"Jeg har truffet mange nakne kvinner i mitt liv - men aldri noen som har kunnet spinne."
FREDRIK STABEL
Dogu Bankov
This is an exhibition which has several versions. The one that is on display here belongs to the M.K. Čiurlionis National Museum of Art in Kaunas, Lithuania, and we are thankful for this opportunity to exhibit it in Latvia, too. A second set is held by the Sofia Museum of Art, and it is currently travelling through Europe, too. Audiences in Lithuania and Hungary have so far been able to learn about the sad (?) life of Dogu Bankov
Biografisk collageutstilling "Dogu Bankov (1884-1970) av Gøran A. Ohldieck utstilles i Centro Cultural Recoleta, Buenos Aires.
26.10. - 12.11.00
Kgl. norsk ambassade, Buenos Aires: tlf.+5411-43152831
Dogu Bankovo kūryba Nacionalinio M.K.Čiurlionio dailės muziejaus rinkiniuose / Works by Dogu Bankov in the collection of M.K.Čiurlionis Nacional Museum of Art - Nacionalinio M.K.Čiurlionio dailės muziejaus leidinys.
Tai bulgarų kilmės dailininko Dogu Bankovo (1884-1970) darbų kolekcijos Nacionaliniame M.K.Čiurlionio dailės muziejuje katalogas.
Katalogo įžanginiame straipsnyje dr. Bernhardas Hlchneris (Baden Badeno meno muziejus) supažindina su Dogu Bankovo gyvenimu ir kūryba.
Norvēģu starptautisko izstāžu kuratora un grafiķa Gjorena Oldīka izstāde – provokācija par bulgāru mākslinieku Dogu Bankov (1884-1970).
Izstāde, kas balstīta uz reālu foto materiālu, iepazīstina ar dzīvi, kura iespējams ir bijusi citāda.
Izstādei ir vairāki varianti. Konkrētais komplekts pieder N.K. Čurļoņa Nacionālajam mākslas muzejam Kauņā un mēs pateicamies par iespēju to parādīt Latvijas publikai. Otrs izstādes komplekts pieder Sofijas Mākslas muzejam un paralēli šai izstādei apceļo Eiropu. Ar Dogu Bankov skumjo (?) dzīvi ir iepazinušies arī Lietuvas un Ungārijas skatītāji.
Lager fiktiv «verdenskunst» i Bergen
Den bulgarske kunstneren Dogu Bankov er representert i flere store museer og gallerier i hjemlandet og i andre land. Men alle bildene hans er malt i Bergen. Av Gøran Ohldieck (bildet).
Jan H. Landro
Publisert: 2002,
For sikkerhets skyld har bergenskunstneren også utstyrt sin bulgarske kollega med en biografi, som bl.a. forteller at han levde fra 1884 til 1970.
- Jeg hadde invitasjoner til å vise mine egne arbeider i flere museer i Europa, men var kommet dithen at jeg ikke lenger hadde lyst til å gjøre det jeg hadde gjort til da. Og aller minst likte jeg å stå på utstilling med mine egne ting, som om jeg selv var et av objektene.
Så oppsto denne muligheten og ga meg en strålende anledning til å gjøre noe helt nytt - uten at jeg selv behøvde være til stede i dette. Gjennom alle år har jeg jobbet med egne bilder på høyst forskjellige måter. Det har vært greit nok. Men aldri har jeg hatt det så morsomt som nå. Å kunne lage bilder og sitte der og humre for meg selvý
Et gunstig bildekjøp Historien om eksentriske Ohldiecks (50) originale prosjekt begynner i 1995, eller ý96. I Sofia, Bulgarias hovedstad. På et svært marked kom han over et bilde, en blanding av olje og akvarell, som var så stygt og totalt mislykket at han bare måtte kjøpe det.
Tilbake i Bergen, gikk han til en rammemaker for å få skiftet den ødelagte originalrammen. Da ramlet det ut over førti gamle foto, noen brev til en Dogu Bankov og en del avisutklipp, notiser om mindre smykketyverier fra ulike hotell. Et av bildene viste avgangsklassen fra Kunstakademiet i Sofia, 1904. Lengst til høyre står herr Bankov, som også figurerer på flere av de andre fotoene.
- Da tenkte jeg at med denne mislykkede kunsten og disse tyveriene, var det på tide at vår kjære kunstner fikk sin minneutstilling, forteller Ohldieck med den selvfølgeligste mine av verden.
Og han skred umiddelbart til verket.
Måtte holde seg til fakta - Jeg ville gi Bankov en identitet som kunne speile noe av kunsten i hans samtidige Sørøst-Europa, og som ikke på noen måte har vært særlig fremtredende vestover. Gjennom årene har jeg fått en viss innsikt i en annen kulturell tenkemåte og gjort meg litt fremmedfuglaktig her hjemme, derfor ville ikke Bankovs verden være meg helt fjern. Dessuten kunne jeg kombinere dette med andre interesser jeg har, for historie og litteratur, og dertil knytte det fortellende til det billedskapende, noe det er sterk tradisjon for i østeuropeisk kunst.
- Du ville altså gi denne hjelpeløse kunstneren et nytt liv?
- Jada. Samtidig måtte jeg forholde meg til de foreliggende fakta. Dogu Bankov har bevislig gått akademiet og må ha kjent tidens kunstneriske strømninger. Hans eget liv og eventuelle kunst vet vi imidlertid ingen ting om. Jeg begynte å undersøke hva man lærte på Sofia-akademiet da Dogu gikk der og hva kunstnerne på hans tid arbeidet med. De var for eksempel ikke ukjente med dadaismen og kubismen. Dette ga meg noe å henge mitt eget prosjekt på samtidig som jeg fikk stort spillerom.
- Ikke noe galt i dette! - Slo det deg ikke at dette kunne være over grensen for hva man kan gjøre?
Ohldieck ser oppriktig forbauset ut. En mild overbærenhet stråler ut fra hans lyseblå blikk.
- Nei, hvorfor det? Det er da ikke noe mer galt i dette enn i at en forfatter «påfinner seg» ulike jeg-personer. Forskjellen er bare at slikt ikke blir gjort i billedkunsten, sier kunstneren, som i 1978 utga en noe udefinerbar bok, «Vidner», med tekster og ulike visuelle effekter.
Så gikk han i gang med å male «Dogu Bankov-bilder» hjemme i atelieret sitt på Kalfaret. Autentiske, tidsriktige stoffbiter, avisutklipp og foto som skulle inngå som deler av komposisjonen, ble kjøpt inn. Da Ohldieck var kommet godt i gang, besøkte han sin gode venninne Svetla Propova, som var Bulgarias chargé d'affaires i Oslo.
- En fuktig natt fortalte jeg henne hva jeg holdt på med. Hun grep telefonen og ringte umiddelbart til utenriksministeren. Da samtalen var over, sa hun: «Nå har vi bestemt oss. Vi kan ikke tillate deg å skape en bulgarsk kunstner ý uten at han får komme hjem.»
Dermed ble det utstilling i Nasjonalgalleriet i Sofia.
TV-sendt åpning Ditt kom et utvalg av de etter hvert flere hundre Bankov-bildene høsten 1999. I sterkt transportskadd stand. Konservatoren var helt fra seg, forteller kunstneren. Mindre rystet ble han ikke da opphavsmannen på relativt skjødesløst vis ga seg til å lappe dem sammen.
- For meg var det jo et poeng at de skulle se gamle og litt slitte ut, sier Ohldieck.
- Dessuten fortalte jeg ham at det var jeg som hadde laget bildene, men det øret ville han helst ikke høre på. I informasjonsmateriellet var dette bare pliktskyldigst notert helt nederst, med liten skrift. Egentlig nektet nasjonalgalleriet å tro at jeg hadde laget alt, derfor ble bildene presentert som ekte Dogu Bankov.
Utstillingsåpningen ble en nasjonal begivenhet, direktesendt i bulgarsk fjernsyn. Til stede var regjeringen og hovedstadens diplomatiske korps.
Men mannen fra Bergen var ikke invitert.
- Pytt, jeg var jo bare en alminnelig, liten kurator, sier Ohldieck.
- Men for å gjøre forvirringen komplett, fikk jeg Danmarks ambassadør til å åpne utstillingen.
- Hvorfor akkurat han?
- Det lurte nasjonalgalleriet på, også, men jeg syns han var en hyggelig mann.
- Det er jo Dogus bilder! Dogu Bankovs kunst må ha slått usedvanlig godt an. Da Sofia i 2000 sendte kulturbyen Praha sin offisielle hilsen, skjedde det i form av en stor Bankov-utstilling, denne gang med andre bilder fra Ohldiecks samling. Bulgarias ambassadør foresto åpningen.
Ohldieck viser også frem en vakker, forseggjort katalog med snaut 30 Bankov-bilder og en biografisk skisse, med tekst på engelsk og litauisk. Den er laget av nasjonalmuseet i Kaunas i forbindelse med at de på permanent basis overtok en del av Bankov-samlingen.
- Fikk du betalt for bildene?
- Det er jo Dogus bilder!
Ohldieck ser aldeles fortørnet ut.
- Dessuten var dette en gave fra Anna Eliz Janco-Mehlik.
- Som aldri har eksistert?
- Selvsagt!
- Innbiller mottakerne seg at de sitter på en samling ekte Dogu Bankov?
- Neeeeeeiii, det tror jeg ikke. Men de bruker bildene i ulike presentasjoner. Jeg forteller alltid mottakerne hvor bildene kommer fra, men erfaringsmessig har de ikke så lett for å annamme det.
Til Buenos Aires Og Dogu erobrer stadig nye skanser, fortelleren hans «far». Galleri 3,14 ý også kjent som Hordaland Internasjonale Fylkesgalleri - hvor Ohldieck jobber, hadde for et par år siden ansvar for en norsk uke i Buenos Aires. I materialet som ble sendt over, hadde Bankov-katalogen sneket seg med. Det førte til at Centro Cultural Recoleta, Sør-Amerikas største visningssted, ønsket å presentere bildene hans.
Dit gikk ca 75 arbeider. Over 4.000 mennesker overvar vernissagen.
Hvem som sto for den høytidelige åpningen?Bulgarias ambassadør, selvsagt!
- Jeg forsøker alltid å etterlate meg noen Dogu-bilder rundt omkring, bildene hans gjør seg best i støvete museer. Noen befinner seg i Philadelphia, Praha har to. Nasjonalgalleriet i Sofia har bare et par bilder, men museet i Plovdiv har fått noe slikt som 30.
Neste år skal han på tur igjen ý til Riga, til Ungarn og til Zagreb. Jeg burde ha vist ham andre steder, for eksempel i Frankrike, men det har jeg ikke fått til.
Flere fiktive personer I arbeidet med å gi Dogu en personlighet, har opphavsmannen trukket inn samleren Amchield Goldstein. Som heller aldri har eksistert.
- Jeg kjøpte en skulptur av Vladimir Sjuksjin, som tydeligvis har levd, og som senere tok navnet Amc. Goldstein. Han har hatt en stor Dogu-samling.
- Som ingen har sett?
- Nei, for han forærte hele samlingen til det russiske museet i New York, som absolutt burde ha eksistert.
- Denne din avdøde venn, maler han fortsatt?
- Man finner stadig bilder av ham, tror jeg det heter. Etter som han ikke var særlig etterspurt i sin samtid og bildene hans følgelig ikke er spredt så vidt omkring, er det enkelt å finne dem.
- Du har kanskje gitt liv til flere kunstnere, også, du?
- Til å begynne med jobbet jeg med flere. Men Dogu var den jeg hadde mest sans for, han var den mest ufyselige, den det var mest liv i. Jeg er ikke sikker på at jeg ville likt å treffe ham.
- Hvordan har du fått tid til å lage alle disse bildene og gi Dogu fiktivt liv?
- Jeg har jo nettene; om dagen er jeg her på 3,14.
Dette er ikke noe du blir rik på?
- Huffda! Helt oppriktig: Jeg har aldri tenkt sånn.
Jeg har til å betale fiskebollene og klarer meg aldeles utmerket, takk.
EVALUERING AV STIFTELSEN 3,14/HORDALAND INTERNASJONALE FYLKESGALLERI
-
Jorunn Veiteberg Delrapport i evalueringa av statsbudsjettets kap. 320, post 74.
Desember 2004
1 INNLEIING
Allereie namnet 3,14 signaliserer ein institusjon som ikkje heilt lar seg fanga inn i ein formel. Rett nok er 3,14 ein matematisk formel, men som eit symbol på tilhøvet mellom omkrinsen av og diameteren i ein sirkel, dekkjer den eit forhold som ikkje lar seg rekna nøyaktig ut. 3,14 går samstundes under namnet pi som også er ein gresk bokstav. Med dette skulle nokre av særtrekka ved institusjonen 3,14 vera krinsa inn. Dei slår ring om store delar av verda gjennom aktivitetane sine, og dei er opne for mange ulike typar ”språk”. Kort fortalt driv 3,14 med kunst- og kulturformidling. Og som den andre delen av namnet fortel, Hordaland internasjonale fylkesgalleri, har dei basen sin i Hordaland, nærare bestemt Bergen, men arbeidsfeltet er internasjonalt. Prinsippet dei styrer etter, er enkelt:
For kvar utstilling dei sender ut av Norge, skal det koma eit prosjekt tilbake til Norge frå det same landet. Det er dialogen som er kjernen i verksemda:
”For Foundation 3,14 our whole raison d’être is the dialogue,” heiter det i formuleringa av formålet deira. Evalueringa baserer seg på både munnlege og skriftlege kjelder. Eg har intervjua dagleg leiar og styreleiar og ikkje minst har eg lagt vekt på å henta inn synspunkt frå brukarar og samarbeidspartnarar. Som skriftlege kjelder har eg hatt eigenevalueringa, katalogar og avisklipp, samt søknadar og årsmeldingar sendt til Kulturrådet, og tildelingsbrev frå Kulturrådet. Arbeidsøktene har vore spreiddeover fleire periodar frå mars til og med november 2004.
2 HISTORIA
Det kunne vera freistande å skriva historia om 3,14 som ei samling anekdotar. Notatblokka mi etter samtalane med dagleg leiar og styreleiar er full av gode historier. Sjølve hevdar dei at trongen til å fortelja historier er ei drivkraft både for å treffa andre og for ønsket om å formidla desse møta vidare.1 Dette prega også det aller første møtet mellom dei tre bildekunstnarane som utgjer starten på 3,14:
Gøran Ohldieck, Sigrid Szetu og Jan Erik Willgohs. I 1985 møttest dei på initiativ av galleristen Jan Føyner i Galleri Føyner i Oslo. Ut ifrå vitalistene deira meinte han at dei burde passa saman. Felles for dei tre var at dei hadde studert, budd og arbeidd i fleire år i utlandet. Men dette fekk dei lite utteljing for i det norske kunstsystemet, og inntrykket av eit lukka og sjølvtilfreds kulturliv, var noko dei delte. Under det første møtet oppstod det god kontakt, og eit grunnlag for å tenkja samarbeid blei lagt. Jan Føyner gav dei så namnet Kunstnergruppen 3,14.
Foto: ILL. KUNSTHØGSKOLEN Om masterstudentene ved Kunsthøgskolen får bestemme vil Nedre Korskirkeallmenning se slik ut i fremtiden.
Walter Benjamin hevdar at det er to faktorar som er bestemmande for evna til å fortelja historier: Reisa til fjerne stadar og kunnskap om lokale tradisjonar (Leslie 1998:30-31). Dette er også to omdreiingspunkt for 3,14. I urforteljinga deira, som handlar om eit prosjekt i 1985, og som dei utnemner til ”alle prosjekters mor”, står såleis reisa sentralt. Utgangspunktet var ei planlagt utstilling av Gøran Ohldieck og Sigrid Szetu i Indian Museum i Calcutta, og vitjing av to indiske forfattarar til festivalen ”
Poetene Kommer” i Norge året etter. For å få dette i stand, bytta Sigrid bilde mot barnevakt i tre veker, flybillettane blei tinga med Aeroflot via Moskva, og Utanriksdepartementet (UD) blei kontakta for om mogeleg å få støtte til kost og losji. UD kunne melda at det fanst ein gamal kulturutvekslingsavtale med India, og at ”betydelig støtte kunne påregnes”. Fulle av optimisme sette dei to kunstnarane av garde mot India med mellomlanding i Oslo, der dei under ein høgtideleg lunsj med UD sine representantar fekk overrekt ein konvolutt. I drosjen på veg til flyplassen blei konvolutten opna. Den inneheldt 1000 kroner, ein sum som berre ville halda til eit par netter på det hotellet dei hadde tinga. Eit rimelegare husvære måtte finnast. Etter lang tids tråling i bakgatene i Calcutta, oppdaga dei ved eit tilfelle kulthotellet ”Fairlawn”, ein gamal gøymestad for britiske soldatar på perm i imperietida. Her ville dei 1000 kronene kunne vara ei heil veke.
Same kveld slo dei seg ned i daglegstova med ein gin-tonic. Der sat også dei andre gjestene, to irar og ein australiar, og spela poker. Sigrid såg på Gøran og sa: ”Gi meg pengene! Jeg vil spille.” Med ein nervøs Gøran som tilskodar, inviterte ho seg med på pokerlaget. Klokka fire neste morgon var herrane blakke, og finansieringa av 3,14 sitt første store utanlandsprosjekt var sikra, inkludert innramming av alle bilda, hotell og mat i tre veker, samt kvar sitt indiske bildeteppe innkjøpt på marknadsplassen. Men utan støtta frå UD, ville ikkje dette ha vore mogeleg! Denne historia fortel ein heil del om 3,14. Den fortel om nøysemd, men også om å ta sjansar, om å hushalda med ressursane, men også om å satsa. Den vitnar om uortodokse arbeidsmetodar og personleg mot. Viljen til å lukkast med dei har gitt seg ut på, fortel om ein sterk motivasjon. I 3,14 gir dei ikkje så lett opp. Samstundes fortel denne historia også om å ha det moro, og om ein stor grad av fridom til å følgja eigne innfall. Alt dette er trekk og eigenskapar som karakteriserer såkalla kreative miljø. Truleg er det denne kreative galskapen og det psykiske overskotet som følgjer med den, som kan forklåra at 3,14 har overlevd i snart 20 år med svært stabilt mannskap - trass i stor arbeidsmengde og dårleg økonomi.
Gjennom slike og liknande forteljingar formidlar 3,14 på ein lett tilgjengeleg måte historia si, samstundes som dei får fortalt kva dei står for, kven dei er og korleis dei arbeider. Dette er eit viktigare aspekt ved denne historia enn om den i eitt og alt er faktisk sann. Som sjanger høyrer den difor heime blant det som blir kalla
mytiske forteljingar: ei kort historie som handlar om det store gjennom det små. 3,14 er ekspertar i denne forma for mytologisering, og historiene tener til å byggja opp under deira eiga sjølvoppfatning. Rolla den gode historia spelar i 3,14 sin indre og ytre liv må difor ikkje undervurderast. Ei god historie er nemleg ikkje god berre fordi ho endar godt og er godt fortalt, men også fordi ho etablerer eit forteljeskap der både forteljar og tilhøyrar blir forbundne. I dette ligg det eit sterkt forførande element, som lett kan få oss til å gløyma å stilla kritiske motspørsmål. For sjølvsagt kunne det ha gått heilt gale i India. Og ingen kan tilrå å satsa offentlege støttekroner på spel, enn seia basera kulturelle aktivitetar på ein slike risikosport. Forteljinga skal såleis ikkje lesast som ei heltesoge, men ho tener i denne samanhengen til å kasta lys over den særeigne kulturen som har prega det indre livet i Kunstnerguppen 3,14.
Formalisering
Formaliseringa av samarbeidet mellom dei tre kunstnarane, Gøran Ohldieck, Sigrid Szetu og Jan Erik Willgohs, skjedde først i 1987. Då blei Stiftelsen 3,14 for internasjonal kulturutveksling etablert med dei tre kunstnarane samt galleristen Jan Føyner som stiftarar. Formålet formulerte dei som ”å bidra til internasjonal kunst og kulturutveksling”. Dette kunne skje mellom anna i form av utstillingar i inn- og utland, arrangement av ulike slag og gjennom å få til samarbeid mellom offentlige instansar, foreiningar, kunstnarar og kulturarbeidarar. Dei første åra var stiftarane også identiske med styret i institusjonen, men sidan 1999/2000 har stiftarane berre hatt ein representant i styret. Denne representanten har vore Gøran Ohldieck, som sidan 2003 også har vore styreleiar. I den nye styremodellen har dei lagt vekt på å få eit profesjonelt styre, og medlemmene har hatt bakgrunn frå både næringsliv, jura, museum, kunst og kultur. I alt har dagens styre fire medlem.
Endring av profil
Dei første åra var det dei tre kunstnarane i 3,14 som stod for utstillingane som gjekk ut av landet, medan ”importen” var svært variert. Dette endra seg rundt midten av 1990-talet. Dels følte kunstnarane at dei var ”oppbrukte”, og dels ønskte dei meir tid til andre ting. Utvidinga av krinsen av norske kunstnarar baserte seg i starten på stiftarane sitt eige kontaktnett - sjølv om ønska til mottakarinstitusjonane også spela inn. Ikkje uventa førte dette til ein del kritikk. På 1990-talet blei 3,14 gjerne kritisert for sjølvpromovering, og for at det var for mange gjengangarar i utvalet av kunstnarar. Som svar på det siste ankepunktet framhevar dei at dei har vore nøydde til å satsa på kunstnarar som har vore villege til sjølve å yta ein innsats, og som ikkje stilte for store krav til komfort, o.l. Samstundes skal det seiast at dette er ein kritikk som hadde større relevans for ti år sidan enn i dag.
Fylkesgalleri I 1993 vende Hordaland Fylkeskommune ved kultursjef Åsmund Mjeldheim seg til 3,14 med ønske om at dei skulle vera internasjonalt fylkesgalleri. Det var bakgrunnen for namneutvidinga til Hordaland Internasjonale Fylkesgalleri. Fylket ønskte noko som var annleis, og det å vera annleis er ein kongstanke for 3,14. Dels dyrkar dei dette gjennom å bryta med det norske kunstlivet sin utbreidde ignoranse for verda utanfor aksen Berlin-London-New York. Og dels sprenger dei etablerte grenser i kulturlivet ved å ta etnografiske gjenstandar og folkekunst like alvorleg som bildekunst. For 3,14 er det like givande å visa ungarske kniplingar på Folkemuseet på Voss som fotokunst av Andres Serrano på Stenersenmuseet i Oslo. Deira eigne avgrensingar er mest av praktisk karakter: Det finst noko som kan fraktast, og noko som vanskeleg kan det. 3,14 sine val baserer seg på det første, og difor har dei vist mykje tekstil og kunst på papir. I ei undersøking som UD har gjort om internasjonalt engasjement blant norske kunstinstitusjonar, svarar dei på spørsmålet om korleis det internasjonale arbeidet kom i gang:
EVENTYRLYST! Det internasjonale arbeidet kom i stand fordi tre av våre kunstnere ønsket å se litt på verden utenfor Europa og møte kollegaer utenfor aksen London, Berlin, Roma, New York. I løpet av 15 år har vi bygget opp og ivaretatt et meget omfattende internasjonalt nettverk, særlig utenfor Europa, med kunstnere, organisasjoner og kuratorer, men også med en rekke lands myndigheter.2
Samarbeidspartnarar
Å lista opp alle institusjonane 3,14 har samarbeidd med i 20 år, vil føra for langt. Heile verksemda deira kviler på samarbeid med andre. Men for å gi eit inntrykk av spennvidda, kan eg nemna
Lasalle SIA i Singapore, Seni Lukis Negara (Nasjonalgalleriet) i Kuala Lumpur, Nasjonalgalleriet i Bejing, Kunstnarforbundet i Askhabad i Turkmenistan, Recoleta i Buenos Aires, galleri i Tblisi i Georgia3 og i Ulan Bataar i Mongolia, samt Hong Kong Festival.
På eit meir lokalt nivå, har dei etablert mange faste institusjonskontaktar gjennom rolla som fylkesgalleri. I denne eigenskapen tilbyr dei utstillingar av svært ulik karakter til alt frå museum og galleri til skular og aldersheimar. I tillegg har dei jamleg produsert utstillingar for nasjonale institusjonar som Stenersenmuseet og Etnografisk museum i Oslo. Kulturby Bergen 2000 samarbeidde dei også mykje med, og dei laga ei rekkje utstillingar for dei andre kulturbyane i Europa det året. Når det gjeld det internasjonale arbeidet, er det i denne samanhengen særleg samarbeidet med Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) og Utanriksdepartementet (UD) som bør nemnast. NORAD har vore ein viktig samarbeidspartnar ikkje minst fordi dei har hatt ei felles forståing av kultur. Når ein arbeider i land der kulturen uttrykkjer seg gjennom andre praksisar enn det som den vestlege verda vil kalla kunst, så lyt ein ta utgangspunkt i det. Ut frå ei grunnholdning om at alle menneske er like mykje verd, og at kvalitet kan ein møta i alle land og på alle felt har 3,14, støtta av Norad, laga ei rekkje utstillingar med det som i norsk samanheng blir kalla folkekunst.
Regionalt utenrikskulturelt samarbeidsprosjekt. Spørjeundersøking. Eigenevalueringa. Mange av dei gode historiene knyter seg til utstillingane på desse stadane. Enten dei knyter seg til at kunstnarane kom fram, men ikkje kunsten, slik tilfellet var i Ulan Bator i Mongolia, då kunsten stod att i Moskva. Det var heller ikkje utan dramatikk dei arbeidde i Tblisi i 1990. Galleriet blei omgjort til lasarett dagen etter opninga fordi det braut ut borgarkrig og både parlamentet vis a vis og Nasjonalgalleriet ved sida av brann ned.
I seinare år er det blitt mindre samarbeid med Norad på grunn av reorganiseringa som direktoratet har vore gjennom, og som blei fullført i 2004. Stat-til-statsamarbeidet, som direktoratet forvalta før, er no tatt over av UD, tilliks med ansvaret for ambassadar med bistandsoppgåver. Sjølv om Norad framleis samarbeider med kulturorganisasjonar i sør, så er fagfeltet deira blitt meir målretta mot andre oppgåver når det gjeld bruken av bistandsmidlar med kampen mot fattigdom det overordna målet. 3,14 får mange førespurnader frå norske ambassadar rundt om i verda. Dei samarbeider såleis både med Utanriksdepartementet sentralt i Norge og direkte med dei norske ambassadane ute. Kva eit oppdrag frå ein ambassade kan gå ut på, kan arrangementet dei tok på seg i Jordan i 1995, tena som døme på. I samband med opning av norsk ambassade i Amman våren 1995, fekk 3,14 ansvaret for å skipa til ei kulturveke. Året før hadde dei vore ansvarlege for ei utstilling av jordanske og palestinske folkedrakter frå den kjente Widad Kawar-samlinga på Bryggens Museum i Bergen og Historisk Museum i Oslo. Med seg til Amman fekk dei 11 norske kunstnarar som representerte eit mangfald av uttrykk. Programmet spente frå konsertar til utstillingar og mat:
Carl Robert Henie og Petter Anthon Næss song og spelte i eit romersk amfi, der ingen hadde opptredd på nærare 2000 år;
to folkemusikar, Reidun Horvei (kvedar) og Einar Mjølsnes (hardingfele) heldt konsert saman med den jordanske musikaren Sakher Hatter (oud); bildekunstnarar laga utstilling (Gøran Ohldieck, Jan Erik Willgohs, Kjetil Berge, Marit Benthe Norheim, Sigrid Szetu, Tove Pedersen og Inger Johanne Brautaset), og det blei også vist ei utstilling med bringedukar frå Hardanger. Brautaset, Szetu og Pedersen hadde på førehand vore involverte i eit prosjekt for Bani Hamida, som er eit vevnadsprosjekt støtta av UNESCO for å skapa eit grunnlag for beduinkvinner til sjølvstendig inntekt. Dei tre kunstnarane hadde levert design til teppe som blei vede på flatvev i ørkenen av beduinkvinnene og så selde på utstillinga. Kokkar frå den norske marinen bidrog til å setja kulinarisk spiss på opninga. I alt var 32 nordmenn involverte. 28 av dei blei innkvarterte på Sheppard hotell til 70 kroner natta, medan impresarioen til dei 2 klassiske musikarane kravde Hotel Intercontinental som standard for dei.
”Norsk kultur i Amman”, Aftenposten 25/4 1995. Av dei interessante historiene til 3,14 er ikkje minst reisevanar i kulturlivet. Deira røynsle er at bildekunstnarar ofte blir plasserte på dei billegaste hotella og bakarst i flyet (turistklasse), medan representantane for UD sit fremst (businessclas) på det same flyet og
UD, med ambassadør Tove S. Kijewski i spissen, var svært nøgde med arrangementet i Amman, og det kunne dei vera med god grunn. Dei fekk mykje for pengane. Støtta som dei og ambassaden gav, var ikkje nok til å dekkja utgiftene. 3,14 og deltakarane betalte ein del av reisekostnadene sjølve, og i tillegg fekk 3,14 avtale om sponsa flybillettar av Austrian Airlines. Å kopla kulturutveksling til samarbeid med ambassadar har vist seg å vera eit tviegga sverd.
Det har ført til at etiketten ”ambassadegalleri” har blitt hefta ved 3,14. Det er ein merkelapp som nok kan gi ”goodwill” i nokre kretsar, men i kunstlivet gir det helst negativt omdøme. Grunnen til det siste er utanrikstenesta sin instrumentelle bruk av kunst og kultur. Kunsten blir sjeldan presentert på sine eigne premiss, men blir brukt som stemningsskapande kulisse ved statsbesøk, eller som kulturelt ferniss for å ”selja” Norge og norske produkt. Trass i at mange tilsette i UD-systemet er ekte interesserte i kunst og kultur, er dei bundne av politiske prioriteringar og ein måte å arbeida på som ofte kolliderer med kunstlivet sine kodar. UD opererer også med ei liste over prioriterte land, eller såkalla satsingsområde, når det gjeld samarbeid. Ei slik prioritering går imot alt 3,14 står for, men som dei har erfart, er det tungt å arbeida med stadar og kulturar som ikkje ”står på norsk liste”. Mange land fell mellom alle stolar. Det har også andre land sine ambassadar opplevd når dei har tatt initiativ overfor norske institusjonar for å skapa interesse for deira kunst og kultur.
Også for dei har 3,14 blitt ein viktig kanal. 3,14 hevdar at sjølv om dei samarbeider mykje med ambassadar, så tar dei ikkje imot føringar, eller sel unna sin eigen kunstnarlege fridom. Eit prov på at dette er alvor, viser hendinga som, ifølgje dei sjølve, førte til diplomatisk protestnote frå Mongolia. Utstillinga som utløyste striden var ei svært stor satsing: 400 verk hadde 3,14 valt ut blant mongolske kunstnarar til visning i Bergen Kunstforening, Bergen Billedgalleri og Hordamuseet. Utvalet samsvara ikkje med den offisielle smaken eller ønska til leiaren av Kunstnarunionen i Mongolia, Enchin. Då sendinga på 17 kassar kom til Norge, inneheldt den 16 kassar med Enchin sine eigne abstrakte maleri. Dette kontraktbrotet kunne ikkje 3,14 akseptera, og dei vart difor nøydde til å kansellera utstillinga. Berre innhaldet i den siste kassen vart til ei lita utstilling på Hordamuseet.
bur på heilt andre hotell. Berre kunstnargrupper som arbeider med agentar oppnår same standard.
Av einskildpersonar som 3,14 samarbeider med, må Prinsesse Astrid nemnast.
Ho er 3,14 sin beskyttar. Den rolla tok ho på seg i 2003, etter å ha opna tre ulike utstillingar hjå galleriet: Nomadeliv under OL sitt Kulturprogram i 1994, Kawar samlinga av palestinske folkedrakter same haust og Ungarske konstruktivistar i 2003. Prinsesse Astrid viser stor interesse for verksemda deira. Ved å låna ut namnet sitt til 3,14, opptrer ho som ein garantist for at dei er pålitelege og leverer kvalitet. Det har dei hatt positiv gagn av i utlandet. 3,14 har knytt til seg to internasjonale kuratorar: Malin Barth (tidlegare New York, no Bergen) og Mark Thompson (London). Førstnemnde er ekspert på latinamerikansk kunst, særleg fotografi, og ho var ansvarleg for opningsutstillinga i 3,14 sitt eige galleri i 1999, Calming the Clouds, med brasiliansk papirkunst. Mark Thompson var gallerisekretær i eit galleri i London som Sigrid Szetu vitja i 2002. Dei kom i snakk, og sidan har han halde utstilling av eigne landskapsmåleri i Galleri 3,14, og kuratert fleire utstillingar for dei. Særleg med tanke på å styrka 3,14 når det gjeld Vest-Europa, er Thompson ein viktig kontakt.
Frå organisasjon til institusjon
Gjennom åra har 3,14 hatt mange ballar i lufta, og stundom har det gått vel fort i svingane. Det førte til ein økonomisk baksmell i 1996 med ei storsatsing i Slovakia: 13 utstillingar med 127 deltakarar over 7 dagar i 9 byar. På grunn av dei politiske tilhøva i landet kunne ikkje UD støtta prosjektet. Landet var den gongen på lista over nasjonar dei hadde anstrengd samkvem med. Då 3,14 blei klåre over at dei ikkje ville få støtte, var det for seint å avlysa. Så Voluptas blei gjennomført med 15000 kroner i støtte frå Norsk Hydro og 50 000 frå Telenor International. Gudinna for fryd og glede (Voluptas) gav søt kløe i form av eit økonomisk tap som det tok fire år å få betalt ned. Arrangementet i Slovakia markerer difor byrjinga på eit paradigmeskifte i 3,14 si historie. Tida då stiftarane kunne ta ein rull bilde under armen og reisa ut, var over. I staden er styringa blitt strammare, kuratorar vanlegare og styret er blitt profesjonalisert.
Den største endringa i 3,14 si historie skjedde i 1999 med etableringa av eige galleri i Norges Bank sin gamle bygning i Vågen i Bergen. Dei gamle banklokala er rike på arkitektoniske detaljar, men krevjande som utstillingsrom. Sidan
Ein av stiftarane, Gøran Ohldieck, er født på same dato som prinsesse Astrid. Historia fortel at både Astrid og han syntest det var leitt at den offisielle flagginga på fødselsdagen deira vart oppheva i 1961.
bygningen i tillegg er freda, krev det aktuelle visingsrommet mykje av utstillingsarkitekturen. Laust utstyr i form av veggar må ofte byggjast til kvar utstilling. Det var ei stor omstilling å bli bunden av alle dei formelle krava som drift av eit galleri inneber. Fram til dess hadde 3,14 vore ein fellesskap utan fast tilhaldsstad, til dei fekk ein tilsett i 1993 med - etter ein kort periode med heimekontor - kontorplass først på Hordamuseet (1993-96), deretter på Vestlandske Kunstindustrimuseum (1996-99), for så å ta over andre etasjen i Norges Bankbygningen. Der dei tidlegare hadde vore mykje meir fleksible og aksjonsretta, kravde denne nye situasjonen kontinuitet. Nye utgifter som dei ikkje var vane med, som til dømes dyr straum, kom til. Galleriet verka også inn på utstillingsprofilen. Domen i det norske systemet blir felt på kva ein viser i eige galleri, hevdar 3,14 - ikkje på kva ein lukkast med internasjonalt. Samstundes framhevar dei at det gode ved å ha sin eigen visingsstad er at dei no har ein eigen arena, og såleis slepp å bruka krefter på å skaffa utstillingsplass hos andre. Logisk nok har difor samarbeidet med andre norske museum og galleri blitt redusert. Nedturen etter Slovakia-prosjektet vendte først med utstillinga
Body and Soul med verk av Andres Serrano. Med denne mønstringa føler dei sjølve at dei ”kom tilbake i vanleg gjenge”. Andres Serrano er ein New York-basert kunstnar med latinamerikanske røter som slo gjennom internasjonalt på slutten av 1980-talet med eit arbeid mange fann både sjokkerande og blasfemisk, nemleg eit foto av eit krusifiks nedsenka i hans eigen urin. Serrano har hatt ei eiga evne til å fotografera det som er politisk relevant til ei kvar tid: Heimlause og andre nomadar, Ku Klux klan-tilhengjarar, døde personar, kvinnelege kroppsbyggjarar og gamle menneske sine nakne kroppar. Både Piss Christ og fotografi frå desse andre seriane var med på 3,14 si utstilling, som Malin Barth var kurator for. Turnestadane i år 2000 var Bergen Kunstforening, Rogaland Kunstmuseum, Tromsø Kunstforening, Stenersenmuseet i Oslo og Helsinki City Art Museum. Året etter blei utstillinga vist på Barbican i London under tittelen Placing Time and Evil, før den gikk videre til MEO i Budapest og bygalleriet i Praha. Utstillinga representerte ei stor satsing med eit budsjett på 1 500 000 kroner. Men satsinga lønte seg på fleire måtar. Utstillinga førte til brei pressedekking. For ein gongs skuld retta også Oslopressa merksemda mot ei utstilling produsert av 3,14. Dette i lag med nettet av utstillingsstadar som utstillinga førte med seg, høge publikumstal, og sal av fleire verk til ein norsk samlar, førte til at 3,14 kom på fote att både økonomisk og kunstnarleg. Driftsstøtta 3,14 har fått frå Hordaland Fylkeskommune og Kulturdepartementet har vore knytt til oppgåva å bringa utanlandsk kunst til Norge. Ser ein på programmet for 2003 levde dei opp til formålet.
«ALL RIGHT» Foto: kjetilogkjartan.no
Mellom institusjonane i Hordaland som tok imot utstillingane: Tunisia Today (kunsthandverk), Mark Thompson (England, maleri) og Marta Nagy (keramikk av professor på Kunst- og handverksskulen i Pecs, Ungarn), finn vi: Hardanger Folkemuseum, Utne; Galleri NB, Eidfjord; Galleri Ryvarden, Sveio; Voss Folkemuseum; Kystmuseet i Øygarden; Kunstlaget Njardarlog, Tysnes og Vestnorsk Industristadmuseum, Tyssedal. I tillegg produserte 3,14 heile 7 utstillingar for utlandet, og dei blei viste 12 stader i 6 land. I sitt eige galleri viste dei 10 utstillingar med kunst frå Tunis, Litauen, Romania, England, Italia, Ungarn, Polen, Montenegro og Slovakia. Den polske utstillinga vart arrangert i samband med offisielt statsbesøk frå Polen. Besøkstalet i eige galleri ligg i snitt på 1000-1500 per utstilling.
Tilsette
I dag bur stiftarane svært spreidd, men dei blir nytta som rådgjevarar. Den daglege verksemda baserer seg på dagleg leiar og styret. Bjørn I. Follevåg er dagleg leiar og einaste fast tilsette. Han er utdanna sjukepleiar, men i 1991 blei han spurt av stiftarane om han ville arbeida for 3,14. Det året hadde dei fått 50 000 kroner i støtte frå Hordaland Fylkeskommune, og desse pengane stilte dei til disposisjon. Tilsetjinga bygde elles på at han sjølv måtte skaffa pengane til si eiga løn, og i lange periodar har han hatt ekstrajobbar i helsevesenet og arbeidd som tolk og omsetjar. Kvalifikasjonane for å bli dagleg leiar i 3,14 var administrativ røynsle og evne til å skaffa pengar og tigga tenester. I tillegg meistrar Bjørn Follevåg engelsk, tysk, spansk og fransk flytande forutan at han kan gjera seg forstått på ei rekkje andre språk. I 2003 har han tatt ei leiarutdanning i kultur og leiing. I periodar har det vore ein siviltenestepliktig knytt til institusjonen. I samband med opninga av eige galleri, hadde dei jamvel to sivilarbeidarar. Den eine av desse blei mellombels tilsett i 2002, men i slutten av 2003 var det ikkje lenger nok midlar til å halda på denne stillinga. I juni 2004 fekk dei på ny inn ein sivilarbeidar for eit år. Hausten 2004 er det såleis ein fast tilsett, ein sivilarbeidar, samt ein helgevakt i galleriet på timebasis. Alt anna arbeid skjer no som før som uløna innsats av kunstnarar og venner av institusjonen. Det er grunnen til at når 3,14 i rekneskapsrapporten spesifiserer arbeidsoppgåvene i form av kva administrative og faglege oppgåver som blir gjort i institusjonen, så blir summen 5,5 årsverk, medan personalet ved institusjonen har skifta mellom 1 og 2 personar.
Økonomi Stiftarane har ikkje hatt løna stillingar i 3,14, og styret har heller ikkje mottatt noko godtgjering før frå 2003. No er styrehonoraret 5000 kroner i året. Reiseutgifter er derimot blitt dekka etter rekning. Den til tider vanskelege økonomiske situasjonen har også ramma dagleg leiar. Underskotet i 2003 førte til at han let vera å ta ut løn i fire månader i 2004. Heilt frå starten i 1985 har 3,14 søkt kontakt til næringslivet for å få støtte. Sponsing var den gongen litt av eit tabu for kulturinstitusjonar som ønskte eller mottok offentleg støtte. Det var med til å bestemma kven som var ”innanfor” og kven som var ”utanfor” i den norske kunstinstitusjonen:
Den som er offentlig finansiert, vurderes i alle sammenhenger som bedre enn det som er finansiert ved egeninnsats, salg på markedet, frivillig innsats, sponsing, inngangspenger, dugnad eller på andre måter. (Solhjell 1995:36).
Med unnatak av salsinntekter er det alle desse andre finansieringsmåtane som ligg til grunn for 3,14 si verksemd. Truleg kan dette forklåra den skepsisen som rår til 3,14 i delar av det norske kunstlivet. Men nett sponsing ville truleg ikkje vekt så skarpe reaksjonar i dag, for i dag er sponsing noko alle kulturinstitusjonar må arbeida med. Om typen sponsing dei mottar, skriv 3,14 i ein rapport:
To forhold har viset seg å ha stor betydning: Det er lettere å få tjenester enn penger – og det er lettere å få støtte hvis den norske ambassaden tigger bedriftene om å spleise.
7
Tenestene det blir vist til kan vera rabattar på billettar og hotellrom, frakt på ein båt av ei utstilling, vin frå ein ambassade til ei opning. Eit klassisk 3,14-prosjekt listar ei rekkje sponsorar på plakaten. Utstillinga
Norwegian Design, som dei produserte saman med Joseph Lam og Circus Design for visning i Australia i 1999, blei til dømes støtta av Utanriksdepartementet, Handelsdepartementet, Den norske ambassaden i Canberra, den norske generalkonsulen i Sydney, Norsk Form, Norsk
Designråd, Norske Interiørarkitekters Landsforbund, SAS, Norsk Hydro, Wallenius Wilhelmsen, Gjensidige og Fora Form. Slike omfattande lister er truleg noko av grunnen til at mange trur 3,14 har store inntekter frå sponsing. Dette lyt kallast ein myte. Fortenesta ligg ikkje i klingande mynt, men dei mange prisreduksjonane og tenestene som dei er gode til å forhandla seg til, gjer at dei kan gjennomføra fleire prosjekt. Som så mange andre aktørar på kulturfeltet, fortel dei at det er blitt mykje vanskelegare å få sponsorstøtte i dag enn det var tidlegare. Dels er det blitt fleire om beinet, og dels har næringslivet blitt meir selektive og restriktive når det gjeld bruken av sponsing som strategisk verkty. Den viktigaste instansen som har gitt støtte gjennom historia er Hordaland Fylkeskommune. Dei siste åra vil det seia drifsstøtte på 835 000 i 2000 og 900 000 i 2003 og 2004. Tre gongar har dei mottatt støtte frå EU sitt kulturprogram til trelandssamarbeid, mellom andre til prosjektet Skulptura i Italia, Norge og Lithauen i 2003. Bergen kommune har også gitt prosjektstøtte nokre få gongar, men aldri driftsstøtte, like eins UD og Norad. Kultur- og kyrkjedepartementet har gitt fast tilskot frå tidleg på 1990-talet. I 2002 var denne støtta 167 000 kroner og i 2003 174 000 til formålet ”presentasjon av utenlandsk kunst i Norge”. Norsk kulturråd har gitt utstyrstøtte til innkjøp av kamera på slutten av 1980-talet, og sidan 1991 ofte prosjektstøtte over post 50. Forvaltingsansvaret for 3,14 overtok dei først frå Kulturdepartementet i 2004. Støtta over 74-posten er for 2004: 178 000 kroner.
VERKSEMDA I DAG 3,14 har formulert ambisjonane sine i sju punkt. Desse fortel både om kva dei ønskjer å oppnå og verkemidla for å nå desse måla:
1. Ved oppsøkende virksomhet og gjennom våre kontakter med kunstnere, museer og kuratorer over hele verden å finne og levere høykvalitets utstillinger til gallerier og institusjoner i Norge inklusiv vårt eget. (Herunder oppfylle vår rolle som Internasjonalt Fylkesgalleri)
2. Ved å utnytte den unike multikulturelle kunnskap og kommunikasjonsevne vi besitter, på en slik måte at det avtvinger respekt både i fagmiljøene og vis a vis alle de miljøer vi samarbeider med nasjonalt og internasjonalt, å tilføre galleriet og landet spennende utstillinger og prosjekter.
3. Ved kostnadseffektivitet (bl.a. sponsorer, turnering og samarbeid med regionale/nasjonale institusjoner) å søke å få mest mulig ut av hvert utstillingsprosjekt (og utstillingskrone).
4. Gjennom undervisning, omvisning og tekst å forklare publikum hva vi holder på med – idet vi anerkjenner at all kunst krever en pedagogisk tilnærming og at vi ikke uten videre kan ta forståelsen for gitt. Derved å berike publikums opplevelse av hver enkelt utstilling.
5. Å samarbeide aktivt med kunstmiljøene (især Høgskolene, galleriene, museene og kulturadministrasjonene) ved å tilby gjesteforelesninger og/eller workshops med våre utstillere/kuratorer. I forbindelse med hver utstilling å arrangere ”art-talks" med kunstnere/kuratorer.
6. Gjennom spennende vinklinger av pressestoffet å vedlikeholde den gode kontakten med pressen.
7. Å ta vare på og videreutvikle vårt verdensomspennende nettverk gjennom kontakt og dialog – personlig og gjennom telefon,brev, epost og brosjyrer/invitasjoner.
Med unnatak av punkt 4 dekkjer desse punkta godt det arbeidet 3,14 gjer i dag. Dei har mange kontaktar i inn- og utland som dei nyt godt av i arbeidet sitt. Om ikkje kunstnarane får særleg igjen i form av salsinntekter ved å stilla ut i 3,14-regi, så nyt dei godt av nettverket deira: Utstillingane blir som regel viste på fleire museum/galleri og gjerne i fleire land.
Når punkt 4 er eit unnatak, skuldast det underbemanning. Med berre ein tilsett erdet ikkje tid og ressursar til å utvikla informasjonsmateriell, halda omvisingar og dokumentera. Dagleg leiar har heller ingen formell kompetanse når det gjeld kunsthistorie og kunstteori, og er difor betenkt ved å skulle gjera dette arbeidet. På veggen i kontoret til 3,14 heng eit verdskart. Med 30 utstillingar på kalenderen i 2004, er store delar av verda dekka. Utstillarane i eige galleri er i 2004 frå Cuba, England, Australia, Sør-Afrika, India, Vietnam og Egypt. Malin Barth har kuratert utstillinga Med Øyne av Sten og Vann med samtidskunst frå Cuba, medan Mark Thompsen står bak ARCADE av Shane Bradford frå England. I tråd med utviklinga innanfor samtidskunsten er medium som lyd, foto/film og installasjonar kome sterkare med enn før. Det siste er Paul Schutze frå Australia sin installasjon, The Garden of Instruments, hausten 2004 eit godt døme på. Som multimediakunstnar står Schutze som representant for ein type installasjonskunst som er ein hybrid mellom film, bildekunst og ny musikk. For ein institusjon som mest aldri har opplevd merksemd frå kunstkritikarane, innebar domen i Bergens Tidende nye tonar:
Verket ”The Garden of Instruments” som kan oppleves i Galleri 3,14 ut denne måneden vil bli husket som et høydepunkt fra denne høstens utstillingsprogram, nærsagt uansett hvilke stjerner man kommer til å lansere i byens mer ressurssterkevisningsrom.
Men 3,14 har halde fast ved breidda dei har dyrka frå starten, og har også ei utstilling med asiatisk sølv på programmet. Denne kunstnarlege breidda er verd å framheva. Både kunsthandverk og bildekunst inngår jamleg i 3,14 sitt program, og i tillegg har dei organisert utstillingar med design og folkekunst. Dette er eit trekk som skil dei klårt frå andre aktørar på feltet, ikkje minst Office for Contempoary Art (OCA). Avtalane dei har om framtidige utstillingar viser at 3,14 har opparbeidd eit godt rykte. Mellom sentrale kunstnarar som skal stilla ut hos dei i næraste framtid er Ian McKeever frå England, Heri Dono frå Indonesia (deltakar på Sao Paulo-biennalen i 2001, Havanna-biennalen i 2002 og Venezia-biennalen i 2003), og Zhang Xiao Tao frå Kina. Sistnemnde følgjer opp serien med samtidskritisk kunst frå Kina som 3,14 har vist.
I januar 2005 reiser 3,14 til Cuba for å produsera ei utstilling saman med Riksutstillinger, planlagt vist i 2006, basert på den nye generasjonen av
Øystein Hauge: ”Gjengivelsen gjengitt”, Bergens Tidende, 25/10 2004. I Kinas historie har svolt og mangel på mat vore sentralt. I dag opplever landet sterk økonomisk vekst, og dei nyrike viser rikdomen sin ved å fråtsa i mat. Zhang Xiao Tao målar i svært minutiøs stil restane etter slike store måltid.
But more than anything we would like to open up to a dialogue with the public, a dialogue between artists and colleagues and to try and look beyond the eurosentricity in art.10
unge kubanske kunstnarar. Kontaktpersonen deira er ein av kuratorane for biennalen, Sandra Sosa, som vil koma til Bergen seinare på året. Rundt denne typen besøk kan det undra at ikkje andre institusjonar er interesserte i å ta del i 3,14 sitt kontaktnett.
Formidlingsarbeid
Som punkt 5 i måldokumentet til 3,14 fortel, legg dei stor vekt på formidlingsaktivitetar rundt utstillingane sine. I samband med utstillingane i år, heldt bildekunstnaren Rene Fransisco frå Cuba workshop på Kunsthøgskolen i Bergen, Avdeling kunstakademiet, og føredrag om cubansk samtidskunst i Galleri 3,14. Pippa Skotnes som stod bak installasjonen Lamb of God, og som i tillegg til å vera bildekunstnar er direktør på Michaelis School of Fine Arts i Cape Town, heldt sjølvpresentasjon på Kunsthøgskolen, Avdeling spesialisert kunst. Bak slike initiativ ligg ønsket om å etablera ein dialog:
3,14 har ord på seg for å vera svært flinke med media. Tjukke utklippsbøker dokumenterer det. Dei nemner også pressearbeid som eit eksplisitt mål (punkt 6). Her kjem historieforteljarane inn. Dei satsar på ”featurestoff”, for kunstkritikarane har stort sett ignorert utstillingane til 3,14. Derimot får dei gjerne store oppslag når det lukkast å gjera ein journalist interessert i historiene som knyter seg til land og folk og einskildpersonar.
Samarbeidspartnarar
3,14 har ein formell samarbeidsavtale med M. K. Ciurlionis Nasjonalmuseum for kunst i Kaunas i Litauen, som også er stiftaren Gøran Ohldiecks heimby i dag. Det inneber at mange av utstillingane som dei viser i eige galleri går vidare til museet i Kaunas. For mange kunstnarar er det svært attraktivt å få ei separatutstilling på eit nasjonalmuseum på CV’en. Den engelske fotokunstnaren Paul Hodgson listar såleis utstillinga i ”National Museum of Art, Lithuania” opp blant årets aktivitetar i presentasjonen han har på internettet, medan utstilling i Galleri 3,14 ikkje blir nemnd.
3,14, “Purpose and Aspirations” ( http://www.stiftelsen314.com ) 11 www.artnet.com/artist/8356/Paul_Hodgson.html
Hausten 2004 er 3,14 i forhandlingar med Kistefos Museet på Jevnaker som mogeleg partnargalleri for Austlandet.
3,14 og andre institusjonar for internasjonal kunst- og kulturutveksling
Det finst andre som arbeider med internasjonal kunst- og kulturutveksling i Norge. Du store verden! er ein ideell organisasjon i form av eit samarbeidsnettverk for organisasjonar, institusjonar, einskildpersonar og grupper som arbeider innanfor internasjonal kulturformidling og kultursamarbeid mellom Norge og Asia, Afrika og Latin-Amerika. Nettverket har røter tilbake til slutten av 1980-talet, men blei først formalisert som stifting i 1996. Det har særleg vore kulturformer som song, musikk og førestellingar som har stått på programmet. 3,14 er ikkje ein del av det formelle nettverket som utgjer Du store verden!, men dei har hatt eit langt og godt samarbeid når det gjeld bildekunstprosjekt. Hausten 2004 samarbeidar dei om visninga av Pippa Skotnes sin installasjon The Lamb of God på Universitetets Kulturhistoriske Museum (UKM, tidlegare Etnografisk Museum) i Oslo, og i 2006 skal dei samarbeida om Heri Dono frå Indonesia. Office for Contemporary Art Norway har sidan 2001 arbeidd for å styrka banda mellom norske bildekunstnarar og den internasjonale kunstverda. 3,14 har ikkje hatt noko med dei å gjera hittil. Det er tankevekkjande, og eg viser til side 24-25 for ei grundigare drøfting av dette tilhøvet.
Sterke og svake sider ”Vår styrke er vår meget omfattande kunnskap og store internasjonale nettverk, produksjonsevne, kostnadseffektivitet, ryddig- og redelighet,” hevdar dei sjølve i eigenevalueringa. Eller som styreleiaren seier det: ”Ingen svake sider, bare svak økonomi!” Sett frå evaluator si side, er styrken deira evna til dialog. Kontakten med andre kviler på respekt enten den andre er eit lite galleri på Vestlandet eller eit museum i Kina, ei beduinkvinne i Jordan eller ein berømt kunstnar i New York. Dialogen dei dyrkar går ikkje ut på å demonstrera kor overlegne dei er, eller å gjera ”den andre” lik seg sjølv. Tvert om byggjer den på sans for skilnader. Arbeidet deira handlar såleis om å etablera likeverdige forhold basert på gjensidig tillit, der begge partar er med til å leggja premissane. Dette har resultert i eit stort og verdsomspennande kontaktnett og eit institusjonelt nettverk som er imponerande for ein så liten institusjon. Styrken er her først og fremst verda utanfor Vest- Europa.
3,14 er blitt kalla eit ”ymse”-galleri. Namnet viser til den posten i budsjett som ein kallar ymse,
der ein plasserer alt det som ein ikkje har nokon eigen kategori for. Styreleiaren er stolt av dette stempelet, for det handlar om 3,14 sitt særpreg. Finst truleg ingen andre norske institusjonar som viser alt frå arkeologiske utstillingar og teppe til kunstfotografi og installasjonar. 3,14 dyrkar variasjonen, og med det går dei på tvers av ein rådande tendens som seier at ein institusjon må ha ein klar og tydeleg profil. Folk skal vita kva dei kan venta seg frå gong til gong. Styreleiaren i 3,14 meiner dette er ei marknadsføringstenking som undervurderer folk. ”Med vår politikk har vi noe å gi og noe å si,” hevdar han. Difor er det ikkje aktuelt å endra på den sida av profilen som den norske kunstinstitusjonen har størst vanskar med å godta: utstillingar med folkloristiske innslag. Men profilen har også endra seg. Medan Aust-Europa var sterkt representert tidlegare, er det no ein betre balanse mellom land og verdsdelar. Dei vil gjerne rista av seg stempelet som galleri for austeuropeisk kunst. Samstundes er dette eit dillemma. Å bli kritisert for å visa kunst frå Sør (også kalla den tredje verda) eller Aust-Europa representerer nett den kulturarrogansen og kulturimperialistiske holdninga som dei ønskjer å vera ei motvekt mot. Grunnen til at kunst frå AustEuropa har utgjort ein så stor del av verksemda, har ikkje minst botna i den stramme økonomien. Utstillingar frå Aust-Europa har vore billege å produsera og frakta. Veikskapane ved dagens 3,14 er først og fremst knytt til at dei er for få personar i den daglege drifta. Daglege, trivielle oppgåver som må gjerast stel tida frå større oppgåver. Slik blir heller ikkje dei eigne ressursane nytta fullt ut. Eit anna problem er at med eige galleri er dei blitt meir stadbundne. Skal dei ut å reisa, må nokon passa galleriet.
Foto: Reuters /En modell presenterer Miguel Palacio sin vår/sommer-kolleksjon under Pasarela Cibeles sitt moteshow i Madrid.
4 FINANSIERING/ØKONOMI I DAG
2003
Inntekter: 1 361 298
Desse fordeler seg på følgjande instansar:
Hordaland Fylkeskommune, driftstilskot : 900 000
Kulturdepartementet, driftstilskot: 174 000
Utanriksdepartementet, prosjektstøtte: 40 000
Private tilskot (eigenandelar): 38 800
Sponsormidlar: 54 479
Andre driftsinntekter: 17 648
Sal av kunst: 48 671
Utleige av galleriet til arrangement: 87 700
Resultatet av året blei eit
underskot på 211 000 kroner.
2004
Inntekter per 1. november: 1 345 461
Desse fordeler seg på følgjande instansar:
Hordaland Fylke, driftstilskot: 900 000
Norsk kulturråd, driftstilskot post 74: 178 000
Norsk kulturråd, prosjektstøtte post 50: 150 000
Utanriksdepartementet, prosjektstøtte: 50 000
Privat tilskot, Pippa Skotnes: 18 803
Sal av kunst: 2 658
Utleige av galleriet til arrangement: 50 000
I år 2004 reknar dei med å gå i balanse.
Underskotet frå 2003 fekk følgjer for drifta i 2004. Første halvår var dei utan
sivilarbeidar og dagleg leiar avstod frå fire månaders løn.
Faste sponsorar når det gjeld subsidierte tenester er i 2004: SAS, Gjensidige Nor,
Wallenius Wilhelmsen og Victoria hotell.
Rammevilkår Spørsmålet som ei verksemd som 3,14 reiser, er: Kven skal betala for kva? 3,14 får støtte frå Hordaland Fylkeskommune for å henta utanlandsk kunst til Norge, men desse midlane går til drifta og utstillingane må dei finansiera på annan måte. Her har prosjektstøtte frå Norsk kulturråd kome godt med. ”Arbeidsdelinga” mellom Kulturrådet og Utanriksdepartementet er også klår, sjølv om det ofte kan vera tungvint å venda seg til fleire instansar i praksis: Norsk kulturråd støttar kunst inn i landet, medan Utanriksdepartementet støttar norsk kunst ut av landet. Viss UD i framtida vil lata all utanlandsformidling gå via OCA, kan 3,14 koma i ein ny situasjon når det gjeld samarbeidet med norske ambassadar og diskusjonen om prioriteringar og profil.
Eit problem som er verdt å drøfta, er det at det ofte knyter seg krav til løyvingar. I stigande grad blir midlar i kulturlivet øyremerka ut frå definerte program og satsingsområde. Til dømes kan det vera lettare å få støtte viss ein har eit program retta mot barn og ungdom. (Solhjell 1995:68-69). 3,14 har ikkje tilpassa seg slike ønske. Som dei framhevar har dei laga fleire utstillingar på alders- og sjukeheimar, men det er tydelegvis heilt uinteressant når det kulturpolitiske fokuset er retta mot barn og unge. Kva skulle rettferdiggjera at den eine gruppa er meir verd eller interessant enn den andre? Kvifor laga slike inndelingar? Det ligg i heile 3,14 si kulturforståing at dei ikkje kan underleggja seg slike grenser. Det største problemet i dag er likevel den hevdvunne tradisjonen om at ein maksimalt kan få innfridd 50% av søknadssummen når ein søkjer Norsk kulturråd om prosjektstøtte.
12 For ikkje-kommersielle aktørar som 3,14 inneber dette at viss ein ikkje lukkast i å skaffa resten av midlane (noko ein sjeldan gjer og som dessutan krev mykje tid og arbeid) lyt ein redusera prosjektet. Det fører til at prosjektet ikkje blir så optimalt som ein hadde lagt opp til. Ein lyt nøya seg med den nest beste løysinga i staden for den beste. Her kunne ein ønska seg større fleksibilitet i systemet alt etter prosjekt og kva institusjon som søkjer.
3,14 er i den særlege situasjonen at dei ikkje kjem inn under ei einaste innkjøpsordning for kunst. Svært få norske institusjonar kjøper utanlandsk kunst. Unnataka er dei største musea i Oslo, men dei ordnar dette gjennom andre kanalar.
Dette prinsippet er ikkje nedfelt skriftleg nokon stad, men er ein ”tommelfinger-regel” som alle faglege utval blir instruert i, og som alle aktørar synest å vera fortrulege med.
Inntekter frå sal av kunst er såleis svært små, og 3,14 plasserer seg fullt ut blant ikkje-kommersielle formidlingsinstitusjonar.
Vaagsalmenningen-Bergen. UBB-KK-PK-0984 01.01.1918 - 31.12.1923Ved å vera annleis avslører 3,14, nokre av dei mange uskrivne reglane som gjeld for kva ein kan og bør gjera viss ein ønskjer suksess i form av aksept innanfor den mest prestisjetunge delen av norsk kunstliv. Dei utfordrar kort og godt
det eksklusive krinsløpet, som det også er blitt kalla. Dette omgrepet har eg lånt frå kunstsosiologen Dag Solhjell si Pierre Bourdieu-inspirerte kartlegging av den norske kunstinstitusjonen i boka Kunst-Norge (1995). Han skildrar kunstinstitusjonen som ei rekkje ”portar” som kunstnarar og kunstverk må passera.Eit galleri er ein slik port. Nokre portar er tronge, andre vide, men alle er passa av vakter som på grunnlag av ulike kriterium silar ut kven som skal få lov til å passera og gjennom dette bli påskjøna. Solhjell hevdar at det gjer seg gjeldande tre ulike sett med kriterium for utveljing i det norske systemet:1. Den trongaste og mest eksklusive porten silar utelukkande på grunnlag av det vaktarane ved denne porten vil kalla kunstnarleg kvalitet og kunsthistorisk relevans. Dei som er i posisjon til å definera kva dette til ei kvar tid er, utgjer eit nettverk som i Norge er lite og prega av svært lik tankegang. Påskjønninga er av symbolsk karakter, til dømes ære og prestisje.2. Den vidaste porten er i stor grad eit resultat av norsk kulturpolitikk og er knytt til inkluderande kriterium som gir politisk utteljing. Dei handlar såleis meir om eigenskapar ved kunstnaren og galleriet (til dømes distriktstilknyting) enn om kunsten. I dette krinsløpet er det eit mål å inkludera mange kunstnarar og bruka mange ulike distribusjonsformer og – kanalar, slik at ein når eit stort og breitt publikum og får vist kunsten på mange stadar.3. Den tiltrekkjande porten signaliserer at utveljinga er styrt av kommersielle interesser og påskjønninga kan målast i kroner og øre. Bak desse ulike kriteria ligg det ulike verdisystem som har ført til at den norske kunstinstitusjonen har delt seg i tre ulike krinsløp: det eksklusive, det inklusive og det kommersielle. Vi kan sjå desse som ytterpunkt i eitt og same system, men i praksis finst det ingen vasstette skott mellom dei. Tvert imot opererer mange aktørar på tvers av desse krinsløpa og det finst ulike former for overlapping.Kvar høyrer 3,14 heime i dette landskapet? Utan tvil har dei trekk som er karakteristiske for institusjonar innanfor det inklusive krinsløpet:
Det inklusive kretsløpet har mange institusjonelle agenter, men de fleste er små og lite ressurskrevende. Kretsløpets institusjoner er svakt bemannet (om man sammenligner med det eksklusive), og dets ledere har jevnt over liten redaksjonell og faglig selvstendighet og til dels også svakere faglig bakgrunn. I denne sammenheng bør det nevnes at det også er noe som heter kunstinstitusjonen, særlig i det inklusive kretsløpet, der hverken symbolske eller materielle belønninger er særlig store. (Solhjell 1995:31).
Hovudoppgåva deira er også eit svar på eit kulturpolitisk ønske frå Hordaland Fylkeskommune. Samstundes har dei kontakt til kunstnarar som tilhøyrer det eksklusive krinsløpet, og utstillingane i eige galleri kan i stigande grad plasserast i dette sjiktet. Slik plasserer 3,14 sine prosjekt seg i spenningsfeltet mellom det eksklusive og det inklusive krinsløpet, men dei provoserer også alle leirar ved å bringa inn utstillingar som er heilt utanfor kunstinstitusjonen sine krinsløp. Samanlikna med andre land er det norske kunstmiljøet lite og prega av stor grad av felles forståing. (Solhjell 1995: 64). Det er lite rom for både alternative kunstideal og ”outsiderar”, enten desse er kunstnarar eller institusjonar. Ein viktig del av posisjoneringa for ein institusjon som 3,14 vil difor handla om å velja rett kunstnarar, samarbeidspartnarar og mediakontaktar. Ut frå kunstnarleg relevans og kvalitet burde kunstnarar som sørafrikanske Pippa Skotnes og indonesiske Heri Dono visast i dei fremste musea, men trass i støtte frå både Kulturrådet og UD til Skotnes si utstilling
Lamb of God, og trass i deira aktuelle postkoloniale tematikk, så når ikkje 3,14 innanfor dørene i det eksklusive krinsløpet i Norge. Samarbeidspartnaren blei Du store verden! og arenaen for Skotnes si utstilling blei UKM i Oslo med ein redusert versjon av utstillinga. Det er dei meir eller mindre tette nettverka mellom galleri, kunstnarar, museum, publikumsgrupper, kritikarar og media som er med til å bestemma aktørane sine posisjonar på kunstfeltet. Når 3,14 har skapt så mykje forvirring rundt seg, skuldast det at dei har gått på tvers av dei etablerte alliansane i desse nettverka. Prisen dei har betalt er at dei lenge har blitt oversett av representantane for det eksklusive krinsløpet, inkludert kunstkritkarane. Å bli ignorert av kritikarane er ei av kunstinstitusjonen sine tydelegaste ekskluderingsmekanismar. Det er også slik at kunstnaren sin status tilsvarar statusen til dei ho stiller ut hos og dei ho blir omtala av. Fleire fortel at dei er blitt åtvara av kollegaer mot å bli kopla til 3,14 ut frå ei grunngjeving om at det kan vera uklokt reint karrieremessig. Så lenge 3,14 vel å arbeida med kunst og kunstnarar som ligg utanfor dei geografiske områda som det eksklusive krinsløpet definerer som relevante, og så lenge dei arbeider på tvers av hierarkiet som rår mellom ulike kulturelle disiplinar som bildekunst, kunsthandverk, design og folkekunst, vil 3,14 sannsynlegvis halda fram med å ha problem med å bli godtatt i dei meir eksklusive sirklane. Det kan undra at dei hierarkiske skilja innan kunstfeltet ikkje for lengst har brote saman. Det burde vera ei naturleg følgje av at vi lever i ei postkolonial og postmoderne verd. Mange hevdar at metropolane er svekka som maktsentra (Berkaak 2004b:5).
Provet er at mange framståande kunstnarar kjem i dag frå tidlegare marginale land og regionar. Men framleis ser det ut til å vera slik at for å gjera karriere må også desse flytta til metropolane. Når 3,14 hentar kunstnarar som er svært kjente i sine heimland - enten dette er Kina eller Brasil, så er det vanskelegå skapa interesse i Norge med mindre dei har gjort turen via nokre av dei institusjonane i metropolane som gir prestisje i det norske kunstsystemet. Slik er det også med det postmoderne perspektivet. Viss vi brukar den postmoderne kunstnaren som døme på ein liknande praksis som den 3,14 står for, passar dei heilt inn i sosiologen Abbing si skildringa av ein postmodernistisk praksis som grensenedbrytande:
They do not try to shift the boundaries but prefer to leap over them from one field to another instead. They move freely between art, design, and applied arts, including advertising. (Mangset:134).
Det er ikkje vanskeleg å finna døme på internasjonale kunstnarar innanfor det eksklusive krinsløpet som arbeider på denne måten, men i norsk kunstliv er det lite rom for slik grenseoverskriding. Av dette kan vi slutta med sosiologen Per Mangset, at det norske kunstlivet må vera lite postmoderne. I studiet sitt av kunstnarroller i endring har han vanskar med å finna støtte for den postmoderne førestellinga om at hierarkiet innan kunstfeltet har brote saman (Mangset:148). Vi prisar mangfald i teorien, men ikkje i praksis. Det ville vera naivt å tru at vi maktar å vurdera kunst uavhengig av dei sosiale mekanismane, som her er omtala, men det burde vera eit mål å gjennomskoda all dobbeltmoralen som rår. Her fyller 3,14 ein viktig funksjon. Ved å konfrontera oss med det som kan tykkjast framandt, blir vi også utfordra når det gjeld eigne fordomar og vaneførestellingar. I møtet blir det klart at den kunsten vi har lært å verdsetja og forstå, er like kulturavhengig og kontekstbestemt som kunsten frå andre kulturar. Spørsmålet er korleis vi skal forvalta ei slik erkjenning. Korleis ville det norske kunstlivet, og det vi presenterer som Kunsthistoria bli om vi byrja å ta ”dei andre” på alvor og gi dei den merksemda dei fortener? Det er uråd å vera rettvis overfor alle historier som fortener å bli fortalde, men å sikra at det finst institusjonar som 3,14 som er villege til å formidla ein del av desse, er ein start. Slik evaluator ser det, treng den norske kunstinstitusjon 3,14 til å skapa uorden i kategoriane, og slik danna grunnlag for eit mindre homogent kunstliv.
3,14 som internasjonal aktør 3,14 har lenge vore heller åleine på den norske kunstscenen når det gjeld å arbeida internasjonalt. Andre aktørar har vore Biennalekomiteen (1962-1997) og Styringsgruppen for norsk deltakelse ved større internasjonale billedkunstmønstringer (1997-2000), men desse arbeidde utelukkande med norsk deltaking på store internasjonale mønstringar og ikkje med å bringa utanlandsk kunst til Norge. I tillegg kjem Utanriksdepartementet og sidan 2001 Office for Contemporary Art Norway (OCA) som er støtta av Utanriksdepartementet og Kultur- og kyrkjedepartementet. I ei fersk evaluering av OCA heiter det:
OCA representerer et tydelig brudd med tidligere praksis når det gjelder internasjonaliseringa av norsk kunst. De har både gjennom sin tenkning, sin praksis på de fleste områder og gjennom sitt nettverk, tydelig forsøkt å etablere samhandling og dialog snarere enn å drive eksport av en særegent norsk kunst.
Dette er ei holdning som også 3,14 har stått for, men tydelegvis er dette lite kjent. 3,14 er ikkje nemnde i rapporten om OCA. Dei er heller aldri blitt kontakta av OCA. Kvifor det er slik, kan henga saman med følgjande tilhøve: 3,14 mottar svært lite i statleg støtte, og dei er difor ikkje ein del av det offisielle Norge sine organ. Dei er heller ikkje ein del av det eksklusive krinsløpet, og det inneber ei ytterlegare marginalisering. I tillegg er dei geografisk plassert i Bergen, og det kan også vera ein grunn til at institusjonar i hovudstaden ikkje har oppdaga dei:
Vi tror dessuten at vi ville ha blitt mer brukt av det offisielle Norge dersom vi hadde hatt adresse Oslo, fordi alt lobbyarbeid og all markedsføring vanskeliggjøres av at vi ikke kan bygge lokale nettverk med bevilgende myndigheter slik mange aktører i Oslogryta og Østlandet har mulighet for.
UD har støtta mange av 3,14 sine prosjekt, men desse har handla om norsk kunst ut av Norge. Truleg har dei ikkje oppdaga at ein endå større del av 3,14 si verksemd handlar om å bringa utanlandsk kunst og kunstnarar til Norge. Og truleg har dei heller ikkje oppdaga at mange av dei kunstnarane som 3,14 har arbeidd med,
særleg frå Asia, har blitt eller er ein del av det eksklusive kunstkrinsløpet internasjonalt. I alle fall hevdar UD:
Et problem som viser seg i dette arbeidet (kulturutveksling overfor utviklingsland, forf. merknad) er at relativt få personer har kompetanse innenfor det postkoloniale området her i landet. UD hadde tidligere et samarbeid med Henie-Onstad, men det bygget på innsikten og erfaringen hos en bestemt person, Gavin Jantjes. Man står altså overfor en situasjon hvor kunnskap på feltet er personavhengig og ennå ikke tilstrekkelig integrert i institusjonen. Håpet er at OCA skal kunne bli en slik institusjon. Institusjonaliseringen av kompetansen på feltet er viktig for å oppnå langsiktighet og forutsigbarhet. (Berkaak 2004b:28).
OCA er ein liten organisasjon, men med ei stor og viktig oppgåve å fylla. Det er enno uvisst korleis framtida deira blir når prøvedrifta er over. Profilen og arbeidsmåten deira skil seg frå 3,14 sin, og det er ikkje tale om overlappande verksemd. Men sidan alle slit med knappe ressursar ville det vera fornuftig med eit samarbeida når det gjeld til dømes kontaktar og besøksprogram. At det finst fleire aktørar er i seg sjølv eit gode. Det kan sikra eit større mangfald, betre geografisk spreiing, positiv konkurranse og at ulike holdningar og typar kunst kan koma fram. Med samanslåinga av ei rekkje museum, samt Riksutstilllinger, til eit Nasjonalmuseum i Oslo, og kanaliseringa av formidlinga av norsk kunst til utlandet gjennom OCA, kan det vera ein viss fare for at homogeniteten i det norske kunstlivet snarare blir større enn mindre enn før.
Endringsønske Med berre ein person som all drift kviler på, er institusjonen svært sårbar. I lengda vil det truleg vera umogeleg å halda oppe både eiga galleridrift og samstundes produsera utstillingar for andre over store delar av verda. Produksjonen har vore svært høg med rundt 30 utstillingar i året. Sjølve meiner dei at ein ideell struktur ville vera 1 gallerivakt/resepsjonist og 1 rekneskapsmedarbeidar i tillegg til dagleg leiar som så kunne samla seg meir om strategiske oppgåver og utvikling avprosjekt og organisasjon.
FORVALTING AV TILSKOT Hordaland Fylkeskommune er ein sikker samarbeidspartnar for 3,14, men sponsormarknaden er ustabil og har for tida ”tørka inn”. Kunsten som 3,14 viser har lite kommersielt potensiale. Verdien av arbeidet deira gjer at ramma for den offentleg støtta bør vurderast på nytt. 3,14 er noko mykje meir enn ein fylkeskommunal institusjon; dei opererer både nasjonalt og internasjonalt.
KONSEKVENSAR FOR NORSK KULTURRÅD 3,14 har vist overlevingsevne i 20 år. Dei har i dag ein velorganisert verksemd og eit stort kontaktnett, ikkje minst i ”det postkoloniale området” som UD etterlyser kompetanse om. Med andre ord er her ein institusjon å byggja vidare på. I staden for eventuelt på tenkja nye tiltak på området internasjonal kunstutveksling, bør ein satsa på tiltak som finst og funger og som ønskjer å ta fatt:
Norsk kulturråd bør arbeida for ein monaleg auke i tilskotet til 3,14.
FORSLAG TIL TILTAK
3,14 representerer ein viktig ressurs når det gjeld kunnskap om kunst og kultur i land utanfor Vest-Europa. I over 20 år har dei skapt møteplassar for norske og utanlandske kunstnarar, og dei har gjennom utstillingsverksemda nådd eit svært breitt publikum. For å kunna halda fram dette arbeidet bør følgjande gjerast: • 3,14 bør få tilført midlar til 1 stilling til. • 3,14 bør få fleire frie midlar slik at prosjekta kan prioriterast på kunstnarleg grunnlag og ikkje ut frå kvar ein kan få støtte eller kva som er billegast.
Gallerirunden Juleutstillingene dominerer på galleriene, men på Galleri 3,14 kan du oppleve noe helt annet. Dessuten takker Vestlandske Kunstmisjon av denne helgen. Kari Fauskanger Publisert: 09. des. 2005 Japanske tresnitt Galleri 3,14 har hentet årets siste utstilling fra Museet for utenlandsk kunst i Riga. Det er ikke kunst fra Baltikum som vises, men japanske tresnitt fra Edo-perioden, dvs. 17- og 1800-tallet. Dette blir regnet som gullalderen i japansk trykkekunst. Bildene tar for seg legenden om Genji – et stykke litteratur som ble til en gang på 1000-tallet. Genji er den japanske varianten av Don Juan, og trykk med motiv fra fortellingen ble svært populære på 1800-tallet.
- Du tar feil, Friele Massiv motstand fra flere hold mot Clear Channel-avtalen møtte ordfører Herman Friele på hans byvandring i går.
UENIGE: Ordfører Herman Friele ble stilt til veggs av blant andre Jon Skjerdal (Ga fra seg kulturpris i protest ) på sin byvandring i går. Blant annet er de to svært uenige om hva kommunen sparer på å la Clear Channel ta ansvaret for 900 busskur, 100 bysykler og tre offentlige toaletter de neste 15 årene. Foto: ARNE NILSEN Publisert: 16. sep. 2005 Guro Istad Aksjonsgruppen «Byen vår», som står bak underskriftskampanjen mot Clear Channel-avtalen, overrakte 3420 underskrifter, kunstnerne Jørgen Larsson og Anne Szefer Karlsen forærte ordføreren minneplakaten «Bergenske Busskur 1970-2005», mens Jon Skjerdal, som torsdag nektet å ta imot en kulturpris pålydende 25.000 kroner fra Bergen kommune, konfronterte ordføreren med egne utregninger over hva kommunen vil spare på å inngå en 15 år lang avtale med reklamegiganten Clear Channel.
SKISSE: Slik kan de nye busskurene komme til å se ut.
Vinge over Møllendal Arkitektkontoret Snøhettas forslag er kåret til vinner av plan- og designkonkurransen om nybygget for Kunsthøgskolen i Bergen
Snøhettas mest kjente prosjekt er biblioteket i den egyptiske byen Alexandria. Nå blir de for første gang representert i Bergen. Snøhetta vant med utkastet "1.1 Promille".
Snøhettas prosjektleder har vært Astrid Renata Van Veen fra Stord.
Resultatet av arkitektkonkurransen danner et godt grunnlag for det videre arbeidet med å samle Kunsthøgskolen i Bergen under samme tak.
- Vinnerutkastet er friskt og viljesterkt, og en samstemt jury kårer "1.1 Promille" som vinner av konkurransen, sier juryleder og administrerende direktør i Statsbygg Øivind Christoffersen i en pressemelding.
Hedrende omtale gis til utkastene "Dreiepunktet", Benisch, Benisch & Partner (Tyskland) i samarbeid med Rambøll Norge og "Pont9", Brisac Gonzalez Architects (England).
Juryen har vurdert vinnerutkastet som det mest utviklingsdyktige plankonseptet av samtlige i konkurransen med tanke på brukerbehov og fleksibilitet. Det store taket åpner for ulike klimatiserte soner og uterom, både på bakkeplan og på terrasser dannet av underliggende plan. Med dette utkastet får kunsthøgskolen et samlende tak som spenner over bygningsmassen og store deler av tomten. Dette gir en spennende fjernvirkning og vil være interessant å se ned på fra fjellsiden.
Juryen finner imidlertid forslaget om å strekke taket over Møllendalsveien og ned mot vannet lite realistisk.
- Vi forutsetter at disse forholdene modereres og bearbeides samt at hensynet til lys og klima under taket utredes nærmere, sier Christoffersen.
Statsbygg har gjennomført den begrensede plan- og designkonkurransen på oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD). Det har vært usedvanlig god oppslutning rundt konkurransen med 63 påmeldte arkitektkontor fra inn- og utland. Seks utvalgte, toneangivende arkitektkontor ble tatt opp til juryering. Foto: Snøhetta Bygget 1,1 promille i fugleperspektiv. Innerst i Fløen skal bygget til den nye Kunsthøgskolen ligge. Bygget er tegnet av Snøhetta.
Snøhettas kunsthøgskole stoppet
Høye kostnader gjør at Statsbygg vraker Snøhettas vinnerutkast for ny Kunsthøgskole i Bergen. Det blir lyst ut ny konkurranse.
Rune Christophersen Publisert: 28. apr. 2006
Statsbygg har avdekket en rekke kostnadskrevende løsninger underveis i prosjekteringen.
- Det har ikke vært mulig å se disse utfordringene før skisseprosjekteringen var gjennomført. Særlig har takløsningen vært problematisk, sier administrerende direktør Øivind Christoffersen i Statsbygg i en pressemelding.
I løpet av prosjekteringsprosessen har entreprisekostnadene økt med om lag 85 mill kroner i forhold til konkurransens utgangspunkt på 330 mill kroner.
Kompleksiteten i prosjektet har bidratt til at prosjektpremissene nå avviker vesentlig fra det som lå til grunn for plan- og designkonkurransen.
- Det er derfor verken riktig eller forsvarlig å gå videre med dagens prosjektering, sier Øivind Christoffersen.
Det blir lyst ut ny konkurranse høsten 2006.
Arkitektur for bergenske brødre Jørn Utzon ble verdensberømt for operaen i Sydney. Arne Jacobsen for sin skandinaviske design. De to danske arkitektene må ta litt av skylden for at to bergenske brødre sitter på utekafé i København og gafler sjokoladekake. LES MER : Bergen
Tar Nygårdstangen til Venezia 3RWs forslag til byplan for Nygårdstangen vekker internasjonal oppsikt. I dag reiser bergensarkitektene til Venezia for å vise planene på den internasjonale arkitekturbiennalen. Britt Sørensen Publisert: 08. sep. 2006
Arkitektfirmaets forslag til utbygging av Nygårdstangen/Store Lungegårsvannet vant den nordiske konkurransen Bergen kommune lyste ut i 2003. Planen er videreutviklet i samarbeid med det nederlandske firmaet S333 Architecture+Urbanisme. 3RWs forslag til byplan for Nygårdstangen vekker internasjonal oppsikt
Lungegårdshøyden Arkitektene foreslår blant annet å trekke Lungegårdsvannet helt inn mot ByGarasjen, og at det bygges en ny Lungegårdshøyde. Under den får man garasjeplass, slik at ByGarasjen kan «omprogrammeres» til butikksenter, kino eller andre formål. Hvis den da ikke rives.
På den nye høyden, som er tenkt lagt der godsterminalen ligger i dag, legges det opp til en variert utbygging av næringsbygg, boliger og kulturbygg. I tillegg foreslås bygging av to øyer ute i vannet, en med tett utviklet boligstruktur og en med friområde, badeland og ungdomsskole.
- Vi har vektlagt å få inn så mange kvaliteter i området som mulig, og vi vil ha attraksjonene tilbake til Bergen, sier Sixten Rahlff.
Byen i fokus Venezia-biennalen er verdens største forum for samtidsarkitektur. Årets tema er «Meta-cities», et begrep som gjenspeiler byen som noe mer enn en autonom størrelse.
- I motsetning til fortidens byer er dagens byer preget av løsere, større og mer flytende strukturer, der en rekke lag av systemer, attraksjoner og infrastrukturer møtes og går over i hverandre, forklarer Sixten Rahlff.
Det er første gang biennalen handler om byplanlegging og byekspansjon. Bergensfirmaet skal også vise sitt forslag til utbygging på Filipstad i Oslo. Dette, og forslaget til utbygging av Nygårdstangen, ses på som både gode og svært aktuelle eksempler på moderne byutvidelse.
- Begge stedene er «bakgårder», «ikke-steder» som plutselig befinner seg sentralt i byen som et markedsmessig potensial. Den situasjoner er typisk for mange byer, påpeker Espen Rahlff, som sammen med Sixten skal representere 3RW i Venezia.
Frykter gammel byplan 3RWs vinnerforslag ligger til grunn for Bergens kommunedelplanen, som er ute til høring nå. For de unge arkitektene er Venezia-utstillingen et viktig signal til Bergens politikere om å gripe en gyllen mulighet til å gjøre noe som vil vekke internasjonal interesse, i stedet for å falle tilbake til planene som ble utarbeidet på 80-tallet.
- Signalene så langt tyder på at politikerne ikke har skjønt kvaliteten i våre planer og er i ferd med å gå tilbake til gamle reguleringsplaner. Da vil mye arbeid og penger være bortkastet, i tillegg til kvalitetene som går tapt, sier Espen Rahlff. Han understreker at 3RW ikke har økonomiske interesser i at planene opprettholdes.
- Vi har fått vårt gjennom arkitektkonkurransen og midler til videreutvikling, og det er ikke gitt at vi skal stå for noen bygg. Men vi har lagt ned en masse gratisarbeid i noe vi tror på og som kan danne grunnlaget for videre byutvikling de neste 30 årene, sier Espen Rahlff.
3RW består av syv unge arkitekter. Det er andre gang bergensarkitektene er invitert til biennalen i Venezia.
Las Palmas - bedre enn sitt rykte Las Palmas gir deg alt-i-ett-ferien: Innimellom sol og strandliv kan du nyte byen med museer, kultur og shopping.
EKTEFØDT: Sol er helsekost. Det synes Juan, ektefødt sønn av Las Palmas. Publisert: 29. aug. 2006
Adresseavisen/Bergens Tidende TORE SÆTHER
Før jeg besøkte Gran Canarias hovedstad, Las Palmas for første gang fikk jeg svært motstridende synspunkter på byen. Ikke er den fin, ikke har den sjel og ikke er det varmt og godt der heller, lød de negative meldingene. Jeg lånte også øre til mer oppmuntrende beskrivelser; hyggelige omgivelser, rent og pent og en spennende gamleby. Og stranden er bare super.
Etter å ha bodd tre-fire dager i byen og travet rundt, er jeg så desidert på parti med dem som rett og slett liker byen.
Mens jeg planla Gran Canaria-oppholdet fikk jeg et kvalifisert råd om å bo så nær stranden, Las Canteras, som mulig og tilbringe mest mulig tid i gamlebyen, Vegueta. Gode råd er ikke å kimse av, heller ikke om de er gratis...
Mange mener at Las Canteras har øyens både reneste vann og sand. I alle fall var det veldig lite søppel å se på selve stranden, selv etter en lang soldag. Vannet virket usedvanlig rent. Mye av årsaken til det er nok det beskyttende revet ca. en hundremeter fra land. Revet strekker seg utenfor nesten hele den tre kilometer lange stranden.
SYMBOLET: Hunden, et Las Palmas-symbol, finnes i mange farger over alt i byen.
Behagelig og romslig Siden Las Palmas på langt nær har den samme tiltrekningskraften på turister som de velkjente feriestedene sør på øyen, er Las Canteras også behagelig romslig. Stranda er først og fremst kanariernes strand.
Denne behagelige tumleplassen blir heller ikke tømt når mørket faller på og badevannet blir litt for kjølig. Da rykker andre aktører inn på sandgrunnen. Sjonglører, volleyball- og fotballspillende ungdommer, enslige i stille meditasjon (i alle fall satt de med beina i buddha-stilling) – og venninnegjenger på campingstoler og under parasoller, i fall det skulle regne noen dråper. En gjeng smilende damer som jeg stoppet ved, underholdt seg med et slags bingospill – i tillegg til glade replikker.
SOLBRENT: Avskalling og skikkelig solbrente palmene ved Las Canteras-stranden
Hyggelig promenade Og ovenfor sandstranden, en bred og hyggelig promenade med plass både til benker, syklende, spaserende og joggende.
Strand-kafeer og restauranter ligger også tett i tett, naturligvis. Spesielt midtveis langs stranden. Nok en gang ble jeg minnet om at det nesten uten unntak er bedre spisesteder å finne et stykke unna slike promenader. Steder som «Träffpunkten» og «Den skrattande grisen» virker ikke spesielt tiltrekkende.
– Se etter restauranter med åpningstider mellom kl. 13 og 16 og kl. 20 og 24. Det er steder som har åpningstider tilpasset lokalbefolkningen, og veldig ofte er det gode steder, råder Øystein Eide, nordmannen som kjenner Gran Canaria ut og inn.
En spansk by med 400.000 fastboende og tusenvis av besøkende (flest spanjoler) kan selvsagt varte opp med mange gode restauranter. Jeg hadde noen riktig gode opplevelser både ved enden av Las Canteras, i Gamlebyen og i en parallellgate ikke langt fra strandpromenaden.
HUMØRFYLT: Syforening og godt humør på Las Canteras-stranden.
God start i Telmo-parken Så var det Vegueta, da – gamlebyen. Et godt utgangspunkt kan være Telmo-parken, noen få meter fra starten av den innholdsrike handlegaten Triana. Parken har noen riktig store, gamle og flere av dem nesten kunstnerisk designede drageblod-trær. Og i den ene ytterkanten av parken – kafeen El Quiosco. Selv med gater på to sider, er kafeen like fullt en luftig oase.
En kopp kaffe eller et glass kjølig drikke, og så er du klar for Triana. En shoppinggate som alle andre storbygater, ved første øyekast – men kikker du litt opp på bygningene, finner du mange gamle og stilige hus i selskap med de mer moderne.
Fargerike hunder Hvis du ikke alt har støtt på hundene – ikke de levende, men de mange store statuene, så er de ikke til å unngå i Triana. Hunden er Las Palmas symbol, og den er utplassert i utallige farger rundt omkring i byen.
Ferdig med shoppingen, stig videre, inn i gamlebyen, opp mot katedralen. Der finner du en rekke spennende museer, en aldeles utmerket restaurant – Casa Montesdeoca og mange nesten uhyggelig livaktige statuer og skulpturer.
Og neste dag kan du vie deg til strandlivet...
PS. Siden shopping gjerne tar mye plass under en storbyferie, her er et alternativ til handlegaten Triana. Det store senteret Las Arenas, ikke langt fra Alfredo Kraus-konserthuset ved den sørlige enden av Las Canteras.
Historiens varmeste år 2007 ligger an til å slå alle tidligere rekorder og bli det varmeste året som noen gang er registrert, mener britiske meteorologer. Publisert: 04. jan. 2007
Meteorologisk institutt i Storbritannia, Met Office, regner med en global gjennomsnittstemperatur i 2007 på 0,54 grader over langtidsnormalen. Det vil gjøre 2007 til det varmeste året siden systematiske målinger tok til for rundt 150 år siden.
Met Office offentliggjorde torsdag sin årlige «langtidsmelding» for året 2007 som. En kombinasjon av flere faktorer gjør det sannsynlig at 2007 vil slå den tidligere rekorden fra 1998, da gjennomsnittstemperaturen lå 0,52 grader over langtidsnormalen, skriver Met Office.
Sannsynligheten for at 2007 vil slå tidligere rekorder settes til 60 prosent.
El Niño I tillegg til virkningen av menneskeskapte klimaendringer kommer effekten fra den periodiske El Niño, en unormalt varm havstrøm i Stillehavet, utenfor kysten av Sør-Amerika, som kommer med noen års mellomrom. Ifølge Verdens meteorologiorganisasjon WMO vil årets El Niño vare godt inn i første kvartal 2007. Effekten på globale temperaturer vil vare flere måneder etterpå.
Også i 1998 kom El Niño-effekten i tillegg og forsterket den gradvise oppvarmingen som er registrert de siste tiårene. Alle de ti varmeste årene som er registrert har inntruffet etter 1994.
- Ny advarsel - Dette representerer en ny advarsel om at klimaendringer allerede er i full gang rundt om i verden, sier Met Office-forsker Katie Hopkins.
Årsprognosen fra Met Office er laget i samarbeid med klimaforskere ved East Anglia-universitetet. Den er basert på statistikk og matematiske modeller. Tilsvarende prognoser har blitt laget de syv siste årene. Feilmarginen blir oppgitt til bare 0,06 grader.
Ødeleggende FNs klimapanel regner med en temperaturøkning på to til seks grader i løpet av dette hundreåret, dersom utslippene av CO2 og andre klimagasser ikke blir redusert drastisk. Dette temperaturanslaget vil trolig bli revidert når klimapanelet i begynnelsen av februar legger fram en ny hovedrapport.
En så rask temperaturøkning vil føre til omfattende og potensielt ødeleggende endringer av klimaet på jorden.
Byttet Tysnes med Tenerife Hetti van de Vooren slipper å våkne til en regntung januarhimmel. Hun har funnet både solen og sitt paradis på Tenerife.
Einar H. Spang Publisert: 23. jan. 2007
Vi møter Hetti på hennes Finca El Lance på nordsiden av Tenerife, på det lille stedet El Tanque. Fincaen troner i fjellsiden ca. 400 meter over havflaten - på veien opp mot landemerket El Teide. Her har familien van de Vooren, med egne hender, bygd opp et anlegg med fem appartementsleiligheter. Å stole på egne krefter var familien vant med fra sine 15 år i Norge.
Hetti, og hennes nå avdøde mann, Hans, var ustoppelige energibunter når det gjaldt restaurering av gamle, norske seilskuter på 70- og 80-tallet. Mannen døde i fjor høst. Nå står hun alene ved roret på fincaen med hjelp av yngstemann, Benjamin, som var fire da de forlot Norge.
Mange husker «Anna Rosa» og «Anna Kristina» da familien van de Vooren hadde base i Norheimsund og på Tysnes. De formelig rev skipene fra hverandre og bygde dem opp fra grunnen. I femten år ofret de seg for norsk skipshistorie.
Nye muligheter - Norge er mitt andre land. Flytter jeg på meg, så blir det nok dit. Vi hadde jo håpet å kunne leve av virksomheten, men sesongen i Norge var for kort.
- I 1989 flyttet vi til Tenerife. Hans hadde funnet dette stedet. Han ble fortryllet av det, og han så mulighetene. Det var fullstendig til forfalls, med ett rom vi kunne bo i mens vi begynte å bygge, erindrer Hetti.
Nå består anlegget av fem utleieenheter med fra ett til to soverom, oppholdsrom med peis, alt er gjemt bak grove halvmetertykke lavamurer, omgitt av en frodig hage med lemurer, og utsikt over Atlanterhavet.
Stein på stein - Vi var ferdig med den siste enheten nå i høst. Den er på 110 kvadratmeter. Fortsatt har vi arealer til et par tre enheter. Det tar tid når vi bygger stein på stein selv, men jeg trives med å gjøre ting. 18 år har det tatt å komme så langt. Se her, denne rammen til speil har vi satt sammen av gamle bord, sier Hetti.
El Tanque er ikke området badegjester svermer til. Det tar 40 minutter ned til strendene på sørsiden. I El Tanque er det spansk språk og levesett som rår. Derfor er det herlig å ha en vertinne som også behersker norsk. I butikkene går det greit med fingerspråk og enkle fraser.
Borte fra masseturismen - Hvorfor her?
- Det er på denne siden av øyen vi har frodig natur og en opprinnelig kultur. Her ligger det tidligere handelssenteret for Tenerife, Garachico - og etter en halvtimes kjøring er du i Puerto de la Cruz eller historiske La Orotava.
- Svært mange av våre gjester er tidligere backpackere som i voksen alder vil ha komfort når de utforsker nye steder. En annen gruppe i dette området er mennesker som kan bo her i lengre tid og er flittige turgåere. Det er mange stier og turløyper i området gjennom dramatisk natur - og til toppen av Teide på 3600 meter om du vil.
Nok av sol - Men det er mer sol i sør?
- Her er det frodigere med litt mer regn og skyer i perioder. Temperaturen er rundt 24 grader året rundt, og det er nok av sol og badeliv på våre strender også. Her ligger Socorro - øyens «hemmelige» surfeeldorado.
- Visste du forresten at Punta de Teno, øyens nordvestlige punkt, er kjent for å være det beste solstedet? spør Hetti.
- Du kjører på eget ansvar de siste kilometerne ut til bukten like før fyret. Når det ikke regner eller blåser sterke vinder, er kjøringen normalt ufarlig - men forbudet holder turistbussene unna og skremmer de fleste turister i privatbiler, påpeker Hetti.
Skjebnetime for arkitektens bergensdrøm Arkitekt Haakon Rasmussen i 3RW arkitekter har et nyttårsønske: At politikerne i Bergen vedtar kommunedelplanen som gjør det mulig å bygge en helt ny by i byen. Eva Røyrane Publisert: 12. jan. 2007 «HANDLER OM VILJE»: Det er naturlig at det oppstår konflikter i en sak som dette, men ved Store Lungegårdssvannet finnes ikke en konflikt som ikke kan løses hvis politikerne vil, mener arkitekt Haakon Rasmussen i 3RW. Foto: Rune Berentsen - KOMMUNEDELPLANEN for Store Lungegårdsvannet er nyskapende og radikal, den viser vilje til å tenke annerledes og til å skape noe helt nytt, hevder Haakon Rasmussen.
Arkitekten mener at politikerne ikke må la konflikter på grunn av ønske om kortsiktig økonomisk gevinst ødelegge muligheten for å realisere de store visjonene.
- Vi snakker om å legge til rette for de neste 30 årene, sier Rasmussen.
For snart tre år siden vant 3RW idékonkurransen om byutvikling av områdene rundt Store Lungegårdsvannet. Siden var de kommunens rådgivere i arbeidet med å lage forslag til en kommunedelplan for området. Planen, som for tiden er til behandling i komité for miljø og byutvikling, har i seg hovedtrekkene fra 3RWs konkurranseforslag. 3RW er en av flere konsulenter som har deltatt underveis.
EN HELT NY BY: Slik kommer det til å se ut på Nygårdstangen hvis politikerne vedtar den foreslåtte kommunedelplanen for Store Lungegårdsvann. Øverst til venstre på illustrasjonen ser vi Bergen Storsenter i brunt og ByGarasjen i lys blå farge. Denne er foreslått delt opp og bygd om. Parkeringen skal i stedet skje inni den nye kunstige Lungegårdshøyden som ligger på begge sider av akvedukten. ILLUSTRASJON: 3RW ARKITEKTER
Øyen nærmest Bergen Storsenter er tiltenkt næringsbebyggelse. Den ytterste øyen, som skal være en grønn lunge, kan være plassen for den nye svømmehallen.
Den andre delen av kommunedelplanen sier hvordan området ved Møllendal bør bygges ut.
- I disse helt nye byområdene vil det være mulig å gjøre nye og spennende ting som ikke lar seg realisere i den historiske byen, sier Rasmussen.
KRAFTIGE KONFLIKTER er det blitt under den første høringsrunden. Innvendingene handler i stor grad om arealdisponeringen og utnyttelsesgraden av området. En arbeidsgruppe nedsatt av komité for byutvikling har foreslått noen endringer som et forsøk på å få politisk oppslutning om planen.
- Selvfølgelig måtte det bli konflikter i en omfattende sak som dette. Men det fines ikke en konflikt her som ikke kan løses. Det vil være umulig å samle alle om en felles visjon. Det er politikerne sin oppgave å vise viljestyrke og evne til å ville noe mer enn å inngå kortsiktige kompromisser, mener Rasmussen.
KANALER I BYEN: I planen foreslår er det anlagt to store øyer på Nygårdstangen og kanaler innimellom den nye bebyggelsen. Det brune bygget nederst til høyre er Statens Hus. De høye lyseblå er Entras planlagte høyhus, de lave blå er den ombygde Bystasjonen. ILLUSTRASJON: 3RW
NYBYDEL skal bygges der jernbanens godsterminal ligger i dag, oppå en kunstig høyde med parkeringsanlegg inni. Denne Lungegårdshøyden og områdene rundt skal bebygges for næring, bolig, kultur og rekreasjon. ByGarasjen er planlagt oppdelt og ombygd til nye formål, og den nye byen får to bebygde øyer i området mellom den nye brannstasjonen og Lungegårdshøyden.
Han synes debatten om kommuneplanen til nå har handlet altfor mye om enkeltprosjekt, for eksempel om høyden på bestemte bygg. Det er ikke på den måten man bygger byen, mener han.
- Det Bergen trenger, er gode planer, overordnede rammeverk som gjør det mulig å skape en velfungerende by med ny, god arkitektur. Når planleggingsverktøyet er godt, blir det lettere å kreve kvalitet også av enkeltbygg. HAAKON RASMUSSEN og hans kolleger i 3RW sier de trives godt som ungt arkitektkontor i Bergen, de ser ingen grunn til å klage over at de ikke slipper til.
- Vi har fått gjøre ting som er blitt lagt merke til både nasjonalt og internasjonalt. Planene for Storelungeren var blant prosjektene vi presenterte på arkitekturbiennalen i Venezia i høst. Der var det ingen som forsto at det kunne finnes innvendinger lokalt mot en slik byplan, sier han.
I Bergen har 3RW blant annet utformet plassen mellom USF og boligene på Verftet (sammen med Smedsvig landskapsarkitekter). De har tegnet et boligprosjekt i massivtre på Hop og parkeringshus på Natland. For tiden jobber de med byplan for Straume, ny Steiner-skole på Skjold og ombygging av Fantoft Studentby. Kontoret er også engasjert i byutvikling på Fillipstad i Oslo.
Allereie namnet 3,14 signaliserer ein institusjon som ikkje heilt lar seg fanga inn i ein formel. Rett nok er 3,14 ein matematisk formel, men som eit symbol på tilhøvet mellom omkrinsen av og diameteren i ein sirkel, dekkjer den eit forhold som ikkje lar seg rekna nøyaktig ut. 3,14 går samstundes under namnet pi som også er ein gresk bokstav. Med dette skulle nokre av særtrekka ved institusjonen 3,14 vera krinsa inn. Dei slår ring om store delar av verda gjennom aktivitetane sine, og dei er opne for mange ulike typar ”språk”. Kort fortalt driv 3,14 med kunst- og kulturformidling. Og som den andre delen av namnet fortel, Hordaland internasjonale fylkesgalleri, har dei basen sin i Hordaland, nærare bestemt Bergen, men arbeidsfeltet er internasjonalt. Prinsippet dei styrer etter, er enkelt:
Det kunne vera freistande å skriva historia om 3,14 som ei samling anekdotar. Notatblokka mi etter samtalane med dagleg leiar og styreleiar er full av gode historier. Sjølve hevdar dei at trongen til å fortelja historier er ei drivkraft både for å treffa andre og for ønsket om å formidla desse møta vidare.1 Dette prega også det aller første møtet mellom dei tre bildekunstnarane som utgjer starten på 3,14:
bravenet.com
Les hele saken
Sterke og svake sider
3,14 som internasjonal aktør
Gallerirunden
