|
|
|
|
PIZZA.htm.
| theBergenPost1KEBAB
LIGHT LIGHT | ||||||||||||
|
theBergenPost1 Index Mariminehollet Olinemor Søthollet Tehollet Pillehytten På Leven Kor Tidi' Ittemetitt Kutenner NOR/GE/WAY/WEGEN Privateeye * Greenland Logistics Viet nam Vikings Bergen Masons * uvc "Hvem kan tage livet bacchantisk sublimt her, hvor man åndeligt og lægemligt lever af Knackwurst og Bier." - Brev til Frederik G. Knudtzon, sendt fra Dresden 19. februar 1871
|
På ski fra Sverige til Bergen
- En gourmetpizza, säger pizzamästaren Nebojsa Pavicevic, 41. Nebojsa Pavicevic ställde upp i Nordiska pizzamästerskapet på Älvsjömässan i Stockholm. Han kom noga förberedd. - Jag hade med allt hemifrån. Alla ingredienser och arbetsredskap, säger han. På hans egen restaurang La Pizza i Helsingborg är det strykande åtgång på nummer 28 - Carpaccio. Den är också Nebojsas egen favorit. EM nästa år Juryn med bland andra tv-kocken Rikard Nilsson gav också tummen upp för Nebojsas skapelse. På pizzeriaväggen hänger nu vinnarstipendiet - och nästa år ska Nebojsa tävla i EM i spanska Marbella. - Jag vill inte utveckla pizzan. Jag vill ta ett steg bakåt i stället, till gamla metoder och genuina råvaror, säger han. Af SØREN MUNCH To gade-frivillige fulgte en kort stund efter den 32-årige flygtende røver gennem det tæt befærdede og meget populære Greenwich Village-kvarter. Men kort inde i forfølgelsen vendte røveren om og nedskød koldblodigt de to ubevæbnede og uniformerede civile borgere, "natteravne", som hjælper til med at patruljere på New Yorks gader. Kort efter blev røveren skudt og dræbt af en politipatrulje, som var blevet tilkaldt af rædselsslagne gæster på kvarterets mange restauranter og barer tæt på New York City University. Røveren nåede inden han blev dræbt at såre adskillige betjente. En 26 år gammel svenske er tiltalt for drap etter at han stakk i hjel en 29 år gammel mann under en krangel om pizzadeig. Publisert: 20. apr. 2006 E.coli-frykten har endret våre matvaner. I mars kjøpte vi mer pizza en noen gang før. Oslo (ANB): «Nei, det er ikke avføring, det er gjødsel», lød bortforklaringen fra det svenske slakteriet etter at det flere ganger er blitt funnet avføring på kjøttet deres.   PIZZAUTRYKNING: Pizzabud er kjent for å ta snarveier Foto: SVEINUNG UDDU YSTAD Frokosten - eller var det nattmaten? - i en leilighet på Årstad skapte storutrykning på morgenkvisten. Publisert: 11. apr. 2006 Lite respekt for pizza i Ålesunds-restaurant Fredag 07.07.2006 (Dagbladet.no): Det kunne gått skikkelig galt i en pizzarestaurant i Ålesund i natt, skriver Sunnmørsposten. En glipp første til at de ansatte stengte og gikk, mens en pizza fortsatt sto i ovnen. - Det var faktisk en av sommervikarene våre som på en runde i byen syntes han kjente lukten av brent pizza, sier operasjonsleder Audun Vartdal ved Sunnmøre Politidistrikt til Sunnmørsposten.. Og «snuten» tok ikke feil. Brannvesen og politi rykket ut, kom seg inn, og fant velsvidd pizza i ovnen. Pizzaovner tåler mye, men det kunne i verste fall endt med brann. - Men pizzaen var ikke særlig fristende, det var ingen av oss som hadde lyst på den, sier Vartdal. |
|
TUNG BØR; De nådde nesten målet om å gå på ski fra Sverige til Bergen. På turens siste dag måtte de ta skiene og pulken på ryggen.
|
Publisert: 2005
MAREN NÆSS OLSEN
- Telefonsvareren min sier «Jeg er borte ut mars, bare ring broren min hvis det er noe», forteller Simen Hatlemark.
Den siste måneden har han og Peter Engstad vært opptatt med andre ting enn å snakke i telefonen. I 23 dager har de gått Norge på tvers på ski.
De startet i Trysil, og krysset grensen til Sverige, før de fortsatte til Lillehammer. Deretter gikk turen til Gausdal, Vestfjell, Bygdin, Skarvheimen, Hallingskeid, Voss og Gullfjellet.
Nå gjenstår bare Landås, Danmarksplass, Nygårdsgaten og Torgallmenningen før målet er nådd: Å gå på ski fra Sverige til Bergen.
Den siste halve dagsmarsjen må de riktignok ta til fots. Snørestene i veikanten på Storetveit minner om skiføret som en gang var.
- Vi må huske å kjøpe deodorant, sier Simen.
Hudløse hæler
Til daglig er Simen og Peter bosatt i Oslo, og turkamerater i Nordmarka. Dette er deres første skikkelige langtur.
- Vi er egentlig litt opptatt av at vi ikke trenger å gå så langt. Det er viktigst med bål og kos, sier Simen, som har fått den tyngste børen. På ryggen bærer han sekk, pulk og to par ski.
- Vi prøver ikke å fremstå som barskinger, akkurat, forsikrer han, og retter på ryggsekken.
De to har planlagt turen i halvannet år. Underveis har de sovet på DNT-hytter, i telt og én natt på hotell.
- Jeg vet ikke helt hvorfor vi gjør dette, men det er kjekt å se hvordan landet forandrer seg fra øst til vest. Og å finne ut hvor bredt Norge egentlig er, sier Simen.
- Ikke så veldig bredt, sier Peter.
De siste ukene har han lagt bak seg tre mil hver dag. Etter tre dagsmarsjer hadde han ikke hud igjen på hælene.
- Jeg teipet dem som en mann, med sportstape, og lot være å se på dem noen dager, så gikk det bra.
Lei av tørket reinsdyrkjøtt
- Er det laaaangt igjen nå?
På Danmarksplass er tålmodigheten i ferd med å ta slutt. Men der, i det fjerne, kan Simen og Peter skimte Fløyen. En reise på over 600 kilometer, uten noen form for transporthjelp, går mot slutten. - Er det Dolly Dimple´s i by'n? Jeg skal styre langt unna bogskinke og tørket reinsdyrkjøtt, sier Simen. Tre uker med dagsetapper på åtte til tolv timer har tæret på fettreservene, og skjerpet appetitten. Bella Paris i Nygårdsgaten lokker med «Spis så mye pizza du vil for 84 kroner». - Det hadde vært dårlig butikk hvis vi stakk innom.
Dusj, øl og pizza
- Vi var mest spent på om vi ville tåle trynet på hverandre etter så mye tid sammen, sier Simen. Vennskapet ser heldigvis ut til å ha overlevd turen. - Det har sikkert noe med skjegget å gjøre. Vi kan ikke se hverandre så godt lenger, sier Peter. Torgallmenningen er nådd, Hotel Neptun venter med myke, nyoppredde senger bare noen hundre meter unna. - Nå skal vi dusje, spise pizza og ta oss en HANSA øl, sier Peter
Publisert: 24. januar 2006
- Kineserne oppfant skigåing
D
et er kanskje likevel ikke nordmenn som er født med ski på beina, men kineserne. Fjellmalerier fra steinalderen tyder på at kinesere oppfant skigåing.
Oppsto i Kina?
Maleriene befinner seg i Altay i den kinesiske regionen Xinjiang.
På jakt
Nyhetsbyrået Xinhua melder at det nå er stadfestet at maleriene viser mennesker som er på jakt med ski på beina. 
Derfor mener arkeologene at folk gikk på ski i Altay-området et sted mellom ti og tjue tusen år siden.
- Ekspertene mener at maleriene på fjellveggene er det tidligste arkeologiske bevis som viser hvordan mennesker gikk på ski og at de tyder på at skigåing oppsto i Altay, sier Wang Bo, som forsker ved det regionale museet i Xinjiang
Jon R. Hammerfjeld
Laget krummete treplanker for 2000 år siden
Var kineserne før oss på ski?
TIDLIGE SKILØPERE? Gjetere i snøen i Fuyun i kinas nordvestlige Xinjiang Uygur-provins.
Foto: Wang Min Xinhua/AP
SONDRE NORHEIM regnes fremdeles som den moderne skisportens far, og nordmenn er over gjennomsnittet glade i å gå på ski.
Men var vi først?
MORGEDAL: Skiløperen Sondre Norheims hytte - kanskje ikke skisportens vugge likevel?
Foto: NTB/Scanpix
Avisen Christian Science Monitor har latt seg imponere av smårollingene i Altay-fjellene i den kinesiske Xinjiang-provinsen. De siterer enkelte forskere som mener det var her mennesker for første gang gikk på ski. I området skal man skal ha stått på ski i 2000 år.
Avisens utsending melder at ungene er fabelaktige skigåere som tråkker løypen selv, jakter elg i dagesvis og fanger dem levende. Det spesielle er at de fremdeles bruker sine hjemmelagde krumme planker, og én stav.
- DISSE SKILØPERNE ville ikke ha gjort det bra i de olympiske leker, men deltakerne i Torino ville ikke klart å gjøre hva disse her gjør på ski, sier telemarkskjøreren Nils Larsen til avisen.
Folkeslagene i fjellområdet Altay nordvest i Kina stammer fra Sentral-Asia, Mongolia og Kasakhstan, og med en stav kjører de veldig effektivt rett ned fjellsidene.
NATURLIG BALANSE I KROPPEN: - Folkeslagene i fjellområdet Altay har skia er som en forlengelse av kroppen, sier telemarkskjøreren Nils Larsen.
Foto: Wang Min Xinhua/AP
- De lærer seg å stå på ski når de er tre år gamle, og når de er syv er de virkelig gode, sier Larsen. Han forteller at de lokale innbyggerne syntes det var ustyrtelig morsomt å se telemarkskjørerne svinge seg nedover fjellsidene.
- For dem gjelder det å kjøre rett ned. De synes det er dumt å svinge med mindre du må, sier Larsen, som er fra Washington, USA.
DET ER BARE noen år siden man ble klar over skiferdighetene til folket som bor i Altay-fjellene, og ingen visste om at det fantes så gamle skitradisjoner utenfor Skandinavia.
Larsen hørte om det for et par år siden, og ble veldig interessert. I januar i år var det 40 deltakere med i en konkurranse der man kjørte på gamlemåten i Altay-fjellene.
NORSK TRADSJON: Et par gamle, brune treski med lærbindinger.
Foto: Benedicte Ugland/Dagbladet
- Faren min lærte meg om disse gammeldagse skiene. De ble brukt for å overleve, ikke for sportens skyld, sier J. Suhee, en mongolsk diplomat som har vokst opp i Altay-regionen og nå bor i Beijing.
Skiene de bruker i dag er ikke ulike 4-500 år gamle ski som er funnet i Sverige. I Altay lager de skiene av en trestokk, og dekker d
em med hårete hesteskinn. Det gir feste oppover og bremser farten nedover. Skinnet holder seg på plass ved at det dynkes i vann før det trekkes på skiene. Når det tørker sitter det som støpt.
Bindingen lages også som hos våre gamle landsmenn. Man lager fire hull og binder en X-form som man stikker foten inn i.
TEKNIKKEN DE BRUKER for å komme seg ned bratte bakker med dette utstyret, er å lene seg langt bakover og støtte seg på staven, eller det er vel mer snakk om en påle.
Larsen er imponert over ferdighetene deres.
- Jeg har vært skilærer i 25 år, og jeg ser når noen har bra balanse. De har det naturlig. Skiene er som en forlengelse av kroppen, sier han.
Det er ikke usannsynlig at fjellfolkene fra Atay tok i bruk ski lenge før skandinavene, siden deres samfunn var tidligere utviklet enn vårt. Antropologer utelukker ikke at det var folk fra Altay-fjellene som tok med seg sine kunnskaper om ski til Skandinavia.
D
en statlige kinesiske tv-stajonen meldte 25. januar i år at det var kineserne som oppfant skiene. De viste til nylig oppdagede hulemalerier som viste fire jegere på planker og med påler i hendene, som jaget kyr og hester. TV-stasjonen Xinhua konkluderte i sin reportasje med at kineserne var gode på ski allerede i steinalderen, og at man startet å gå på ski allerede for 10-20 000 år siden.
Så selv om vi er født med ski på beina, kan det altså ha vært noen kinesere som skal ha æren?
NORSKE SKIHELTER: F.v: Thomas Alsgaard, Anders Aukland, Frode Estil og Tore Ruud Hofstad under seiersseremonien i Val de Fiemme i 2003.
Foto: Terje Bendiksby/Scanpix
Over vidden på tsjekkiske ski
Mange har tsjekkiske ski under beina når de kommer slitne fram til påskehytten i år. I fjor ble det importert over 63.000 par langrenn- og telemarksski fra Tsjekkia. Østerrike og Ukraina er også storeksportører av ski til Norge.
Av: Anne Berit Dahle og Jon Olav Folsland
Nordmenn liker å se på seg selv som en av verdens store skinasjoner, men mye av skiutstyret vi bruker er produsert i helt andre deler av verden. I 2005 ble det importert hele 273.000 par med langrenn-, tur- og telemarksski til Norge. Tsjekkia er det største opprinnelseslandet med 63.000 par, fulgt av Østerrike med 58.000 par. Også Ukraina, et land som tok fattige to bronsemedaljer i OL i Torino, er en storleverandør av langrennski til Norge med 55.900 par i 2005.
Italienske staver
Men det er langt fra bare langrenn- og turski nordmenn får fra utlandet. I fjor importerte vi 203.000 par skistaver fra andre land. OL-landet Italia er den største leverandøren med over 73.000 par staver, fulgt av Kina med 59.000 par.
Også ski- og snøbrettbindinger produseres i stor skala i land der snøen sjelden ligger til over påske; Kina og Taiwan er begge storeksportører av bindinger. Men det er Frankrike som troner på bindingstoppen, landet sendte nesten 100 tonn bindinger til Norge i 2005.
Østerriksk i bakken
Mens Tsjekkia er det viktigste eksportørlandet for langrennski til Norge, troner Østerrike på toppen når det gjelder alpinski. Over 50.000 par alpinski ble hentet fra alpelandet i 2005, en tredjedel av den totale importen på 150.000 par. Frankrike, Slovenia og Sverige eksporterer også mange alpinski hit til landet.
Store og små stjerner i hoppbakken setter også nedslag på utenlandsk glassfiber. Ukraina er det største opprinnelseslandet for hoppski, godt over halvparten av de 6700 parene som kom til Norge fra utlandet i fjor var ukrainske.
Snøbrett kommer i all hovedsak fra Asia. Kina er den største eksportøren med nesten 20.000 brett i 2005, fulgt av Taiwan med nesten 13.000 snøbrett.
Sender ski til Sverige
Selv om Norge kjøper mye skiutstyr fra land over hele verden, sender vi også en god del ut av landet. Den største eksportartikkelen er skistaver, hele 300.000 par ble sendt ut i fjor. Russland var med 60.000 par det største kjøperlandet fulgt av Østerrike og USA.
Også ski går utenlands. I 2005 eksporterte vi rundt 66.000 par langrennski til 32 land i alle verdensdeler utenom Afrika. Den største importøren var likevel våre svenske naboer med nesten 14.000 par, fulgt av Tyskland med 10.000. Mange utlendinger har også norske bindinger på skiene. USA var den største importøren i fjor, vel 42 tonn bindinger ble sendt over Atlanterhavet fra Norge.
Bergensbedrift har patent på issørpeIssørpe skal revolusjonere avkjøling av mat. Utstyr & Kjøleservice på Kokstad har utviklet en teknologi som kjøler ned næringsmidler hurtigere enn noen andre kjente metoder.
Einar H. Spang
Publisert: 06. okt. 2005
Nå tar bergensbedriften ut verdenspatent. Det skjer etter tre års utvikling ved Bergen kommunes sentralkjøkken på Gullstøltunet. Her går nedkjøling på rekordtid i tre kar med ren issørpe.
Stikkordet for teknikken er bruk av issørpe i stedet for kaldt vannbad.
- Ved å bruke issørpe utnytter du alle iskrystallene og får en temperatur på minus 2,5 grader. I vannbad kommer du aldri under frysepunktet, sier den danske kokken Benny Pedersen, som er knyttet til prosjektet hos Utstyr & Kjøleservice .
Han er nå hotellsjef på hurtigruteskipet «Midnattssol», og har på fritørnene utvikling av produksjon etter Sous Vide-prinsippet som sin store hobby. Han har også åtte års erfaring som prosjektleder og driftsansvarlig for Color Lines sentralkjøkken i Hirtshals.
Spart tid og bedret kvalitet
Daglig leder for kjøkkenet på Gullstøltunet, Øyvind Berggreen, har vært en aktiv deltaker i prosjektet. Han er kjempefornøyd med resultatet.
- Vi er blitt en mellomting mellom et storkjøkken og en produksjonsbedrift. Rask og effektiv nedkjøling av de ferdige rettene etter at de er kokt er svært viktig for kvaliteten. Men, for oss er det også av aller største betydning for produksjonskapasiteten. Mens vi tidligere måtte vente til rettene var nede i 70 grader før vi kunne kjøre dem gjennom en nedkjøling til tre grader - som tok en time - så kan vi nå ta rettene rett fra ovnen og inn i det nye nedkjølingssystemet. Det gjør at «flaskehalsen», som kjølekapasiteten var i produksjonen, nå er borte, sier Berggreen.
Kjøkkenet produserer i dag 35 prosent av all maten for Bergen kommune, og det går ukentlig ut 7000 porsjoner
Den nye nedkjølingsmetoden alene gjør at de kan doble produksjonen i forhold til tidligere.
Rimeligere og mindre
Den nye teknikken gjør at utstyret som trengs ligger på en sjettedel av den størrelsen tradisjonelle isvann-systemer må ha.
- Årsaken til det er at du må et stort kuldevolum for å klare jobben. Isvannet har aldri klart mattilsynets krav om kjøling fra 70 grader til tre grader på 90 minutter. Grunnen til at dette systemet klarer det er kombinasjonen av utnyttelsen av iskrystaller, sirkulering av issørpa under prosessen og gjenbruk av vannet til ny sørpe, sier Kåre Sletten Hansen. Han er tilknyttet prosjektet, og har solid erfaring fra matproduksjon fra sin tid som leder for Sletten Hansen Pølsefabrikk, og siden som driver av Westland Catering.
- For kvalitetens skyld er total nedkjølingstid viktig, men tiden det tar å få maten ned fra 30 pluss til fire grader er svært viktig. Det er i dette temperaturområdet bakterier utvikler seg, sier Sletten Hansen til Bergens Tidende, som forventer at det vil være betydelig interesse for den nye kjølemetoden på verdensmarkedet.
- Ikke minst i industrien, legger han til.
Investert seks millioner
- Vi har de to siste årene investert ca. seks millioner, sier Tor Brekke i Utstyr & Kjøleteknikk.
- Det å temme is er ikke enkelt, men jeg eksperimenterte med isoporkuler i et svømmebasseng, og da fant vi en metode for selvsirkulasjon som brukes.
- Hvilke potensial har metoden?
- Når vi kjøler på halve tiden med under halve energiforbruket, da sier det seg selv at vi regner med at interessen - spesielt i større industri - er stor. Det vi har nå er en prototype, og skikkelig lansering skjer først på Hannovermessen i april, sier Brekke.
NED I ISSØRPE: Morten Meyer tar en ny ladning med porsjonspakker til nedkjøling fra 95 grader ovnstemperatur til pluss to grader. Prosessen går på under en time. Til venstre følger Kåre Sletten Hansen med mens kjøkkensjefen Øyvind Berggren holder seg i bakgrunnen.
.
Eller bergensvann ::
Bronseplass til bergensvannet
Vannet fra Sædalen vannverk fikk 3.plass i regionsfinalen i Vann-NM. - Forferdelige greier, humrer fagdirektør Ivar Kalland.
Vil ha bergensvann til topps
Nye forbud skal sikre drikkevannet
Publisert: 01. apr. 2005
Dermed må bergenserne se langt etter å kalle vannet sitt for Norges beste. Det visste vi vel fra før, etter all Giardiaen fra Svartediket. Likevel, Bergen stilte til konkurranse med vann fra Sædalen og Kismul.
- Det må ha vært noe galt med smaksløkene til dem som testet vannet, vi fikk bare tredje plass. Det er forferdelige greier, sier fagdirektør Ivar Kalland i Vann- og avløpsetaten i Bergen kommune.
Det var Oslo (!) som gikk til topps i klassen for overflatevann. Oslo måtte delta i vestlendingenes regionsfinale etter noen problemer borte på Østlandet. Voss gikk til topps i klassen for grunnvann og skal delta i landsfinalen i mai.
Dit drar altså ikke Ivar Kalland.
- Jeg er ikke lei meg, sånn at det vil prege helgen min, men vi hadde jo siktet mot å vinne, sier han.
Bergen vil likevel stille opp igjen ved neste konkurranse, kanskje da med friskmeldt vann fra Svartediket?
- Nei, der vinner vi ikke før vi har et fullrenseanlegg klar i 2007, sier Kalland.
- Og så regner vi med at vi slukner, sier Simen.
Mens man i Norge kan få tilbud om en kjøpefilm til pizzaen, er det i vårt naboland Sverige blitt vanlig å tilby prostituerte som tilbehør til den italienske delikatessen.
Publisert: 10. mai. 2005
Jan Stian Vold
Ifølge kriminalinspektør Karin Svedlund skjer det et omfattende handel med kvinner på pizzeriaer rundt om i Sverige.
- Det skjer vel ikke i hver avkrok, men vi får rapporter fra nesten hele Sverige, sier hun til nyhetsbyrået TT.
Ifølge Svedlund kan sexkunder i en rekke småbyer gå inn på den lokale pizzeriaen. Dersom kunden velger en pizza med et bestemt nummer, får han både pizzaen og en prostituert levert på døren.
Det forekommer også at de prostituerte oppholder seg på et bakrom i restauranten, som horekundene blir ført til av kvinnenes halliker. De seksuelle tjenestene utføres deretter på restaurantens toalett.
Ved en razzia mot en pizzeria sør i Stockholm for rundt ett år siden, oppdaget politiet at restauranten fungerte som en formidlingssentral for unge jenter fra Estland.
Forestille seg
Det var langt fra en enestående hendelse, mener Svedlund, som arbeider med menneskehandel. Siden razziaen i Stockholm har en rekke politidistrikter levert inn rapporter til Rikskriminalpolisen om handel med utenlandske kvinner.
Svedlund vil imidlertid ikke oppgi i hvilke byer og småsteder denne geskjeften bedrives. Men hun sier at det er mange og at det ofte er steder man ikke ville forestille seg at menneskehandel foregår.
- De som organiserer handelen med kvinner, følger nøye med på hva politiet foretar seg. Når det begynner å bli hett, endrer de mønsteret sitt, sier hun.
Den store kebabtesten
Kebaben er myteomspunnet. Både kattemat og rottekjøtt har vært påstått som ingredienser. Er det rykter utsatt av pølseselgere? Kebabene i Bergen går uansett unna som hakka kjøtt.
KEBAB
Rune Solheim
 BEST I BYEN: Kebaben fra Marken grill og pizza er Bergens beste, mener vår kebab-tester. FOTO: RUNE SOLHEIM FOTO: PAUL S. AMUNDSEN |
Publisert: 2005
Hva betyr kebab egentlig? En definisjon jeg har hørt er «mat tilberedt uten vann», en annen er «grillmat» rett og slett. Det er ikke vanskelig å få tak i kebab i Bergen. Men hvordan smaker de egentlig i edru tilstand og på blanke ettermiddagen?
Det som er sikkert, er at det fuskes mye i faget. Kjøttet, som skal være grillet, blir veldig ofte stekt. Mye av smaken på kjøttet drukner i flerfoldige sauser som dynges over. I tillegg ser smakløs kinakål - og bare det - ut til å være kebabsjappenes favoritt på salatsiden.
Prisen varierer fra 35 til 65 kroner, uten at pengene nødvendigvis avspeiler størrelse og smak. På den annen side finnes det spisesteder som gjør seg flid og får til et håndholdt herremåltid.
Her er hva BT.no/ekstra fikk ut av en smakerunde på byens kebabsteder.
Så sant mulig har vi valgt rullekebab med lammekjøtt, medium sterk.
Sjappe: Fløien Grill
Type kebab: Rullekebab med lam
Pris: 59 kroner
Karakter: 2.
Vi mener: Lammekjøttet er smakfullt, men absolutt seigere enn det trenger å være. Kjøttet grilles ikke, i hvert fall ikke i vårt påsyn, men blir stekt fra grunnen av. Brødet er av den tynne lefsetypen, forvarmet som seg hør og bør, men faktisk er også det i seigeste laget. Salaten er et sorgens kapittel og består utelukkende av kinakål, noe som også trekker ned. Relativ dyr kebab som ikke gir valuta for pengene.
Sjappe: Zagros
Type kebab: Rullekebab med biffkjøtt
Pris: 59 kroner
Karakter: 3
Vi mener: Storfekjøttet smaker greit og er passelig krydret. Om kjøttet har vært grillet på forhånd, vet vi ikke, Mens vi ser på blir det i hvert fall stekt på plate. Brødet er en positiv opplevelse - varmt fra ovnen og lett å tygge. Salaten er bare kinakål, og trekker ned. Det samme gjør tre forskjellige sauser/dressinger fra flaske, som rett og slett gjør det hele for vått og grisete. Relativt dyr kebab som ikke gir nok valuta for pengene.
Sjappe: Facil kebab
Type kebab: Rullekebab med lam
Pris: 35 kroner
Karakter: 6
Vi mener: Fyllet i denne kebaben er en slags kjøttpudding/farse av lam som først er grillet på tradisjonelt kebab-vis (stang og grillampe) og siden hakket og varmet på plate. Fyllet har en nydelig, eksotisk smak av chili og kardemomme. Brødet er som seg hør og bør av tynn og fin type, varmt og lett å tygge. Salaten inneholder uheldigvis smakløs kinakål, men på plussiden kommer løk, mais og tomat. En god kebab hvor råvarene mer enn sausene setter smaken på retten. En billig kebab som gir mye valuta for pengene.
Sjappe: Ali Baba Kebab
Type: Rullekebab med lam
Pris: 63 kroner
Karakter: 5
Vi mener: Lammekjøttet er grillet på tradisjonell måte med stående, sirkulerende spyd, men i vårt tilfelle ligger kjøttet ferdig grillet i en kjøleboks og varmes på steikeplate. Kokken begrunner mangel på grilling med manglende kundegrunnlag så tidlig på dagen. Salaten består av den evinnelige kinakålen, med løk som bonusvare. Brødet er av nan-sorten og har en lett tyggbar konsistens. Kjøttet er fint og mørt og dette er kanskje den kebaben i testen med mest kjøttfyll i. Sausene er imidlertid til stede i litt for rikt monn og kebaben blir mer sølete enn nødvendig.
Sjappe: Memos grillhouse
Type kebab: Rullekebab med storfekjøtt
Pris: 65 kroner
Karakter: 1
Vi mener: Her var serveringsstedet rett og slett tom for andre alternativer enn storfekjøtt, noe som selvsagt ikke bør forekomme. Oppvarmingen av kjøttet foregår i en boks som stikkes inn i en stekeovn. Dette gir etter vår smak ikke tilfredsstillende resultat. Kjøttet er tørt og smakløst. I tillegg er kjøttfyllet ikke varmt nok. Salaten kjøler det hele ytterligere ned og verken kinakål eller mais kan redde denne kebaben fra å bli en skuffende opplevelse. Her snakker vi virkelig om høy pris for lav kvalitet.
BEST I TEST
Sjappe: Marken grill og pizza
Type kebab: Rullekebab med lam
Pris: 59 kroner
Karakter: 6
Vi mener: Her brukes kjøttdeig av lam som steikes og hakkes på steikeplaten. Ikke akkurat etter boken, men den irakisk-kurdiske kokken gjør en kjærlighetsfull jobb med kebaben. Han krydrer kjøttet, legger på mais og sjampinjong og tar på saus som steiker sammen med kjøttet. Brødet er av tynn lefse som steikes mens jeg ser på. Salaten er også her kinakål, dessverre. Jeg aner at dette kommer til å bli godt, og det blir det. En både mettende og smakfull kebab med passelig mengde dressing, og der smaken av fyllet er i særklasse. Blant tre toppkandidater kårer vi dette til byens beste kebabsted.
Sjappe: Muren Grill
Type kebab: Rullekebab med lam
Pris: 35 kroner
Karakter: 4
Vi mener: Kjøttet er en lammekjøttdeig som steikes på plate. På forespørsel viser kokken et spann som han får tilsendt fra Drammen (som om det skulle det virke beroligende). Brødet er av tradisjonell flat, myk kebablefse og har en grei konsistens, selv om vi ikke kan kjenne at det har vært innom ovnen. Salaten er ikke mye å skryte av - kinakål og atter kinakål, pluss mais. Smaken er likevel ikke verst, takket være smakfullt kjøtt. En svak odør av kardemomme og chili sniker seg opp i nesen. Her får vi en liten kebab med grei smak til en liten pris.
Sjappe: Selwas Pizza
Type kebab: Rullekebab med lam
Pris: 35 kroner
Karakter: 6
Vi mener: Fyllet består av en hjemmelaget kjøttdeig av lam. Kokken røper blant annet at purre er en av ingrediensene. Kjøttdeigen blir stekt på plate, og ikke skåret fra grillspyd. Brødet er varmet og er av den vanlige tynnlefse-typen. Salaten består av kinakål, mais og løk. Til tross for prisen får vi her en voksen kebab. Innholdet er varmt som det seg hør og bør. Her er passelig med dressing og saus. Men det beste av det hele er smaken på kjøttfyllet, som overgår de fleste i testen.
Sjappe: Torinos Pizza
Type kebab: Rullekebab med lam
Pris: 65 kroner
Karakter: 4
Vi mener: Her snakker vi om en italiensk pizzabar, som også har kebab på menyen. Brødet er tjukt som en pizzabunn og svært mettende. Fyllet er rent lammekjøtt som er stekt på plate og tilsatt en saus som minner mistenkelig om den tomatsausen man får på pizza. Salaten er den sprøeste i testen, men vi klarer ikke å fastslå hvilken type det er. Dette smaker mer pizza i rullefasong enn kebab, men det er ikke nødvendigvis en ulempe. For godt smaker det, og dette er en av de mest mettende kebaben i testen. Her betaler du mye, men får også mye tilbake.
Sjappe: Ihlas
Type kebab: Rullekebab med lam
Pris: 60 kroner
Karakter: 1
Vi mener: Kjøttet er kuttet opp på forhånd i terninger og steikes på plate. Salaten består av kinakål, mais og løk. Brødet er av den vanlige tynnlefse-typen. Her er det ikke noe annet å si enn at dette er en kebab i øvre sjikt prismessig og i helt nedre sjikt smaksmessig. Her drukner smaken på kjøttet fullstendig i kald dressing og saus. Men det er kanskje ikke så galt, fordi kjøttet i seg selv er tørt og smakløst.
Fem restauranter stengt i razzia
Mattilsynet stengte i kveld fem restauranter i Bergen på grunn av dårlig hygiene. I en av restaurantene ble det funnet en død rotte på kjøkkenet.
Jan Stian Vold Pål Andreas Mæland
Publisert: 24. nov. 2005
Mattilsynetes folk gjennomførte i går kveld en omfattende kontroll blant restauranter og spisesteder i Bergen sentrum. 16 steder ble sjekket. Resultatet ble at fem restauranter måtte stenge etter at inspektørene fant brudd på hygieneregler.
- Vi fant avføring av skadedyr flere steder. I en av restaurantene ble det sågar funnet en død rotte på kjøkkenet. Hvis dette er en trend som fortsetter må vi innskjerpe rutinene, sier Paal Fennell, distriktssjef for Mattilsynet i Bergen til TV 2. Disse restaurantene ble stengt sent i går kveld:
+ Cafe Memo i Vaskerelven. Her skal Mattilsynet ha funnet en død gnager (rotte).
+ Yang Tse Kiang på Torget. Skadedyrproblemer og funn av lort på et bakrom, samt ulovlig ombygging.
+ Selam Restaurant på Nedre Korskirkeallmenningen. Dårlig hygiene og manglende vedlikehold.
+ Margarita & Tapas på Vetrlidsallmenningen. Dårlig hygiene.
+ Bejiing House på Landås. Dårlig hygiene og vedlikehold.
Distriktssjef Paal Fennell er skuffet over at så pass mange steder måtte stenges og varsler ytterligere kontroller på bakgrunn av dette dårlige resultatet.
Drammen på kebabtoppen
Drammen er Norges kebabhovedstad. Drammensere spiser tre tonn med kebab hver uke.
Denne retten, som opprinnelig kommer fra Midtøsten og fins i iranske kokebøker helt tilbake fra 900-tallet, er riktig nok å oppdrive i sunnere og renere varianter der farsen er erstattet med både biff, lam, kylling og fisk.
Det var altså først i 1988 det var mulig å kjøpe den første kebaben i Drammen. Inntil da inneholdt gatekjøkken hamburgere, pølser og grillet kylling. Til å begynne med ble det bare solgt noen få kebaber fra ett gatekjøkken, men langsomt løsnet det og i dag spiser vi altså tre tonn av denne matretten hver eneste uke. Tilsvarende omlegginger av norske matvaner har vi ikke sett siden italienere introduserte pastaretter og pizza på 1960-tallet, skriver Drammens Tidende.
Gründernes suksess
Mohammed Ansar som så et behov og startet det første kebab-gatekjøkkenet i Drammen etter at han var ferdig med skolen.
Senere har det gått bare en vei og han driver i dag en rekke restauranter.
I tillegg har han så sterke økonomiske muskler at han også driver aktivt i eiendomsbransjen. Han er bare ett eksempel på noe som vi kommet til å se stadig oftere, nemlig at innvandrere finner nisjer og slår seg opp både sosialt og økonomisk.
Grunnleggende godt
Det er noe grunnleggende med det å tre små kjøttstykker på et spyd og steke dem over åpen flamme.
 FRA IRAN: Chelo Kebab er en nasjonalrett i Iran, og den har vært det lenge. På midten av attenhundretallet ble egne restauranter åpnet i Teherans basarer der gjestene kunne nyte uendelige porsjoner ris og kebab. |
Publisert: 11. sep. 2005
MARIUS MØRK
Og det er en meget effektiv måte å varmebehandle kjøtt på dersom du mangler brennstoff. Det er derfor man antar at retten kebab oppsto i Midtøsten. Tyrkia nok er det opprinnelige kebab-landet, men retten er også viktig i Iran. Her betyr kebab grillet kjøtt, og en av nasjonalrettene er chelo kebab: Ris og grillet kjøtt. Retten er opprinnelig fra Kaukasus, men ble brakt til Iran og gjort til en nasjonalrett, ikke minst takket være spisestedene som serverte den. Et av disse var Nayebs Chelo Kebab Restaurant, som åpnet sine dører på midten av attenhundretallet. Nayebs var berømt for sine sjenerøse porsjoner. Først ble en tallerken pyramideformet, gul ris toppet med smør plassert på bordet, og en stund etter kom selve kebabene: Kjøttstykker på grillspyd. Tallerkenene ble fylt på med mer kjøtt så lenge det var ris igjen, uten at en måtte betale ekstra. Takket være denne rausheten ble Nayebs et populært spisested for byfolk som trengte middag mellom arbeidsøktene.
Gul ris
Chelo er ris, og i Iran tilberedes den med mye mer omhu enn en pakke Uncle Ben's gjør det her hjemme. Risen kokes og dampes i flere stadier, og tilsettes gjerne også eggeplommer, yoghurt eller også flate brød eller poteter, for å få en gyllen skorpe på bunnen av kasserollen. Sumac er essensiell i arabisk matlaging, og brukes i stedet for sitron og eddik, for å bringe syrlighet til maten. Yoghurt- og chilidressing er ikke autentisk tilbehør til den opprinnelige chelo kebaben, men det skader heller ikke å ta det med. Til fire porsjoner trenger du:
550 gr kjøttdeig (helst av lam)
500 ml basmatiris
2-3 tomater
1-2 rødløk
1 egg
et lite beger yoghurt
hermetiske tomater
5-10 hvitløksfedd
en kvart agurk
et par chili
en liten neve sumac (krydder)
La risen ligge et par timer i lunkent, saltet vann før koking. Fyll en teflonkasserolle halvfull med vann og kok opp. Tilsett risen samt vannet den har bløtet seg i, og kok til risen er halvveis kokt. Ta ut noen riskorn og tygg dem for å avgjøre dette. Ha risen i en sil og dusj den med vann. Ha olje i en panne, tilsett 120 ml vann, litt salt og til slutt risen. Stikk fire-fem hull ned til bunnen av kasserollen med den andre enden av en gaffel. Drypp litt vann på toppen av risen og sett på lokket. La koke et par minutter på sterk varme. Når vannet er fordampet slår du ned varmen til medium og damper risen ett kvarters tid. Slå så varmen ned ytterligere, drypp noe olje over risen og kok en ti minutters tid til.
Krydderier gir et lengre liv
En amerikansk undersøkelse indikerer, at krydderier kan forebygge og bekjempe en rekke sykdommer
Frukt og grønnsaker er godt for den menneskelige organismen. Det er alminnelig kjent.
Men det er tilsynelatende også godt å putte krydderier i maten. "Mennesker som bruker friske urter og krydderier i maten har en tendens til å være sunnere og sykdomsfri," sier Alison Gernand ved universitetet i Texas.
Her er listen over en rekke sunnhetsfremmende krydderier:
Hvitløk
Gir lavere kolesterolverdi og hjelper mot høyt blodtrykk.
Rosmarin
Er angivelig virksomt mod øyekatar.
Oregano
Har det høyeste antioxidantnivå av alle krydderier. Kan virke forebyggende på en rekke kreftformer.
Salvie
Skal hjelpe på hukommelsen.
Timian
Godt mot hosteanfall.
Ingefær
Hjelper på forkjølelse.
Gurkemeie
Er virksomt mo prostatakreft.
Verdens største kebab?
(VG Nett) Blir den godkjent kommer greske Costas i Guiness rekordbok med sin kjempe-kebab på nesten to tonn.
Kebab
Kebab laget av kjøttdeig kalles koobideh. Bruk helst kjøttdeig av lam, den finner du i frysedisken i flere innvandrerbutikker. Bland kjøttdeig med et egg, salt, nykvernet pepper og et par fingerklyper sumac-pulver. Sett i kjøleskapet et par timers tid. Bruker du grillen kan du fortsette med å gjøre den klar. Dersom du ikke har gassgrill, samler du kullet i en haug og heller på rikelig med tennvæske. Vent en halvtimes tid, tenn deretter på kullet. Etter nok en halvtime, eller når kullet er blitt hvitt og varmt kan du fordele det utover bunnen av grillen. Husk å olje risten før du legger kjøttet på. Skrell agurken, del i to, ta ut den bløte kjernen, og finhakk. Ha i yoghurten sammen med finhakket hvitløk, salt og pepper. Sett i kjøleskapet. Fres en finhakket sjalottløk i en panne sammen med finhakket chili og hvitløk. Tilsett hermetiske tomater og så mye chili i skiver som du ønsker. La putre en god stund, og smak til med salt, pepper, cayennepepper, tabasko, chili, hvitløk og sumac. Sett i kjøleskapet. Form kjøttdeigen til avlange rektangler som passer på grillspydene dine. Stek på grillene, sammen med tomater og rødløk. Kok opp ris, tilsett gurkemeie og server med en klatt smør. Nyt kebabene med den gylne risen, de pikante dippene og gjerne en salat og noen pitabrød. Få med deg neste artikkel der vi skal lage italiensk kylling med sitron!
Frukteksplosjon
Kan det være Fedons fortjeneste? Vi legger i oss frukt, grønnsaker og fisk som aldri før. Bare syv prosent gir blaffen i sunt kosthold. 
FRUKTIGE FRISTELSER: Søtt, surt og stadig mer populært. Bakerst fra venstre: Kiwano, sweetie og mangostan. Foran ses durambutan, pasjonsfrukt og sharon.
Foto: Bjørn Erik Larsen
Publisert: 11. sep. 2005Monica Haugstad
Eva Røyrane
På bare to år har vi økt forbruket av grønnsaker med 38 prosent. Samtidig spiser vi 37 prosent mer frukt.
Det går frem av en trendundersøkelse utført av HealthFocus International. Hele 500 norske husstander har fortalt forskerne om matvanene sine.
- Sunnere mat i butikkene
Kommunikasjonsrådgiver Fredrik Hannevik i Argument Bergen as, som presenterer rapporten, mener vi vil få et stadig bedre tilbud av sunne produkter.
- Vi ser en motvekt til «lidlifiseringen» vi har hatt den siste tiden, hvor vi har hatt et betydelig økt prispress. Nå øker oppmerksomheten rundt helse og sunn mat, sier han.
Hannevik tror ikke at de som er blitt intervjuet har løyet på seg litt ekstra sunnhet i møtet med intervjueren.
Vi legger ikke hånden på eplet aldeles ubemerket. Store internasjonale og nasjonale selskaper holder øye med oss, blant annet Pepsi, Nestlé og Kellogg's. De studerer rapporten for å sette produkter på rett sted i forhold til våre innkjøpsvalg. Resultatet kan bli mer hjertegode handlehyller.
Mer fisk og grønt
Ut fra undersøkelsen å dømme er vi i ferd med å bli et kjernesunt folk.
Men det er ikke bare sunnhetsperspektivet vi har med oss når vi nå staker ut en ny kurs, for oss selv og de som skal tjene penger på oss. Smak er viktigst.
16 prosent tar mirakelkurer
Og slik deler trendforskerne oss opp:
Tid for folkeskikk!
Natt til søndag hadde jeg den tvilsomme gleden av å gå fra Fløibanen over Torget og Torgallmenningen, gjennom Torggaten og opp Johanneskirke-trappen.
Publisert: 23. apr. 2005
JAN NYBERG
kulturredaktør
jan.nyberg@bt.no
Men sydlandsk i Bergen har et noe annet innhold enn det du opplever i det opprinnelige Syden. Sydlandsk i Bergen betyr - i alle fall i helgene - å drikke seg mest mulig dritings, spy og pisse på annethvert gatehjørne, brøle HEIA BRANN til enhver du måtte møte på gaten, og - i det hele tatt - oppføre seg så uelegant som tenkes kan. Og det betyr at når du har stappet i deg alt griseriet som de mange junkfood-sjappene serverer fra Fløibanen til Nygårdsgaten, er det bare å slippe emballasjen rett i gaten, eller kline matrestene opp etter nærmeste vegg. I helgene forvandles byens hjerte til en eneste stor grisebinge, med tilhørende svinestier i øst og vest.
DET KAN GODT VÆRE at kommunens renholdstjeneste ikke er god nok og at det ikke er nok mannskaper ute til enhver tid. Det kan også godt tenkes at kapasiteten på bossspannene ikke er stor nok i sentrum. Men det får være grenser for hvor mye som skal skyldes på kommunen når folk - fortrinnsvis ungdom - oppfører seg som usiviliserte villgrisunger. At så mange mangler den mest elementære folkeskikk og forståelse for hvordan en kan leve sammen i en by uten å gjøre samværet om til en sammenhengende grisefest, tyder på at vi har en lang vei å gå før vi i kan kalle oss urbane her i Bergen.
SØNDAG MORGEN gikk jeg motsatt vei. Kommunens renholdsengler hadde tydeligvis sveipt over byens gater i nattens mulm og mørke, men det er ikke alle etterlatenskaper etter en lørdagsnatt i Bergen som uten videre lar seg spyle vekk i en håndvending. Knuste flasker, isoporbeger, pizzapapp og halvspiste kebabbrød er blitt et like sikkert søndagsmorgen-tegn i Bergen som kirkeklang. Og jo lenger utover søndagen det går, desto jævligere blir det seende ut. Tidlig ettermiddag er bossbøttene på Torget blitt til bossberg, som bare med et lite vindpust fra Vågen forvandler det som skulle være byens stolthet til en forstad for Rådalen.
TIDEN ER OVERMODEN for en folkeaksjon mot den bergenske harrykulturen som utspiller seg i helgene, og som har junkfood-sjappene som sin fremste hovedsponsor. Når en er blitt så gammel som jeg, tar jeg ikke fem øre for å sjikanere drittungdommene på det groveste, og be dem for svarte svingende ta med seg dritten sin der de kommer fra, eller vennligst legge den fra seg i nærmeste bosspann. Av og til er klar tale det eneste som passer seg, og for øvrig jobber ikke din mor her heller, lenger.
BA: Gripende farvel
med Lothar
- Eg har forlotte Bergen for bestandig, sang Lothar Lindtner over høytaleranlegget da familie, venner og kolleger tok et siste farvel med kulturpersonligheten. 
Grieghallen var full av mennesker som hadde noe å takke Lothar Lindtner for i går. Et varmt medmenneske og en gigant og smil. Lothar Lindtners egen stemme runget gjennom Grieghallens foajé, der familie, venner og kolleger var samlet for å minnes kjuagutten fra Bergen og ta farvel. Det ble en gripende formiddagsstund, der mange hadde møtt opp. Lothar Lindtner berørte og preget en hel by, frem til han døde forrige torsdag, nesten 88 år gammel.
BETYDNINGSFULL
En bauta av en kulturpersonlighet ble minnet gjennom ord og musikk. Lothars skuespillersønn Lasse leste Rudolf Nielsens dikt «Gategutt», med innlevelse og uten manus, etter at Pål Lindtner Eide hadde åpnet seansen med Chopins «Nocturne» på klaver. Minnetalen ble holdt av Karl-Henrik Nygaard fra Human-Etisk Forbund.
KEBAB
På vegne av den nærmeste familien holdt barnebarnet Synnøve Skarsbø Lindtner en rørende appell til sin farfar. Flere måtte smile da hun beskrev sin bestefar. – Du var motstander av slapp diksjon, lange svarte skjørt, kebab, slarvete gjester og gnitalus. – Du var klok og ironisk, flink til å gjennomskue, og aldri fordømmende, sa Lothars barnebarn. Svigerdatter Anne Marie Ottesen beskrev den varme mottakelsen hun fikk av familien Lindtner, og ga uttrykk for sin dype respekt. – Gudskjelov har vi Anne Lisbeth. Jeg lover deg at vi skal ta vare på deg, så savnet ikke føles så tungt, sa Ottesen. Lasse Lindtner formidlet en hilsen fra en av Lothars beste venner, Rolf Bertzen, som var forhindret fra å komme.
BT: Tok farvel med Lothar Lindtner
I dag tok Bergen et siste farvel med Lothar Lindtner i Grieghallen. Men Bergen kommune var ikke offisielt representert.
Tor Kristiansen
Ørjan Torheim
| En modig storhet er borte |
 |
Publisert: 22. apr. 2005
Det var byrådsleder Monica Mæland uvitende om inntil BTV gjorde henne oppmerksom på det i ettermiddag.
- Jeg beklager at vi ikke var til stede, det gjør jeg virkelig, sier Mæland til BTV.
Hun forklarer den kommunale uteblivelsen med manglende intern kommunikasjon og mye reisevirksomhet både på ordfører- og byrådssiden.
- Jeg har vært ute på to offisielle oppdrag i dag. De ville jeg selvsagt ha flyttet på hvis jeg visste at ingen fra Bergen kommune var i Lindtners begravelse, sier Mæland.
- Bergens største
Mens tre sønner og to barnebarn bar båren ut sammen med Sverre Røssummoen, lød Lothar Lindtners stemme over høyttalerne: «Eg har forlotte Bergen for bestandig»
- Norge har mistet en av sine dyktigste ssenekunstnere og Bergen sin største, sa skuespiller Røssummoen i sin hilsen fra Norsk Skuespillerforbund.
Ord og toner preget sammen bisettelsen i Grieghallen. Pål Lindtner Eide innledet med Chopins «Nocturne» på klaver. Blinda Lerøy Mossefinn spilte sammen med ham T. Nielsen «Utsikt fra Fløyen». Med personlig innlevelse deklamerte Lasse Lindtner Rudolf Nilsens dikt «Gategutt».
Preget byen
- Lothar Lindtner har preget byen mer enn de fleste med sitt temperament og sine følelser, undersstreket Karl-Henrik Nygaard fra Human-Etisk Forbund i sin minnetale. 400 roller har han spilt og stemplet dem med kvalitet.
Bare syv år gammel viste han seg på scenen som den minste nissen i «Reisen til julestjernen» og debuterte i «Flukten fra Kina». Han kunne få latteren til å runge i salen, men og fremkalle sårhet, tristhet og ettertanke. Hos mange klinger hans stemme som et varig ekko i sinnet.
Nygaard trakk også frem hans store betydning som mann, fra, bestefar og oldefar. Hjemmet kunne ofte være en scene der barna var sufflører.
Flink til å gjennomskue
- Bestefar var mot høy musikk, ombygging, overspill og slarv, flink til å gjennomskue, men aldri fordømmende, sa barnebarnet Sønnøve Skaarsbø Lindtner. Hun fortalte hvordan de utviklet grynt og grimaser og at hun som barn trodde at statuen av Bjørnson utenfor teateret var en statue av Lothar Lindtner. Nå er bestefar borte og statuen av Bjørnson tatt ned.
Svigerdatter Anne-Marie Ottersen pekte på at Lothar Lindtner hadde absolutt gehør i sin kunst. Hun takket for all varme, mange gode råd og noen flotte sønner.
Et raust menneske og en fin skuespiller er gått bort
 |
|
Publisert: 22. sep. 2005
Scenen ble hans hjem, men han lot seg ikke begrense av teaterhusets vegger. For Rolf Berntzen glødet like mye for menneskene og for byen, og han gjorde en utvidet offentlighet og et kjært byrom til arena for sin særegne utfoldelse. I en tid da de store folketalere hører historien til, kunne han med sin skarrende røst, sin litt teatralske betoning og sitt flammende engasjement bli en aktør på livets scene – i kamp for en elsket hjemby han følte var i ferd med å forskusle deler av sin historiske arv.
Nettopp på barrikadene for Torget vil mange bergensere huske ham, også de som knapt satte sin fot i teatret. Og mens en Friele kun kan snakke om å være borgermester, var Rolf Berntzen Gamle Bergens Borgermester med hele seg.
Likevel var det en av byens sentrale kulturinstitusjoner, Den Nationale Scene, som i særlig grad fikk nyte godt av Berntzens kunstneriske begavelse, både som skuespiller og instruktør. Bortsett fra en kortere periode ved Nationaltheatret og Fjernsynsteatret i første halvår av 1960-tallet, ble han sin hjembys scene tro.
Her fikk han sin første lille rolle i 1941, her ble han tre år senere engasjert som elev med en årsgasje på kr. 1200 og her skapte han rolleskikkelser mange fremdeles minnes. I likhet med sin altfor tidlig avdøde hustru, Karin Simonnæs, hadde han begynt sin løpebane som medlem av Bergens dramatiske klubb, som særlig utfoldet stor aktivitet i krigsårene.
Sin første litt mer krevende rolle fikk Rolf Berntzen som lekpredikant i Kaj Munks «Kjærlighet» fredsvåren 1945. Men publikum ble først for alvor oppmerksom på ham da han våren 1947 spilte tittelrollen i Holbergs «Erasmus Montanus» og demonstrerte et avgjort talent for karakterkomedien.
Holberg og Berntzen skulle med årene bli to gode parhester. Teatergjengerne fikk møte ham som en elegant og grasiøs baron i «Jeppe», som en eminent Vielgeschrey på grensen til tragedien i «Den stundesløse», som en kanskje litt lett Herman von Bremen i «Den politiske Kandestøber», et stykke Berntzen også selv instruerte. Holberg-listen kan selvsagt gjøres mye lengre.
Men hans sceniske virke handlet om mer enn Bergens bortblæste laurbærblad. Langt mer. Og hans talent omfattet også mer enn komedien, selv om mange nok i særlig grad vil huske Rolf Berntzen for hans rause humor. Der lyser jo også med en egen glans samspillet med Lothar Lindtner i byens nasjonalkomedie, «Jan Herwitz». Det er nesten som om man i dag knapt kan forestille seg at noen vil kunne løfte den helt spesielle bergensarven og med overbevisning utbryte til hodeputen: «Kankje du ligge ordentlig ditt kjisøge?». Eller overta noen av de skarpe replikkvekslingene mellom Herwitz og svogeren Bøschen. Både som skuespiller og instruktør var Berntzen med å forme denne merkelige komedien på en måte som talte til bergenserne.
Formsikker som Rolf Berntzen var og med en fin karakteriseringsevne, fikk han også bærende oppgaver i det mer «seriøse» rollefaget (en betegnelse han selv neppe ville akseptert).
Det kunne være som Hjalmar Ekdal og grosserer Werle i «Vildanden», Jean i «Frøken Julie», Holger i «Over Ævne II». Nordahl Grieg og Bertolt Brecht, George Furth og Garatun-Tjeldstø, Arnold Wesker og Tsjekhov. Ingen rolle var for stor, ingen oppgave for liten. Rolf Berntzen gikk til oppgaven med entusiasme og profesjonalitet. Slik vil et bergensk teaterpublikum minnes en fin skuespiller og et raust menneske i takknemlighet.Norsk natursjokk
Vi ler av utlendinger som ikke mestrer naturen. Det kan vi bare slutte med.
 ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER |
Publisert: 15. aug. 2005
Cathrine Krane Hansen
- Hva er den lyden?
- Det er bare vaskevannet som koker.
- Å, må dere varme vannet?!
Samtalen fant sted mellom meg og mitt sommerbesøk fra det store utland. Vi var på hytten. Den har verken varmtvann eller toalett. Bare utedass og brønnvann. Det var en eksotisk opplevelse for mitt besøk. De er ikke snobber, de er bare uvant med lite komfort.
Vant med å kjøre fra hus til ferieleilighet. Fra hjem til jobb, eller fra hjem til strand. Vant med å sitte på jobb, sitte foran tv eller pc, sitte på stranden. Kanskje ta en liten skogstur eller båttur i ny og ne. Men ikke i ulendt terreng. Og definitivt ikke i en liten trebåt.
- Kan du holde hånden min, sa den ene til den andre. To unge kvinner i sin beste alder på vei ned en litt bratt sti til sjøen. Så var det prosjekt båt.
- Trebåt med årer? Ååå, så eksotisk!
Men hvordan entrer man egentlig en slik båt?
- Hold meg i hånden, ouææ!
Sa sommergjestene.
Tenk å være så uvant i naturen, hvisket vi - uforskammet på norsk, bak deres rygg. Gjestene bare lo. Såre fornøyde med å utfordre sine egne grenser. Ikke nødvendig med ekstremsport der i gården.
V
i ler av dem. Men vi ler også av oss selv - sammen med kulturforsker Nina Witoszek når hun beskriver naturen som nordmenns erogene sone. Vi ser poenget. Natur viktigere enn kultur. Heller tur i fjellet enn på museum. Slikt blir det ikke mange intellektuelle av. Norsk søndagsturtvangsnevrose. Jæk!Men vårt møte med det grønne er verken så hyppig eller hett lenger. Naturerotikken er i ferd med å blekne. Mor og far tar ikke podene med på tur i skogen eller lar dem hoppe i høyet hos bestefar. Bestefar har sluttet med hesjing. Søndagstur er det nesten bare den akademiske middelklassen som holder fast ved. I skolegården er det asfalt, og i barnehagen er det forbudt å klatre i trær.
Derfor er det ikke så underlig at det nylig kom følgende kommentar fra et barnehagebarn på skogstur: - Det er så rart å gå her! Bakken svinger liksom under føttene mine ...
Gjør det nå egentlig så mye om vi demper vårt symbiotiske forhold til naturen? Selvsagt gjør det ikke det. Det kan være deilig å tilbringe en søndag på café. Mer lærerikt å gå på museum. Artigere å lage mat med venner. Mer behagelig å se en god film i sofakroken eller på kino.
Gerhardsen-Norge er for lengst passé, og vi trenger ikke gråte over det. Mangfoldige levemåter er ok. Og mange av oss synes det er en lykke at matpakken ikke lenger er hellig.
- Er dette blåbær? Og, se! Der er jo markjordbær! Det finnes ikke lenger hos oss, melder sommerbesøket.
Jeg har en mistanke om at det siste kanskje ikke er sant, men heller handler om at de ikke er ute og leter (sankeinstinktet er sjelden velutviklet hos unge mennesker). Dessuten har de ikke så mye plass å lete på som oss. Naturen er fjernere, men sanking vil nok uansett være fjernt i disse kvinnenes liv. Mat er det ikke. Dette kan kanskje virke som uthenging av årets utenlandske sommerbesøk, men de har for lengst reist hjem, og leser jo ikke norsk. Dessuten er det sant: De har spist for mye i forhold til aktivitetsnivået. Akkurat som stadig flere norske barn og ungdommer, er de blitt overvektige.
Kiloene har strømmet på, særlig etter at de forlot mammas kjøkken. Blant annet fordi de har takeway-pizza og andre fastfood-tilbud like om hushjørnet. Og fordi supermarkedet de handler på er fullt av billige, søte fristelser. Når de attpåtil kjører overalt, og det ikke finnes en naturlig fysisk utfordring i nærmiljøet, er det lett å skjønne hvorfor det blir litt vanskelig å bevege seg i norsk natur. Dette kan synes opplagt, men det er ikke så opplagt at det har smittet over på utformingen av norsk suburbia, der takeaway-tilbudet er ekstra stort.
Selv langt ute på landet er det ingen problemer å få tak i pølse- og pommesfritesmeny. I en bygd litt nord i fylket registrerer en ansatt ved den lokale bensinstasjonen at stadig flere familier jevnlig kommer kjørende til pølsedisken - som en søndagstur, eller torsdagsutflukt, for den del.
Los Angeles-legen Francis R. Kaufman har gjort flere studier av hvordan miljø påvirker folks helse. Ifølge VG uttalte hun i vår, på en forskerkonferanse i Berlin, at hvis man skal stimulere til fysisk aktivitet, må man se nettopp på bomiljøet, og for eksempel unngå etablering av fastfood-restauranter nær boligområder.
Kaufman mener politikere og byplanleggere ofte overser viktige detaljer når det gjelder folks mulighet til å bevege seg der de bor. Friområder, sykkelstier og trygge nabolag er essensielt for å få dette til. I Los Angeles er det særlig mangel på sistnevnte som gjør ungene passive og fete. Når det er utrygt og lite fristende å gå ut, blir de sittende inne foran tv- eller dataskjermen.
Bedre bomiljø og bedre skolekantiner motvirker fedme, er Kaufmans budskap. I Norge har vi ikke skolekantiner, og de fleste bomiljø har natur ikke veldig langt unna. Vi er bare ikke like forelsket i den som før. Ikke sånn i helt ubearbeidet, rå tilstand. Men en skate-rampe er bedre enn ingenting.
Barn er ikke synonymt med natur. Men de trenger lommer der de kan utfolde seg. Med byfortetting blir det færre av disse lommene. Derfor føles underlaget så underlig for barnehagebarnet i skogen. Selv om han ikke har foreldre som drar ham med på tur, bør han få fysiske utfordringer i sitt nærmiljø.
Kanskje er det å plukke bær og å entre en liten trebåt i ferd med å bli eksotisk også for norske barn. Men å bevege seg må aldri bli det.
Kjøpesopp har ingen sjel
Den ekte soppen er den man finner ute i skogen, mener entusiastene som denne helgen feirer hundreårsjubileet til Soppforeningen i Bergen (SiB) med stort treff, stor utstilling og gratis soppsuppe til publikum.
Publisert: 10. sep. 2005
Det kan bli trangt i skogen når over hundre soppinteresserte fra hele landet samler seg til Høstsopptreff i Bergen denne helgen. Alt er nøye planlagt gjennom over to år, helt ned til de gode værmeldingene. Minst syv forskjellige steder rundt byen vil få besøk av ivrige plukkere.
- Noen er opptatt av matauken, andre liker å gå i skogen, mens andre igjen har en stor botanisk interesse eller liker å fotografere soppen, sier Josef Fessl, styreleder i SiB. Selv en han utdannet kokk, og elsker å lage mat av det han finner i skogen.
Hemmelige soppsteder
Til tross for at de merkverdige vekstene i skogen etter hvert er blitt temmelig vanlige på middagsbordet, har de bevart mye av sin mystiske status. For du tuller ikke med soppen.
- Sopp er gift. Agatha Christie har til og med sagt at det perfekte mord ville være å drepe noen med sopp. Derfor er det veldig viktig å kontrollere soppen man plukker. Tar du med deg en giftig en, er en bit på størrelse med en lillefingernegl dødelig, sier Fessl.
Han har likevel ikke så mye til overs for sopp som er plukket trygt i frukt- og grøntdisken og betalt for i kassen.
- Med oppdrettssopp som kjøpes i butikken er selve spenningen borte. Den har ingen sjel. Du har ikke vært ute i naturen og plukket den selv.
Og det beste selvfølgelig egne hemmelige steder, så bortgjemte og private at de noen ganger ikke røpes før i testamentet.
For mindre velstilte familier
Samtidig med Høstsopptreffet markerer Soppforeningen i Bergen (SiB) sin hundreårsdag, som den eldste foreningen av sin type i Norge. «Den Norden- og Vestenfjeldske Soppforening», som er foreningens opprinnelige navn, skulle være til «Udbredelse af Kjenskab til og Anvendelse af spiselig vildtvoxende Sop i de nordlige og vestlige Dele af vort Land», ifølge den originale innbydelsen.
«Den nystiftede Forening vil tage Sigte paa de mindre velstillede Familjer. For dem vil Sopspisningen først faa sin store økonomiske Betydning», meddelte sanitetsmajor Kristen Smith, en av grunnleggerne bak foreningen, i Bergens Tidende 25. mai 1905.
Sopp i hundre år til, minst
I dag er nok sopp mer en velsmakende fritidssyssel for de fleste. Æresmedlem Ragna Lea Nergaard (84) har vært med i SiB siden 1958.
- Sopp er en fabelaktig hobby når du blir gammel. Du kommer deg ut i naturen. I september kan jeg aldri reise vekk. Det er en altfor spennende måned. Da er jeg ute minst en gang i uken, forteller den erfarne sopplukkeren.
- Og når du snakker om sopp, spiller det ingen rolle hvor gammel du er. Gjennom foreningen møter jeg masse spennende mennesker jeg aldri ville kommet i kontakt med ellers, smiler hun.
Til helgens arrangementer har Soppforeningen i Bergen også laget et eget jubileumshefte. Dessuten har foreningen invitert skolebarn til å lage fine ting med utgangspunkt i soppen. Resultatene blir utstilt i Rådhuset fra neste uke.
- Vi planlegger å drive med sopp i hundre år til. Minst, ler tidligere styreleder Jarle Vaksvik.
Inger Torill Jørgensen (55) er oppvokst i barakk, først i Møllendalsbakken og siden i Fridalen. - Og tenk, jeg overlevde! smiler forfatteren, som nå har laget bok av barndommen sin.
|
*I Sandviken hadde vi barakkene på Wilhelmineborg - "Borgen". |
Publisert: 28. jun. 2005
Silje Vestvik
- Tenk at man skulle bli stemplet som et utskudd bare fordi man ikke klarte å finne seg en leilighet! Jeg hadde en fantastisk oppvekst. Det var smekkfullt med unger, og vi lekte sammen hele dagen, både smått og stort, forteller Inger Torill, som levde de ti første årene av sitt liv i barakk.
- Vi hadde et avgrenset område som liksom var vårt, med hus å krype under, marker å løpe rundt på og akebakker, forteller hun.
En barakk, eller brakke, var enten kriseboliger oppført etter den store bergensbrannen i 1916, eller gamle tyskerkaserner som ble tatt i bruk under bolignøden etter krigen.
At den gamle tyskerleiren der hun vokste opp og de andre barakkene rundt om i Bergen hadde et dårlig rykte på seg, var ikke lille Inger Torill klar over.
- Hvis vi beveget oss utenfor området vårt, hendte det riktignok at vi fikk kommentarer slengt etter oss fra andre barn. «Kom dokkar hem igjen, barakkungar!», ropte de. Det var litt skremmende der og da, men jeg tenkte aldri noe mer over det, sier Inger Torill.
Først i voksen alder forsto hun at det å vokse opp i en barakk ikke ble sett på som like fint som å bo andre steder.
- Jeg har fått en del kommentarer opp igjennom årene, og det hender fremdeles at folk spør om jeg virkelig bodde der. Mange tror at det bare var fylliker i det strøket. Etter hvert tok jeg meg i å si at jeg kom fra Inndalsveien i stedet, dit vi hadde flyttet i 1959 da barakkene ble revet. Jeg la også merke til at andre fra min gate gjorde akkurat det samme, forklarer Inger Torill. Hun tror barakkenes dårlige rykte kommer av at de var mange som bodde tett på et sted.
- Det var jo folk allesteds fra, og man fikk jo konsentrert litt av hvert på et sted. En del husbråk, fyll og arbeidsledighet var der nok, men det var heller unntaket enn regelen, forteller hun.
Inspirasjon fra far
Og nå har forfatteren altså laget boken «Barakkunger» om barndommen sin.
- Jeg hadde lyst til å forsvare oss barakkunger littegranne. Vi var helt vanlige barn, og vi hadde det bare kjekt. Det var ingen som hadde fine nye klær eller sykkel. Sånn hadde vi det, og det var greit. Vi var lykkelige med det. Istedenfor ting, så fant vi på leker og hadde det gøy med hansamerker og pinner, for eksempel, smiler Inger Torill, som gjerne vil peke litt på hvordan verdiene har forandret seg med tiden.
- Vi måtte flytte fra Møllendalsbakken, for standarden der var dårlig, det trakk, og jeg ble mye syk. Men vi var egentlig veldig fornøyd med leiligheten vår i Fridalen. Vi hadde vannklosett, utslagsvask og til og med barnerom, men der var selvfølgelig ikke dusj.
Arbeidet med boken tok for alvor av da hennes far ble syk.
- Jeg hadde lenge tenkt at jeg hadde lyst til å lage en bok om da jeg var liten. Og da min far og jeg ble sittende og snakke om alle de morsomme episodene fra den tiden, ga det meg en ekstra puff!
Ingen skjennepreken
Så Inger Torill samlet sammen gamle familiebilder og lette frem andre bilder av området. I tillegg har hun selv tegnet illustrasjoner til boken.
- Jeg tegner alltid, og har prøvd å lage tidsriktige bilder med blyant og kull. Illustrasjonene er ganske humoristiske, kanskje mest fordi jeg har mye i mitt hverdagsspråk. Dette er ikke en alvorlig bok eller en skjennepreken, smiler Inger Torill. Hun håper at noen av de mange tusen barna som vokste opp i barakk og kanskje er flau over det, vil nikke gjenkjennende og heve hodet litt.
- Det er da kult å ha vært barakkunge, en del av den nære historien? sier forfatteren, som håper at boken kan gjøre litt for å forandre det feilaktige inntrykket mange har av barakkunger.
- Jeg har ikke skrevet en barnebok, men om foreldre og besteforeldre setter seg ned og leser den sammen med barn eller barnebarn, så kan den jo ha en viss historisk betydning, uten at jeg dermed vil virke pompøs, forteller barakkungen fra Fridalen, som nå for lengst er blitt voksen.
Alle pizzaers mor
Italienere nyter helst sin pizza på gode pizzeriaer, men dersom du er litt eventyrlysten kan du forsøke deg hjemme på ditt eget kjøkken.
Publisert: 04. des. 2005
P
izza alla Marinara er den opprinnelige pizzaen. Skapt i Napoli, der det er en slik overflod av sol og gode tomater. Og det var napoletanerne som for første gang fant på å dekke en flat brøddeig med tomater.
Steingulv
Navnet har pizzaen fra den enkle tomat-, olje- og hvitløksblandingen som var så godt egnet til å ha med på lange sjøreiser. Mange vil nok stusse over at det ikke er ost på denne klassikeren, men sånn er det: Pizza Marinara består, helt enkelt, av tomater, olivenolje og hvitløk. Hemmeligheten med å lage en god pizza marinara med disse få ingrediensene, er selvsagt å bruke de beste tomatene, hvitløken og oljen du får, samt å kna deigen godt og å steke pizzaen i kort tid, rett på det oppvarmede stengulvet av en meget varm vedfyrt ovn. Dette siste kan kanskje være vanskelig for de fleste av oss, så løsningen, dersom du ikke har lyst til å mure deg en fin stenovn, er å kjøpe en såkalt pizzastein som du varmer opp på forhånd. Men det blir jo ikke det samme som en vedfyrt pizzaovn, da, og siden de fleste hjem tross alt ikke har en god nok ovn for å lage pizza, nytes den i Napoli kun på pizzeriaer. Såpass respekt har man da for pizza!
Da Matteo
Et av de beste pizzeriaene i Napoli heter Da Matteo, og er et knøttlite spisested fullt av respatexmøbler og pizzakokker. Der går det ut flere hundre pizzaer hver eneste dag, og marinara er en av de mest populære. Er du interessert i god pizza, er det verdt å ta seg en tur til Napoli - ens ærend for å smake på Da Matteos pizza. Det vil gi deg en pizzareferanse for all fremtid. Og så kan du jo prøve så godt du kan å etterligne smaken på ditt eget kjøkken når du kommer hjem. For da det i Norge likevel er nesten umulig å få en skikkelig Pizza alla Marinara ute på by'n, er den beste strategien å prøve å lage en selv. Uansett hvilken ovn du har.
Her er oppskrift til fire små/medium pizzaer eller to store. Du kan selvsagt blande deigen i en bolle, men italienerne gjør det slik:
Deigen:
Ha 500 gr av melet på bordet, bland i 1 pakke gjær og 1 ss salt og lag et krater i midten. Hell 1 ss olje ned i krateret, sammen med 200 ml lunkent vann. Kna deigen sammen ved å hente litt og litt mel fra kraterkantene og inn i sentrum, eller kjernen, om du vil. Ha stadig mer vann i kjernen til du har en tykk deig, ca. 350 ml vann til sammen. Kna i ti minutter, og lag to boller av deigen. Legg i to skåler, dekk med plast og sett til heving til de er dobbelt så store, ca to timer. Jobb med deigene, og rull ut til de er ca. 5 mm tykke. Ha på stekeplate (eller en varm pizzastein), legg på fyll og bak på meget sterk varme (250 grader eller mer) til bunnen er lett svidd i kantene.
Fyllet:
800-900 g gode, modne, ferske tomater
60 ml olivenolje
2 fedd hvitløk, finhakket
2 ss tørket oregano
Del tomatene i to, skjær bort de grønne stilkfestene, klem tomatene noe for å få ut litt av saften, før du grovhakker dem og legger dem utover pizzabunnene. Hell over olivenolje og dryss på hvitløk, oregano, salt og nykvernet pepper. Får du ikke tak i dypt røde, smakfulle, modne tomater kan du forbedre tomatsausen ved å blande i litt god tomatpuré samt noen hermetiske, italienske tomater fra boks, for så å varme sausen litt opp i en kasserolle. Nyt ditt eget forsøk på å lage en pizzaklassiker.
- Overspising verre enn utroskap
Italienerne synes det er mye verre å ta et stykke maragarita-p
izza for mye enn å være utro mot partneren sin.
Kari Austefjord
Publisert: 14. jan. 2006
Det viser en undersøkelse som nylig ble publisert i et italiensk ukeblad, melder Sky News.
I undersøkelsen ble 1000 italienere bedt om rangere de syv dødssyndene. Utroskap havnet på syvende plass, og ble dermed ansett som å være den minst alvorlige synden. Overspising derimot, synes det pizza-elskende folkeslaget var langt mer alvorlig.
Hemningsløs shopping og å utebli fra trening ga også mange italienere dårlig samvittighet.
Men selv om italienerne befinner seg ganske så nært paven, følte bare syv prosent av dem anger dersom de brøt religiøse regler.
Georg Johannesen in Memoriam
Mitt første møte med Georg Johannesen fant sted i andre klasse på gymnaset. En kamerat insisterte på å låne meg Den norske skrivemåten, fordi han trodde det var det beste noen nordmann hadde skrevet siden islendingen Snorre.
Publisert: 09. jan. 2006
MORTEN STRØKSNES
På dette tidspunkt hadde jeg lest lite annet enn tegneserier og aviser. De klassiske norske romanene vi måtte lese på skolen var et vått ullteppe over potensiell litteraturglede. Dattera til Undset, ungen til Braaten og villanden til Ibsen hadde ingenting å fortelle som interesserte meg eller mine kamerater det minste.
Den norske skrivemåten gav meg forståelse av at det norske språk kan brukes til annet enn å frakte informasjon eller følelser på en kjedelig, intellektualisert, åpenbar eller svulstig måte fra A til B. Av hvordan det er mulig å skrive og tenke på norsk. «Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.»
Selvtillit og språkglede
Selv om boken var stappet av referanser om politikk og litteratur som gikk langt over mitt hode, leste jeg den fra perm til perm.
For den var full av humor, lekenhet, aggresjon, originalitet og uhørte argumenter som ble framført med en enorm selvtillit og språkglede. Jeg startet på bar bakke, men Johannesen-katapulten førte meg et stykke opp i luften.
Illustrasjon: Marvin Halleraker
Sammen med Kaj Skagens Bazarovs barn (noen måneder trodde jeg det bare var bergensere som kunne skrive), leste min venn og jeg Johannesens tekster høyt til hverandre før vi dro på skolefester.
Istedenfor å danse med jentene bedrev vi verbalterror, ved å slenge ut skråsikre, oppsiktsvekkende påstander om ting vi ikke kunne noe om, uten snev av anger eller vilje til retrett. For vi hadde lært en ny stil.
Så morsk ut
Første gang jeg så Johannesen var jeg blitt student i Bergen. Han gikk rundt på Nygårdshøyden, og han så ganske morsk ut. Tilnærming fra min side var utenkelig, fordi han virket fullstendig utilnærmelig.
Den første gangen jeg snakket med ham, var en søndag morgen i januar for syv år siden i hans hjem i Bergen. Jeg skulle skrive noe om dannelse og visste han visste noe om temaet.
Han tok vennlig imot, og plantet en halvfull og kald kaffekopp i hånden på meg, mens jeg forsøkte å ta av meg skoene. Så gikk jeg etter ham langs bokhyllene i stua. Han snakket om det som falt ham inn, og stilte ganske mange spørsmål. Journalisten, som var meg, fikk inn tre spørsmål i løpet av halvannen time. Disse ble suksessivt avvist, overhørt og fnyst bort. Natten før hadde jeg vært ute, og munnen skrapte som en borrelås hver gang jeg åpnet den. Men av en aller annen grunn fikk jeg meg ikke til å drikke fra koppen. Hele tiden subbet jeg etter Johannesen med koppen foran meg, som en innpåsliten tigger.
Etter dette så jeg ham ikke på et par år. Neste gang vi møttes, på en forlagsfest, hadde jeg gitt ut en bok om Midtøsten. Johannesen gav ikke inntrykk av at han kjente meg igjen fra besøket i Bergen, noe jeg selvsagt var glad for. Men vi ble presentert, og han sa ikke bare at han hadde lest min bok. Han hadde kjøpt den! De fleste bøker er enten for korte eller for lange, påstod han, men min var passe lang. Det som ikke handlet om utenrikspolitikk og stormaktspill var bra, sa Johannesen. Spesielt det jeg skrev om Norge. Boken er over 400 sider. De aller fleste sidene handler om utenrikspolitikk. Ingen handler om Norge.
Men Georg Johannesen hadde lest bok jeg hadde skrevet.
Ingen utpreget lytter
Så traff jeg Johannesen på andre tilstelninger. Han inviterte meg til sommerhuset i Sivik i Søndeled, uten at jeg greide å slappe av i hans nærvær. Jeg syntes det meste jeg sa hørtes dumt og jålete ut, selv når jeg snakket om tema jeg hadde langt bedre greie på enn ham. Noen kalte ham for Mester Georg, og de fleste som kjente ham skjønte hvorfor. Jeg tror det talte til min fordel at jeg er en oppkomling nordfra. Han sa han ville ha kontakt med flere unge forfattere. 
Johannesen ville at jeg skulle lese hans bok Romanen om Mongstad. Han trodde kanskje det var hans hovedverk, sa han. Da vi møttes noen måneder senere hadde jeg lest boka. Johannesen var jo ingen utpreget lytter. Men denne gangen lyttet han og nikket. Romanen om Mongstad var i mine øyne håpløst mislykket. Å komme seg gjennom denne strømmen av fantasi og burleske fakta, der man aldri er sikker på hva som var hva, var en ekte lidelse. Min uoriginale idé var at hans storhet lå i essaystikken og poesien
Johannesen sa at det var artig å høre, og at han ikke tok den boken så nøye selv.
Lørdag er egg og bacon
Johannesen stekte egg og bacon til oss i Sivik en lørdag formiddag, for lørdag skulle det være egg og bacon, sa han. Johannesen var en skjødesløs og karismatisk kokk. Jeg satt utenfor i sola på en stein og røkte en av de sigarettene han foraktet så inderlig. Han klasket smør i panna, og heiv på noen baconskiver. Så stilte han seg i dørkarmen og begynte å snakke entusiastisk om Bjarne Lindbekks bok Våre skogstrær , som han nettopp hadde lest.
Johannesen pratet om morenerygger, marin leire, svart jord, insekter, fugler, gnagere, hjorter, bergarter rundt ham.
Mens han pekte, ja viftet med armene, fortalte han om de mange planter som både har sin nordligste og sydligste utbredelse i Søndeled-området, noe som gjør stedet til landets frodigste sone. Den stadig svartere skyen av svidd bacon steg opp bak ryggen på ham, mens jeg forsøkte å peke forsiktig, uten å insistere. For når Johannesen snakket seg varm var han i ett. Han hadde it, som Kerouac ville sagt.
Til slutt snudde Johannesen seg, slengte halvparten av de forkullede baconrestene i munnen, og heiv resten i søpla. Så la han på noen nye skiver, og gikk tilbake til døråpningen for nye verbalkick til det luktet svidd. Han fortalte om en nylest gammel bok om norske pinsemenigheter. Han respekterte lavkristne; de er skikkelige folk med folkeskikk. Speilegg holder seg faktisk lenger i panna enn bacon, og sent på formiddagen spiste vi en solid frokost.
I hans dikter- og malerstue henger noen digre malerier som fikk meg til å tenke på Hieronymus Bosch. Johannesen han malt disse, og et gjentatt motiv er det avhugde hodet til Johannes døperen, det ligger i vinduer eller hyller på et slags Babels tårn.
Georg Johannesen døde i ikke i Dødehavet, men i Rødehavet. Det er verdens varmeste og salteste hav. Vanligvis er Rødehavet intenst grønt eller blått. Men noen sjeldne ganger blomstrer det opp en alge som heter trichodesmium eryth raeum og gjør Rødehavet brunt.
Noen ganger blomstrer det helt sjeldne opp, også i vår lille sumpsjø.
- Pizzabaker bykset på dommeren
Som gikk i gulvet og besvimte i Ålesundhallen.
Rasisme sier spilleren.
JON R. HAMMERFJELD
Torsdag 12.01.2006
(Dagbladet.no): Tirsdag spilte bedriftsidrettslagene Tarekameratene og Pizzabakerne i Sunnmørshallen.
Det ble litt voldsomt og en av spillerne hos Pizzabakerne tok kvelertak på en motstandernes forsvarsspillere. Han fikk rødt kort, melder Sunnmørsposten.
- Ballen gikk til innkast for oss, men han mente at han skulle ha frispark. Han ropte og skrek. Så tok han tak i dommeren, og tok strupetak med begge hendene og slengte dommeren i bakken, sier lagleder Knut Mo hos Tarekameratene til lokalavisa.
Han legger til at dommeren falt som en sekk, slo hodet i gulvet og besvimte.
- Han bykset på ham
Roar Mellum, daglig leder i Sør-Trøndelag Mosjon- og bedriftsidrettsfotball sier til Dagbladet.no at dommeren selv ikke har brukt uttrykket bevisstløs eller besvimt i sin rapport.
- Han ble forfjamset og fortumlet og satt ut en stund, sier Roar Mellum til Dagbladet.no.
Han har nå fått inn rapporter om hendelsen fra både Tarekameratene og dommeren, og venter nå på en rapport fra Pizzabakerne.
Han mener at dommeren ikke ble direkte slått.
- Spilleren byksa på ham, sier Mellum.
Han sier at han vil behandle saken etter gjeldende regler når de har fått inn alles forklaring i saken, og at spilleren kan bli utestengt fra bedriftsfotballen for en periode.
- Er det mange slike saker?
- Nei, bare i området Trondheim hadde vi innpå 3000 kamper og bare to slike tilfeller. Kan ikke si at det er noe stort problem, sier Mellum.
- 90 prosent er rasistiske
Laglederen hos Pizzabakerne sier til Sunnmørsposten at dommeren behandlet dem dårlig og på en annen måte enn nordmenn.
- Nok er nok, jeg bare dyttet ham. Vi er lei av dommerne. I 90 prosent av kampene opplever vi at dommerne er rasistiske, at vi får kort og de andre ikke, sier han til Sunnmørsposten.
Han nekter for å ha tatt kvelertak på dommeren og mener den som sier det lyver. Roar Mellum sier til Dagbladet.no at han snakket med Pizzabakerne i formiddag og at han vil ha et møte med dem om rasisme.
- Det er en uttalelse de får stå for sjøl, men det er en alvorlig sak dersom det er rasisme ute og går. Jeg vil ha et møte med hele laget om dette, sier Mellum.
I tillegg skal de ha en samling for alle dommerne i bedriftsidrettsserien.
- Vi skal ta for oss denne episoden, men også regelverket og hvordan man skal opptre som dommer i fotballkampene våre, sier Mellum til Dagbladet.no.
Kampen endte 3-3.
Sunnmørsposten legger til at dommeren som ble lagt i gulvet har vært utestengt som bedriftsidrettsspiller i et halvt år etter at han skallet ned en dommer.
I 22 år klarte Domenico Lo Galbo å unngå lovens lange arm. – Bare kom og hent ham. Vår far kom hjem for å dø, ringte sønnen inn til politiet.
Publisert: 01. jan. 2006
– Bare kom og hent ham. Vår far kom hjem for å dø, var den ordknappe beskjeden Lo Galbos sønn ringte inn til politiet, ifølge nyhetsbyrået ANSA.
Da politiet kom til mafiabossens familiehjem, fant de den ettersøkte mafiabossen død. 66-åringen hadde kommet hjem til Bagheria utenfor Palermo for å tilbringe sine siste timer i sin egen seng, omringet av familien.
Siden Lo Galbo ikke hadde identifikasjonspapirer, er det nødvendig med obduksjon for å være helt sikre på avdødes identitet. Lo Galbo var dømt til 18 års fengsel for rollen han spilte i narkotikasaken Pizza Connection, som dreide seg om narkotikasmugling fra Sicilia til USA.
Tatt nær barndomshjemmet
Italias mest ettersøkte mann, mafiabossen Bernardo Provenzano, ble til slutt pågrepet i nærheten av landsbyen på Sicilia hvor han vokste opp.
Publisert: 11. apr. 2006
Den øverste lederen for Sicilias beryktede mafia hadde tilbrakt 42 år på rømmen da han gikk i politiets felle tirsdag. 50 politifolk slo til mot et gårdsbruk utenfor landsbyen Corleone, hvor Provenzano i sin tid startet sin kriminelle karriere.
Etter kort tid ble det klart at riktig mann var tatt. Italiensk politi kunne dermed innkassere den største seieren i kampen mot mafiaen på over ti år.
– Takk, Gud! Jakten er endelig over, sa Palermos politisjef Giuseppe Caruso da nyheten om pågripelsen ble sluppet.
Livsvarig fengsel
73-åringen som går under tilnavnet «Fantomet fra Corleone», var den siste viktige mafialederen som fortsatt befant seg på frifot. Han har vært øverste leder for den organiserte sicilianske kriminaliteten siden 1993, da den tidligere toppsjefen Salvatore «Toto» Riina ble pågrepet i Sicilias hovedstad Palermo.
Provenzano er allerede dømt in absentia til livsvarig fengsel for delaktighet i flere av mafiaens mest beryktede forbrytelser. Blant de verste udådene er drapene på dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino, som hadde viktige roller i arbeidet med å rulle opp mafiaens nettverk tidlig på 1990-tallet.
Nyheten om pågripelsen overskygget selv Romano Prodis valgseier i italienske medier tirsdag. Provenzano var legendarisk for sin evne til å slippe unna politiet igjen og igjen, og innbyggere på Sicilia skal ha reagert med vantro da det ble kjent at han var arrestert.
– Myten om hans uovervinnelighet ble en del av vår felles psyke. Folk flest trodde at han aldri ville bli tatt, sier journalisten Dino Paternostro som dekker kampen mot mafiaen på Sicilia.
Sinte sicilianere
En rasende menneskemengde ropte skjellsord mot Provenzano da maskerte politifolk eskorterte ham til politihovedkvarteret i Palermo.
– Vi er det virkelige Sicilia, ropte ungdommer fra en anti-mafia-organisasjon.
For en uke siden ble 84 personer pågrepet under en stor aksjon mot den sicilianske mafiaen i utkanten av Palermo. Disse personene er siktet for kidnapping, utpressing og narkotikahandel, men blir likevel små fisker i forhold til Provenzano.
Mafiasjefen ble født i 1933 og jobbet i jordbruket før han begynte som småkriminell. Han fikk tilnavnet «traktoren» for sin hensynsløshet som leiemorder for Corleone-klanen. Han jobbet seg stadig oppover i organisasjonens hierarki, inntil han ble ubestridt leder for Cosa Nostra, som mafiaen på Sicilia kalles.
I sin tid som leder skal han ha stått for en mildere og mindre voldelig stil enn tidligere toppsjefer. Antallet mafiarelaterte drap sank, i et forsøk på å sikre ro rundt organisasjonens narkotikasmugling og pengeutpressing.
Hundemat sunnere enn pizza
En britisk studie viser at hunde- og kattemat er sunnere enn både pizza og hamburgere.
Studien viser at dyreforet består av mindre fett, mindre salt og mindre sukker, skriver Aftonbladet. Studien er gjort av forskere ved Global analysis food testing 
laboratory i England.
Kattematen inneholder for eksempel en åttendedel så mye fett som en kyllingburger på restaurantkjeden Kentucky Fried Chicken, og en tredjedel så mye fett som en Big Mac fra McDonalds. På alle nivåer var hunde- og kattematen sunnere enn Big Mac-en.
– Det skulle ikke være noe i veien for at mennesker kan spise hunde- og kattemat. Det er vel bare smaken som setter en stopper for det, sier en av forskerne til till Sunday Times.
Vi snakker glass-pizza!
Agnar Olsen kjøpte Grandiosa med kjøttdeig og løk, men fikk glassbiter og hår som tilbehør.
Rune Christophersen
Publisert: 03. mai. 2006
Da ekteparet fra Ramsøy på Askøy satte tennene i pizzaen, knaste det i glass.
– Jeg rotet litt i pizzaen og fant den første store biten – et glassbråt på kanskje halvannen centimeter. Jeg fikk sjokk, sier Olsen til Askøyværingen. Etter en grundigere inspeksjon av skrekk-pizzaen fant han et langt, svart hårstrå.
– Da ble jeg spyfull. Da gav vi oss. Jeg kommer aldri til å spise Grandiosa igjen, sier han. Informasjonssjef Robert Rønning i Stabburet synes ikke det er digg med ekte glass i Grandisen.
KURERT: Agnar Olsen spiser aldri Grandis igjen.
– Det er første gang jeg hører om funn av glass i pizzaen. Vi lager 30 millioner Grandiosaer i året, og gjør selvsagt feil innimellom, men dette er helt unikt, sier Rønning til AV.
Pizza med musehale
Når nettene blir lange, danser musene på Grandiosaen.
Publisert: 25. nov. 2006
Thomas Ludvigsen fant i alle fall restene av en liten gnager da han skulle nyte sin Grandiosa onsdag kveld, skriver VG.
– Midt oppå pizzaen lå det noe som lignet en musehale. Jeg så den med en gang og mistet selvfølgelig matlysten, sier Ludvigsen.
At det var en musehale, kunne Mattilsynet raskt bekrefte. Halen var tilnærmet hel, med hår og litt kjøtt. Seksjonssjef Pia Paulsen gransket pizzaen før plasten var fjernet, og sjekket at den var intakt.
– Dette indikerer at musehalen har kommet inn i produsentleddet, sier hun.
Mattilsynet klandrer derfor ikke Prix-butikken i Porsgrunn der Grandiosaen ble kjøpt. Sammen med produsenten Stabburet skal Mattilsynet nå finne ut hva som har skjedd. Dersom Stabburet ikke klarer å påvise noe unormalt med forseglingen av pizzaen, kan politiet bli koblet inn.
Men først skal Stabburet selv starte etterforskning. De skal blant annet DNA-sjekke musehalen.
– Vi har produsert 270 millioner Pizza Grandiosa, og det er første gang vi hører om noe som dette. Vi vil ta alle midler i bruk for å komme til bunns i dette, sier informasjonssjef Robert Rønning i Stabburet.
Musehalen blir politianmeldt
Saken om musehalen som ble funnet i en Pizza Grandiosa blir nå anmeldt til politiet, opplyser Stabburet til NTB.
Publisert: 01. des. 2006
Emballasjen som Stabburets eksperter har undersøkt grundig, viser blant annet en mistenkelig åpning i ytterkant av plastemballasjen. Det er også funnet et uvanlig limpunkt på pappesken som tyder på at den kan ha vært åpnet og deretter lukket.
– Ut fra en samlet vurdering kan vi ikke se bort fra at noen har plassert musehalen på produktet etter at det forlot fabrikken. Det er fortsatt en del ubesvarte spørsmål i saken, men de foreløpige funnene gjør at vi synes det er riktig å anmelde saken til politiet, sier informasjonssjef Robert Rønning i Stabburet.
- Musehalen i pizzaen var plantet 
SKIEN (VG) - Musehalen på grandiosapizzaen må være plantet. Det sier informasjonssjef Robert Rønning i Stabburet. Han er skuffet over politiets klare signaler om at de ikke vil bruke ressurser på å etterforske grandiosamysteriet.
Fant muse-hale i Grandiosa-pizza (25.11.06)
Sjekker Grandiosa-fabrikken etter musefunn (26.11.06)
Musehalen fra Stranda-pizzaen skal DNA-testes (27.11.06)
Stabburet anmelder musehalefunn (01.12.06)
Av GEIR FRAGELL og ROGER NEUMANN (foto)
Det er matsabotasje Stabburet har mistanke om.
De vil ha saken etterforsket og om mulig en gjerningsmann eller -kvinne straffeforfulgt. Straffelovens bestemmelser om grovt skadeverk, med strafferamme på seks år, kan komme til anvendelse.
MUSTEREUM: Det er fortsatt uklart hvor på reiseruten musehalen kom inn i pizzaen.
VG har kartlagt musepizzaens bevegelser, fra den ble levert fra fabrikken på Stranda på Sunnmøre, til den nøyaktig 12 dager senere endte på kjøkkenbenken hjemme hos Thomas Ludvigsen på Heistad i Porsgrunn.
Det er også avdekket en mistenkelig åpning i ytterkant av plastemballasjen. DNA-undersøkelser av musehalen har vist at halen kommer fra en skogmus, vanlig i hele Sør-Norge, også på Sunnmøre der pizzaen er produsert.
S
Driftssjef på Coop-lageret, Kjell Flaten, sier de ikke har registrert noe avvik med brutt emballasje på grandiosapaller levert til dem.
P
-Vi har sporingssystem på pall, men ikke ned på detaljnivå, sier Kjell Flaten. Han vet derfor ikke nøyaktig når den enkelte pizza tas ut fra forseglet pall. Thomas Ludvigsen kjøpte pizzaen på Prix på Heistad 21. november. Da lå musehalen midt oppå grandiosaen, ifølge Ludvigsen.
Butikksjef Sølvi Klausen på Prix Heistad tror pizzaen Ludvigsen kjøpte, ble levert butikken samme dag han kjøpte den.
Harlem Transport kjørte pizzaer for Coop denne dagen, bilen ble lastet opp i Groruddalen kvelden før, og var innom Prix i Plesnersenteret i Skien med varer om morgenen før ankomst Heistad.
Fant grisetann på pizzaen
Bedriften Nøtterøy Kjøtt og Gilde forsøker febrilsk å finne ut hvordan en grisetann kunne havne på en pizza som ble solgt tidligere i høst.
Publisert: 07. des. 2006
Daglig leder i Ra Pizza, Reza Gohari, opplyser at det ble funnet en grisetann på en pizza han solgte tidligere i høst. Han sier at han klaget til leverandøren av kjøttet med en gang.
Mattilsynet har bedt ham om å kontakte kjøttleverandøren for å finne ut hvordan dette kunne skje.
– Jeg er interessert i å finne ut hvem som har skyld i feilen, og venter på en avviksrapport fra leverandøren, sier Gohari til tb.no.
Kjøttet til pizzaen der tannen ble funnet, ble levert av Nøtterøy Kjøtt, som foredler og videreformidler kjøtt fra Gilde til restaurantbransjen. Daglig leder Oddvar Kristiansen i Nøtterøy Kjøtt avviser at feilen ligger hos hans bedrift.
– Det blir spekulasjoner hvor tannen kommer fra, men feilen ligger i alle fall ikke hos oss. Vi har klart å spore tilbake til når grisen ble slaktet, og Gilde skal komme med tilbakemelding om hva som kan ha gått galt, sier han.
Informasjonssjef Ellen Flø Skagen i Gilde Øst sier hun ikke har noen forklaring på hva som kan ha skjedd.
– Hele saken er i grunnen ubegripelig, og jeg forstår ikke hvordan en tann kan havne i et kjøttstykke, sier hun.
Hun opplyser at Gilde skal forsøke å finne feilen, og vil levere en rapport til Mattilsynet.
- Fange spiste cellekamerat
En 35 år gammel fransk innsatt skal ha tatt livet av en cellekamerat og spiste deler av den døde.
Publisert: 05. jan. 2007
Mannen skal ha tilstått overgrepene.
Fengselstragedien i Rouen nord i landet ble fredag slått stort opp i franske medier. Den siktede Nicolas Cocaigne drepte ifølge oppslagene cellekameraten Thierry Baudry natt til onsdag, og det ille tilredte liket ble funnet av voktere morgenen etter.
– Jeg har fått meg fortalt at to store muskelbiter var blitt fjernet fra overkroppen, og at øvre del av offerets høyre lunge var forsvunnet. Fraværet av disse kroppsdelene gjør at den mistenktes tilståelse av kannibalisme virker troverdig, sa statsadvokat Joseph Schmit.
En tredje innsatt i samme celle, en ikke navngitt mann på 34 år, forklarte først at han hadde sovet hele drapsnatten og 
ikke merket noe uvanlig. Men senere trakk han denne forklaringen tilbake og risikerer nå å bli siktet for delaktighet i drap.
Franske jurister mener Rouen-tragedien igjen viser hvor farlig der er å fylle fengslene med langt flere innsatte enn de er bygget for. Myndighetene svarer at fengselet i Rouen ikke var like overfylt som andre fengsler: Det er bygget for 675 fanger og har i dag 707 innsatte.
Ingen svamp – då drog kund vapen
Pizzabagare fick fly för sitt liv efter
Farauk Reza, ägare till Pizzeria Svanskog jagades av en arg kund med rottweiler och pistol. Mannen greps och släpptes. Så länge han går fri vågar inte Farauk Reza ha sin restaurang öppen.
Den 39-årige mannen beställde en pizza med champinjoner, men fick räkor i stället.
Tio minuter efter upptäckten stormade han pizzerian med en pistol och sin rottweiler.
– Jag fick fly för livet, säger ägaren Farauk Reza.
Händelsen utspelade sig i torsdags kväll i det lilla samhället Svanskog i Säffle kommun.
Den hårt kriminellt belastade 39-åringen beställde en capricciosa. Väl hemma upptäckte han att champinjonerna bytts ut mot räkor.
Stormade pizzerian
Då blev han vansinnig.
Tillsammans med sin sambo och en aggressiv rottweiler stormade han pizzerian.
– Jag var övertygad om att han skulle skicka hunden på mig, säger Farauk Reza.
I stället slet 39-åringen fram en pistol och skrek:
– Jag ska döda dig!
Farauk sprang för sitt liv, stoppade en bil och satte sig i säkerhet.
Fortsätter hota
Fick räkor i stället
Mannen kunde senare gripas av polis, misstänkt för olaga hot. Pistolen visade sig vara en attrapp. Han frigavs i går morse.
Redan några timmar efter frisläppandet hotade han nya personer i samhället.
Farauk Reza är besviken på att mannen – som tidigare är dömd för flera fall av misshandel, stölder och narkotikabrott – får vara ute i samhället. Av rädsla för 39-åringen stängde han i går sin pizzeria.
Pizzabager: Jeg har de originale da Vinci-malerier
En svensk pizza-bager hævder, at han ejer originalerne af en stribe kendte malerier af blandt andre Leonardo da Vinci og Jean Honoré Fragonard. Kopierne hænger på museerne, hævder pizzabageren. 
JP extra Af UFFE CHRISTENSEN
Jean Honoré Fragonards "Stjålne Kys". Ejes originalen af en svensk pizzabager og er det en kopi, der beundres på Louvre? Arkivfoto
Det er kopierneder hænger på Louvre og på Eremitagen i Skt. Petersborg.
Originalerne befinder sig i Landskrona i Sverige.
Det hævder pizzabageren Rizhad Kulenovic, og hvad angår malerier som Leonardo da Vincis "Jesu Fødsel" og Jean Honoré Fragonards "Stjålne Kys", så støttes han af den tidligere FN-diplomat, professor og kunstkender Hans-Fredrik Samuelson.
"Jeg er overbevist om, at billederne er ægte", siger han.
Deri er Per Bjurström, tidligere direktør på Nationalmuseet i Stockholm, bestemt ikke enig:
"Det er det værste skidt jeg har set i mine 67 år i kunstverdenen", siger han til Aftonbladet.
Hvordan de påståede originaler er havnet i Landskrona forklarer pizzabagen Rizah Kulenovis således:
Sammen med sin bror flygtede han for år tilbage fra krigen i Bosnien.
De tilhører en rig familie, der i omkring 500 år har samlet på kunst. Kunstskatten er gået i arv fra generation til generation. Og ingen af de mange kunstskatte må sælges, siger bosnieren.
"Det er familiens overhoved, der har ansvaret for samlingen, og for ti år siden blev det mig", siger Rizhad Kulenovic, der fortæller at man på det seneste har samlet hele kusntskatten i Karlskrona. Hentet fra bankbokse i hele Europa.
Blandt værkerne er den fransk 1700-tals-kunstner Jean Honoré Fragonards "Stjålne kys" som er vurderet til omkring 120 mill. kroner og Leonardo da Vincis "Jesu fødsel", der er mindst et par milliarder værd.
Hvis ellers det er den ægte vare...
I øjeblikket er man i Karlskrona ved at bygge et nyt museum - Leonardo da Vinci Ideale. Det ledes af Hans-Fredrik Samuelsson. Og her skal pizzabagegerens billeder vises.
Per Bjurström er oprørt:
"Jeg og to andre kunstkendere var i Karlskrona for at kigge på "Jesu fødsel".
Vi kunne konstatere, at værre møg har vi aldrig set. Vi havde planer om at blive i Karlskrona for at spise middag, men vi flygtede ud af byen efter at have set denne elendighed. Det er vanvittigt. Der er ikke skyggen af da Vinci i det billede".
bravenet.com
