• Web Hosting
• Guestbooks
• Hit Counter
• Forums
• Blogs
• Mailing List
• Free Web Hosting

  theBergenPost1LIGHT

 theBergenPost1
  Festival
  Angels
  Amalie
  Philante
  8. Mars
  Kompasset
  NathalieNordnes  
  Helsesak
  Politiplukk
  UiB
  Edvard Grieg
  Expo
  Subbesi
  Presten
  Frimurer
  Blog
  BHG
  HANSA
  Rekord
  MarkedsPlassen
  Gal(l)eriet 
  Meteor
  
 Utvandring
  
 AKTUELL
 Fyrstikksamler
 BRANN 
 Stortinget
 Botanik6
 Jakt
 Havelle
 Haggis
 Trommis
 Hei(s)
 Listen
 GultKult
 Ohldieck
 Skriften
 PIZZA
 Fattigdom
 Reality
 Skype
 Nattergalen
 Broder
 Skarr-Ring
 Stamps
 Torget
 Torgethellig
 Torgethuffda
 Torgethygiene
 Torgetsvenner
 Torgetquevadis 
 Oppsop  

 Bergen 4All
 Bergen
 WW2
 Politiet
 Ord
 Kuriosa
 Helse
 Bekkalokket
 Universitas
 Huset
 EgoJournalen  

 Marinen
 Mariminehollet
 Olinemor
 Søthollet
 Tehollet
 Pillehytten
 På Leven
 Kor Tidi' 
 Ittemetitt
 Kutenner

 NOR/GE/WAY/WEGEN
 Privateeye *
 Greenland
 Logistics
 Viet nam
 Vikings
 Bergen
 Masons *
 uvc 

Kommandør Fosses tunge stund
Han sa han mente det var en ære. Og stolt var han nok også. Men det virket ikke som om Jon Fosse koste seg da han ble kommandør av den kongelige norske St. Olavs Orden i Oslo i går.
ST. OLAVS ORDEN: Jon Fosse ble kommandør av St. Olavs Orden i Oslo i går. Det var tydelig at han ikke likte seg godt, dramatikeren, da kansellisjef Egil Vindorum festet æresbevisningen rundt halsen hans. I bakgrunnen kansellist Thomas Gram.
Foto: Håvard Bjelland

Finn Bjørn Tønder
Publisert: 17. nov. 2005

Det var i Det Norske Samlaget det skjedde sent i går ettermiddag. Jon Fosse hadde hatt alle muligheter til en storslagen fest – hvor han enn ville. Og han kunne be alle han kjente. Det var bare å gi beskjed, så skulle overrekkelsen foregå der forfatteren hadde bestemt. Men Fosse ville ha minst mulig virak rundt sin egen person. Han spurte like godt forlaget sitt om ikke overrekkelsen kunne skje der. Det var nok at de ansatte i Det Norske Samlaget kom. Han mente nemlig at han slett ikke kunne bry vennene sine nå igjen. «De ble jo plaget både da jeg fikk fransk orden og æresbevisning fra Kulturrådet», som han sa.
En engere krets

Derfor var det ikke en stor forsamling til stede da kansellisjef Egil Vindorum og kansellist Thomas Gram på vegne av kong Harald overrakte dramatikeren fra Strandebarm den gjeve ordenen i går. Regissør Kai Johnsen, mannen som fikk Fosse interessert i teater, og kollega Ragnar Hovland kunne imidlertid Fosse ikke unngå. Ei heller teatersjef Ellen Horn ved Riksteatret og noen få andre nære. Ellers foregikk egentlig den høytidelige stunden foran forlagsmenneskene Fosse har samarbeidet med siden romandebuten med «Raudt, svart» i 1983. Selvfølgelig også sammen med noen av dem som er kommet til i forlaget i løpet av den begivenhetsrike karrieren til Jon Olav Fosse, som det står i papirene hans.

Hva skulle han si?
Han virket brydd, Jon Fosse, både av slipset og de vakre ordene kongens sendemenn sa før overrekkelsen.

Han så ned.

 

Det virket som om han led, han som hadde uttrykt stolthet og ikke var prinsipielt imot ordener. Han lyste imidlertid lang vei at han var prinsipielt imot selve utdelingen. I alle fall når det var hans person det handlet om. Og så skulle han takke, da, og lurte på hva en skarve kunstner skulle si. Det var det han sa, samt at han ikke hadde drømt om dette. – Og her står eg og kan ikkje anna, sa Fosse, og takket for æren fellesskapet hadde vist «ein spellemann som meg». Han virket mer bekvem da hans egne ord ble lest av skuespilleren Hildegunn Riise, på hans egen dialekt. Da forlagsdirektør Nina Refseth og andre talte varmt om hans 40 utgivelser og betydning for nynorsken, så det ut som om Fosse helst ville ut av lokalet. Han forsvant da også raskt med den røde sløyfen rundt halsen, etter at selve høytideligheten var over. Han måtte gjemme seg bort litt, og kanskje puste litt på. Da Bergens Tidende ba om en kommentar, bare ristet han på hodet, ga uttrykk for at han var glad for pressedekning, men la så til: – Ikke tving meg til å si noe dumt.

Viktig dramatiker
Han har i alle fall ikke skrevet mye dumt. Kansellisjef Egil Vindorum sa det blant annet slik: – Hans språklige musikalitet og tematiske innretning er tydeligere enn hos de aller fleste. Han er på den måten blitt toneangivende i ordets rette forstand og er både inspirator og målestokk. Hans diktning har virket forløsende på norsk teater og har gitt norsk scenekunst en betydelig og økende posisjon i utlandet

Programmet for Festspillene 2006 legges frem i dette øyeblikk. Blant høydepunktene er Wagners opera Das Rheingold, og Ibsens skuespille "Lille Eyolf".

Men også vår egen, prisbelønte, samtidsdramatiker Jon Fosse, blir satt opp på neste års Festspill i Bergen. Skuespillet "Skuggar" blir urfremført.

Jahres Kulturpris til Fosse
Forfatteren Jon Fosse (bildet) og skuespillerne Svein Sturla Hungnes og Toralv Maurstad er tildelt Anders Jahres Kulturpris for 2006.
Publisert: 26. jun. 2006

Prisen utgjør til sammen 1,2 millioner kroner og er den største æresbelønningen for kulturell innsats i Norge. Utdelingen finner sted i Universitetets aula i Oslo 7. september.

Utdelingen tar i år utgangspunkt i Ibsenåret. I begrunnelsen for at Fosse får prisen viser juryen til at Jon Fosse er den første norske dramatiker som har fått et stort internasjonalt gjennombrudd.

– Han har fornyet formspråket i den litteraturgrenen der Ibsen var sin tids store mester, heter det.

I begrunnelsen for å gi prisen til Hungnes og Maurstad heter det at de har gjort «en særlig stor innsats for Ibsen på scenen gjennom fremragende tolkning av store Ibsen-roller».

Juryen besto av Ole Bøhn, Bentein Baardson, Øyvin Fjeldstad, Nina Sundbye og juryformann Lars Roar Langslet,

Reddet av pappas forsikring

Da faren til Nenad Spiric fra Sarajevo døde i 1991, mistet moren alt håp for sin sønn. Mirjana Abazovic kan ennå ikke helt fatte at et forsikringsselskap i Bergen er blitt redningen for 16-åringen hennes.

Eir Stegane
Publisert: 16. aug. 2006, 06:00
Sarajevo 2002: I en liten ettroms leilighet i Sarajevo bor Mirjana Abazovic med sønnen Nenad og sin mor Slavka. Bygningen har merker etter de 13 bombene som traff under krigen. Depresjonen ligger fremdeles tung over området, etter redselsfulle år da alt handlet om å lure døden.

Under krigen hadde de ikke strøm, ikke vann, knapt med mat og nesten ingen penger. Nenad gråt hver gang moren skulle på arbeid. Han visste at hun måtte trosse både bomber og snikskyttere på vei til barjobben som holdt dem med mat.

I 2002 er det seks år siden krigens slutt, men Mirjana Abazovic vet at fremtiden er håpløs for Nenad. De har veldig lite penger, og det spiller ingen rolle hvor flink han er på skolen. En utdannelse i Bosnia-Hercegovina er lite verdt. Det er ingen jobb å få. Det er bare mikroskopiske sjanser for at tilværelsen hans blir noe annet enn et evig slit for å overleve.

Så - 25. juni - banker det på døren. Utenfor står to serbiske privatdetektiver, Aleksandar Milosavljevic og Bozic Zoran. De er sendt på vegne av det norske forsikringsselskapet Vital. Budskapet er at familien har 600.000 utestående kroner i Norge.

Det er ikke til å begripe.

- Mye penger i Sarajevo
- Pengene forandret alt. Livet mitt er 100 prosent annerledes enn det ville ha vært uten denne summen. Vi er veldig, veldig takknemlig, sier Nenad.

Mandag satte han og moren seg skjelvende på et fly for første gang i livet. Henning Hauso og Thomas Skålnes i Vital har beholdt kontakten med gutten som gjorde så sterkt inntrykk da de reiste til Sarajevo for å utbetale pengene i september 2002.

- Midt i en utbombet by møtte vi en oppvakt og intelligent gutt. Han gjorde veldig inntrykk, og dette er blitt en helt spesiell sak for oss. Det er derfor vi nå har invitert Nenad og moren til Norge, sier Hauso.

For at familiens fremtid skulle sikres på best mulig måte, gikk Vital aktivt inn og styrte hva pengene skulle gå til.

- 600.000 kroner er en voldsom sum i Sarajevo, og vi ville at de skulle få mest mulig glede av pengene. Den største drømmen var en skikkelig leilighet der Nenad kunne ha sitt eget rom. Halvparten av pengene gikk til ny bolig. De øvrige pengene blir utbetalt i månedlige avdrag frem til 2014, sier Hauso.

FØLELSESLADET TUR: Nenad Spiric og moren Mirjana Abazovic fra Bosnia-Hercegovina har fått et helt nytt liv etter at Vital forsikring sporet dem opp og utbetalte farens livsforsikring høsten 2002. Nå er de på besøk i Bergen for første gang, og Nenad har allerede bestemt at han vil studere her i byen hvis det er mulig. FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN
FOTO: Amundsen, Paul S

Vil flytte til Bergen
Vi sitter i toppetasjen i Vitals lokaler i Fyllingsdalen. Nenad forteller at han drømmer om å studere informatikk i Bergen når han er ferdig med skolen i Sarajevo. Han er skolens beste elev, og data er favorittfaget.

Hauso og Skålnes i Vital sier at de vil undersøke om det er mulig. Alt sammen blir for mye for en allerede overveldet mamma. Plutselig strømmer tårene.

- Jeg er veldig glad for ham. Det er dette jeg ønsker, for han har ingen fremtid i Sarajevo. Samtidig er det trist å tenke på at han skal reise fra meg en dag. Jeg kan ikke følge med, jeg har en bror og en mor i Sarajevo å ta meg av, sier 43-åringen.

Nenad var bare seks måneder da faren Slobodan Spiric forlot familien og reiste til Norge. Han jobbet som skipsingeniør, og sendte jevnlig penger til familien.

I november 1990 tegnet han livsforsikring, og sendte papirene til Nenads mor med beskjed om at forsikringen muligens kunne bli nyttig for gutten en dag.

Han betalte det første avdraget på 6122 kroner, og i februar 1991 reiste han videre til Australia for å arbeide. Bare syv måneder senere døde han i en fallulykke i sitt eget hjem i Australia.

Glemte hele forsikringen
Abazovic fikk telefon om ulykken tre dager senere. Hun reagerte med sorg og fortvilelse. I tillegg ble livet økonomisk knallhardt fordi Spirics jevnlige forsendelser av penger tok slutt.

Likevel husket ikke Abazovic på de viktige papirene som var kommet året før. Først i 1993 begynte det å demre for henne. Var det ikke noe med en livsforsikring i Norge?

Men da var Jugoslavia i krig, og det var umulig å ta turen til den norske ambassaden i Beograd. Først i 1997 oppsøkte Abazovic ambassaden for å melde om Slobodan Spirics død, og forhøre seg om livsforsikringen.

Vital ville sjekke om dødsfallet var reelt, og da de fikk gyldig dødsattest fra Australia, prøvde de å kontakte Abazovic med den gledelige meldingen. Problemet var at kvinnen var søkk borte.

- Vi brukte mye tid på denne saken, men var egentlig i ferd med å legge den vekk. Så møtte jeg to serbiske privatetterforskere på en konferanse om forsikringssvindel i Danmark, sier Hauso.

De to tok saken, og fant Nenad og moren etter en syv timer lang busstur og litt detektivvirksomhet i Sarajevo. Problemet var at mange av gatene i byen hadde fått nye navn etter krigen.

- Hadde gitt opp håpet
- Når ingenting skjedde etter at jeg oppsøkte ambassaden, ga jeg opp håpet om at vi skulle få pengene, sier Abazovic.

Da Vital likevel kom til Sarajevo, undret hun seg veldig over hvordan en privat bedrift fra Norge over hodet kunne bry seg.

- Jeg er glad for at det eksisterer folk på denne planeten som er så snille og bryr seg så mye om helt fremmede mennesker, sier hun.

Nå er familien reddet til siste utbetaling i 2014. Innen den tid har Nenad forhåpentligvis fått både utdanning og jobb utenfor hjemlandet.

- Det betydde veldig mye for meg at jeg fikk et eget rom med nok plass til å holde på med skoleprosjektene mine. Jeg vet at det er viktig at jeg gjør det bra på skolen hvis jeg skal studere utenlands. Vital har gitt meg et nytt liv, en ny mulighet. Takk! Tusen takk! sier Nenad, og ser på Hauso og Skålnes.

Besøket blir sterkt også for de to erfarne lederne fra Vital.

- Vi betaler ut 7-8 milliarder kroner i forsikringspremier hvert år. Aldri har vi utbetalt en sum som har fått så stor betydning for mottakerne som denne, sier Skålnes. 

Madonna-trykk av Munch solgt for 5 millioner kroner

En svært sjelden versjon av Edvard Munchs fargelitografi «Madonna» satte tirsdag kveld prisrekord med 5 millioner kroner på auksjon i Oslo.

Publisert: 29. nov. 2005

Budrunden i regi av Grev Wedels Plass Auksjoner i Gamle Logen i Oslo tirsdag kveld startet på 2,5 millioner kroner. Litografiet ble klubbet inn da prisen nådde rekordhøye 5 millioner kroner. Kjøperen var tirsdag kveld fortsatt ukjent.

Det grafiske Munch-verket var på forhånd vurdert til 3 millioner kroner.

Et annet Madonna-trykk oppnådde i 2001 høyeste pris på auksjon i Norge da det ble solgt for 2,1 millioner kroner. Internasjonalt var rekorden inntil tirsdag på 3,7 millioner kroner for et Madonna-trykk som ble solgt hos Christie's i New York i mai 1990.

Heime hos Madonna
Kva gjer Madonna på eit gods i England? spør journalist Marit Eikemo.

 Publisert: 06. aug. 2005
MARIT EIKEMO

 For dei som har venta på eit nytt og overskridande utspel frå Madonna, er siste nummer av motemagasinet Vogue ein nedtur. Her står superstjerna utanfor godset sitt og matar nokre høns. Ho som ein gong stod naken i vegkanten og haika med ein sigarett i munnvika.

Kledd og styla som Grace Kelly ler ho mot fotografen. Ikkje eit forførande smil denne gongen. No er ho klassisk tekkeleg, snart femti, men like vakker og ung som ho alltid har vore.

Det skal vel spegle noko nytt, tenker ein kanskje. Ein ny trend, eller ein fiks idé. Ei som har skrive hovudoppgåve om Madonna sa nyleg at Vogue-bileta sikkert var for moro skuld. Det trur ikkje eg. Eg trur Madonna meiner alvor.

Den lille forskjellen
Madonna Louise Veronica Ciccerone voks opp som ei vanleg jente med mange søsken i eit lite mursteinshus i Pontiac, ein forstad til Michigan.

- Eg vil ikkje seie vi var fattige, sa Madonna til CNNs Larry King ein gong:

- Men vi var, lat oss seie, nedre middelklasse.

Vel: Kven var ikkje det? Og: sjå kva det er blitt av alle saman!

Dei fleste baksar framleis rundt i middelklassen, travelt opptatt med å vere alt anna enn «nedre middelklasse» eller «harry».

I dag er det svært mange som kan kjøpe seg eit hus i eit akseptabelt strøk, skaffe seg nokre designmøblar, litt kunst på veggene og internasjonale tidsskrift i hyllene. Svært mange kan, dersom dei går hardt nok inn for det, kvalifisere seg til ein heime-hos-reportasje i eit interiørmagasin eller avisbilag. Men ikkje alle kan kjøpe seg eit gods i England - og vise det fram i Vogue. Ikkje alle har Frida Kahlo's Self-Portrait with Monkey over peisen sin heller. Madonna ville nyte mesterverket nokre dagar, før ho lånte det ut til Tate Modern si store utstilling om kunstnaren.

Då snakkar vi om ein annan divisjon. Eller gjer vi det?

Hello London!
Det er ikkje få som meiner at popmusikk har ein mirakuløs evne til å viske ut klasseskilja, at velstandsutviklinga og populærkulturens gjennombrot har gjort oss alle like. Madonna kunne vore eit lysande døme på dette: Ei enkel jente frå den amerikanske suburbia som endar opp med verdsherredøme i sin sjanger, med fullstendig kontroll over eigen produksjon. Så kva gjer ho på eit digert gods i England omgitt av verdsberømt kunst? Var ikkje sex and drugs godt nok for henne lenger?

Då Madonna flytta til London, begynte tabloidene straks å kalle henne for Madge. Ho hata det intenst, seier ho til Vogue, men då ei veninne sa at Madge var ei kortform for «Your Majesty», syns ho plutseleg det var kjempefint å heite Madge. At den engelske ironien ikkje er for nybegynnarar, er det visst ingen som har hatt hjarte til å fortelje Madonna.

I England har dei nemleg noko som heiter overklasse. Det skal litt meir til enn gods og gull og MTV-awards for å bli ein del av teselskapet til den gjengen der. Men for all del, det er jo lov å prøve seg. I forsøket har Madonna tatt til å skrive moralske, snerpete barnebøker med svulstige titlar om «dei engelske rosene». Margrethe Munthe er reine anarkisten i forhold, blir det sagt om denne forfattarskapen. Kanskje ikkje i bokmeldingane, men over hagegjerda i gata vår er dette døme på heilt daglegdagse synspunkt.

Oss normale i mellom
Det er trass alt vi, som kontinuerleg pussar opp dei gamle arbeidarhusa våre, som er normale. Det var i alle fall det vi slo oss til ro med på eit eller anna tidspunkt i ungdommen. Madonna fekk sprengje grenser og vere eksentrisk og leve ut alle dei store draumane om rikdom og berømmelse. Vi andre fekk no pusle på etter beste evne. Likevel er det oss Madonna skal takke for suksessen. Ikkje berre fordi vi kjøpte alle platene hennar, men fordi vi var så grenselaust normale. Vi var den hopen ho kunne definere seg bort frå og framstå som super i kombinasjon med stjerne.

Madonna klassereiste, som det populært heiter, frå nedre middelklasse til superstjerneklassa der ho levde lykkeleg og sjølvsentrert i mange år. Heilt til det mest sannsynleg gjekk opp for henne at superstjerneklassa berre er ei tøyseklasse, der både kreti og pleti plutseleg kan kome til å dukke opp. Eg nevner i fleng: Beckham og Posh, Britney Spears - og kven skulle tru det: John Arne Riise!

Den avgjerande augneblinken
Madonna måtte reise på ekte, til England, og kjøpe seg eit gods. Der forstod ho snart at ho måtte leve neddempa, for det gjer dei i overklassen. Derfor greidde ho å arrangere bryllaupet sitt fullstendig fri for presse. Det var godt gjort for ei med så lange ekshibisjonistiske tradisjonar som Madonna.

Men likevel altså, ikkje så neddempa at ikkje Vogue kan få kome på besøk. Og i løpet av besøket greier ho ikkje å dy seg: «Har du lyst til å sjå brudekjolen,» seier ho konspiratorisk, og drar fram eit album innbunden i elfenbein som berre «dei næraste venene» har sett før. Det aner oss at ein eller annan gong, før eller sidan, kjem også vi til å få sjå den kjolen. Og når det skjer, vil ho gi inntrykk av at verda har venta på den augneblinken heile tida.

Og slik avslører Madonna seg: Ho greier ikkje å dy seg. Ho streber og skryter.

Ho kavar etter anerkjenning frå dei som ikkje vil gi henne det. Og i denne avsløringa kan ho finne sjølverkjenning, dersom ho er interessert:

Ikkje eingong Madonna kom lenger enn middelklassen. Madonna er ein av oss. Ho har berre litt meir pengar og eit litt større hus.

Byparkens romantikk
Byparken er Bergens romantiske perle, synes Øyvor Bakke.
Publisert: 29. aug. 2005
NAVN: Øyvor Bakke
ALDER: 30 år
YRKE: Journalist NRK Hordaland
BOSTED: Nedre Nygård
 - Hvor vokste du opp?
- På garden Båkkå i Herand i Jondal. Eg vaks opp saman med fira eldre sysken, blant kyr, sauer og høns. Garden ligge med utsikt øve Hardangerfjorden og ved eit vatn der me gjekk på skeiser kvar vinter. Når da blas som verst, måtte mammå fylgja meg eit stykke på veg te skulen, sånn at eg ikkje sko blesa vekk. Da kunne ruska litt på Båkkå!

- Når flyttet du til Bergen og hvorfor?
- Eg ha flytta te Bergen to gonga. Fyrste gong før ti år sia. Då va eg student her i eit par år. So begynte eg på journalistutdanninga i Volda og kom tebakars te Bergen og te NRK Hordaland i 1999.
- Hvordan trives du i Bergen?
- Veldig godt, eg føle meg heima her. Lika folkelynnet. Og at alt e så nær, både naturen og bysentrum.
- Hva er spesielt ved Bergen?
- Bergensarane sjøle e vel da mest spesiella. Dei e blitt litt sånn som naturen rundt dei. Dei har engasjement på godt og vondt, kan vera høgrøsta og slå i bordet, men og vera blide og glade. At dei fleste meina nåke om alt, kan sjølvsagt vera litt slitsomt, men er jo befriande og.
- Hvor går søndagsturen?
- Ein deilig sommardag reise eg gjedna te svaberga på Sotra, om vinteren lika eg å ta akebrettet med te Fløyen, bruka dagen i bakkane dar og komma heim utmatta som ein unge itte ein lang vinterdag ute. På litt mindre ambisiøse sundaga sete eg ofta på Verftet eller i Musèhagen. Og aldri ein sundag uten ein kinotur.
- Favoritt-utestedet?
- Garage er min plass, med avslappa stemning og lite styr. Eg er ikkje ein jetset'ar. Føle meg og heima på Jonsvoll, ein god plass å eta ein sein frukost.
- Hvor handler du klær?
- Twisted i Nygårdsgaten har tøffe og spesielle ting. Eg snusar litt på Hennes og Mauritz og. Og på Fretex, itte second hand, men godbetane dar forsvinne fort. Så da vette gjedna i utlandet eg finne tingene mine.
- De beste skillingsbollene?
- Lika sommarbolla bere. Men ska eg eta skillingsbolla, må dei vera varme. Av ein elle anna grunn vette eg «bilsjuk» av skillingsbolla som ikkje e rykande ferske. Kanskje ein traumatiske opplevelse frå barndommen.
- Ditt beste skoleminne?
- Frå barneåra på Herand skule hugsa eg at læraren ofta las fø oss på slutten av timen, når me hadde vore flinke. Eg elska dei lesestundene.
- Din bergenske favorittrett?
- Eg likar verken fisk, fiskakake eller fiskasuppa - og då e da vel ikkje så møkje meir å velja i?
- Hvor er du medlem?
- Hos SATS, som alle andre. Og i ein haug med bokklubbar som eg burde meldt meg ut av fø lenge sia. Trur eg har eit medlemsskap i ein go-cart-klubb og.

MEST ROMANTISK: Byparken er Bergens romantiske perle, synes Øyvor Bakke.
FOTO: TOR HØVIK

- Hva samler du på?
- Eg høyrer te dei so ikkje klara å kasta nåke. Særleg ikkje sko og veske og jakke. Har ein heil vegg med veske og minst to skap fulle av sko. Dessutan er eg gla i tekoppa.
- Ditt bergenske favoritt-uttrykk?
- «Luddi» er festle'. Eg e og svak fø «hallaien på kaien».
- Mest stolt over i Bergen?
- Eg e stolt øve Torgallmenningen og kulturlivet her. Alle byar burde misunna Bergen som har ei stor stova ute folk er så flinke te å bruka. Og kulturlivet er fantastisk, med nåke fø alle uansett alder og smak. Da e eg stolt av.
- Hva ville du vist en turist?
- Når Fløyen, Fisketorget og Bryggen e unnagjort, vil eg ta turisten med te Sandviken og Nordnes og vandra rundt blant dei koselege husa og smaua dar.
- Minst stolt over i Bergen?
- Iltre og ufordragelege bilistar. Mange er altfor raske med å tuta når dei blir utolmodige. Dei burde tenkja på at da kanskje va dan gamla mor si dei tuta på.
- Hva mangler Bergen?
- Butikkar med tøffe kle og sko. Her er altfø mange kjedebutikka og fø få av dei mindre og spennande.
- Hva savner du på reise?
- Brunost og mjelk frå norske kyr.
- Det mest romantiske stedet?
- Byparken kanskje. Å liggja i graset dar om sommaren, slikka is og lesa avis, på armen te ein du er glad i.
- Ditt første kyss?
- På ein 4H-leir på Lindås då eg va tolv-tretten. Eg va drit forelska, men kysset blei ein nedtur. Da smakte kjøttkake og forelskelsen kjølna.
- Favorittbergensere?
- Magnet og Malt. Even «Magnet» Johansen fø han e ein sympatisk og lun fyr med flott stemma - og Dagfinn Malt som kollega og erkebergensar. Han er flink, festle' og veldig snill.
- Hva synes du om buekorps?
- Eg lika buekorps og må le litt av alle som irritera seg. Ka e vitsen med å vera sur, og ka ville Bergen vore uten buekorps? Uten buekorps og Brann?
- Når var du på Stadion sist?
- Då Brann slo Rossenborg fira-ein i juni. Har sans fø fotball og har spelt litt sjøl. Spelte forsvar, må ha oversikt.
- Det flotteste byfjellet?
- Ulriken har Vidden og Fløyen akebakkane. Da må bli uavgjort.
- En god dag i Bergen?
- Då søve eg lenge, ete frukost på Jonsvoll eller Godt Brød, so tusla eg rundt, finne ein grøn flekk og lese ei avisa, går ut te verftet fø å sjå på havet, ete kanskje middag på Bølgen og Moi, går på kino elle konsert - og avslutta på Garage.
- Ordfører for en dag?
- Eit nytt sjøbad uten gugga i vatnet hadde stått høgt på dagsorden dan dagen. Dessuten sko trikken tebakars på skinner og eg ville arrangert ein stor folkefest.
- Bergen om 50 år?
- Ein by som ikkje e møkje forandra, trur eg. Folk ve sikkert framleis vera opptekne av buekorps og Brann og syngja bergenssongen.

TRULS SYNNESTVEDT

Bare halve sannheten
Les avisen og bli klok, heter det. Det passer kanskje bedre å si, les avisene og bli forvirret. Mediene sier de speiler virkeligheten. Selvsagt gjør de ikke det.

Publisert: 12. feb.

TERJE ANGELSHAUG
Foto(G)RAF

I sine beste stunder forteller de kanskje halve sannheten, vanligvis mye mindre. Påstanden kunne dokumenteres med en rekke eksempler, men i dag tenker jeg på debatten om innvandring og innvandrere. Vi står foran en valgkamp. Man trenger ikke en krystallkule for å spå at innvandringsspørsmål vil bli viktige, slik de preget valgkampen i Danmark og slik de nå ser ut til å prege oppkjøringen til valget i Storbritannia.

Noen debatter er vanskeligere å føre enn andre. Debatten om våre nye landsmenn er en av de vanskelige. Nettopp derfor burde mediene være særlig oppmerksomme på sin rolle og bidra til å forebygge offentlig skittkasting med rasistiske undertoner, inspirert av organisasjoner og politiske ledere som vinner oppslutning ved å spekulere i folks frykt og uvitenhet. Så vil mange redaktører si: - Vi har tatt et oppgjør med rasismen og fremmedfrykten på lederplass. Vi har ønsket våre nye landsmenn velkommen. Det er selvsagt bra, men hva står i resten av avisen, eller, kanskje rettere sagt, hva står ikke der?

Den Nationale Scene og Bergens Tidende har i vinter startet et forum for samtale som vi kaller Tema torsdag. Bakgrunnen er et ønske om å fremme refleksjon og samtale omkring viktige og vanskelige samfunnsspørsmål. Sist torsdag var temaet nettopp hva vi i Bergen kan gjøre for å lykkes i ambisjonen om å utvikle en by som er god å bo i for alle nasjonaliteter. For tiden har vi nærmere 18.000 innvandrere fra 171 ulike nasjoner i Bergen. Nesten 13.000 av disse er fra såkalte ikke-vestlige land. I dag er ca. 150.000 innvandrere i arbeid i Norge.

Ask Not... What UR City Bergen Can Do 4U
Ask...What U Can Do 4UR City Wonderful Bergen
 - Kjisøge'-

 De fleste av dem fra ikke-vestlige land. Og flere vil det bli behov for. Hvordan vi løser oppgaven med å integrere fremmedkulturelle i det norske samfunnet, er derfor ikke bare viktig for innvandrerne, men minst like viktig for urbefolkningen. Selvsagt har oppgaven en politisk side, men først og fremst er den en utfordring for den enkeltes holdning, både blant innvandrere og nordmenn.

Samtalen torsdag favnet vidt. Vi fikk høre om unggutten som hadde bodd i asylmottak fra han var åtte til han ble 18, om familier som har bodd på Vestlandsheimen siden 1998, om familier som bryter sammen av all usikkerheten i den lange ventetiden på mottaket, først knekker far som mister lederrollen i familien, så mor. Når opphold endelig er innvilget, er familien så skadet at den havner i en klientrolle. Vi hørte om den ensomme innvandrerjenten, isolert i klassen, uten kontakt med noen og uten mot vil å ta kontakt.

Det er mange slike historier, også i mediene, men dette er ikke hele historien om innvandrerne i Bergen. På torsdag fikk vi også høre om de mange som kjemper for å komme seg i arbeid, for å forsørge seg selv, for økonomisk uavhengighet og frihet til å kjøpe egen bolig. En kinesisk kvinne fortalte at istedenfor å vente på at norske naboer inviterte henne på besøk, inviterte hun dem. Alle som jobber på dette området understreker betydningen av menneskers holdning til hverandre, og like mange er kritiske eller sterkt kritiske, til hvordan mediene påvirker nettopp holdninger. Medieomtalen av innvandrerne er så skjev, mener mange, at den bidrar til en fremmedfrykt som gjør integreringen vanskeligere.

Haris Hindic, forstander for islamsk forbund i Bergen, sa at venner var blitt mer reserverte etter de siste års politiske utvikling. - Jeg opplever at folk ser på meg som en jeg ikke er, sa han. Bildet de ser er ikke Haris, men kanskje bildet mediene har skapt av en muslim.

Stress øker kolesterolet
Oslo (ANB):
I tillegg til å øke pulsen og blodtrykket, kan stress også gi økte verdier av kolesterol i blodet, viser en ny britisk studie
Et forskerteam ved Universitetssykehuset i London har dokumentert at kolesterolnivået i blodet øker når vi stresser. Undersøkelsen er publisert i det siste nummeret av fagtidsskriftet Health Psychology.
Stor økning
199 friske kvinner og menn deltok i studien. Kolesterol- og stressnivåene ble målt før og umiddelbart etter en stresstest med moderat intensitet. Samtlige deltagere fikk økt kolesterol i blodet rett etter de to testene. Enkelte forsøkspersoner hadde en markant økning.
Tre år senere viste det seg at alle deltagernes kolesterolverdier hadde steget. De som hadde den mest markante økningen etter den akutte stresstesten, hadde også en vesentlig høyere kolesterolstigning over tid.
– Bør tas på alvor
– Kolesterolresponsen som vi målte i laboratoriet gjenspeiler trolig hvordan folk reagerer på utfordringer og stress i hverdagen. De med størst kolesterolstress i laboratoriet vil også være de som reagerer sterkest på vanlige emosjonelle opplevelser ellers i livet. Det er disse reaksjonene so
– Selv om det er snakk om små verdiøkninger ved akutte stress situasjoner, er det verdiendringer som bør tas på alvor. De kan gi oss tidlige varsler om personer som er spesielt utsatt for ugunstig kolesterolpåvirkning av stress, og derved også hvem som kan være mer i risikosonen for tidlig hjertesykdom, påpeker Steptoe. (ANB)

Derfor viser Jenna tegnet

(VG Nett) Nei, Jenna Bush påkaller ikke Satan. Hun viser bare tegnet for et skikkelig Texas-kveg.
Av TONE LIBRÅTEN
TØFFING: Kveg somdette blir kalt longhorn. Her setter treåringen Dylan fart under en festival i Texas. Foto: AP

Det verserer ulike beskrivelser om hvordan håndflaten og fingrene skal holdes for å vise alt fra Satan-tegnet til longhorn- og andre skoletegn, men Jenna holder seg til Texas-varianten.

Foranledningen til Jenna Bush' hilsen er dette: Våren 2003 ble hun uteksaminert fra Universitetet i Texas. Måten Jenna viser tegnet på, symboliserer universitetets eget longhorn-tegn.

Longhorn er et type kveg med lange horn, ikke ulikt det symbolet Jenna viser med hendene sine.Og ikke nok med det: På hjemmesiden til "University of Texas Longhorn Band" er selveste presidenten avbildet mens han viser nøyaktig det samme tegnet.

Det verserer ulike beskrivelser om hvordan håndflaten og fingrene skal holde

Mitt land
Det blir snart seksten år siden jeg kom til Norge. I Mostar, Bosnia og Hercegovina bodde jeg til jeg var tretti.

Publisert: 03. sep. 2005
Haris Hindic
Forstander, Det Islamske Forbundet i Bergen

Av alle mine «våkne år» bodde jeg omtrent like lenge her og der. Jeg er på en måte delt på to og jeg føler at en stor del av meg tilhører her hvor mine barn vokser opp og hvor vi har det bra.

FORRIGE MÅNED var jeg med familien i hjembyen min i to uker. Deilige varme soldager. Luktene og lydene ga tilbake minner og følelser. Folk er ute hele tiden og de hilser og småprater med oss på gaten overalt vi går. Men krigen har satt dype spor overalt. Landet har størst prosent arbeidsledige i Europa. Hva som skjuler seg under overflaten er ikke lett å vite.

 MAN KAN OPPLEVE store kontraster i byen. Om kvelden er hele byen ute og man føler seg invitert til en stor fest hvor alle er bare glade og lykkelige. Det kunne ha vært hvor som helst i Europa, i hvilken som helst by. Ingenting forteller om at det er elendighet ellers, men om man løfter blikket opp til over andre etasje på de husene, kan man se svarte og brente vegger. Veldig rart og trist.

 FORTSATT KAN MAN SE FN-soldater kjørende i sine lett gjenkjennelige biler og det skaper et bilde av en ustabil tilstand. Det forteller at landet ikke er ferdig med de forholdene som gjør at man kan stole på varig fred.

DET ER IKKE SÅ LETT å male et komplett bildet av alt jeg bærer i hode og hjerte. Det føles som om oppholdet der nede varte like lenge som et glimt av noe som sitter fast i hukommelsen. Som en venn av meg sa «jeg bare lukket øynene og åpnet de igjen og så står jeg igjen i Bergen».

JEG HAR KOMMET TILBAKE med er en stor ladning av håp og negativ energi. Det er virkelig rart at et sted kan bære så mye negativ energi og håp samtidig. Det kan være en mektig opplevelse for mange, som ikke nødvendigvis kommer derfra. I alt en sterk påminnelse om at landet mitt har mye å reparere og ordne oppi. Samtidig føler jeg at landet mitt er blitt glemt og at det venter på å bli oppdaget på nytt. Det var godt å komme tilbake til Norge, men hjertet mitt er fortsatt der og noe sier meg at fremtiden venter på meg i  Mostar.

 Kongen av Fusa

Morten Holmefjord er kandidat til P1-regjeringa. Foto: Eli Bjelland / NRK

Med galla og stolte innbyggjarar skal Fusa verta eigen stat. Kongen er allereie på plass, og no vil han ta med seg kjerneverdiane sine inn i P1-regeringa.

Publisert 19.05.2005
Eli Bjelland
- Identitet, interesse og folkestyre, listar visekongen i Fusa, Morten Holmefjord, opp.
Dette er oppskrifta hans på ein lukkeleg stat i framtida

Lært opp til skam

For det er for auka sjølvstyre i kommunane i distrikts-Noreg Holmefjord brenn mest for. Mest kjend er han for sine visjonar om Fusa som eigen stat.

Men for å få innbyggjarane med på denne tanken, må dei vera stolte, og ikkje bryta om på bymål når dei reiser frå bygda.
Det er her hans andre kjerneverdi kjem inn; interesse.

- For å ha interesse for den staden du bur på, må du vera stolt av han, poengterer Holmefjord, og fortset.

- Det er ingen som orkar å engasjera seg for ein plass dei skjems over. Og skam er jo noko folk på bygda vert lært opp til, meiner visekongen.

Marknadsføring

Interesse ligg det óg i tanken hans på å marknadsføra kommunar utad. Sjølv er han som ein levande salsplakat for Fusa kommune når han reiser rundt som Visekonge av Fusa.

- Dersom ein vil ting nok, så er det mogleg, lanserer han som det viktigaste i trua hans.

Dette er Visekongen av Fusa

Namn: Morten Holmefjord

Alder: 30 år

Sivil status: Ugift

Born: Ingen

Stilling: Visekonge av Fusa

Fritidsinteresser: Lesing og skriving

Mest stolt av i eige liv: Kongedømet

Mest uroa for i Noreg i framtida: Folkestyret

Favorittbok: "Den uendelege historien" av Michael Ende

Gjer meg mest glad: Positive personar

Provoserer meg mest: Ureflektert surmuling

Det viktigaste i mi tru: Alt er mogleg

Nordmenn sine tre beste sider:
Likheitstanken, den "fornuftige" snillismen og omsorg for andre

Noreg sine tre største fordelar:
Økonomi, i ein fredeleg verdsdel, relativ homogen befolkning

Tre kjerneverdiar i forholdet mellom alle slags folk i tida framover:
Toleranse, respekt, folkestyre

Kva kjenneteiknar (Noreg i) verda om 100 år:
Verst tenkjeleg scenario: seld på auksjon
Best tenkjeleg scenario: eit tolerant samfunn med omfattande indre sjølvstyre for kommunane, minus Fusa, som er blitt anerkjend som eigen stat

Førebilete:  Kong Olav 

Møkk lei av drittvann
– Vi er ikke særlig begeistret, og har hatt mer enn nok av
dette. Rent drikkevann er et folkekrav, sier byveterinær Ingvar Tveit til BA.
Av: Ola Henning Målsnes 15. september 2005

I  nedslagsfeltet 330 Foto(G)RAF

Foto: Morten Wanvik
Byveterinær Ingvar Tveit. Byveterinær Ingvar Tveit er lei av vannskandalene, og krever at vanndirektør Ivar Kalland snarest rydder opp. Igjen må Bergen koke vannet.

For andre gang på under et år må 30 000 bergensere koke drikkevannet.

Nok en gang er sentrumsbeboere, som får vann fra Svartediket, rammet. Under et krisemøte i går ga byveterinær Tveit klar beskjed til vann- og avløpsdirektør (VA) Ivar Kalland om at Bergen ikke tåler flere fadeser.

– Vi tåler ikke en tredje repetisjon. Kanskje må man legge inn større sikkerhetsmarginer.

YDMYK KALLAND

 Ifølge VA og Mattilsynet er sjansene små for at noen kan ha rukket å bli syke. Svaret får man først når inkubasjonstiden er over om to-tre uker. Helsevernetaten tror menneskelig avføring kan ha rent ut i Svartediket som følge av flommen.

I vår ble et midlertidig UV-anlegg, som tar knekken på skumle parasitter, åpnet i Svartediket. Dette skulle være vår sikkerhet frem til det permanente UV-anlegget kommer i 2007. Men rekordnedbøren natt til i går oversvømte og kortsluttet anlegget.

Ivar Kalland prøver etter beste evne å avdramatisere utslippene.

Dette hindrer ikke hunder og hester i å skite i nedslagsfeltet– Vi har ikke registrert forurenset vann i systemet. Kokepåbudet er forhåpentligvis kun en føre-var-sak

– Kan vi få en ny Giardia-sak?

– Det er alltid en risiko, men sjansene er små for at det kan skje igjen. Kloakkanleggene og ledningene som var utette sist, er utbedret

– Tar du selvkritikk?

– Ingen synes dette er morsomt. Vannet burde aldri kommet inn i anlegget. Vi er i gang med å sjekke hva som er galt, og har bestilt deler og reparatører, forsikrer Kalland.

Distriktssjef Paal Fennell i Mattilsynet var selv med å godkjenne UV-anlegget.

– Jeg er overrasket, og vil ta noen runder med VA i ettertid. Vi må bli bedre på vannforsyning i Bergen!                                                                   

Foto: Laila Glosvik

Her er Vanessa som rider på væren Andreas.
Send dine bilder til BA!

Sjømanns ... hva for noe?

Det står så som så til med bergensungdommens lokalkunnskaper. Beffen er blitt buss og Gamlehaugen er Grieg hjem... Og Sjømannsmonumentet??

Jennifer Fossnes
Publisert: 15. apr. 2005

- Sjømanns...monumentet? Det har jeg aldri hørt om, sier Agnesa Nepola.

Landåsjenten har bodd i Bergen hele livet, men har ikke fått med seg at hun sitter praktisk talt på Sjømannsmonumentet. Venninnen Hulya Kanat er like blank.

Når de får vite at det er den store klossen bak dem, blir de pinlig berørt.

- Jeg har ikke peiling på steder i Bergen, selv om jeg har bodd her i 18 år, sier Agnesa.

Neste spørsmål.

- Vet dere hva Gamlehaugen er?

- Ja! Det er der Edvard Grieg bodde, sier Agnesa. Fire venninner nikker og er enige.

Når vi nevner Troldhaugen, blir det full forvirring. For en av haugene skal visst nok være et slott. Men hvilket? Etter litt diskusjon kommer jentene fra Bjørgvin videregående frem til at Edvard Grieg bodde på Troldhaugen, mens Gamlehaugen er der kongen bor når han er i byen.

Bussen Beffen?
Alle vet hvor Mariakirken ligger, mens Beffen kjente ungdommene igjen som en liten båt. Kun Hulya lurte på om det ikke var «den derre bussen».

Litt bortenfor, vet Silje Merkestad (22) og Marit Solberg (21) godt at de sitter ved Sjømannsmonumentet. Eller var det Sjøfartsmonumentet, som de i likhet med mange andre trodde at det het? Heller ikke disse jentene kunne på sparket si hva Gamlehaugen er.

Vi prøver på en ny nøtt. Torgallmenningen er det liten vits i år spørre om, men hva med Vetrlidsallmenningen? Vanskelig å si, verre å stave riktig. Men vet ungdommen hvor det er?

Silje og Marit peker mot Torget.

- Det er den veien opp til Fløyen, sier Marit.

- Men hadde det ikke vært for at jeg bor like ved, hadde jeg ikke visst det, sier hun.

- Hvor er Krinklekroken?
Nye gatenavn i byen få de kjennskap til etter hvert som venner flytter rundt om i sentrum.

Desto bedre sto det til med kunnskapen til Bjørn Kato Sjøstrand (20), Eirik Hordnes (17) og Erik Thorsheim (17). Guttene fra Frekhaug, Fana og Laksevåg klarte alle spørsmålene på strak arm. Det syntes nesten meningsløst å stille bonusspørsmålet, - hva med Bergens Tidende?

- Eh... Der, sier de og peker ubestemmelig.

- Nei, vent jeg så på en lapp at de hadde flyttet fra Krinkelkroken. Eller var det til? Bjørn Kato er ikke helt sikker på hvor Krinkelkroken er.

Nå vi peker nikker de gjenkjennende. - Ja, selvfølgelig. Det er visst ikke lett å holde styr på alle kroker og allmenninger i byen. Vi kan trøste oss med at Mariakirken var piece of cake.

  2 troll i Vågen
Det er ikke hver dag man kan se to flytende troll i Vågen - men det fanget bt.nos webkamera opp i dag.
 Pål Andreas Mæland
Publisert: 14. okt. 2005
Det er en ivrig bruker av bt.nos webkameraer som opplyser oss om den sjeldne kombinasjonen som fredag ettermiddag var å se på Vågen:

"M/S Trollfjord ankom Vågen tidlig i dag, og senere ankom M/S Fjordtroll. Fra webkameraet ombord i M/S Fjordtroll kan man se M/S Trollfjord på andre siden av Vågen.", skriver hurtigrute-entusiast Kjell Martin Danielsen i en mail.

For ordens skyld: M/S Trollfjord er altså et av hurtigruteskipene, mens M/S Fjordtroll er Fjord 1s hurtigbåt mellom Bergen og Selje eller Sogndal

Du kan se webkameraet på Fjordtroll her

Bt.nos webkamera på hurtigrutene M/S Nordkapp og M/S Nordnorge kan også være verdt å kikke på. TROLL: M/S Fjordtroll (fremst) og M/S Trollfjord. FOTO: bt.nos webkamera

Tildelt internasjonal pris

Foto: Geir Hansen

Bergensbedriften Åstvedt ble kåret til Skandinavias beste attføringsbedrift i Brussel i dag. Fra venstre Personaleder Lars Vagle Stangeland, EQRM Manager Guus van Beek, styreleder Vigdis Ravnøy og forretningsutvikler Ingjerd Morland Nettestad

Åstvedt AS i Bergen ble  den første attføringsbedriften i Skandinavia som ble tildelt kvalitetsutmerkelsen EQRM (European Quality in Rehabilitation Mark). Den internasjonale utmerkelsen av virksomheter innen yrkesrettet rehabilitering ble foretatt under en seremoni i Belgias hovedstad Brussel.

- SVÆRT STOLTE
EQRM er et verktøy som fokuserer på kvalitet i mellommenneskelige prosesser, utviklet for bedrifter som driver med yrkesmessig rehabilitering.

Utgangspunktet er ni målbare prinsipper: Lederskap, rettigheter, etikk, partnerskap, etikk, partnerskap, individuell deltakelse, helhet, resultatforbedring og kontinuerlig forbedring.

I mer enn ett år har bergensbedriften Åstvedt jobbet målrettet med å innfri de internasjonale kravene.

- Vi er selvsagt svært stolte over utmerkelsen, sier administrerende direktør Sigurd Gjertsen.

Tiltalt for å ha gitt kolleger hasjkake

Det var på Bergianska gartneri i Stockholm i Sverige at mannen tilbød sine 13 kolleger cannabiskake i oktober i fjor. Arbeidskameratene fikk pusteproblemer, hallusinasjoner og høy puls og sju av dem måtte til behandling på sykehus, ifølge Dagens Nyheter.

Da mannen ble avhørt forklarte han at kakestuntet var en lite gjennomtenkt spøk. Spøken førte til at mannen nå må møte i retten i februar, tiltalt for mishandling og narkotikakriminalitet. (ANB)

Svensk kannibal skaper frykt
(ANB):
Han drepte kjæresten og spiste deler av hennes kropp i Malmö i 1979. Nå er han ute igjen og skaper frykt i byen.

Ifølge en fersk rettskjennelse er nemlig mannen fortsatt syk og farlig. Men legen sier at pasienter ikke kan holdes innestengt for resten av livet, skriver Aftonbladet.

Den nå 57 år gamle mannen ble pågrepet for 27 år siden, mistenkt for å ha stjålet fjernsynsapparatet til sin egen mor. En undersøkelse viste imidlertid at han hadde gjort noe langt verre enn det.

Aftonbladet den 16 november 2005.

Politiet i Malmö fant flere kilo med illeluktende kjøtt, som viste seg å være deler av mannens forsvunnede kjæreste. I retten fortalte mannen at han hadde spist deler av henne ved flere anledninger. Han fortalte også at han drepte henne fordi hun ville ha sex og forstyrret ham når han skulle lese.

Han ble dømt til psykiatrisk behandling. Nylig bevilget en rett i Malmö 57-åringen ekstra permisjoner på 24 timer per uke, noe som betyr at han kan tilbringe flere netter per uke i sin egen leilighet, skriver Sydsvenskan.

Mannen har også tidligere hatt permisjoner, men disse er blitt inndratt som følge av blant annet trusler.

 Ku Klux Klan marsjerte med barnevogner

	rasisme
	texas
	usa HILDE MARIE TVEDTEN