klarer de ikke å snakke. Selv har Heidi tre barn som er helt funksjonsfriske. Hun har alltid vært opptatt av mellommenneskelig kommunikasjon, forteller hun. Rik på andre måter - De store forlagene vegrer seg veldig mot å gi ut bøker for en så liten gruppe mennesker. Jeg fikk napp hos Solum forlag og Lettlestforlaget. Men siden forlagene tar mesteparten av fortjenesten og i tillegg blir sittende med rettighetene, bestemte jeg meg for å gi ut bøkene selv, sier Heidi. - Jeg vet at jeg ikke blir rik av dette, men jeg blir rik på andre måter, smiler hun og legger til at det nok bor en idealist inne i kroppen et sted. Best liker hun å sitte på sitt stille rom og tegne og fortelle. En demokratisk rett - Lettlestbøker er i fokus for tiden. Samfunnet er blitt mer oppmerksom på at det er en demokratisk rett for alle å få lov til å lese, forteller forfatteren. Derfor har hun også fått utviklingsstipend fra Norske Barne- og ungdomsbokforfattere, Norske Grafiske Designere og Illustratører og Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening for å gi ut bøkene. Organisasjonen Leser Søker Bok har betalt for trykkingen. Nylig kom det et tilbud om å utgi bøkene elektronisk. Det gir muligheten til for eksempel å klikke på en tegning av en baby og få frem tegnet for baby, og i tillegg få ordet som talespråk. Men det ligger litt frem i tid, mener hun. Bliss - Det er fem hundre Bliss-brukere i Norge. På Kringlebotten skole var det en hel klasse som lærte seg Bliss fordi en av elevene brukte det. Det er et veldig logisk og godt symbolspråk hvor en kan oppnå alle grader av kommunikasjon, forteller hun. Opprinnelig var Bliss tenkt som et tegnspråk som skulle gjelde over hele verden, akkurat som Esperanto. I dag er det 33 land som bruker Bliss. En liten jente i Trondheim har klart å lære seg 40 tegn allerede. Til sammen er det godt over 2000 tegn med store kombinasjonsmuligheter. Nå holder Heidi på med bok nummer tre. Den handler om Simen, en gutt på fem år. «Simen og månen» skal den hete. Simen er nemlig så opptatt av alt som skjer i universet. Groteske samboergleder Hun ga ut første bok som 17-åring. Han ble såpeseriekjendis som 16-åring. Nå gir paret ut smånifs barnebok sammen.   «MADAME FORTUNA»: - Jeg liker det litt tarvelige i det som en gang var vakkert.   BOKAKTUELLE: Erik Ferguson (25) og Ingvill Skjold Thorkildsen (22) jobbet begge i hjemmesykepleien på Landås mens de utviklet sitt felles barnebokprosjekt. - Vi fikk mye input der, konstaterer de.   Publisert: 27. apr. 2005 BODIL GARVIK MARITA AAREKOL (foto) Ingvill Skjold Thorkildsen fra Minde og Erik Ferguson fra Åsane har vært kjærester siden de møtte hverandre på dramalinjen ved Fyllingsdalen videregående skole i 1999. Paret har for lengst blitt samboere, og nå er også fellesprosjektet «En som Josefine» født - en barnebok som i disse dager er ute på Gyldendal. Hun står for teksten, han har illustrert ved hjelp av 3D-skulpturering og foto, blant annet av Eriks bestemors hud. Ganske nifst har det blitt. - Vi har en dragning mot det mørke, skumle og groteske. Det er noen som sier at barn trolig blir vettskremt av bildene. Men vi ville lage en bok som folk husker, og de barnebøkene vi husker nå, er de skumle. Men det er nok best at boken leses av barn og voksne sammen, forklarer Ingvill Skjold Thorkildsen. Tredje bokutgivelse Egentlig er det en ungdomsbok de har laget mener hun. En ungdomsbok om en stolt, sta og pompøs operasangerinne - Madame Fortuna, og hennes snille tjenestepike Josefine, som drømmer om å gå i Madames' fotspor, men mislykkes. Det var da også en ungdomsroman hun debuterte med, da hun ga ut «Klara» som 17-åring i 2000. I 2001 kom toeren - «Solo hele døgnet», for ungdom den også. - Vi føler vel egentlig at vår bok er for alle aldersgrupper. For eksempel de som er midt i en akademisk krise og lurer på hva de skal bli, foreslår hun. For Erik Ferguson er dette debut på litteraturfronten. Til daglig frilanser han som 3D-animatør og illustratør, og har blant annet en kortfilm med på den kommende Kortfilmfestivalen i Grimstad, mens en ny animasjonsfilm er på gang. Gjenkjent fremdeles Han vet likevel mye om å være i mediene - i 1996-97 gjestet han jevnlig de tusen hjem som «Steinar» i TV2-såpen «Syv søstre». Fremdeles blir han kjent igjen på gaten. - Spesielt etter at jeg klippet håret og tok skjegget jeg hadde en periode, ler han. Også Ingvill Skjold Thorkildsen var så vidt innom «Syv søstre» - som 13-årig statist. - Jeg så senere en interessant scene fra et legekontor i serien, med både meg og Stine Indrelid (rollefiguren «Gry») som jeg var kjæreste med i virkeligheten - og statisten Ingvill. Både nåværende og kommende kjæreste i samme scene ... - Senere husket han meg ikke igjen i det hele tatt! lekefurter hans nåværende. Erik Ferguson er imidlertid lykkelig for at skuespillekarrieren forsvant like fort som den kom: - Jeg er ingen skuespiller. Det var kjempegøy den gangen, men jeg innså at det ikke var mitt kall i livet. Min greie er å jobbe med noe visuelt - det er der jeg klarer å være organisert. Eget teaterkompani Hans samboer derimot, er utdannet skuespiller fra Skottland. Paret har tilbrakt tre år sammen i Edinburgh, der han studerte medievitenskap. Ingvill Skjold Thorkildsen har sitt eget teaterkompani - «Kompagnie Holt!» - og skriver egen dramatikk. I tillegg har hun jobb på butikk; Designforum. - Jeg håper jo på å kunne leve av å være forfatter og skuespiller. Vi er heldig vi som holder fast på drømmen, sier hun, og kikker på samboer Erik. - Vi kunne hatt faste, trygge jobber. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke har noe valg - det er dette jeg vil, og det er dette jeg elsker å holde på med, slår han fast. Kanskje kommer det flere fellesprosjekter fra paret. Samarbeidet foregår i alle fall på harmonisk og samkjørt vis, hevder de. Ingvild Skjold Thorkildsen sier det slik: - Det er egentlig ganske utrolig at vi som møttes så unge - at akkurat vi skulle være så heldige! – Franske skrik for «Skrik» – Five, four, three, two, one, UUUAAAAÆÆÆÆÆ! Jennifer Fossnes Publisert: 21. okt. 2005 Hylingen som runget i Bergen sentrum i går ettermiddag var verken massedrap eller innspilling av skrekkfilm. Rundt tretti franske og norske kunststudenter sto utenfor Rasmus Meyers Samlinger i ett minutt og slet stemmebåndene og tømte lungene. Dette gjorde de i solidaritet over det de kaller «et globalt kulturelt tap», tyveriet på Edvard Munchs maleri «Skrik». – Jeg er sikker på at de hørte oss fra andre siden av vannet (Smålungeren, journ. anm.). Jeg så folk stoppe opp og peke, sier Thibault Cabanas. «Smart mob» «Flash mob» kalles det, når en gruppe mennesker oppfordres via SMS og internett til å samles og utføre noe til et gitt tidspunkt. – Vanligvis er disse flash mob-aksjonene totalt meningsløse, som at alle skal hoppe opp og ned samtidig, sier Camille Tartakowsky. – Men ved å kombinere det med å få folks oppmerksomhet rettet mot tyveriet av «Skrik», gir det mening. Derfor kaller vi det «smart mob» i stedet, sier den franske kunststudinen som kom på ideen. 20 studenter fra den parisiske kunsthøyskolen Ecole Boulle besøker denne uken Kunsthøgskolen i Bergen for å utveksle fransk og norsk kultur. Voksen form for chatting Edvard Munch er godt kjent i Frankrike, og studentene syntes det er tragisk at hans mest kjente maleri er stjålet. – Munch bodde en stund i Paris og fikk mye inspirasjon av fransk kunst, forteller Tartakowsky. Samtidig som studentene hylte fra seg i Bergen, gjorde deres medstudenter det samme i Paris. For noen uker siden arrangerte de franske ungdommene flash mob-testing, der det i flere europeiske byer, deriblant Bergen, ble malt i løse luften. Bilder av dette ble lagt ut på internett. Slik blir det en happening, følelsen av å gjøre noe sammen. Brækhus vant EM-gull i boksing  24-åringen Cecilia Brækhus fra Bergen slet med nervene. Boksingen hennes bar preg av det, men hun slo russiske Julia Nemtsova klart og vant EM-gullet. VANT: Cecilia Brækhus fra Bergen vant EM-gull i boksing.   Publisert: 14. mai. 2005 Dommerne hadde jenten fra Bergen foran med dommerstemmene 22-15 etter de tre rundene, men det var likevel ikke noen knusende seier hun vant, selv om hun hadde kontrollen og lå foran hele tiden. - Jeg må bare innrømme at jeg var veldig nervøs, men jeg følte likevel at jeg hadde bra kontroll hele tiden, sa Cecilia Brækhus til NTB etter kampen. Hun var i sin aller første internasjonale mesterskapsfinale, men det kommer nok ikke til å bli den siste. - Nå vil jeg bare vinne alt mulig, og det er klart at målet mitt på litt sikt er å bli verdensmester, men jeg synes det er litt tidlig å snakke for mye om det nå, sa 24-åringen. - I denne finalen kom jeg ikke opp mot mitt beste. Jeg var så nervøs at det preget boksingen min, men på den annen side er det godt å vite at jeg har enda mer inne enn det jeg fikk vist i denne kampen, sa Brækhus. Hun jublet og danset etter å ha vunnet gullmedaljen foran øynene på toppidrettssjef Jarle Aambø. Han hadde tatt turen til Tønsberg for å se på de norske boksejentene, og han reiste ikke skuffet tilbake til Oslo. Ingen taktikk I EM-finalen hadde ikke Cecilia Brækhus den store taktikken. - Fredag, da jeg gikk rundt og tenkte på denne kampen, hadde jeg mange forskjellige taktikker i hodet, men da det gjaldt her i finalen gikk jeg inn i ringen for å bokse så godt som mulig. Annen taktikk hadde jeg ikke, slo Cecilia Brækhus fast. Trener Max Mankowitch var ikke helt enig i det, men han innrømmet at det de to hadde snakket om rent taktisk ikke slo til. - Det er vanskelig å ha noen taktikk og klar plan i et boksestevne, for det er sjelden motstanderen gjør som jeg ønsker, sa bergensjenta som bokser for Oslo Bokseklubb. - Jeg gikk i ringen i denne finalen for å vinne gull. Ikke bare det; jeg kom hit til Tønsberg med seier for øyet, for jeg har trent hardt og målbevisst mot dette mesterskapet på hjemmebane, sa hun. Vemmelig - Julia Nemtsova var en vemmelig motstander. Hun var bra på mange ting, men ikke kjempegod. Derfor er jeg på ingen måte overrasket over at Cecilia vinner denne kampen, sa trener Max Mankowitch til NTB. Han sa at det gode blikket og hurtigheten er Cecilia Brækhus� styrke i bokseringen, men svakheten er at hun har for lav og dårlig guard. Det er noe hun må trene mer på frem mot neste store internasjonale oppgave. - Hvor lang tid kan det ta før hun er i en VM-finale? - Det bør ikke ta så lang tid, for Europa ligger langt fremme i kvinneboksing. Nivået her i vår verdensdel er høy, og det er russerne som fører an. I dag slo Cecilia Brækhus en russer, sa Mankowitch. Han konkluderte på NTBs spørsmål om VM med å si at målet og drømmen om en verdensmestertittel ikke bør være så langt unna for den hardtslående 24-åringen. Rask vei til toppen  Cecilia Brækhus (24) har bare bokset i et og et halvt år. I går sikret hun seg medalje under bokse-VM i Moskva. - Jeg tror jeg må være født med et ekstra kampsportgen, ler Brækhus. Publisert: 30. sep. 2005 SILJE DYREGROV Hun hadde full kontroll i kvartfinalekampen mot Allanna Murphy, og slo til slutt iren 30-12. Dermed er hun sikret minimum bronsemedalje i mesterskapet, ettersom begge taperne av semifinalene vil få bronse.  Medalje i bursdagspresang - Jeg måtte jobbe for seieren. Nå er jeg veldig fornøyd, gliser Sandviken-jenten, som fylte 24 år på onsdag. - Dette var en av de beste bursdagspresangene jeg kunne fått. Jeg kommer til å huske denne bursdagen godt, sier Brækhus. Cecilia, som bokser i 63-kilosklassen, er et talent helt utenom det vanlige. Ikke nok med at hun nå har sikret Norge VM-bronse. Hun vant også EM-gull i mai i år - og det til tross for at hun ikke har bokset i mer enn et og et halvt år. - Jeg har erfaring fra kickboksing, men det er jo to helt forskjellige idretter. Jeg tror jeg må være født med et ekstra kampsportgen, ler Brækhus. - Hun er veldig, veldig god Nå håper hun på VM-gull. Første hinder på veien er semifinalemotstander Vinni Skovgard. Hun har møtt dansken tre ganger tidligere, men tapt alle kampene - Hun er veldig, veldig god. Men klaffer alt kan jeg slå henne. Jeg går alltid for å vinne, sier Brækhus. Vinner hun semifinalekampen mot Skovgard i dag er ikke veien så lang til VM-gull. - Da er det 50 prosent sjanse for gull, sier Brækhus. Fikk mediesjokk Norway Box Cup-vinneren Cecilia Brækhus tåler spark i hodehøyde. Oppmerksomhet er det verre med. Reidun Duesund Publisert: 30. jan. 2006 Nå vurderer treneren å gi henne medietrening før EM. I går vant hun Norway Box Cup etter å ha slått Cindy Orain fra Frankrike med utklassingssifrene 28-6 i 63-kilosklassen. - Det var ufattelig deilig å vinne. Hun er en god bokser, sier en glad Brækhus etter triumfen. Men lørdag fikk hun seg en tankevekker. Hun slet mer enn hun ønsket i semifinalen mot irske Alanna Murphy. - Det ble utrolig mye oppmerksomhet rundt Cecilia. Både TV og aviser skulle ha sitt. Jeg tror all medieoppmerksomheten påvirket henne i semifinalen på lørdag, sier Brækhus` trener Max Mankowitz. - Overveldende Nå vurderer treneren å gi henne medietrening før EM i september. - Vi må snakke om det. Vi må gjøre noe i forhold til dette i alle fall, sier han. Brækhus deler trenerens resonnement. Hun innrømmer at alt mediekjøret ble for mye for henne. - Det var en helt uvant situasjon. Jeg gikk fra å være en fullstendig anonym jente, som folk ikke vet hvem er, til plutselig å få et TV-kamera i trynet. Det var mildt sagt en ganske overveldende og ny situasjon. Jeg taklet det ikke bra, andre tanker snek seg inn og tok fokuset vekk, sier Brækhus til BT. Søndag måtte hun ta seg sammen. - Jeg måtte si til meg selv at jeg er med på dette fordi jeg synes boksing er veldig gøy. Jeg bestemte meg for å ha en litt «gi faen»-innstilling, sier fjorårets VM-sølvvinner. Etter en vanskelig lørdag var det ekstra deilig å vinne så mye i finalen. I ettertid er hun er glad hun fikk smake på mediekjøret før EM. - Ja, nå vet jeg hvordan det fungerer, og kan forberede meg på det, sier Bergens boksedronning. - Aldri vært i bedre form Nå har den regjerende europamesteren lagt opp ett knallhardt opplegg frem mot EM i september. Aldri tidligere har hun vært gjennom et så hardt program. - Jeg har lagt opp et opplegg med veldig mye reising. Det blir mye tøffere i år enn det jeg hadde før VM i fjor. Det er i september Brækhus skal forsøke å forsvare EM-tittelen fra i fjor. Sesongen i fjor ble en stor opptur med EM-gull og VM-sølv. På en hel sesong tapte hun kun to kamper. VM-finalen og en kamp i Finland på våren. Likevel nekter hun å sette favorittstempelet på seg selv før EM. - Jeg er absolutt ingen EM-favoritt. Kvinneboksing er i en rivende utvikling. Det er et vanvittig kappløp. Den som jobber hardest før EM, vinner, sier hun. Før hun betrygger alle med å si: - Jeg har aldri vært i bedre form enn jeg er nå, og jeg har veldig lyst på det EM-gullet. I går kveld ble det bankett og feiring av gullet i Norway Box Cup. fakta/Cecilia Brækhus Født: 28.09.1981 Fra: Sandviken i Bergen Klasse: Bokser i 63-kilos klassen Sivilstatus: Singel Meritter: VM-sølv, EM-gull og EM-sølv i boksing. VM-gull, EM-gull, 3 NM-gull og 2 kongepokaler i kickboksing. fakta/hardkjørt frem mot EM Januar: Hentet over finsk sparring til Bergen. Deltok på Norway Box Cup i helgen. Februar: Reiser på treningsopphold til Finland. 18. februar møter hun sin argeste konkurrent, Julia Nemtsova, som slo henne i VM-finalen i fjor. I slutten av måneden reiser hun til Irland og møter Alanna Murphy, som hun vant mot på lørdag. Mars: NM og nordisk mesterskap, pluss treningssamlinger. April: Treningssamlinger og landskamp mot Sverige. Mai: Reiser til Tyrkia for å delta i en stor turnering, deretter treningssamling i Tyrkia. Juni: EU-turnering i Italia. Juli: Grunntrening August: Finsikte formen til EM. September: EM  - Buekorps? Aldri i livet! Mitt Bergen Navn: Cecilia Carmen Brækhus Alder: 24 Yrke: student og bokser Bosted: Danmarks plass Aktuell: Drev tidligere med kickboksing. Har tatt EM-gull i 63 kgs klassen og vant i høst sølv i VM i Russland. Hun liker ikke buekorps eller stadion, men du vil neppe havne i slåsskamp med Cecilia Carmen Brækhus. Trude Haug Publisert: 29. jan. 2006 Hvor vokste du opp? - I Sandviken. Et stille og rolig sted, ganske sentralt fem minutter nedenfor Fjellveien. Det var helt ideelt. Min far brukte å ta meg med opp Stoltzekleiven. Hvor ville du helst bodd? - Nå bor jeg på Danmarks plass, men det perfekte sted ville vært Fjellveien med Stoltzen og Sandviksfjellet like bak. Jeg burde bodd i Oslo hvor jeg får oppfølging av Olympiatoppen, men nå pendler jeg. Jeg liker meg så godt i Bergen. Hvor går søndagsturen? - Det blir ikke mange søndagsturer på Sandviksfjellet lenger, men det er der jeg liker meg best. Favoritt utested? - Dickens er koselig. Går gjerne dit for å ta en kopp kaffe med venninner. Hvor handler du klær? - Helst i utlandet. Jeg er litt for glad i klær. Du skulle sett samlingen min med caps. Jeg går nesten alltid med caps. De beste skillingsbollene? - Skillingsboller? Det spiser jeg aldri. Ditt beste skoleminne? - Skiturene på Rothaugen ungdomsskole. Da hadde vi det vanvittig gøy, og holdt på ta livet av oss i bakkene. Det er sy