Listen.htm.

theBergenPost1LIGHT

theBergenPost1   Festival   Angels   Amalie   Philante   8. Mars   Kompasset   Nathalie Nordnes   Helsesak   Politiplukk   UiB   Edvard Grieg   Expo   Subbesi   Presten   Frimurer   Blog   BHG   HANSA   Rekord   MarkedsPlassen   Gal(l)eriet    Meteor     Utvandring     AKTUELL  Fyrstikksamler  BRANN   Stortinget  Botanik6  Jakt  Havelle  Haggis  Trommis  Hei(s)  Listen  GultKult  Ohldieck  Skriften  PIZZA  Fattigdom  Reality  Skype  Nattergalen  Broder  Skarr-Ring  Stamps  Torget  Torgethellig  Torgethuffda  Torgethygiene  Torgetsvenner  Torgetquevadis   Oppsop    Bergen 4All  Bergen  WW2  Politiet  Ord  Kuriosa  Helse  Bekkalokket  Universitas  Huset  EgoJournalen     Skur 8       Skolten       Dikkedokken    Torget      Almenningen    Pariserhjulet   Ingolf      Index       Enniken     Fenniken     Finken      Foken       Finnemann    Hannemann   Jonnemann    Svigermor   Marinen  Mariminehollet  Olinemor  Søthollet  Tehollet  Pillehytten  På Leven  Kor Tidi'   Ittemetitt  Kutenner  NOR/GE/WAY/WEGEN  Privateeye *  Greenland  Logistics  Viet nam  Vikings  Bergen  Masons *  uvc  UBB-KK-N-278_010 01.01.1924 - 31.12.1926 Parti fra Nyhavn.Jægers slipp tv.,..."og fra Jæger sin slipp. Der jobbet far til Bjørn, og det var hans robåt vi fikk låne. Han eiet slippen, far til Bjørn, og han tjæret alle prammene i Bergen. Di så' lå så pent fortøyd i sirkel rundt boyene på Sandviksflaket" Fra Barndommens Rike Sandvigen ved Bergen UBB-KK-2127-0931 01.01.1885 - 31.12.1888 Bergen: Sandviksveien UBB-KK-PK-3098 01.01.1933 - 31.12.1935 UBB-SO-0432 01.01.1920 - 31.12.1939 Sandviksveien 55.

Bergen - byen der alt er til salgs! I løpet av de siste årene har det vært ført en politikk som vil prege byens historiske ansikt ugjenkallelig, på tragisk og skandaløst vis. Ikke bare slettes kulturverdier; det er til stadighet fritt frem for bygg som vil være brutaliserende for Bergens bylandskap, skriver dr. philos., overlege Jon Geir Høyersten i denne kronikken. Publisert: 02. jul. 2005 «Her Bryst og Hoved er et Regnebræt Her gjelder Fisk foroven og forneden.» SLIK KVAD WELHAVEN i «Norges Dæmring» (1834) om sine bysbarns materialisme. Men om mye den gang dreiet seg om kjøp og salg, så slapp han tross alt å bli vitne til at byens kjøpmenn solgte ut sin bys historiske arv og egenart. Det er det nå som skjer, i regi av byråd - i hopehav med entreprenører og boligspekulanter. De antikvariske myndigheter vil for øvrig kunne dokumentere at så godt som alt som pr. i dag er fredet av bergensk bygningsarv opprinnelig har vært søkt revet av byens fedre. (Hva som faktisk er gått tapt, har vel de færreste erindring og viten om, en psykologisk mekanisme som det nåværende byråd formodentlig må sette sitt håp til.) Denne ikke spesielt ærefulle arv er det nå byens mødre som fører videre i høyt tempo, mer presist: Byrådsleder og byråd for miljø(!) og utvikling. Bare i løpet av de siste par år er det effektuert en politikk som vil prege byens historiske ansikt ugjenkallelig, på tragisk og skandaløst vis. Ikke bare slettes kulturverdier; det er til stadighet fritt frem for bygg som vil være brutaliserende for et bylandskap med en særegen sårbarhet i sitt samspill med naturen omkring denne smale landstripen mellom hav og fjell. Diverse planer om høyhus i strandsonen, som nå på Nøstet og evt. i Sandviken, vil bryte opp en eksisterende harmoni og profil av bygninger som tegner seg mot fjell og horisont. Høye og tunge bygningskropper plantet midt i historiske strøk vil også virke kvelende på disse, både visuelt og som oppholdssteder for mennesker. Og det planlegges mer av sorten. Byens rådhus har befolkningen stort sett ennå ikke trykket til sitt bryst; suksessen søkes nå gjentatt med prosjektet Ørnen. (Bygget er for sikkerhets skyld gitt en fantasiforlatt arkitektonisk utforming). «Eye-sores» kaller engelskmennene slike bygg, som gjør regelrett vondt for øyet. Byrådsleder synes (iflg. BT) at høyhus inntil Domkirken var et eksempel på god byfortetning. Hennes vurdering er i alle fall et godt eksempel på fravær av kulturhistorisk kunnskap og forståelse. Kombinasjonen med politisk makt blir da desto mer skremmende. RIVINGEN AV JONSVOLLKVARTALET, som ene halvdelen av et unikt gateløp fra 1850-60-tallet, var en miljømessig og kulturhistorisk fadese, godt regissert av byråd for miljø, i tvilsom kommunal dialog med en forfallsspekulant. Farsen omkring Ekserserhuset må ha vært som bestilt av vedkommende. Enkelte naive sjeler har kanskje trodd at den slags rivningsprosjekter i europeiske kulturbyer stort sett tok slutt på 1970-tallet. At det offentlige selger unna historiske fellesgoder ser vi også: Salg av 1700-talls-bygningene i det gamle rådhuskvartalet ble riktignok stanset (oppgitt?) av et tidligere byråd; nå utbyr man til høystbydende eiendommen Katten som er del av gammelt festningsanlegg. Og det er mer som kan selges, for eksempel ro og harmoni i deler av byrommet, til fordel for prangende reklameskilter (Clear Channel). Reis for eksempel til København og ta den glorete og visuelle forsøplingen i øyesyn! I tette, «klassiske/historiske» områder som i Bergen vil dette bli enda mer påtrengende. At Oslo er i ferd med samme type bidrag til bybildet burde snarere være et motargument for Bergens vedkommende. Tankevekkende er det å besøke for eksempel gamlebyen i Tallinn, i et av Europas fattigste land. Der finnes knapt dominerende reklamer, til tross for horder av kjøpesterke turister. Kanskje har myndighetene der hatt andre økonomiske rådgivere, med lengre perspektiv enn norsk blåruss: Kan hende har det til alt overmål vært enda bedre økonomi å la gamlebyen få lov å fremstå som det den er(?).              Her til gikk Sandvikstrikken. Og ikkje lenger... Til slutt ent'an  forresten forbi Reiparen. SANDVIKEN KULTURHISTORISKE forening (SKF) har nå sørget for at Sandviken er kommet inn på en - skammens - liste over verdens truete kulturskatter. Dette er enestående at en hel bydel figurerer på en slik liste. SKF arbeider dessuten for å få bydelen inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Byrådets kommentar til dette siste, som innebærer internasjonal betydning og forpliktelser, har ikke vært imøtekommende begeistring på byens vegne, men noe om nødvendig hensyn til evt. boligblokker. Miljø omfatter i Bergen ikke minst natur i samspill med urbane soner. En grønn lunge, Storetveitåsen, trodde visst alle berørte parter var vernet i og med Miljøverndepartementets inngripen i 1989. Ved hjelp av noen fikse grep forsøkes området nå likevel åpnet for utbyggere. Byrådsleder synes å ha tiltro til egne forklaringer, selv om disse for enkelte må fremstå som så vidt «tjukke», at hun bør innse at godtfolk kan komme til å tenke ett og annet om forbindelser; samt spørre seg om det er snevre næringsinteresser som styrer byrådet eller omvendt? Men man har jo merket seg at hun vil ha seg frabedt den slags nær injurierende holdninger fra en ellers vel opplyst befolkning. Kfr. hennes reaksjon på velforeningen i Lappen, som påpekte neglisjering av miljøhensyn ved utbyggingen av Storhaugen terrasse. At byrådet søker å få dispensasjon fra fredningen av Siljustøl, for golfernes vandringer, bør heller ikke overraske i dette mønsteret. Og hvor befinner så byantikvaren seg midt oppi alt dette? Spørsmålet går ikke til byantikvaren men til nevnte byråder. Undertegnete er, fra tidligere virke i Fortidsminneforeningen, vel kjent med antikvarens myndige og høyt profesjonelle engasjement og profil. Det forhold at allmennheten plutselig(?) får opplyst at Riksantikvaren i et par saker har måttet stanse byrådet, som i nevnte Domkirke-sak, tyder unektelig på at de antikvariske myndigheter utad er blitt pålagt lojalitet og taushet, og definert som rent intern rådgivende instans. Burde ikke vi, som borgere av byen ha en rettighet i å få høre og se tydelig byantikvarens mening? HVA ER DET BYENS VELGERE har fått gjennom sine valgte representanter når det gjelder kulturpolitikk og byens utseende? Verdikonservatismen er i hvert fall demonstrativt fraværende innenfor Bergen Høyre, om noen ellers fortsatt skulle ha illusjon om slikt. KrFs bidrag bekrefter et nokså enfoldig kulturperspektiv med hovedvekt på den gamle akse børs - katedral, (eller mest presist: profitt - bedehus). Protester fra Frp ville vel ingen ventet, partiet har et konsekvent image. At partiet Venstre er medansvarlig på denne galeien må jo være selvmotsigende i forhold til alt partiet ellers har av mottoer og eksistensberettigelse. President Mitterrand definerte en gang kulturen og kulturpolitikken som det som limte samfunnet sammen. I et slikt perspektiv kan det være interessant å spørre hva det er ved de bergenske folkevalgtes kulturpolitikk som binder sammen i tid og rom? Bergens nåværende miljø- og kulturpolitikk har litt preg av et vakuum, i form av en leke- og markedsplass der diverse profittinteresser gis rikt spillerom til å levere iøynefallende bidrag. Og det dreier seg om bidrag som på sitt typiske vis merker byens synlige miljø og historisk enestående ansikt, for tid og ettertid. Byrådet, som pyntelig er blitt benevnt ja-byråd, står snarere frem som et javel-byråd. Det er ille når et samfunns politikere må bes om å besinne seg på Oscar Wildes sentens: «Kynikeren ser alle tings pris, men ingentings verdi.» Om noen, burde Bergens folkevalgte være de som kjenner, erkjenner og utøver et særlig forvaltningsansvar for byens historiske egenart. Jon Geir Høyersten Listen Kartet viser områder der det er tale om mulige konflikter, og andre som er ukontroversielle. Byråd for byutvikling, Lisbeth Iversen kommenterer hvert enkelt område: BT Tor Leif Pedersen 2005 Dragkamp om byfjellsgrenser 1. Gravdal - Et lite område bak Nutec skal brukes til boligformål. Utbyggingen er ikke av de mest kontroversielle fordi den vil skje i et område som ikke brukes i særlig grad, heller ikke av turgåere. Egne planer utarbeides for Kvarven. (Se annen sak.) 2. Nygårdslien - Arbeid med reguleringsplan er i gang med tanke på boligbygging. Her kan det bli konflikt mellom utbyggingsinteresser og skolene som bruker området til undervisning. 3. Lyngbødalen - Anses ikke som konfliktområde. 4. Lappeleiren - Her er det ingen konflikt. 5. Grøvledalen i Loddefjord - Vi inne i en prosess som ser ut til å gå mot en løsning. Det ser ut til at den planlagte boligbyggingen og kommunens planer ikke er i strid med hverandre. 6. Løvåsveien - Her er det ingen konflikt mellom utbygger og planene om byfjellsgrense. 7. Hermannshaugen/Espedal - Planene om bygging av mange boliger er lagt på is. Dermed er det ikke konflikt i dette området. 8. Skaret/Tjønnen - Utbygging av boliger er vedtatt og byfjellsgrensen er foreslått slik at den ikke kommer i konflikt med boligbyggingen. 9. Spelhaugen - Hva som skal skjer her, er uavklart. Grunneier ønsker utbygging av mange boliger. Det er i strid med kommunens ønske om å verne området. Med andre ord ligger det an til konflikt her mellom grønne interesser og grunneiers planer om boligbygging. 10. Gjeddevann - Det er motstrid mellom grunneiers ønsker bygging av boliger ved Gjeddevann og kommunens ønske å ha området som rekreasjonsområde. Kommunen vil ha området og Bjørndalsvatnet og Gjeddevannet innenfor byfjellsgrensen. Saken avgjøres politisk. Til kamp mot byfjells-forbud - Det er ikke påvist at mennesker på tur i Byfjellene har hatt noen skadelig effekt på drikkevannet i Bergen, sier naturvernkonsulent Sølve Sondbø i Bergen Turlag.     SLIPP FOLKET TIL: Bergen Turlag mener det er tull å nekte folk å fiske og telte i Byfjellene. De går også sterkt imot forslaget om å forby turgåere å oppholde seg ved Svartediket. BRUSHYTTEN LEVE! Naturvernkonsulent Sølve Sondbø i Bergen Turlag er glad for at vann- og avløpsetaten likevel ikke vil flytte Brushytten, men ellers er han sterkt kritisk til de foreslåtte byfjells-reglene. 27. april 2005Atle Andersson    Forslaget til nye klausuleringsbestemmelser for Svartediket og Sædalen vannverk provoserer Turlaget. I høringsutkastet fra kommunens vann- og avløpsetat foreslås en rekke nye forbud og restriksjoner på aktiviteter i bergensernes friluftseldorado. Det foreslås blant annet forbud mot å oppholde seg i nærheten av Svartedikets bredd, absolutt forbud mot arrangementer i Isdalen-Svartediket-området og forbud mot beitende husdyr i nedbørsfeltene. Videre skal det ikke tillates nye rasteplasser eller annen tilrettelegging i fjellområdene som har avrenning til Svartediket eller Sædalen vannverk. Vann- og avløpsetaten vil også opprettholde forbudene mot fiske, bading og telting i nedbørsfeltene til de to vannverkene. Store områder Restriksjonene omfatter populære byfjellsområder som store deler av Vidden, Varegga, Rundemanen, Nattlandsfjellet og de delene av Fløyen og Sandviksfjellet som ligger innenfor nedbørsfeltet. - Vi mener de nye bestemmelsene går altfor langt. Giardia-utbruddet i fjor høst skyldtes trolig at kloakk havnet i Svartediket på grunn av lekkasjer i rør. Det er ingen grunn til å stramme inn folks bruk av Byfjellene fordi kommunen ikke hadde kontroll på kloakken fra bebyggelsen overfor Svartediket, sier naturvern- og friluftskonsulent Sølve Sondbø.  Han minner om at de sentrale Byfjellene er landets hyppigst besøke fjellområder.  - Byfjellene har ekstremt stor friluftsverdi og har stor betydning for livskvalitet og folkehelsen til folk i Bergen. Derfor vil Turlaget ha færre, ikke flere, restriksjoner på Byfjellene, sier Sondbø. Vil ha fiske og telting Bergen Turlag som har 19.000 medlemmer i ryggen, har levert en sterkt kritisk høringsuttalelse til de foreslåtte bestemmelsene. Her er noen av innvendingene til forslagene: Fiskeforbud: - Vi mener fritidsfiske bør tillates. Uttak av fisk har normalt en positiv effekt på vannkvaliteten, sier Sondbø. Telting: Turlaget går sterkt imot totalforbud, og vil dessuten fjerne dagens forbud i 100-metersbeltet langs drikkevannsmagasinene. Sondbø sier Turlaget også avviser oppholdsforbud ved Svartediket og Gløvrevatnene. - Det må kunne være lov og sette seg på en stein og nyte utsikten en stund, sier Sondbø. Beiteforbud: I dag sender bønder i Arna, Åsane og Fana 1400-1500 sauer på sommerbeite i Byfjellene. Kommunen vil ha dem vekk fra nedbørsfeltene. - Vi vil ha beitende husdyr for å forsinke gjengroingen og holde byfjellslandskapet åpent, sier Sondbø. - Men det er påvist tarmbakterier fra sau i råvannet? - Det er ikke kjent at ett eneste menneske er blitt syk som følge av sauer i Byfjellene. Når vi nå også får nye rensetiltak, blir tryggheten for drikkevannet ytterligere forbedret, svarer Sondbø. «Vanvittig byråkrati» Av alle forslagene, er Sondbø og Turlaget mest oppgitt over at arrangementer/stevner skal forbys. I noen områder kan de riktignok tillates etter søknad hvis samlingsplassen legges utenfor nedbørsfeltet. Rundt Svartediket, i Isdalen og Våkendalen gis derimot ingen unntak fra forbudslinjen.   - Det vil være helt uakseptabelt og skape et vanvittig byråkrati om enhver skoleklasse, idrettslag eller andre organisasjoner skal måtte søke om hver minste lille aktivitet innenfor det store drikkevannsområdet. Dette forbudet vil hindre mye god aktivitet på Byfjellene, sier Sondbø. - Har Turlaget noe positivt å si om de nye bestemmelsene? - Ja, det er bra at vann- og avløpsetaten har lagt vekk forslaget om å fjerne Brushytten   Grønt lys for mer grønt Den nye Friluftsmeldingen for Bergen ble nylig vedtatt i bystyret. Her legges det blant annet til rette for en rekke nye turstier og badeplasser i kommunen. Og så kan du etter hvert plukke frem skøytene og gjøre en piruett foran selveste Christian Michelsen på Festplassen. Trude Haug Publisert: 21. feb. 2006 Her er noen av de høyest prioriterte anleggene i bydelene: Bydelsparker: Turpark i Ytrebygda og gårdspark i Sædalen Turvei og tursti: Løvstien og Gjeddevatn Fisketiltak: Myrdalsvatnet og Møllendalselven Parkeringsplasser: Myrdalsvatnet og Bogetveit Badeplasser: Løvstakkvatnet og Myrdalsvatnet Det er behov for 93 nye badeplasser i Bergen kommune ifølge den nye friluftsmeldingen. Syv er satt opp på prioriteringslisten. Noe er gjort, men mye står igjen. Tiltakene i friluftsmeldingen fra 2005 til 2009 har en økonomisk ramme på vel hundre millioner kroner og følger opp den første friluftsmeldingen fra 2001 til 2004. Den var et pionerarbeid i kommunen og et historisk viktig verktøy, ifølge planleggerne. Meldingen gir en oversikt over hvilke prioriteringer som er gjort når det gjelder nyanlegg i sentrum og de øvrige bydelene på feltene bydelsparker, nærmiljøanlegg, turveier og turstier samt belysning, ridestier, badeplasser, fisketiltak og parkeringsplasser. Den gir også en prioritering av anlegg som må rustes opp. Gårdspark og turpark I bunnen for prioriteringene ligger at de forskjellige bydelene ikke er like, men har forskjellig karakter og forutsetninger. Det vil derfor ikke være nøyaktig like behov i for eksempel Åsane og Årstad bydel. Det er nærområdene i bydelene som skal prioriteres i tillegg til barn og folk med begrensede bevegelsesmuligheter. Fana Amfi, turveier ved Myrdalsvatnet og parkeringsplass og turvei ved Arboretet er blant anlegg som ble gjennomført i den forrige planperioden. Belysning Munkebotn-Eidsvåg-Fløyen hører til tiltak som delvis er gjennomført. Gårdsparken i Sædalen og turparken i Ytrebygda er påbegynt men ikke ferdig. De er overført til den nye meldingen. De største postene på investeringsbudsjettet er øremerket byfornying, fortetting til 21,8 millioner, turveinett til 13,4 millioner og nyanlegg av bydelsparker til 10 millioner. Til rehabilitering av Byparken er det beregnet 6 millioner og til Festplassen trinn 2,7 millioner. Festplassen krevde sitt Grunnen til at kommunen langt fra klarte å følge opp alt som sto på planen for 2001-2004 var blant annet at opprustningen av Festplassen krevde ekstra midler. I tillegg var det investeringsstopp i kommunen i 2004 og dessuten tok reguleringsplanarbeidet lengre tid enn forutsatt, blir det oppgitt i meldingen. Meldingen har også en tabell over gjennomførte og delvis gjennomførte anlegg. Behovet for nyanlegg og opprustning av eksisterende anlegg har fått en egen plass i meldingen. Det er her de 93 badeplassene Bergen trenger er listet opp. Sammen med mye annet det hadde vært fint å få til i årene fremover. Men til det trengs det mye mer tid. Og mye mer penger. Sandvikens lange bodrekke En gang i tiden, og det er ikke så lenge siden heller, lå sjøbodene i Sandviken som en unik sammenhengende bygningsrekke av gamle pakkboder. Øivind Ask Publisert: 12. nov. 2005 Hadde de gamle bygningene fra 1600- og 1700-tallet fått ligge i fred, ville vi dag hatt et miljø uten like noen steder. Det er bare å studere de gamle bildene fra 1950-årene Anders Haaland presenterer i årboken for 2003 fra Norges fiskerimuseum. Alle med interesse for Sandviken bør være klar over boken. Den gangen bodene ble bygget, og like til opp mot slutten av 1960-årene var mange av disse fortsatt i bruk i tørrfiskhandelen. Den gangen kom skuter med fisk fra Nord-Norge, og fisken ble losset og tatt inn på bodene for sortering og pakking. Bodene hadde derfor alle tilgang til sjøen, og skutene la seg enten inn i hopene mellom bodene, eller på utsiden. Ofte lå føringsbåtene mellom bodene. De tok om bord den ferdig sorterte fisken, og førte den ut til de store lasteskipene der varene ble heist om bord. Denne trafikken bygget på mange hundre år gamle prinsipper, som begynte på Bryggen. Da tørrfiskeksporten over Bergen stoppet opp ble hopene fylt igjen, og fungerer nå for det meste som parkeringsplasser. Da Sjøgaten ble utvidet ble noen boder revet, siden ble det bruk for nye kaier og nye moderne lagerbygg, og enda flere boder ble revet. Til slutt var den opprinnelige mer eller mindre sammenhengende bodrekken bare klatter igjen. Alt dette har Anders Haaland dokumentert, fra Nordnes til Saltimport ute i Sandviken. 1953. Da Sjøgaten ble forlenget nord for Sandvikstorget, måtte flere boder rives. Siden ble resten fjernet for å gi plass til moderne lagerbygninger og kaier. FOTO FRA BOKEN. Vår virkelige verdensarv? Sandviken Kulturhistoriske Forening ønsker å plassere Skuteviken og Sandviken på Unescos liste over verdensarven. Bli med og se hvorfor. Publisert: 12. mai. 2005 Jeg fant, jeg fant. Carl August Carlsen er en ekte askeladd, noe blikkenslagerverkstedet hans i Skuteviken bærer bud om. I første etasje av den fredete boden er det ordinært verksted. I annen etasje, der Carlsen har kontoret sitt, er det ordinære slutt. Fremfor skrivebordet til bedriftslederen har en gjest satt fra seg en gammel nattpotte, som Carlsen får lov å ta vare på. Ute i gangen og i tre etasjer oppover står alt det andre blikkenslageren har berget fra havets bunn, boder, tak, låver og bål opp gjennom årene. Antikviteter og snurrepiperier av alle slag. Et helt museum av gamle gjenstander. I et hjørne har Carlsen gjenskapt sine forgjengeres blikkenslagerverksted, - Vi er en nesten hundre år gammel bedrift. Jeg er glad i bygget og faget, det gjelder å ha historien med seg, sier Carlsen. På loftet står et av hans kjæreste klenodier: De gamle spirene på Johanneskirken. Spirene ble skiftet ut da kirken rundet 100 år i 1997, men ble aldri skrotet. I stedet står de bevart her hos Carlsen på Taket, en bevaringens mester i Skuteviken. Vil utvide Bryggen Bevare vil også Randi Gabrielsen, styreleder i Sandviken Kulturhistoriske Forening. Derfor har foreningen bedt Bergen kommune foreslå at Skuteviken og Sandviken blir plassert på den gjeve listen over verdens kulturarv, der Bryggen har en prominent plass.                 Foto: Eirik Hagesæter Randi Gabrielsen. Det bør skje ved at verdensarvområdet Bryggen utvides til å omfatte beltet av bebyggelse langs sjøen utover til Gamle Bergen, mener foreningen. I siste instans er det miljøvernministeren som nominerer norske kandidater til listen. - Ikke noe galt sagt om Bryggen, men bebyggelsen der er jo rester av en tysk kultur, sier Randi Gabrielsen. - Deler av bebyggelsen i Sandviken er eldre enn Bryggen og er et sammensatt belte langs sjøen, basert på tradisjonell norsk næring. Turisttrafikken til Bergen bare øker og øker. Hvis verdensarv-området utvides, vil vi ha mer å tilby turistene. Et større område å spre dem på, legger hun til. - Hva med alle byggeplanene langs sjøsiden, hvis Sandviken skal på verdensarvlisten? - Vi ønsker ikke å stoppe utviklingen eller skru klokken tilbake. Men hvis området får slik vernestatus, må kulturminnene i større grad tas hensyn til, sier Gabrielsen. Snopebutikk Noen turister trenger ikke anvisning fra Unesco, men finner frem helt på egen hånd. Det merker Dag Bibow hos Outboard Motor AS, en kombinert motorsykkel- og båtbutikk med tilhold i to vernete sjøboder i Skuteviken. Outboard Motor er en snopebutikk for både motorgærne og elskere av gamle hus. I over ti år har snekker Jimmy Olsen hatt fast tilhold i Skuteviken. Sammen med kolleger, men i mange år mutters alene, har han jekket og berget, tilpasset og rustet opp de vernete bodene. - Veldig mange turister stikker innom bare for å kikke, forteller Bibow og viser hvordan det nye pietetsfullt er kilt mellom de over 400 år gamle materialene. Neste stopp på vår vandring er på Kystkultursenteret, der Norsk Fiskerimuseum er i ferd med å flytte inn. Her drømmer Randi Gabrielsen om å grave, slik at de ytterste bodene igjen blir stående med vann på alle kanter. - Mange av bodene sto ikke bare i vannkanten, de sto ute på påler ute i sjøen. Et lite Venezia var det, beretter hun entusiastisk. Museumsplaner Punktum for turen i det historiske Sandviken setter Holmefjordboden, like før Gamle Bergen. Boden som nå har skiftet navn til Sandviksboder 78b, er byens eldste intakte tørrfiskbod. Inntil få år tilbake huset boden tørrfisk og lukten henger i alt treverk. Her står vrakerens telling fortsatt å lese på bjelkene. Her håper Sandviken Kulturhistoriske Forening å få til et museum. Huseier Andreas Grimelund har lagt til side de godkjente planene om å gjøre boden til kontorbygg og vil bevare den som et autentisk kulturminne, i samarbeid med museumsforkjemperne. - Her oppe skal vi få til en serie storskjermer som viser Bergen sett fra sjøsiden. I nordlige enden plasserer vi Lofoten, beretter Geir Abelsen entusiastisk der han står på loftet i tørrfiskboden. Planer er det mange av i Sandviken. Og ikke bare byggeplaner. Hva er det med Sandviken? Bydelen Sandviken er i skuddet som aldri før. Det ene utbyggingsprosjekt etter det andre dukker opp. Kommunen har lagt sin bydelsplan, som noen klamrer seg til, andre forkaster. Folk flest fortviler og jubler om hverandre. Pål Andreas Mæland Publisert: 13. okt. 2005 Av Tryggve fett Men hva med det Sandviken som allerede finnes? Noen mener at det gjør bydelen verdig til å komme på verdens natur- og kulturarvliste, mens den nylig er kommet på listen over verdens mest truede kulturminner. Ja, hva er det egentlig med Sandviken? Først ved middelalderens slutt midt på 1500-tallet dukker Sandviken frem fra historiens tåke. Ved makeskifte ble området ervervet av daværende slottsherre til Bergenhus, Erik Rosenkrantz, som derved dannet Store Sandviken gård fra Mulelven til Helleneset. Et hundre år etter overtar familien Garmann gården. Da hadde møllebrukene kommet i gang både ved Sandvikselven (Storemøllen) og ved Mulelven (Småmøllen), og kort etter begynte også andre av byens borgere å interessere seg for dette bortgjemte området bak Rotthaugen. På denne tid var Vågen fullt utbygget, og de bergenske kjøpmennene trengte nye strandlinjer å bygge sine pakkhus og sjøboder ved. Øynene falt på den lune viken med sin velegnede landstripe mellom fjellfot og sjø – bare man kom forbi Rotthaugen, som stupte stengende rett i sjøen. I løpet av 150 år ble hele strandlinjen fylt opp med sjøboder, delvis i flere rekker utenfor hverandre, først og fremst for lagring av handelsvarer, særlig tørrfisk, men også mange andre vareslag for eksport og import. Parallelt med dette vokste det også opp annen næringsvirksomhet, særlig reipslaging, med sine karakteristiske lange baner og sine mesterhus. Føyer vi til Sandvikens boliggrender og lyststeder, blir bildet komplett: Sjøboder i sammenhengende rekker langs stranden, reperbaner og små tette boliggrender innenfor, og lyststeder for det meste plasser innerst og høyest mot fjellfoten. Innimellom det hele slynget seg postveien som en hovedpulsåre – i den grad kommunikasjonen ikke gikk på fjorden! Det var et samfunn i balanse, selv om det selvsagt var formet nettopp slik for å kunne betjene bysamfunnet Bergen. Dette varte frem til 1870-årene. Da ble Sandviken eget kirkesokn med egen kirke, området ble innlemmet i Bergen by, og Store Sandviken gård ble kjøpt av Bergen kommune. Den nye tid var kommet, og førte i løpet av en hundreårsperiode til det vi kan kalle fase 2 i Sandvikens krønike. Mye av trafikken ble lagt om fra sjø til vei, og Nye Sandviksveien og senere Sjøgaten presset seg rundt Rotthaugen, frem til Sandvikstorget, som ble bygget som en ny, offentlig plass, mens Sjøgaten ble planlagt i full bredde helt frem til Nyhavn. Dampbåtene overtok for robåtene, og kom ikke lenger inn i hopene mellom sjøbodene. Det krevet offentlige steinkaier. Reperbanene, som i all hovedsak produserte for seilskipene, mistet sin omsetning, fikk en kort renessanse som fiskeredskapsprodusenter, men mistet så også dette. Reguleringsplaner fra 1888 og 1910 introduserte nye boligområder, ikke i den tradisjonelle sandvikske grendestruktur, men på bergensk vis med langsgående gater og tversgående allmenninger. Frem til Søndre Almenning ble dette også gjennomført, men navnet tilsier jo at man hadde tenkt seg videre utbygging med minst én allmenning til nordenfor. Senere ble det her mer spredt utbygging med villaer og frittstående blokker. Sjøbodrekken holdt stand forbausende lenge, men undergikk en indre forvandling. Næringsutviklingen gikk fra handel til industri, d.v.s. fra lager til produksjon. Mange boder ble tilpasset dette, ved at de opprinnelige innvendige laftekassene ble revet til fordel for åpne stolpe- og dragerkonstruksjoner. Typisk er også at straks noe gikk galt, og eksempelvis Johan C. Martens' tranfabrikk brant opp i 1936, ble det gjenreist som et helt moderne fabrikkanlegg. Hele strandlinjen vest for Sjøgaten fra Rotthaugen til Nyhavn ble etter hvert regulert til industriformål, og rivingen av sjøbodrekken hadde nok gått vesentlig raskere – hadde ikke krigen kommet og gitt folk annet å tenke på! Så kom rivningsbølgen de første par tiårene etter krigen, og før 1970 var det hele over. Da hadde vi fått en omfattende utskifting til moderne produksjonslokaler i stål og betong, og en boligutbygging som betegnende nok kunne kalles «Singsing». Nå har vi levd med dette Sandviken en generasjons tid, og mye tyder på at vi er inne i en ny omstøpingsprosess, terskelen til en fase 3 i Sandvikens krønike. Trafikken synes å bli et hovedproblem. Bydelen var i ferd med å kveles i gjennomgangstrafikk, da Fløyfjellstunnelene ble åpnet på 80-tallet, men nå er det samme i ferd med å skje igjen. Skal Sandviken overleve, må enten mer trafikk dyttes inn i fjellet, eller komme tilbake på sjøen. Parkeringen må også løses. Det foreligger skisser til fjellbaserte anlegg i Rotthaugen for den søndre del av området, men også i nord må det utarbeides løsningsforslag. Videre må man finne ut av hva bydelen skal utvikles til! Den pendelen som for hundre år siden svinget fra handel til industri, er nå i ferd med å ta en ny retning mot boliger. De første utbyggingene har vi allerede fått på Måseskjæret og Sandviken Brygge. Og det som evt. måtte komme av næringsutbygging vil i alle fall ikke bli industri. Moderne næringslokaler vil stort sett være kontorlokaler, som i sin utforming og miljøkonsekvens ikke er vesensforskjellige fra boliger. Forholdet mellom næring og bolig – som har vært en stor del av diskusjonen hittil – bør derfor nedtones til fordel for en diskusjon om utnyttelsesgrad og utforming, uavhengig av funksjon. For det er i utformingen og utnyttelsen at utfordringen ligger. Forutsatt en fornuftig trafikkavvikling, mener jeg at Sandviken prinsipielt sett kan tåle en viss fortetning. Men hva er øvre utnyttelsesgrense – Sandvikens smertegrense? Hvordan kan de nye bygningsvolumene spres slik at de kan integreres i den eksisterende bebyggelsen? Og hva med den fysiske utformingen av det nye? Vi trenger neppe å gå til stilkopiering for å sikre harmoni, men bygningsvolumenes utforming og plassering må ha respekt for begge de to foregående faser i bydelens utvikling. Her er utvilsomt strandlinjen og sjøområdet den mest sårbare sonen. Sandviken hadde en klar differensiert bebyggelse, fra sjøbodene og den senere industribebyggelsen i strandkanten, til boliggrendene og den senere boligutbyggingen oppover skråningen. Man utnyttet landskapets naturlige amfi, alle fikk se og alle fikk lik adgang til sjøen, som til dels også var kommunikasjonsåren. Hvis disse godene skal opprettholdes, kan ikke alle nytilflyttede ta morgendukkerten som stup fra egen balkong! Da vil dagens Sandviken-beboere og Sandviken-brukere bli stengt ute bak en mur av 6-12 etasjes høye boligblokker. Hele bydelens utbyggingspotensial kan ikke stables oppå hverandre i vannkanten, men må spres oppover skråningen slik den alltid har gjort. Da vil alle kunne føle at de har adgang til det fellesgode som sjøkontakten utvilsomt er. Disse kvaliteter må også fremtidens utbyggere ta hensyn til. Sandviken må opprettholde sin interne egenbalanse. Fra naturens side har Sandviken utvilsomt mange fordeler. Den smale landstripen gir ekstremt gode forutsetninger for sjøkontakt. Fjellet reflekterer solvarme og beskytter mot kalde vinder. Hele det åpne amfiet er vendt mot sørvest, og har de absolutt beste solforhold. Resultatet er da også, at våren alltid kommer først til Sandviken! Fra kulturens og historiens side har Sandviken – som vist – også mange fordeler. Disse vil forhåpentligvis komme ytterligere frem, når Sandviken, som eneste nordeuropeiske sted sammen med 6 steder i Sør-Europa, skal bli undersøkt som «Historical Landscapes of Europe». Kommunens bydelsplan foreligger som nevnt allerede, og utbyggerne står nærmest i kø for å realisere sine prosjekter. La oss i denne prosessen lytte til det historiske landskap, så vi ikke ødelegger muligheten til å føre Sandviken ut igjen av «skammens liste» og inn i sin tredje fase til beste for fremtidens brukere. Sandviken på «skammens liste» En god, men likevel dårlig nyhet for Sandviken Kulturhistoriske Forening (SKF): Sandviken har havnet på listen over verdens 100 mest truede kulturminner. Publisert: 24. jun. 2005 KARI PEDERSEN - En skammens liste, sa Randi Gabrielsen, leder i SKF, da foreningen i vinter sendte søknaden til World Monuments Fund. SKF mener utbyggingspresset i sjøfronten truer Sandvikens unike kvaliteter. Her ligger verdens eldste bevarte reperbane, tørrfiskboder og en pittoresk gammel grendebebyggelse. På en pressekonferanse i dag vil SKF annonsere at søknaden passerte nåløyet. Sandviken er inne på listen, som den eneste representant fra Norge. - I dag begynner en ny tidsregning for Sandviken. Det internasjonale samfunn vil overvåke den videre utvikling, skriver foreningen i invitasjonen. Et kikk på nettsiden til Word Monuments Fund bekrefter gjennomslaget. Her ligger en presentasjon av «Sandviken Bay». I selskap med 99 andre truede kulturminner. World Monument Fund er en privat ideell organisasjon med tilhold i New York. Organisasjonen har drevet siden 1965. Viktigste samarbeidspartner er selskapet American Express Company som over årene har brukt 10 millioner dollar på å bevare kulturminnene på listen, skriver WMF på sin nettside. SKF har også søkt om å få Sandviken innlemmet som en del av verdensarv-stedet Bryggen Planlegger ny cruisehavn i Sandviken Veksten i cruisetrafikken sprenger havnen. Nå har Bergen og Omland Havnevesen kastet sine øyne på Kristiansholm i Sandviksbukten. Publisert: 21. mar. 2005 I disse dager er havnevesenet i gang med å utarbeide en reguleringsplan for ny cruisehavn på Kristiansholm. Med ny utfylling i sjøen og ny kaifront kan holmen ta imot to cruiseskip samtidig. Havnedirektør Morten Meibom og forvaltningssjef Kjell Aga understreker at planene for Kristiansholm er helt i startgropen. Havnevesenet har ikke engang besluttet om det er riktig å satse på et tredje anløpssted for cruiseskip i Bergen. Først skal reguleringsplanen utarbeides og konsekvensene utredes. Deretter går planene om ny cruisehavn full runde i havnestyre, havneråd og til bystyret. Rekordene faller Et av flere forhold som skal utredes er om trenden med stadig økende antall cruiseanløp vil vedvare. - Vi tror det går den veien. I fjor hadde Bergen totalt 226 anløp. Inntil i dag har vi innmeldt 245 anløp og ligger an til nok et rekordår, konstaterer havnedirektør Meibom. Havnens smerteterskel ligger omtrent her. Blir skipene flere og større, må det nye kaier til. Fullbooket? - Hvorfor ikke bare meddele cruiserederiene at sorry, Bergen er fullbooket? - Nei, det synes jeg ikke er vår oppgave. Vi prøver heller å flytte anløpene, slik at trafikken sprer best mulig over sommerhalvåret, sier havnedirektøren og legger til: - Jeg ser jo at byen ikke er tjent med overbooking. Men det får bli opp til reiselivsnæringen å mene noe om. At Kristiansholm skulle bli cruisehavn har ligget i kortene lenge. I kommunedelplanen for Sandviken er området øremerket dette formålet, gitt at det ble satt i gang arbeid med en reguleringsplan før utløpet av 2004. Det er denne prosessen havnevesenet har startet. Hegreneset? - På et møte for utbyggere langs sjøsiden i Sandviken, lanserte kommunens planavdeling tanken om å plassere cruisehavnen på Hegreneset i stedet for Kristiansholm. Er det et alternativ dere vil vurdere? - Det har ikke vært vurdert så langt. Vi er dessuten ikke grunneiere på Hegreneset, slik vi er på Kristiansholm. - Er det en mulig konflikt mellom boligbygging i Sandviken og utbygging av cruisehavnen? - Det er slike forhold vi nå skal utrede, sier Kjell Aga. - Hva med støy? - Alle passasjerskip lager lyd, siden motoren produserer strøm til skipet også når det ligger til kai. Men moderne skip blir stadig mer miljøvennlige, noe som betyr mindre utslipp og mindre støy, sier Meibom. 40 busser pr. skip Noe annet er all busstrafikken som et cruiseanløp skaper. I løpet av en dags landligge kan opptil 40 busser rulle innom for å hente og bringe turistene. Direktør for Norges Fiskerimuseum Anders Haaland tok opp dette da cruisehavnen var tema under en befaring tidligere i år. - Det er en skandale hvis det nye havneanlegget fører til en stor ny rundkjøring på Sandvikstorget, kom det bestemt fra Haaland. Fiskerimuseet blir nærmeste nabo til en eventuell ny cruisehavn. På tampen av 2005 skal reguleringsplanen være klar, sammen med en utredning av konsekvensene for båtfolket, beboere og trafikanter i Sandviken. - Sandviken et truet kulturminne Sandviken Kulturhistoriske Forening søker om å få Sandviksbukten inn på listen over verdens 100 mest truede kulturminner. Publisert: 01. des. 2004 KARI PEDERSEN - Vi er bekymret over utbyggingspresset i Sandviken, sier Randi Gabrielsen, som i går sto i køen av utbyggere, miljøforkjempere og potensielle utbyggere som ville møte miljøvernminister Knut Arild Hareide (KrF). KrFs wonderboy var i Bergen for å innlede til «den store samtalen om Bergen sjøfront.» Men aller først tok ministeren seg tid til en time på Vågen Fetevare. Lunsjtimen var annonsert og debattglade bergensere lot seg ikke be to ganger. HJEMMELEKSE TIL HAREIDE: - Målet er å få Sandviksbukten inn på World Heritage-listen sa Randi Gabrielsen og Geir Abelsen til miljøvernminister Knut Arild Hareide (til v.) som i går tok seg en time på kafé med bergensere. Fra ildsjelene i Sandviken Kulturhistoriske Forening fikk han hjemmelekse med seg tilbake. Foto: HELGE SUNDE Helt på tampen fikk ildsjelene i Sandviken Kulturhistoriske Forening et innsmett med ministeren, som da var på vei ut til en ventende drosje. - Her har du litt hjemmelekse på veien, sa Randi Gabrielsen og stakk til Hareide en brosjyre over kulturminnene i Sandviken. - Det er jo sykkelløypen min, utbrøt eks-NHH-studenten Hareide og stanset lenge nok til å få med seg meldingen. I går sendte historieforeningen i Sandviken søknad til World Monuments Fund om en plass på listen over verdens 100 mest truede kulturminner. - En skammens liste, lød formaningen fra Gabrielsen. 2.000 dekar i spill Bergens Tidende skrev i går om byggemulighetene i byens sjøfront. Eierne av 2.320 dekar sentrale næringsarealer ønsker ny bruk av tomtene sine. Øverst på listen står boliger. Plan og miljøetaten har gjort beregninger som viser at sjøfronten kan romme så mye som 12.000 boliger dersom alt bebygges like tett som Georgernes Verft. Byggelysten er aller størst i Sandviken, og først i køen ligger Slaktehustomten. Gabrielsen i Sandviken Kulturhistoriske Forening er kritisk til planene som er lansert. - Både format og utforming av nybyggene på Slaktehustomten er et problem, sier hun. Også andre utbyggingsprosjekt i Sandviken truer ifølge Gabrielsen med å forrige det sammenhengende historiske miljøet. Sandviksbukten kan i dag skilte med tørrfiskboder, verdens eldste bevarte reperbane og den gamle grendebebyggelsen. - Si nei til volumer Byråd for byutvikling Lisbeth Iversen (KrF) har ikke tro på at sjøfronten i Bergen kommer til å romme 10.000 boliger eller mer. Men vegrer seg for å tallfeste hva resultatet bør bli. - Jeg vil ikke konkludere så tidlig i prosessen. Et så ekstremt høyt antall boliger vil gå ut over kvaliteten i de bomiljøene vi skal skape. - Er du forberedt på å si nei til noen utbyggere? - Vi må helt sikkert si nei til noen volumer. Vi må også få utbyggere til å innse at økonomien i prosjektene kan bli bedre ved å bygge inn kvalitet, sier Lisbeth Iversen. Vil altså gjøre Sandviken til verdensarv Bryggen har status som en del av verdensarven. Randi Gabrielsen og Sandviken kulturhistoriske forening jobber nå for at hele Sandviken skal få samme status. For at et kulturminnesmerke skal bli funnet verdig, må det tilfredsstille en eller flere av følgende betingelser: Det må ha utøvet en betydelig innflytelse i en tidsperiode; bære vitensbyrd om en tapt sivilisasjon. Illustrere en betydningsfull historisk periode; utgjøre en epokegjørende kunstnerisk prestasjon. Være knyttet til ideer eller trosretninger av universell betydning. Et naturområde må enten illustrere et vesentlig stadium i vår klodes utvikling eller gi innblikk i nåværende geologiske prosesser. Utgjøre bemerkelsesverdige naturformasjoner eller ekstraordinært naturskjønne områder, eller være det naturlige hjemsted for truede dyrearter. Sandviken Bay BERGEN, NORWAY   Established around 1650, the Sandviken Bay settlement served as the original site of fishing-industry warehouses and roperies in the southwestern city of Bergen. From the eighteenth through the twentieth century, the harbor grew to include clusters of fishing-industry buildings and a variety of residences ranging from humble fishmongers’ dwellings to the manor houses of prosperous merchants. Today, the area contains one of the highest concentrations of historic wooden buildings in Norway, despite the fact that the number of such buildings in the area has been significantly reduced over time (from 297 in the nineteenth century to 45 preserved today). From its roots as a small fishing center, Bergen is now the second-largest city in Norway, and centuries-old wooden buildings mix with twentieth-century industrial structures, offices, and apartment buildings. The Society for the Protection of Historical Sandviken, a volunteer advocacy group, has fought for years to save the remaining historic buildings in the harbor area with only modest success as the government continues to grant building permits for large-scale new construction in the area. Additionally, those historic wooden structures that do survive are deteriorating. The society has collaborated with city antiquarian authorities to develop a preservation plan for the entire historic district. It is hoped that listing will stimulate local financial support and help to abate a threat that has claimed Norwegian heritage for years. The nearby historic center of Bergen was inscribed on the World Heritage List in 1979. Av: Geir Kvile    Planene for utvikling av Sandviken innebærer en i utgangspunktet massiv boligbygging. Men Sandvikens kulturhistoriske forening ønsker å sikre at utbyggingen skjer under streng kontroll. – HELNORSK Derfor sendte de i går brev til kommunen der de ber om at det fattes vedtak om at Sandviken skal nomineres til å komme på UNESCOs liste over verdensarven. Fra før har Bryggen, som et av fem steder i Norge en slik vernestatus. En nominasjon må backes opp av kommunen før den formelt går ut fra miljøverndepartementet. – Det er rett og slett fordi vi tror at uten vernestatus vil tilfeldighetene råde, sier statsadvokat og formann i Sandvikens kulturhistoriske forening, Randi Gabrielsen til BA. Med Sandviken mener foreningen strekningen fra Skuteviken ut til gamle Bergen. Et temmelig omfattende område, med andre ord. – Altså, Bryggen var jo tyskernes lagringssted. Sandviken er jo et helnorsk bredspektret område hvor alt fra sjøboder og reperbaner til arbeiderboliger finnes i skjønn forening, smiler hun. STRENGERE KRAV – Det er ikke det at vi ikke ønsker, eller skal stille oss helt i veien for en utbygging av området. Det er flott at folk ønsker å bo i Sandviken. – Men en vernestatus vil stille strenge krav til hvor høyt det kan bygges for å ikke hindre adgang til sjøen, og stille strenge krav til hvordan den nye arkitekturen skal passe inn til gammel eksisterende bygningsmasse, og det stiller selvfølgelig krav til hvor mye som skal bygges ut, sier hun og nøler ikke med å fremme Sandviken som et potensielt valgkamptema. – Jeg forventer at alle politikere fra Bergen som ønsker seg på Stortinget til høsten har en klar oppfatning om dette! Vår virkelige verdensarv? Sandviken Kulturhistoriske Forening ønsker å plassere Skuteviken og Sandviken på Unescos liste over verdensarven. Bli med og se hvorfor. SKIPPER-STUEN: Skipperne ble skjenket her, mannskapene gikk til Madam Felle. Skjenkestuene lå tett langs sjøsiden.I dag er det gamle traktørhuset Møllersalen blitt bolig. Den idylliske bakhagen ligger skjermet for trafikkduren på fremsiden.   PÅ PÅLER: Bolverket fremfor bodene i Skuteviken er bare til pynt. Bodene står på nytt betongfundament og er berget for fremtiden. VEGGPRYD: Hos gesellen, sjef for tørrfiskboden, var vegger og tak vakkert dekorert. Rester av det er bevart, konstaterer Randi Gabrielsen og Geir Abelsen i Sandviken Kulturhistoriske Forening. Veggmaleriene, noen av dem gjenskapt, vil inngå i utstillingen til Norsk Fiskerimuseum som snart flytter til Sandviken. VAKKER VELKOMST: Bilistene som suser forbi Skuteviksboder 18/19 rekker neppe å nyte den vakre inngangsdøren. NOSTALGI: Hos Dag Bibow er drømmen om fart og frihet rammet inn av 400 år gamle vegger. Det kler den utmerket. MULIGHETENES ODDE: Landtungen som stikker ut fra Kystkultursenteret kan bli en liten oase for bydelen, hvis den bare ryddes, mener Geir Abelsen i Sandviken Kulturhistoriske Forening. Bergens første Lufthavn-Sjøflyhavnen i Sandviken 1ste norske fly fra USA til Norge landet i Sjøflyhavnen- Sandviken i Bergen. Det var blitt 16. august 1935 og klokken var 20.43. LITEN JUVEL: Om ikke minst, så i hvert fall blant de mest pittoreske. Perlene ligger tett i grendene langs Sjøgaten. Publisert: 12. mai. 2005 Kari Pedersen Jeg fant, jeg fant. Carl August Carlsen er en ekte askeladd, noe blikkenslagerverkstedet hans i Skuteviken bærer bud om. I første etasje av den fredete boden er det ordinært verksted. I annen etasje, der Carlsen har kontoret sitt, er det ordinære slutt. Fremfor skrivebordet til bedriftslederen har en gjest satt fra seg en gammel nattpotte, som Carlsen får lov å ta vare på. Ute i gangen og i tre etasjer oppover står alt det andre blikkenslageren har berget fra havets bunn, boder, tak, låver og bål opp gjennom årene. Antikviteter og snurrepiperier av alle slag. Et helt museum av gamle gjenstander. I et hjørne har Carlsen gjenskapt sine forgjengeres blikkenslagerverksted, - Vi er en nesten hundre år gammel bedrift. Jeg er glad i bygget og faget, det gjelder å ha historien med seg, sier Carlsen. På loftet står et av hans kjæreste klenodier: De gamle spirene på Johanneskirken. Spirene ble skiftet ut da kirken rundet 100 år i 1997, men ble aldri skrotet. I stedet står de bevart her hos Carlsen på Taket, en bevaringens mester i Skuteviken. Vil utvide Bryggen Bevare vil også Randi Gabrielsen, styreleder i Sandviken Kulturhistoriske Forening. Derfor har foreningen bedt Bergen kommune foreslå at Skuteviken og Sandviken blir plassert på den gjeve listen over verdens kulturarv, der Bryggen har en prominent plass. Det bør skje ved at verdensarvområdet Bryggen utvides til å omfatte beltet av bebyggelse langs sjøen utover til Gamle Bergen, mener foreningen. I siste instans er det miljøvernministeren som nominerer norske kandidater til listen. - Ikke noe galt sagt om Bryggen, men bebyggelsen der er jo rester av en tysk kultur, sier Randi Gabrielsen. - Deler av bebyggelsen i Sandviken er eldre enn Bryggen og er et sammensatt belte langs sjøen, basert på tradisjonell norsk næring. Turisttrafikken til Bergen bare øker og øker. Hvis verdensarv-området utvides, vil vi ha mer å tilby turistene. Et større område å spre dem på, legger hun til. - Hva med alle byggeplanene langs sjøsiden, hvis Sandviken skal på verdensarvlisten? - Vi ønsker ikke å stoppe utviklingen eller skru klokken tilbake. Men hvis området får slik vernestatus, må kulturminnene i større grad tas hensyn til, sier Gabrielsen. Snopebutikk Noen turister trenger ikke anvisning fra Unesco, men finner frem helt på egen hånd. Det merker Dag Bibow hos Outboard Motor AS, en kombinert motorsykkel- og båtbutikk med tilhold i to vernete sjøboder i Skuteviken. Outboard Motor er en snopebutikk for både motorgærne og elskere av gamle hus. I over ti år har snekker Jimmy Olsen hatt fast tilhold i Skuteviken. Sammen med kolleger, men i mange år mutters alene, har han jekket og berget, tilpasset og rustet opp de vernete bodene. - Veldig mange turister stikker innom bare for å kikke, forteller Bibow og viser hvordan det nye pietetsfullt er kilt mellom de over 400 år gamle materialene. Neste stopp på vår vandring er på Kystkultursenteret, der Norsk Fiskerimuseum er i ferd med å flytte inn. Her drømmer Randi Gabrielsen om å grave, slik at de ytterste bodene igjen blir stående med vann på alle kanter. - Mange av bodene sto ikke bare i vannkanten, de sto ute på påler ute i sjøen. Et lite Venezia var det, beretter hun entusiastisk. Museumsplaner Punktum for turen i det historiske Sandviken setter Holmefjordboden, like før Gamle Bergen. Boden som nå har skiftet navn til Sandviksboder 78b, er byens eldste intakte tørrfiskbod. Inntil få år tilbake huset boden tørrfisk og lukten henger i alt treverk. Her står vrakerens telling fortsatt å lese på bjelkene. Her håper Sandviken Kulturhistoriske Forening å få til et museum. Huseier Andreas Grimelund har lagt til side de godkjente planene om å gjøre boden til kontorbygg og vil bevare den som et autentisk kulturminne, i samarbeid med museumsforkjemperne. - Her oppe skal vi få til en serie storskjermer som viser Bergen sett fra sjøsiden. I nordlige enden plasserer vi Lofoten, beretter Geir Abelsen entusiastisk der han står på loftet i tørrfiskboden. Planer er det mange av i Sandviken. Og ikke bare byggeplaner. Sandviken ut i Europa Sandviken i Bergen kommer til å spille en sentral rolle når EU nå vil ha innspill til utforming av politikk for fremtidig bruk av historiske landskap i Europa. Publisert: 09. sep. 2004 FINN BJØRN TØNDER EU har bevilget over 13 millioner kroner til prosjektet «Historic Landscapes of Europe», som er et sammenliknende forsknings- og formidlingsprosjekt om økonomiske og kulturelle endringer i kulturlandskap. På vegne av Bergen kommune er Det Hanseatiske Museum plukket ut som en av åtte partnere i det unike prosjektet. Ellers deltar kommuner fra Spania, Frankrike, Italia (2), Slovenia, Kroatia og Hellas. Valencia kommune i Spania er prosjektleder for samarbeidet, som starter i april 2005 og varer i to og et halvt år. - Hvert område skal løfte frem et område til sammenliknende forskning. Og vi har funnet ut at Sandviken i Bergen egner seg veldig godt. Sandviken er historisk en sentral del av den økonomiske byen Bergen, men er i dag under omforming med press både fra boligbygging og turisme. Vår oppgave, sammen med andre støttespillere i Bergen, blir å foreslå planer for bruk av Sandviken i årene fremover, sier direktør Marco Trebbi ved Det Hanseatiske Museum til Bergens Tidende. SANDVIKEN UT: Sandviken både i går og i dag vil bli kjent for mange i andre europeiske land i årene som kommer. Blant annet vil det bli debattert hva Sandviken skal brukes til i fremtiden. Her Sandviksveien rundt 1957/58t. ARKIVFOTO: BIRKHAUG OG OMDAHL Fortsatt i det blå - Egentlig vet vi ikke ennå hva vi skal gjøre. Det eneste som er klart er at Valencia har bedt om at Bergen blir med i prosjektet, og at vi har valgt Sandviken som det mest interessante området i denne sammenheng. For EU er det viktig å få innspill om hvordan man skal bruke områder som tidligere spilte en viktig rolle i næringslivet, men som nå er innhentet av tiden. Fiskerimiljøet og sjøbodene i Sandviken er et godt eksempel som mange andre byer i Europa kjenner igjen, sier Trebbi til BT. - Hva det munner ut i vet vi ikke helt ennå. Men planen er at prosjektets resultater vil bli formidlet gjennom internett. Det blir trolig også aktuelt med utstillinger i de forskjellige byene. Du kan godt si at uansett resultat vil Sandviken bli godt kjent i Europa, legger Trebbi til . Vært med før Det er ikke første gang Marco Trebbi og Det Hanseatiske Museum er involvert i EU-prosjekter. Det samme skjedde gjennom et kulturbyprosjekt i 2000 og også året etter. - Det er nok de internasjonale kontaktene vi knyttet da som har ført til at Valencia har bedt om Bergen denne gangen også, sier Trebbi, som mener dette kan bety mye for Det Hanseatiske Museums anerkjennelse ute. I sommer sto Det Hanseatiske Museum også i fokus i Frankrike. En utstilling om den historiske salthandelen mellom Bergen og Frankrike på 1700-tallet trakk nesten 13.000 tilskuere. Prosjektet kom i stand etter initiativ fra Marco Trebbi. Utstillingen kommer til Bergen senere Grønt lys for slaktehustomt Fylkesmannen avviser klagen fra Sandviken Kulturhistoriske forening (SKF). Kari Pedersen Publisert: 14. nov. 2006 Dermed er det fritt frem for utbyggerne på Slaktehustomten å bygge det vedtatte prosjektet med boliger og næring. SKF hevdet at byggene ville forringe utsiktsforholdene fra Nye Sandviksveien på en slik måte at det var i strid med kommunedelplanen. Fylkesmannen påpeker at den nye reguleringsplanen går foran kommunedelplanen, og at prosjektet holder seg innenfor avgrenset kotehøyde. Landskapet verd alle poenga Jonathan B. Tourtellot leia teamet i National Geographic Traveler som i fjor kåra dei norske fjordane til beste reisemålet i verda. No er han i Hardanger for første gong. - Etter 24 timar i Hardanger kan eg fastslå at det norske fjordlandskapet er verdt alle dei 82 poenga som tok dette reisemålet til topps, seier Tourtellot til Bergens Tidende.  I HARDANGER: Jonathan B. Tourtellot leia arbeidet då National Geographic Traveler kåra dei norske fjordane til beste reisemålet i verda. For første gong er han no i Hardanger. Overlegen siger Sigeren var overlegen. Vermont i USA kom på andreplassen med 74 poeng, medan Toscana i Italia nådde 71. I kåringa deltok 200 reiselivsekspertar frå heile verda. Hardanger-opphaldet vart innleia med eit kveldssæte i gardsrestauranten til Arne Fykse i Fyksesund. Under seminaret på Ullensvang Hotell gjorde Tourtellot greie for kriteria for rangeringa, og kva National Geographic meiner med omgrepet geo-turisme. Det femner vidare enn både øko-turisme (berre fokus på natur) og berekraftig turisme. Geo-turisme må sjølvsagt vera berekraftig, men tillet utvikling og utbygging i respekt for naturen. Integritet og respekt for internasjonale køyrereglar som menneskerettane, er blant honnørorda. Det same er marknadsselektivitet (ikkje likt alle andre), marknadsvariasjon (litt av alt for alle, også ryggsekkturistane) og samspel mellom staden og folka som bur der, lokal mat, musikk, kunst, kultur, flora og fauna. Folk må lika seg der. Det som appellerer til dei, må vernast om, og marknadsførast skikkeleg. Her ligg viktige element av planlegging og evaluering. Glorete bybilete Tourtellot synte ei rekke døme på fin natur som er gøymt av svære reklameplakatar for merkevarer som kan kjøpast kvar som helst i verda. Costa del Sol, eller Costa del Concrete (Beongkysten) i Spania kom på sisteplassen. - Masseturismen er vanskeleg å snu, sjølv med store mengder dynamitt. Å alltid vera billegast, er ei dødsline, seier Tourtellot, men påpeikar samstundes at Noreg er i dyraste laget. Tourtellot stiller seg skeptisk til reklamefinansierte tiltak i Bergen. Bybiletet kan fort bli like glorete som i skrekkeksempla som han synte på veggen. Men Hardangerbrua vil han ikkje kategorisk avvisa. - Enkelte bruer er stygge, andre kan vera fine. Hardangerbrua ser ikkje ut til å verta blant dei stygge. Det gode med Noreg er at slike prosjekt blir grundig drøfta, i alle lag av folket, før det vert sett ut i livet, seier han. På tur i eplekakehagen - Delicious, I really enjoyed that apple pie! Den kvinnelige amerikanske turisten putter begeistret siste biten med hjemmebakt hardangersnop inn bak leppestiften. Hele reiseselskapet nikket samtyggende. OMVISNING: En gruppe amerikanske turister på omvisning i frukthagen på Steinstø i Hardanger. Omviser Ola Steinstø . Han orienterer om fruktdyrking og forteller gode cider-vitser. HANDLER FRUKT: Solveig Rabba fra Bergen er på vei til Odda, men stopper for å kjøpe frukt på Steinstø i Hardanger. Det gjør jeg alltid, sier hun. Arnvid Steinstø selger unna. EPLEKAKER PÅ GANG: Høysesong i eplekakebakeriet på Steinstø, der de to polske bakedamene Dorota Tandek  og Katarzyna Prochorowicz produserer kaker på løpende bånd Publisert: 08. sep. 2005 TRULS SYNNESTVEDT På Steinstø «Fruit Farm» mellom Øystese og Kvanndal er en busslast amerikanere på omvisning blant 3500 frukttrær. Cider-vitsene til omviser Ola Steinstø slår godt an. Amerikanske latterbrøl runger stadig vekk mellom conference-pærer og prinseepler. Og når omvisningen rundes av med eplekakelunsj i «eplekjelleren», vil himlingen ingen ende ta. - This is our favourite stop, sier en turist som åpenbart har smakt eplekaken før. Og både omviser Ola og kjøkkendirektør Heidi Steinstø Helgheim tar imot «thank you» på «thank you» med vennlige smil. De har fått applaus før. For søskenparet Ola (38) og Heidi (40) i åttende generasjon på Steinstø har i løpet av de siste ti årene gjort levevei av gardsturisme med noko heimelaga attåt. Og «noko», det er i dette tilfellet blant annet eplekake, lefsekling, plommesyltetøy, eplesaft og - selvfølgelig epler og pærer og plommer og diverse bær og moreller i bøtter og spann. Klar for festival - Vi omsetter alt selv, enten direkte fra gården her eller på Bondens Marked på Vågsallmenningen i Bergen, forteller Heidi, og rører med sleiven i en stor gryte velluktende syltetøykok. Allerede i morgen er grytens godsaker på glass og i helgen til salgs på matfestivalen på Bryggen. Men aldeles ikke bare syltetøy. Å, nei da! For i bakeriet står for eksempel de to polske bakedamene Katarzyna og Dorota og sprengbaker på eplekaker, mens to av deres landsmenn plukker epler og pærer med alt de har av hender. - Flere av de polske arbeiderne har vært med oss i årevis og vi er veldig godt fornøyd med jobben de gjør, forteller Heidi. Før hun må geleide bølingen av Minnesota-amerikanere inn til kakefatene etter den muntre omvisningen blant frukttrærne. «My name is Heidi and I'm doing the cooking», forteller hun og får forventningsfull applaus for det. I tillegg til å være vertinne har Heidi ansvaret for produksjonen av eplekaker, lefser, syltetøy og den slags, og for servering i kakebuen, mens broren Ola er «fruktbonden» med kontroll med gårdens 25 eplesorter og 15 pæresorter. Dessuten ett mål bringebær, to mål jordbær og seks mål med moreller. - Til sammen blir det gjerne seksti tonn frukt og bær av det. De mange sortene har sammenheng med at vi gjerne vil ha friske råvarer tilgjengelig hele sesongen, fra juli til oktober, og mest mulig blir foredlet, forklarer Heidi. - Og med mest mulig smak av frukt, og minst mulig smak av sukker, legger hun til Inntar Bryggen i helgen Og i disse milde septemberdagene har både hun og Ola, faren deres Arnvid, pluss de fire polske medarbeidere hendene fulle med å produsere varer til helgens matfestival «Bønder i byd'n» på i Bergen. - Vi drar til Bergen med full bil fredag morgen, men må nok tilbake etter påfyll både lørdag og søndag, tror Heidi. Sammen med nærmere hundre andre utstillere skal hun og broren innta Bryggen og byen - med mat med tradisjoner, norske spesialiteter, bondekost og lokal lokkemat. Fra velkjent namnam som lefse, spekepølse og geitost til mer nisjespise som smalahove, gombe og saueboller. Og utrolig mye mer. I tre heile dager til ende skal bergensere meske seg med gardsmat og bli underholdt av byspillere. - «Bønder i byd'n» viktig - «Bønder i byd'n» er et viktig arrangement for oss som produserer på hjemmebane og driver med direktesalg, understreker Heidi. Sammen med familien begynte hun i det små hjemme på Steinstø, med eplekaker og plommesyltetøy på heimebøen. Nå er tilbudene utvidet med omvisning i frukthagen for turistgrupper. Femti-seksti omvisninger kan det bli i sesongen, fra mai til oktober. På hjemmesiden tilbys det også blåturer og blømingsturer så vel som forpleining av selskaper, møter og kurs og tilbud til skoler og barnehager. Og Steinstø-folket er faste bodbønder på Bondens Marked på Vågsallmenningens brostein. Og båt til å seile turister inn Fyksesundet har de også skaffet seg. Utrolig hva som kan komme ut av en eplekake. Viten om det gode liv et jeg lærer, mens jeg holder på med å oppdra mine barn, er at man ikke skal «oversvømme» barna sine med altfor mange leker, for da vet de ikke hvilken de skal leke med. Nye tanker om de store spørsmål Frykten for det gode  Håpet som peker fremover Publisert:  2005 HARIS HINDIC Dette er noe som er blitt skrevet om gjennom generasjoner av foreldre og barnepedagoger som var opptatt av å observere og registrere barnas oppførsel. En ting er at barna ikke lenger vet hvilken leke de skal leke med. Den andre er at de ikke lenger kan sette pris på et nytt leketøy heller. Uansett om det kommer et dyrt og spesielt et, blir det ikke «spesielt nok» etter hvert. Dessuten blir ikke barna kreative og innovative slik de bør bli, men vil hele tiden stimuleres, underholdes og overraskes med nye og gøye ting. Etter hvert vil man få oppleve at barna ikke blir like engasjerte hver gang et nytt leketøy dukker opp, men vil isteden vise et likegyldig ansikt uten glede. Den slags årsakssammenheng eller tendens kan man overføre til de velstående samfunn i dag. De nye generasjoner unge mennesker opplever sitt liv som mer eller mindre en forlengelse av en barndom fylt med gøye leker og nye ting, som stadig dukket opp enten hjemme eller hos venner på julaften, bursdag eller et vanlig familiebesøk.  Forskjellen i dag er bare at leketøy nå heter noe annet, men er fortsatt et leketøy. Det er ganske logisk å tenke at dette vil fortsette på samme måte videre i livet, slik som det pøser på oss daglig med de nyvinningene fra den høyteknologiske verden som hele tiden overrasker oss med de fantastiske løsninger og priser.  Det eneste jeg ennå ikke kan registrere, er de likegyldige ansiktene - tvert imot. Denne verden har selvfølgelig en annen lukt og farge enn den hadde da jeg var i en ung alder, og det er helt greit. Denne verden vil ikke stoppe, og den vil ikke saktne farten heller, i alle fall ikke i overskuelig fremtid. For den er styrt av altfor mektige krefter. De kreftene er på vei til å oversvømme oss med de nye lekene og de nye, gøye ting, og ingen stritter imot. Vi bare gaper for mer «velstand». Det jeg velger å gjøre, er å prøve å roe meg ned et par hakk og tenke på hva som er best å gjøre i en allerede gitt situasjon.  Mine barn, som alle andre, trenger all den kjærlighet og all den støtte jeg kan gi dem for det livet de vil leve og de valgene de vil foreta. Det er dem som til slutt skal styre sitt eget liv når den tiden kommer.  Min oppgave blir da å vise dem den rette veien så godt jeg kan ut ifra den kunnskap og erfaring jeg sitter med, slik alle andre foreldre gjør. Mine foreldre gjorde noen feil på veien som kanskje andre også har gjort. Men det gjorde de sikkert av kjærlighet eller uvitenhet.  I dag har vi foreldre også rett til å gjøre de samme feilene så lenge vi kan belaste kjærlighet for det. Informasjon og kunnskap er dessuten tilgjengelig som aldri før, og vi bør oppdatere oss på hva denne velstanden fører med seg. Bruk eller kast? Bt.no-journalist Eystein W. Thue brukte juleferien til å ta det endelige oppgjøret med ting han aldri bruker lenger. Les hva som overlevde. Leif Gullstein (foto) Eystein W. Thue Det er press i boligmarkedet for tiden. Jeg er heldigvis i hus. Men nå kommer presset innenfra. Jeg har for mange gjenstander jeg aldri bruker. Bruksarealet synker. Kvadratmeterprisen stiger. Med jevne mellomrom foretar jeg omfattende ryddesjau, men det er alltid noen ting som overlever. Denne julen bestemte jeg for å ta det endelige oppgjøret med en del ting. Det var ikke enkelt. Livets skole er veldig utydelig på dette feltet. Jeg forhørte meg litt med venner i samme situasjon. En av dem (29) sa det slik: - Jeg har kastet alt. La følelsene til side og hev det i bosset. Forelsesningsnotater, VHS-filmer, fotballdiplomer. Jeg beholdt riktignok noen bilder, men har ikke savnet noe siden jeg kastet tingene. Fikk bare mye mer plass. En annen venn (30), valgte en mellomløsning og unnskyldte seg nærmest. - Har satt en del gamle ting i boden til min mor og de. Men jeg er ganske dårlig på slikt. Jeg burde nok kastet mer, sa han. Heldigvis ligger Fretex i gangavstand fra der jeg bor. Vi har en grei forståelse. Jeg setter tingene innenfor døren. De ansatte tar seg av resten. Her om dagen veiet jeg for og imot og gikk til aksjon. Slik ble resultatet:  Elendige cd-er For: Alle plater – uansett hvor dårlige de er – forteller en eller annen historie. Cd-er er dessuten ikke anerkjent som boss, foreløpig. Mot: Cd-er tar opp lite, men særdeles verdifull og ettertraktet plass (stuen). Jeg har mange del cd-er jeg rett og slett ikke vil være bekjent av lenger. Simple Minds, for eksempel. Eller Moby. Ikke ta det personlig. Jeg var ung og usikker. Dom: Kast. Vurderer faktisk sterkt å legge alle cd-ene mine i konvolutt og kaste coverne. Har alt på harddisk og iPod uansett.  Ekstradeler fra IKEA For: Disse delene er originale og vanskelig å få tak i. Kan komme til stor nytte dersom jeg skulle kjøpe en gjenstand med manglende deler. Mot: IKEA leverer alltid det de skal, og vel så det. Det er denne samlingen et bevis på. Dom: Kast. Pensumbøker For: Her snakker vi mye interessant visdom. Alt jeg skulle ha visst komprimert inn på en knapp hyllemeter. Mot: Jeg har ikke åpnet dem siden (kvelden før) eksamen. Bøkene er nokså irrelevant for jobben min. Trenger plassen til nye bøker. Dom: Foretar et kritisk utvalg, og kaster. Bruksanvisninger For: Det hender støtt og stadig at jeg roter det til med dekoderen, pc-en eller printeren. Da kan jeg finne svarerne i manualen. Enkelt og greit. Mot: Disse er fullstendig unødvendige og er en etterlevning av tilværelsen før internett. Dessuten finnes det alltid en kompetent kompis som kan trå til. Hva skal man med instruksjonshefte for høyttalere? Dom: Kast. VHS-kassetter For: Det ligger mye arbeid bak komplette sesonger med «Seinfeld», eller «Åpen post» på VHS. På 1990-tallet hendte det titt og ofte at jeg forlot hyggelig lag for å dra hjem og ta opp et program på video. Mot: Jeg ser aldri på dem lenger. Elaine, George, Harald, Bård og alle de andre ikonene er jo ute på dvd. Og VHS-maskinen er plassert i et skap. Den er blitt det lysbildefremviseren er for min far. Kvaliteten er dessuten en vits nå i disse hd-tider. Dom: Jeg kaster det som jeg ikke får tak i på dvd, og beholder resten. Glenn Hoddle-videoen, for eksempel. Oppslagsverk For: Sliter litt her, men skal prøve: Oppslagsverk er greie å ha. De er lett tilgjengelige på arbeidsrommet og er ofte mer pålitelige enn internett. Mot: De er store og opptar viktig og fremtredende plass. Wikipedia vinner. Dom: Kast. Lp-er For: De tar liten plass. Og jeg vil ikke utelukke at en jeg én dag kommer til å kjøpe en platespiller. Jeg savner følelsen av å sette på side B. Mot: Cred is dead. Jeg har all musikken på cd uansett. Noen av platene er dessuten så dårlige at jeg aldri kommer til å høre på dem igjen. Som for eksempel Carolas «Främling». Dom: Jeg foretar et kritisk utvalg og beholder kun de aller beste.  Medaljer og utmerkelser For: Dette er jo minner fra Vadmyra 76 sine herjinger i byens mange fotballturneringer. For ikke å snakke om ferdighetsmerkene jeg slet meg til. Femårsmedaljen fra Skansens Bataljon er for øvrig en milepæl i oppveksten. Mot: Medaljene er stygge og slitte. De ligger i en pose oppå et skap innerst i en bod. Flere av statuettene er knekket, og det er sikkert ingen som bryr seg. Og i ettertid skjønner jeg ikke hvorfor jeg var med i buekorps. Dom: Jeg sier som Åge Aleksandersen: «Følelsan dæm slit i mæ»: Bruk.  Minidisc-spiller For: Minidisc-spillerene (jeg har både stor og liten) er ikke mer enn fem år gamle og virker prikkfritt. Mot: Minidiscspillere er ikke mini. De er store og klumpete og er fullstendig utgått på dato. Den siste kjøpte jeg i 2002. Jeg veide den opp mot noe som var kalt MP3 player, men kom til at slikt var det bare fjortiser som holdt på med. For en tabbe. Dom: Kast.  Fotballsamlebøker For: Panini's-bøkene med klistremerker av fotballstjerner er nok det eneste jeg samlet systematisk i barndommen. Flere av dem er teipet og stiftet sammen. Mye sparing og hardt arbeid her. Mot: Er det ikke litt vel barnslig med slikt? Og jeg ser jo aldri i dem lenger.   Dom: Bruk. Disse skal jeg se oftere i. Engelske fotballfrisyrer på 1980-tallet er ubetalelige.  Elendige bøker For: Bøker ser ganske bra ut. Det kan få stuen eller arbeidsrommet til å fremstå mer kredibelt. Mot: Hvorfor beholde bøker en ikke liker? De representerer jo kun bortkastede, penger og tid. Hva så med bøker en ikke har lest? Glemte avbestillinger, feilslåtte gaver eller impulskjøp, bedre kjent som kategorien «Jo Nesbø»? Dette er bortkastet plass. Dom: Kast.  Maling For: Det kan være jeg får behov for et lite strøk eller må flikke en dag. Mot: Maling tar nokså stor plass, er ukurant å stable og farlig å oppbevare. Skulle noe skje, er det bare å kjøpe inn litt maling etter behov. Dom: Kast. Men skriver ned farge- og glanskodene først.  Kapp For: En ekstra list, parkettlengde eller gulvflis kan være gull verdt, om noe skulle skje. Det sier i hvert fall de som har peiling. Mot: Si meg, hvordan kan listverk gå i stykker? Har det noen gang skjedd at noen har klart å bytte ut en parkettlengde midt på et gulv? Hvordan løsner fliser uten at alt likevel må byttes ut? Dom: Bruk. Noe må jeg jo ha i boden.  Malerklær For: Det er praktisk og greit med et eget skap for slikt. Terskelen er lavere for å få be om oppussingshjelp, hvis verten stiller med arbeidsklær. Mot: Jeg har ikke tenkt å pusse opp de neste årene, og trenger mer skapplass. Dom: Kast.  Discman For: Den tar ikke så mye plass i roteskuffen, og er nokså robust. Leser brenne cd-er.