|
|
|
|
Reality.htm. Vil du hjelpe?
|
|
theBergenPost1LIGHT
| |||||||
|
theBergenPost1 Skur 8 Index Marinen
NOR/GE/WAY/WEGEN |
Kommandør Fosses tunge stund Han sa han mente det var en ære. Og stolt var han nok også. Men det virket ikke som om Jon Fosse koste seg da han ble kommandør av den kongelige norske St. Olavs Orden i Oslo i går. ST. OLAVS ORDEN: Jon Fosse ble kommandør av St. Olavs Orden i Oslo i går.  Det var tydelig at han ikke likte seg godt, dramatikeren, da kansellisjef Egil Vindorum festet æresbevisningen rundt halsen hans. I bakgrunnen kansellist Thomas Gram. Publisert: 17. nov. 2005
Derfor var det ikke en stor forsamling til stede da kansellisjef Egil Vindorum og kansellist Thomas Gram på vegne av kong Harald overrakte dramatikeren fra Strandebarm den gjeve ordenen i går. Regissør Kai Johnsen, mannen som fikk Fosse interessert i teater, og kollega Ragnar Hovland kunne imidlertid Fosse ikke unngå. Ei heller teatersjef Ellen Horn ved Riksteatret og noen få andre nære. Ellers foregikk egentlig den høytidelige stunden foran forlagsmenneskene Fosse har samarbeidet med siden romandebuten med «Raudt, svart» i 1983. Selvfølgelig også sammen med noen av dem som er kommet til i forlaget i løpet av den begivenhetsrike karrieren til Jon Olav Fosse, som det står i papirene hans. Hva skulle han si? Han så ned.
Det virket som om han led, han som hadde uttrykt stolthet og ikke var prinsipielt imot ordener. Han lyste imidlertid lang vei at han var prinsipielt imot selve utdelingen. I alle fall når det var hans person det handlet om. Og så skulle han takke, da, og lurte på hva en skarve kunstner skulle si. Det var det han sa, samt at han ikke hadde drømt om dette. – Og her står eg og kan ikkje anna, sa Fosse, og takket for æren fellesskapet hadde vist «ein spellemann som meg». Han virket mer bekvem da hans egne ord ble lest av skuespilleren Hildegunn Riise, på hans egen dialekt. Da forlagsdirektør Nina Refseth og andre talte varmt om hans 40 utgivelser og betydning for nynorsken, så det ut som om Fosse helst ville ut av lokalet. Han forsvant da også raskt med den røde sløyfen rundt halsen, etter at selve høytideligheten var over. Han måtte gjemme seg bort litt, og kanskje puste litt på. Da Bergens Tidende ba om en kommentar, bare ristet han på hodet, ga uttrykk for at han var glad for pressedekning, men la så til: – Ikke tving meg til å si noe dumt. Viktig dramatiker Programmet for Festspillene 2006 legges frem i dette øyeblikk. Blant høydepunktene er Wagners opera Das Rheingold, og Ibsens skuespille "Lille Eyolf". Men også vår egen, prisbelønte, samtidsdramatiker Jon Fosse, blir satt opp på neste års Festspill i Bergen. Skuespillet "Skuggar" blir urfremført. Jahres Kulturpris til Fosse Prisen utgjør til sammen 1,2 millioner kroner og er den største æresbelønningen for kulturell innsats i Norge. Utdelingen finner sted i Universitetets aula i Oslo 7. september. Utdelingen tar i år utgangspunkt i Ibsenåret. I begrunnelsen for at Fosse får prisen viser juryen til at Jon Fosse er den første norske dramatiker som har fått et stort internasjonalt gjennombrudd. – Han har fornyet formspråket i den litteraturgrenen der Ibsen var sin tids store mester, heter det. I begrunnelsen for å gi prisen til Hungnes og Maurstad heter det at de har gjort «en særlig stor innsats for Ibsen på scenen gjennom fremragende tolkning av store Ibsen-roller». Juryen besto av Ole Bøhn, Bentein Baardson, Øyvin Fjeldstad, Nina Sundbye og juryformann Lars Roar Langslet, Reddet av pappas forsikringDa faren til Nenad Spiric fra Sarajevo døde i 1991, mistet moren alt håp for sin sønn. Mirjana Abazovic kan ennå ikke helt fatte at et forsikringsselskap i Bergen er blitt redningen for 16-åringen hennes. Eir Stegane  FØLELSESLADET TUR: Nenad Spiric og moren Mirjana Abazovic fra Bosnia-Hercegovina har fått et helt nytt liv etter at Vital forsikring sporet dem opp og utbetalte farens livsforsikring høsten 2002. Nå er de på besøk i Bergen for første gang, og Nenad har allerede bestemt at han vil studere her i byen hvis det er mulig. FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN FOTO: Amundsen, Paul S Vil flytte til Bergen Vi sitter i toppetasjen i Vitals lokaler i Fyllingsdalen. Nenad forteller at han drømmer om å studere informatikk i Bergen når han er ferdig med skolen i Sarajevo. Han er skolens beste elev, og data er favorittfaget. Hauso og Skålnes i Vital sier at de vil undersøke om det er mulig. Alt sammen blir for mye for en allerede overveldet mamma. Plutselig strømmer tårene. - Jeg er veldig glad for ham. Det er dette jeg ønsker, for han har ingen fremtid i Sarajevo. Samtidig er det trist å tenke på at han skal reise fra meg en dag. Jeg kan ikke følge med, jeg har en bror og en mor i Sarajevo å ta meg av, sier 43-åringen. Nenad var bare seks måneder da faren Slobodan Spiric forlot familien og reiste til Norge. Han jobbet som skipsingeniør, og sendte jevnlig penger til familien. I november 1990 tegnet han livsforsikring, og sendte papirene til Nenads mor med beskjed om at forsikringen muligens kunne bli nyttig for gutten en dag. Han betalte det første avdraget på 6122 kroner, og i februar 1991 reiste han videre til Australia for å arbeide. Bare syv måneder senere døde han i en fallulykke i sitt eget hjem i Australia. Glemte hele forsikringen Abazovic fikk telefon om ulykken tre dager senere. Hun reagerte med sorg og fortvilelse. I tillegg ble livet økonomisk knallhardt fordi Spirics jevnlige forsendelser av penger tok slutt. Likevel husket ikke Abazovic på de viktige papirene som var kommet året før. Først i 1993 begynte det å demre for henne. Var det ikke noe med en livsforsikring i Norge? Men da var Jugoslavia i krig, og det var umulig å ta turen til den norske ambassaden i Beograd. Først i 1997 oppsøkte Abazovic ambassaden for å melde om Slobodan Spirics død, og forhøre seg om livsforsikringen. Vital ville sjekke om dødsfallet var reelt, og da de fikk gyldig dødsattest fra Australia, prøvde de å kontakte Abazovic med den gledelige meldingen. Problemet var at kvinnen var søkk borte. - Vi brukte mye tid på denne saken, men var egentlig i ferd med å legge den vekk. Så møtte jeg to serbiske privatetterforskere på en konferanse om forsikringssvindel i Danmark, sier Hauso. De to tok saken, og fant Nenad og moren etter en syv timer lang busstur og litt detektivvirksomhet i Sarajevo. Problemet var at mange av gatene i byen hadde fått nye navn etter krigen. - Hadde gitt opp håpet - Når ingenting skjedde etter at jeg oppsøkte ambassaden, ga jeg opp håpet om at vi skulle få pengene, sier Abazovic. Da Vital likevel kom til Sarajevo, undret hun seg veldig over hvordan en privat bedrift fra Norge over hodet kunne bry seg. - Jeg er glad for at det eksisterer folk på denne planeten som er så snille og bryr seg så mye om helt fremmede mennesker, sier hun. Nå er familien reddet til siste utbetaling i 2014. Innen den tid har Nenad forhåpentligvis fått både utdanning og jobb utenfor hjemlandet. - Det betydde veldig mye for meg at jeg fikk et eget rom med nok plass til å holde på med skoleprosjektene mine. Jeg vet at det er viktig at jeg gjør det bra på skolen hvis jeg skal studere utenlands. Vital har gitt meg et nytt liv, en ny mulighet. Takk! Tusen takk! sier Nenad, og ser på Hauso og Skålnes. Besøket blir sterkt også for de to erfarne lederne fra Vital. - Vi betaler ut 7-8 milliarder kroner i forsikringspremier hvert år. Aldri har vi utbetalt en sum som har fått så stor betydning for mottakerne som denne, sier Skålnes. Madonna-trykk av Munch solgt for 5 millioner kronerEn svært sjelden versjon av Edvard Munchs fargelitografi «Madonna» satte tirsdag kveld prisrekord med 5 millioner kroner på auksjon i Oslo. Publisert: 29. nov. 2005 Budrunden i regi av Grev Wedels Plass Auksjoner i Gamle Logen i Oslo tirsdag kveld startet på 2,5 millioner kroner. Litografiet ble klubbet inn da prisen nådde rekordhøye 5 millioner kroner. Kjøperen var tirsdag kveld fortsatt ukjent. Det grafiske Munch-verket var på forhånd vurdert til 3 millioner kroner. Et annet Madonna-trykk oppnådde i 2001 høyeste pris på auksjon i Norge da det ble solgt for 2,1 millioner kroner. Internasjonalt var rekorden inntil tirsdag på 3,7 millioner kroner for et Madonna-trykk som ble solgt hos Christie's i New York i mai 1990. Heime hos Madonna Publisert: 06. aug. 2005 Kledd og styla som Grace Kelly ler ho mot fotografen. Ikkje eit forførande smil denne gongen. No er ho klassisk tekkeleg, snart femti, men like vakker og ung som ho alltid har vore. Det skal vel spegle noko nytt, tenker ein kanskje. Ein ny trend, eller ein fiks idé. Ei som har skrive hovudoppgåve om Madonna sa nyleg at Vogue-bileta sikkert var for moro skuld. Det trur ikkje eg. Eg trur Madonna meiner alvor.
Den lille forskjellen - Eg vil ikkje seie vi var fattige, sa Madonna til CNNs Larry King ein gong: - Men vi var, lat oss seie, nedre middelklasse. Vel: Kven var ikkje det? Og: sjå kva det er blitt av alle saman! Dei fleste baksar framleis rundt i middelklassen, travelt opptatt med å vere alt anna enn «nedre middelklasse» eller «harry». I dag er det svært mange som kan kjøpe seg eit hus i eit akseptabelt strøk, skaffe seg nokre designmøblar, litt kunst på veggene og internasjonale tidsskrift i hyllene. Svært mange kan, dersom dei går hardt nok inn for det, kvalifisere seg til ein heime-hos-reportasje i eit interiørmagasin eller avisbilag. Men ikkje alle kan kjøpe seg eit gods i England - og vise det fram i Vogue. Ikkje alle har Frida Kahlo's Self-Portrait with Monkey over peisen sin heller. Madonna ville nyte mesterverket nokre dagar, før ho lånte det ut til Tate Modern si store utstilling om kunstnaren. Då snakkar vi om ein annan divisjon. Eller gjer vi det? Hello London! Då Madonna flytta til London, begynte tabloidene straks å kalle henne for Madge. Ho hata det intenst, seier ho til Vogue, men då ei veninne sa at Madge var ei kortform for «Your Majesty», syns ho plutseleg det var kjempefint å heite Madge. At den engelske ironien ikkje er for nybegynnarar, er det visst ingen som har hatt hjarte til å fortelje Madonna. I England har dei nemleg noko som heiter overklasse. Det skal litt meir til enn gods og gull og MTV-awards for å bli ein del av teselskapet til den gjengen der. Men for all del, det er jo lov å prøve seg. I forsøket har Madonna tatt til å skrive moralske, snerpete barnebøker med svulstige titlar om «dei engelske rosene». Margrethe Munthe er reine anarkisten i forhold, blir det sagt om denne forfattarskapen. Kanskje ikkje i bokmeldingane, men over hagegjerda i gata vår er dette døme på heilt daglegdagse synspunkt. Oss normale i mellom Madonna klassereiste, som det populært heiter, frå nedre middelklasse til superstjerneklassa der ho levde lykkeleg og sjølvsentrert i mange år. Heilt til det mest sannsynleg gjekk opp for henne at superstjerneklassa berre er ei tøyseklasse, der både kreti og pleti plutseleg kan kome til å dukke opp. Eg nevner i fleng: Beckham og Posh, Britney Spears - og kven skulle tru det: John Arne Riise! Den avgjerande augneblinken Men likevel altså, ikkje så neddempa at ikkje Vogue kan få kome på besøk. Og i løpet av besøket greier ho ikkje å dy seg: «Har du lyst til å sjå brudekjolen,» seier ho konspiratorisk, og drar fram eit album innbunden i elfenbein som berre «dei næraste venene» har sett før. Det aner oss at ein eller annan gong, før eller sidan, kjem også vi til å få sjå den kjolen. Og når det skjer, vil ho gi inntrykk av at verda har venta på den augneblinken heile tida. Og slik avslører Madonna seg: Ho greier ikkje å dy seg. Ho streber og skryter. Ho kavar etter anerkjenning frå dei som ikkje vil gi henne det. Og i denne avsløringa kan ho finne sjølverkjenning, dersom ho er interessert: Ikkje eingong Madonna kom lenger enn middelklassen. Madonna er ein av oss. Ho har berre litt meir pengar og eit litt større hus. Byparkens romantikk - Når flyttet du til Bergen og hvorfor? MEST ROMANTISK: Byparken er Bergens romantiske perle, synes Øyvor Bakke. - Hva samler du på? TRULS SYNNESTVEDT Bare halve sannheten Publisert: 12. feb. TERJE ANGELSHAUG I sine beste stunder forteller de kanskje halve sannheten, vanligvis mye mindre. Påstanden kunne dokumenteres med en rekke eksempler, men i dag tenker jeg på debatten om innvandring og innvandrere. Vi står foran en valgkamp. Man trenger ikke en krystallkule for å spå at innvandringsspørsmål vil bli viktige, slik de preget valgkampen i Danmark og slik de nå ser ut til å prege oppkjøringen til valget i Storbritannia. Noen debatter er vanskeligere å føre enn andre. Debatten om våre nye landsmenn er en av de vanskelige. Nettopp derfor burde mediene være særlig oppmerksomme på sin rolle og bidra til å forebygge offentlig skittkasting med rasistiske undertoner, inspirert av organisasjoner og politiske ledere som vinner oppslutning ved å spekulere i folks frykt og uvitenhet. Så vil mange redaktører si: - Vi har tatt et oppgjør med rasismen og fremmedfrykten på lederplass. Vi har ønsket våre nye landsmenn velkommen. Det er selvsagt bra, men hva står i resten av avisen, eller, kanskje rettere sagt, hva står ikke der? Den Nationale Scene og Bergens Tidende har i vinter startet et forum for samtale som vi kaller Tema torsdag. Bakgrunnen er et ønske om å fremme refleksjon og samtale omkring viktige og vanskelige samfunnsspørsmål. Sist torsdag var temaet nettopp hva vi i Bergen kan gjøre for å lykkes i ambisjonen om å utvikle en by som er god å bo i for alle nasjonaliteter. For tiden har vi nærmere 18.000 innvandrere fra 171 ulike nasjoner i Bergen. Nesten 13.000 av disse er fra såkalte ikke-vestlige land. I dag er ca. 150.000 Ask Not... What UR City Bergen Can Do 4U De fleste av dem fra ikke-vestlige land. Og flere vil det bli behov for. Hvordan vi løser oppgaven med å integrere fremmedkulturelle i det norske samfunnet, er derfor ikke bare viktig for innvandrerne, men minst like viktig for urbefolkningen. Selvsagt har oppgaven en politisk side, men først og fremst er den en utfordring for den enkeltes holdning, både blant innvandrere og nordmenn. Samtalen torsdag favnet vidt. Vi fikk høre om unggutten som hadde bodd i asylmottak fra han var åtte til han ble 18, om familier som har bodd på Vestlandsheimen siden 1998, om familier som bryter sammen av all usikkerheten i den lange ventetiden på mottaket, først knekker far som mister lederrollen i familien, så mor. Når opphold endelig er innvilget, er familien så skadet at den havner i en klientrolle. Vi hørte om den ensomme innvandrerjenten, isolert i klassen, uten kontakt med noen og uten mot vil å ta kontakt. Det er mange slike historier, også i mediene, men dette er ikke hele historien om innvandrerne i Bergen. På torsdag fikk vi også høre om de mange som kjemper for å komme seg i arbeid, for å forsørge seg selv, for økonomisk uavhengighet og frihet til å kjøpe egen bolig. En kinesisk kvinne fortalte at istedenfor å vente på at norske naboer inviterte henne på besøk, inviterte hun dem. Alle som jobber på dette området understreker betydningen av menneskers holdning til hverandre, og like mange er kritiske eller sterkt kritiske, til hvordan mediene påvirker nettopp holdninger. Medieomtalen av innvandrerne er så skjev, mener mange, at den bidrar til en fremmedfrykt som gjør integreringen vanskeligere. Haris Hindic, forstander for islamsk forbund i Bergen, sa at venner var blitt mer reserverte etter de siste års politiske utvikling. - Jeg opplever at folk ser på meg som en jeg ikke er, sa han. Bildet de ser er ikke Haris, men kanskje bildet mediene har skapt av en muslim. Stress øker kolesterolet Derfor viser Jenna tegnet Det verserer ulike beskrivelser om hvordan håndflaten og fingrene skal holdes for å vise alt fra Satan-tegnet til longhorn- og andre skoletegn, men Jenna holder seg til Texas-varianten. USA har flest fanger i verden Publisert: 09. des. 2006 I en rapport fra det amerikanske justisdepartementet heter det at sju millioner amerikanere, eller én av 32 amerikanske voksne, enten bak murene eller på prøveløslatelse. Av disse sitter 2,2 millioner i fengsel. Strenge regler for straffeutmåling, et rekordhøyt antall narkotikalovbrytere og et generelt høyt kriminalitetsnivå er blant faktorene som bidrar til at fangenivået i USA nå er verdens desidert høyeste. Kina ligger på andreplass i verdenssammenheng med 1,5 millioner fanger, fulgt av Russland med en fangebefolkning på 870.000. Organisasjoner som kjemper for reformer innen USA strafferettssystem, reagerer på de nye tallene. – USA har 5 prosent av verdens befolkning og 25 prosent av alle fengslede i verden, sier Ethan Nadelmann i Alliansen for narkotikapolitikk, som ønsker alternative straffemåter i kampen mot narkotika. Publisert: 09. des. 2006 – Tilbaketrekking av utenlandske styrker fra Irak er nøkkelen til å løse problemene i landet, legger han til. - Den arabiske verden kan eksplodere – Vår arabiske region er beleiret av en rekke farer, som om den er en kruttønne som bare trenger en gnist for å eksplodere, sa kong Abdullah da han lørdag åpnet det årlige toppmøtet i Gofstatenes samarbeidsråd (GCC). Det er første gang på seks år at lederne fra alle landene i GCC, Bahrain, Kuwait, Oman, Qatar og De forente arabiske emirater, har stilt opp til toppmøtet. Mitt land Publisert: 03. sep. 2005 Av alle mine «våkne år» bodde jeg omtrent like lenge her og der. Jeg er på en måte delt på to og jeg føler at en stor del av meg tilhører her hvor mine barn vokser opp og hvor vi har det bra. FORRIGE MÅNED var jeg med familien i hjembyen min i to uker. Deilige varme soldager. Luktene og lydene ga tilbake minner og følelser. Folk er ute hele tiden og de hilser og småprater med oss på gaten overalt vi går. Men krigen har satt dype spor overalt. Landet har størst prosent arbeidsledige i Europa. Hva som skjuler seg under overflaten er ikke lett å vite. MAN KAN OPPLEVE store kontraster i byen. Om kvelden er hele byen ute og man føler seg invitert til en stor fest hvor alle er bare glade og lykkelige. Det kunne ha vært hvor som helst i Europa, i hvilken som helst by. Ingenting forteller om at det er elendighet ellers, men om man løfter blikket opp til over andre etasje på de husene, kan man se svarte og brente vegger. Veldig rart og trist. FORTSATT KAN MAN SE FN-soldater kjørende i sine lett gjenkjennelige biler og det skaper et bilde av en ustabil tilstand. Det forteller at landet ikke er ferdig med de forholdene som gjør at man kan stole på varig fred. DET ER IKKE SÅ LETT å male et komplett bildet av alt jeg bærer i hode og hjerte. Det føles som om oppholdet der nede varte like lenge som et glimt av noe som sitter fast i hukommelsen. Som en venn av meg sa «jeg bare lukket øynene og åpnet de igjen og så står jeg igjen i Bergen». JEG HAR KOMMET TILBAKE med er en stor ladning av håp og negativ energi. Det er virkelig rart at et sted kan bære så mye negativ energi og håp samtidig. Det kan være en mektig opplevelse for mange, som ikke nødvendigvis kommer derfra. I alt en sterk påminnelse om at landet mitt har mye å reparere og ordne oppi. Samtidig føler jeg at landet mitt er blitt glemt og at det venter på å bli oppdaget på nytt. Det var godt å komme tilbake til Norge, men hjertet mitt er fortsatt der og noe sier meg at fremtiden venter på meg i Mostar. Kongen av Fusa Morten Holmefjord er kandidat til P1-regjeringa. Foto: Eli Bjelland / NRK Med galla og stolte innbyggjarar skal Fusa verta eigen stat. Kongen er allereie på plass, og no vil han ta med seg kjerneverdiane sine inn i P1-regeringa. Publisert 19.05.2005 Galla for identitet
Lært opp til skamFor det er for auka sjølvstyre i kommunane i distrikts-Noreg Holmefjord brenn mest for. Mest kjend er han for sine visjonar om Fusa som eigen stat. MarknadsføringInteresse ligg det óg i tanken hans på å marknadsføra kommunar utad. Sjølv er han som ein levande salsplakat for Fusa kommune når han reiser rundt som Visekonge av Fusa. Dette er Visekongen av FusaNamn: Morten Holmefjord Skipper på egen skuteSiden våren 2005 har 15 år gamle Ole Corneliussen bygd på sin egen seilbåt. Ingen andre trodde den skulle flyte. Før i går.
Marie Aubert - Alle har jo sagt at jeg ikke kom til å få det til. Men jeg hadde en drøm å bygge min egen seilbåt, og nå har jeg klart det, forteller en stolt Ole Corneliussen. Møkk lei av drittvann I nedslagsfeltet 330 Foto(G)RAF
For andre gang på under et år må 30 000 bergensere koke drikkevannet. Nok en gang er sentrumsbeboere, som får vann fra Svartediket, rammet. Under et krisemøte i går ga byveterinær Tveit klar beskjed til vann- og avløpsdirektør (VA) Ivar Kalland om at Bergen ikke tåler flere fadeser. – Vi tåler ikke en tredje repetisjon. Kanskje må man legge inn større sikkerhetsmarginer. YDMYK KALLAND I vår ble et midlertidig UV-anlegg, som tar knekken på skumle parasitter, åpnet i Svartediket. Dette skulle være vår sikkerhet frem til det permanente UV-anlegget kommer i 2007. Men rekordnedbøren natt til i går oversvømte og kortsluttet anlegget. Ivar Kalland prøver etter beste evne å avdramatisere utslippene.
– Kan vi få en ny Giardia-sak? – Det er alltid en risiko, men sjansene er små for at det kan skje igjen. Kloakkanleggene og ledningene som var utette sist, er utbedret – Tar du selvkritikk? – Ingen synes dette er morsomt. Vannet burde aldri kommet inn i anlegget. Vi er i gang med å sjekke hva som er galt, og har bestilt deler og reparatører, forsikrer Kalland. Distriktssjef Paal Fennell i Mattilsynet var selv med å godkjenne UV-anlegget. – Jeg er overrasket, og vil ta noen runder med VA i ettertid. Vi må bli bedre på vannforsyning i Bergen!
Foto: Laila Glosvik Her er Vanessa som rider på væren Andreas. Sjømanns ... hva for noe?Det står så som så til med bergensungdommens lokalkunnskaper. Beffen er blitt buss og Gamlehaugen er Grieg hjem... Og Sjømannsmonumentet??
Jennifer Fossnes
|
 |
rasisme |
|
texas |
|
usa HILDE MARIE TVEDTEN |
Dagbladet.no): Den lille byen Stephenville i Texas ble satt på hodet da 20-30 Ku Klux Klan-medlemmer 
holdt en protestmarsj i byen i natt norsk tid. Klan-medlemmene, flere av dem barnefamilier, ble buet ut av 500 tilskuere da de marsjerte gjennom byen. Tre personer ble arrestert etter konfrontasjon mellom
Klan-medlemmene og motdemonstrantene, melder nyhetsbyrået AP.
Ku Klux Klan-gruppen The Traditional Christian Knights kom til byen for å vise støtte til en gjeng collegestudenter som har blitt kritisert for å være rasistiske.
STØTTER: Johnathan Schmidt gjør en hilsen mot de andre Ku Klux Klan-medlemmene, med datteren Eternity på skulderen.
Foto: AP/Scanpix
Under en fest kledte studentene seg ut som svarte stereotypiske figurer, og drakk sprit fra flasker i brune papirposer. Skolen slo hardt ned på oppførselen, og dette reagerte Klanen på.
- Vi føler at ungdommene ble presset, og at situasjonen ble håndtert helt galt av skolen og av folket i Stephenville. Vi støtter enhver persons ytringsfrihet, sier Roger Davidson, en Klanens toppledere i Texas.
Den rasistiske gruppen Ku Klux Klan var fryktet i USA på 60-tallet, men forsvant nesten i slutten av tiåret. Nå er gruppen imidlertid på fremmarsj, og har økt aktiviteten både med møter og på nettet det siste året. De spiller sterkt på frykt for ulovlig innvandring, og ifølge CNN kan de nå ha opptil 8000 medlemmer delt i ulike undergrupper.
Under demonstrasjonen i Stephenville ble det også ropt slagord mot illegal innvandring. Demonstrantene bar svarte t-skjorter, og ikke de hvite kappene som er karakteristiske for Klanen. De ble etter hvert skilt fra tilskuerne, som bar antirasistiske plakater, av gjerder og politimenn.
ARRESTERT: Klanmedlemmet Schmidt tar av seg skjorta og konfronterer motdemonstrantene. Han ble senere arrestert.
Foto: AP/Scanpix
Dette er den tredje lignende Klan-møtet i Texas på under ett år. I juni og august 2006 gikk medlemmer av Klan-gruppa Empire Knights i protester mot illegal innvandring, og ble begge gangene møtt av hundrevis av motdemonstranter
Klar for bypåske
Mot i brystet - vett i pannen? - Hard trening, mente supporterne fra Valestrand.
Med pølse på termos, Kvikk Lunsj og appelsin var denne gjengen fra Osterøy godt rustet for bypåske. 
Rune Christophersen
Publisert: 05. apr. 2007
– Vi er ikke fra Osterøy, vi er fra Valestrand, skrålte de 13 påsketuristene som la ut på tur i byens lysløype tidlig skjærtorsdag morgen.
Påske-crawl er en tradisjon for en del av supporterne til fotballklubben Valestrand Hjellvik. Klokken 13 hadde de ikke kommet lenger enn til Fotballpuben, og da var det ennå langt igjen. 
Med pølse på termos, Kvikk Lunsj og appelsin var denne gjengen fra Osterøy godt rustet for bypåske.
– By bedre enn fjell
– Vi startet hjemmefra klokken halv ti, med buss til Arna. Så var det tog til Bergen. Alle trodde vi tok feil tog siden vi ikke dro til Voss, sier Arve Lee Boweer Burkeland, for anledningen tidsriktig kledd med strikkegenser og topplue.
– Dessverre fant jeg ikke treskiene, så det ble glassfiber for meg, sier han. Resten av gjengen har stilt opp de gamle plankene ved gjerdet på Fotballpuben.
– Det er mye bedre å gå på ski i byen enn i fjellet. Nå slipper vi høydetreningen også, kommer det fra gjengen, som feirer bypåske for syvende år på rad.
Turen gikk via Byparken til Ole Bulls plass - der fiolinisten ble hedret med et Valestrand Hjellvik-skjerf rundt nakken. («Han hadde jo sommerhus på Osterøy»). Deretter videre til de fleste av byens serveringssteder med en planlagt grande finale på Bryggen sent i kveld.
– Men Jonsvoll ville ikke ha oss. De er visst ikke så glad i skiturister.
At habitten er utdatert vil de ikke høre snakk om. De dristigste setter utfor bakker og trapper med frekke Telemark-manøvre - uten hjelm.
– Vi har ikke hjelm, men vi har hatt og vernebriller. Og klærne er ikke umoderne. De er på vei tilbake.
- Skiene er smurt med stearin, og føret er bra, sier Arve Lee Boweer Burkeland under en pit-stop på Fotballpuben.
bravenet.com
- Hvor vokste du opp?
- Din bergenske favorittrett?
innvandrere i arbeid i Norge.
For ordens skyld: M/S Trollfjord er altså et av hurtigruteskipene, mens M/S Fjordtroll er Fjord 1s hurtigbåt mellom Bergen og Selje eller Sogndal 
